17.2.05
Etter jobb i dag bestemte jeg meg for å ta omveien om Markens gate. Da jeg passerte Tinghuset, rett rundt hjørnet for arbeidsplassen min, kunne jeg høre dunkende techno-rytmer gjennom veggene. Skal si helga begynner tidlig i retten, tenkte jeg. Etter en tur innom en bokhandel for å sjekke ut Mammut-salget, svingte jeg innom Platekompaniet. Der spilte de Åge Aleksandersen på full guffe. "Dains me dæ" ble etterfulgt av "Æ e trønder æ". Det var da veldig så folkelige de var her i dag, tenkte jeg. På Joker, hvor jeg gikk for å kjøpe brød og kaffefilter, var det en gutt på seks-sju år med blåfarget pannelugg som spurte kassadamen hva én mandarin kostet. Hun veide en og fant ut at den kostet to kroner. "To kroner?!" spurte gutten nærmest vantro og grov dypt i bukselommene. På vei hjem til leiligheten grep jeg meg i å nynne "Æ e trønder æ, å herregud kor tøff æ e-e-e". Og selv om det ikke akkurat var noe jeg ønsket å få på hjernen, så kunne det vært verre. Genetisk sett er jeg jo tross alt trønder. På vei gjennom Posebyen ble jeg oppmerksom på en gjennomtrengende, metallisk knirkelyd som stadig kom nærmere. Da jeg rundet et hjørne, så jeg at lyden kom fra en barnevogn som ble trillet av en diger neger. Stakkars unge, tenkte jeg først. Deretter: to dråper olje - bare to dråper! Så var jeg hjemme. Der fant jeg et brev fra DnB NOR som bekreftet at forbruksfinansieringslånet mitt er innfridd. Akkurat da kom jeg på at jeg skulle ha kjøpt nytt kontantkort mens jeg først var ute. Det hadde nok blitt for mange intense inntrykk på meg den siste halvtimen. Og nå er det på tide å spise noe, merker jeg.Etiketter: fra virkeligheten
|
