28.12.06
I tråd med urgamle norske tradisjoner gjør jeg mitt beste for å kaste bort romjulsdagene med å sove mest mulig, spise fetest mulig mat, se TV-programmer jeg ellers ville unngått og misbruke så mye alkohol jeg makter. Det eneste tilnærmet konstruktive jeg har greid å tvinge meg selv til, er å notere følgende om de siste filmene jeg har sett:
The Maltese Falcon (John Huston, 1941)
Er det mulig å tenke seg at noen ville prøve seg på en så til de grader dialogbasert spenningsfilm i våre dager? 9/10
Don't Look Now (Nicolas Roeg, 1973)
Så utflytende og vag at man nesten ikke merker uhyggen som sakte øker i intensitet. Jeg kommer til å drømme om en liten jente i rød regnfrakk i natt. 8/10
Superman Returns (Bryan Singer, 2006)
Spiderman er morsommere og Batman tøffere, men det er Superman som er den virkelige helten. Ikke bare er han supersterk og alt det der, men han lyver heller aldri og passer alltid på å kritisere folk som røyker. Det er rett og slett noe forfriskende gammeldags over hele Superman-figuren, og det er et poeng denne filmen tar godt vare på. Som helhet føles likevel "Superman Returns" merkelig blodfattig. 6/10
Matewan (John Sayles, 1987)
Og jeg som trodde at denne typen undertrykte-gruvearbeidere-med-sixpence-fagorganiserer-seg-i-kamp-mot-den onde-storkapitalen-film bare var noe de drev med i Norge på 70-tallet. Veldig gøy, forresten, å se purunge Will Oldham i rollen som predikant i stemmeskiftet. 7/10
Miami Vice (Michael Mann, 2006)
Vel den har alle kjennetegnene på en Michael Mann-thriller: verdensvante karer, fete biler og båter, mye hi-tech, knivskarpe bilder og nesten aldri et smil. Men til tross for en del flotte øyeblikk, så har vi sett alt sammen bedre før. I motsetning til TV-serien er denne filmen fort glemt, er jeg redd. 6/10
The Maltese Falcon (Roy Del Ruth, 1931)
Filmer blir ikke klassiske eller gode bare fordi de er gamle. Denne finner aldri den rette tonen, og blir hverken spesielt morsom eller spennende. Hadde det ikke vært for Huston-versjonen, ville den vært fullstendig glemt nå. 4/10
The Nightmare Before Christmas (Henry Selick, 1993)
Så fantasifull og visuelt fullastet at det nesten blir for mye av det gode. Men bare nesten. 8/10
R-Point (Su-chang Kong, 2004)
Det skal nok godt gjøres å mislykkes med den geniale kombinasjonen skrekk- og krigsfilm. 7/10
The French Connection (William Friedkin, 1971)
Amerikansk 70-tallsfilm av første klasse: omtrent like røff som smart. 8/10
Satan Met a Lady (William Dieterle, 1936)
Den andre av tre filmatiseringer av Dashiell Hammetts kriminalfortelling "The Maltese Falcon" (se også 1931-versjonen og den klassiske fra 1941), denne gangen spilt som farse i noe tilnærmet Leif Juster-stil. Dessverre er den mer tøysete enn morsom. 4/10
Adams æbler (Anders Thomas Jensen, 2005)
En på alle måter god film, og slett ikke så krampeaktig "folkelig" som man kanskje kunne frykte. 8/10
Alle gamle filmnotater er lagret på denne siden.Etiketter: film
|
