Sånn apropos ingenting kom jeg nettopp til å tenke på det som må være tidenes verste platetittel: "KOSEROCK".

Kose. Rock.

Der har du to ord som aldri var ment å settes sammen, gitt.

Men det som løfter denne ugudelige utgivelsen, som også er utstyrt med undertittelen "The Most Beautiful Lovesongs", fra det teite til det utsøkt absurde, er låtutvalget. Vi får selvfølgelig the usual bad taste suspects - Nazareth, Bonnie Tyler, Billy Ocean og Mr. Mister(?!).

Men helt til slutt får vi også Elvis Costello og hans "I Want You".

Jeps. "I Want You" - tidenes bitreste og mest bloddryppende sjalu vise. En lang tirade av vonde følelser og begjær på avveie. Et åpent sår av en sang. Til overmål utstyrt med den styggeste gitarsoloen hørt av menneskeører.

Hvis dette er en kjærlighetssang, så snakker vi syk, syk, forstyrret kjærlighet. Vi snakker også, bare så det er sagt, om en av mine favorittsanger overhodet. Poenget er likevel at dette er SÅ LANGT UNNA "KOS" DET ER MULIG Å KOMME.

Eller for å si det sånn: Hvis du ikke har pult ferdig før den siste låta begynner, må du hive deg i retning stereoen før det er for sent. Hvis ikke kommer det til å gå deg fryktelig, fryktelig galt.

(Jeg registrerer forresten at "Koserock" figurerer i denne Costello-diskografien. Hvis det hadde latt seg gjøre å forklare hva ordet "kos" betyr for Elvis, tror jeg nok at han hadde visst å sette pris på ironien i det hele.)

Etiketter: Elvis Costello, musikk