22.9.03
Da jeg tidligere i dag var innom Platemonopolet for å plukke med meg den nye til Emmylou Harris, så jeg at de også hadde fått inn de lenge etterlengtede Dylan-nyutgivelsene. Et raskt overblikk på disse var nok til å konstatere at hvis lyden er like mye forbedret som innpakningen, så er det god grunn til å investere.
Men, altså, jeg har en innrømmelse å komme med.
Jeg liker jo i diverse sammenhenger å utgi meg for å være litt av en Dylan-kjenner. Med litt promille innabords setter jeg mer enn gjerne igang en patosfylt forelesning om den store mannens liv og virke for tilfeldig forbipasserende.
Men faktum er at min egen Dylan-samling alltid har vært svært mangelfull. For eksempel har jeg ikke:
Blonde on Blonde (1966)
John Wesley Harding (1967)
Slow Train Coming (1979)
Vel, før jeg gruslegger min egen kredibiltet fullstendig, må jeg få skyte inn at jeg slett ikke er ukjent med disse klassikerne. Jeg kjenner dem tildels svært godt, og har hørt dem mye opp gjennom årene. Jeg har bare ikke eid dem.
Så det blir et prosjekt framover: å tette de viktigste hullene i Dylan-samlingen.
Men først av alt satser jeg på noen fine stunder med Emmylous Stumble into Grace.
Høsten burde uansett være reddet.Etiketter: Bob Dylan, musikk
|
