To gode venner av meg har begynt å blogge, og må derfor lenkes til:
Det musikalske lykketrollet Tara skriver om sex og lumbago og denslags, mens Jern-Rune forklarer deg hvordan du blir svær på trening, kosttilskudd og øl.
Det har vært en stille og poengløs lørdagskveld. Jeg har hverken hatt noe å gjøre eller lyst til å finne på noe å gjøre. Så jeg har drukket noen øl, røyket noen Lucky Strikes og sett Masked and Anonymous, Bob Dylans stort sett ignorerte film fra ifjor.
For en rar, rar film det er. Filmstjernene kommer og går, den ene karakteren merkeligere enn den andre. Dylan selv spiller med steinansikt og besynderlig mimikk (han banker Jeff Bridges tilsynelatende uten å røre seg i det hele tatt). Replikkene er som linjer i en Bob Dylan-sang - halvt filosofiske, halvt surrealistiske og langt unna slik folk faktisk snakker.
Det er i det hele tatt ikke godt å si hva filmen handler om. Kanskje er det en visjon av USA slik Dylan ser det - en nasjon på randen av kollaps. Kanskje er det en satire over showbiz. Mest av alt er det kanskje en lek med Dylan-myten (det er ihvertfall nok selv-referanser her).
Til syvende og sist henger nok ikke filmen på greip i det hele tatt, og den er umulig å anbefale for andre enn spesielt (Dylan-)interesserte.
Men jeg kan ikke si annet enn at jeg likte den godt.
"I stopped trying to figure everything out a long time ago."
Etter at jeg tok over layoutjobben på Stimuli igjen, har jeg også skrudd opp takten på skriveriene mine. I siste nummer blir min ode til Quart-festivalen, opprinnelig skrevet til bloggen, foreviget på papir. På oppdrag har jeg dessuten skrevet en anmeldelse av Hilde Heltbergs siste plate.
Sist, men ikke minst, slenger jeg ut fem tegneserieanbefalinger. Erik Faber anbefaler plater, Roy anbefaler tegneserier - sånn skal det være.
Jason: Du går feil vei Gal vitenskapsmann skaper monster. Monster føler seg ensomt (og kåt). Vitenskapsmann skaper kvinnelig partner til monster. Vitenskapsmann blir selv forelsket i kvinnelig partner. Trekantdrama og forviklinger oppstår. Høydepunktet i denne ellers så ordløse historien, er dialogen mellom de gale vitenskapsmennenes pukkelryggede assistenter.
Adrian Tomine: Summer Blonde Usikre, fomlende tenåringer og noenogtjueåringer som hverken vet hva de vil eller hvordan de skal få det til. Ensomhet, fremmedgjøring og desperasjon. Seriene til Tomine er ikke stort muntrere enn som så. Likevel er det uhyggelig lett å kjenne seg igjen i disse skarpt tegnede portrettene.
Alan Moore og Kevin O'Neill: The League of Extraordinary Gentlemen Filmatiseringen med Sean Connery er visstnok en skikkelig kalkun, men dette er en svært underholdende lek med noen av Victoria-tidens mest kjente fiktive figurer - Kaptein Nemo, Dr. Jekyll/Mr. Hyde, Sherlock Holmes, Den usynlige mannen m.fl. Vi snakker med andre ord om reale guttebok-eventyr. Utgis på norsk i disse dager.
Daniel Clowes: Eightball nr. 23 Man blir ikke nødvendigvis en helt selv om man skulle slumpe til å få superkrefter. En superhelthistorie trenger ikke nødvendigvis å handle om muskuløse helter og heroisk dåd, den kan også være om forvirrede tenåringer og makt som korrumperer. Iskald og uhyggelig sjangerlek som ingen gjør Clowes etter.
Chip Kidd (red.): Peanuts - The Art of Charles M. Schultz En slags utklippsbok som hyller Charles Schultz' 50 år med daglige “Knøttene”-striper. Fra de første prototypene av figurene hele verden kjenner, til en gammel manns siste, skjelvende streker. Her er hundrevis av striper, men også skisser, fotografier, leketøy og rariteter. Og alt er fotografert - ikke scannet, slik at fargemispass, gulnet papir og kaffeflekker er bevart. Denne boka er full av tekstur og poesi, og jeg får alltid en god følelse av å bla i den.
Selv om det nok er avsindig kjedelig å lese om, har jeg tenkt å redegjøre for de grepene jeg nylig har foretatt for å oppnå større mental tilfredshet og samtidig opprettholde min skyhøye levestandard. (Det er nemlig mitt privilegium som blogger å skrive om kjedelige ting hvis jeg har lyst til det.)
Kort fortalt har jeg nå tre jobber istedet for én. Av praktiske grunner som burde være ganske opplagte, har jeg redusert min stilling som grafisk formgiver hos Høyskoleforlaget til 80%.
Det betyr at jeg har én dag i uka (fredag) + ettermiddagene til å ivareta mine andre to jobber:
For det første skal jeg selvsagt fortsette å levere månedlige bidrag til Rocky. Forhåpentligvis vil jeg nå ikke bare få tid å lage flere sider til Rocky, men også til å jobbe med andre serieprosjekter. For eksempel må jo Den store tegneserieromanen før eller siden lages.
For det andre skal jeg bruke en helveteshelg hver måned til å skru layout på kulturavisa Stimuli. Med "helveteshelg" mener jeg tre 12-15 timers arbeidsdager på et bittelite, røykfylt kontor som ser ut som en garasje og bidragsytere som aldri leverer på deadline.
Det er helt forferdelig, og akkurat som det skal være.
En av farene med å ha fredagene til fri disposisjon, er selvsagt at man begynner å gå ut hver torsdag. Men det skal jeg ikke gjøre. Nei, nei. Det kommer bare ikke på tale. Man har da et minimum av selvdisiplin.
Unntatt i kveld, da. I kveld må vi jo drikke oss fulle for å feire at et nytt Stimuli er ute.
Lage tegneserier kan jeg like godt gjøre på lørdag.
Nytt nummer av Rocky er ute denne uka. Til glede for litt enklere lesere er månedens Jesper og Jonathan-episode ikke bare svært kort, men også veldig lettlest.
