30.7.03
Her en kveld satt jeg som så ofte ellers oppe altfor sent og så på et middels interessant TV-program. Akkurat dette programmet dreide seg om Ronald Reagen og hvordan han i løpet av sine åtte år som president utviklet Alzheimer. Mot slutten av den andre perioden var visepresident Bush den eneste av medarbeiderne sine han kunne kjenne igjen (men Bush sr. er tross alt såpass skummel at han nok lar seg registrere av selv den mest markspiste hjerne). I dag er Reagen lykkelig uvitende om at han noen gang har vært verdens mektigste mann.
Plutselig slo det meg at jeg ikke mindre enn fire ganger de siste to dagene har vært helt ute av stand til å gjenkjenne folk jeg har støtt på. Roald, John Arild, Terje og Erlend S. Der har jeg kommet. vaggende gatelangs slik jeg pleier, minding my own business, og jeg har overhodet ikke gjenkjent disse menneskene før de plutselig har stått rett foran meg og sagt "Hei!" (eller, i Erlends tilfelle, vist meg fingeren).
Jeg koketterer ikke nå. Jeg så virkelig rett inn i disse velkjente trynene uten at noe som helst ble trigget oppe i hodet mitt. Distré har jeg alltid vært, men dette synes jeg er direkte bekymringsverdig.
Reagen og meg. Hvem skulle trodd det?Etiketter: fra virkeligheten
|
