Jeg pleier ikke å legge skjul på at jeg er fascinert av Alan Moore.
Men det er først i det siste jeg har funnet ut at jeg nok er vel så fascinert av mannen selv som av tegneseriene han skriver. Jeg har faktisk begynt å lure på om jeg ikke skal bli som Alan Moore. Det høres ihvertfall ut som en bra måte å bli gammel på: mure seg inne på arbeidsrommet, fordype seg stadig særere prosjekter, annonsere på 40 års-dagen at man skal bli magiker, tilbe en eldgammel, romersk slange, gå med svære, skumle ringer på alle fingrene, anlegge et massivt skjegg og i grunnen bare bry seg om det man selv synes er verdt å bry seg om.
Å være sånn uten å bli en litt stusselig, mumlende skikkelse uten distanse til seg selv er nok det vanskelige med dette. Men Alan Moore fikser det, og det er det som gjør ham så bra. Bred Northampton-aksent og en stemme som Dovregubben hjelper også.
Selv har jeg ikke kommet lenger enn noen famlende forsøk på skjegg, og innser at jeg har mye å ta igjen.
I mellomtiden nøyer jeg meg med å la meg fascinere av det godslige geniet.
Og her kommer poenget med denne postingen: I dag kom jeg over et BBC-intervju med mannen. Og dette er gull; han er en strålende vittig og skarp forteller også i muntlig form. Bare hør selv.
PS 1: Programmet er del av serien "Chain Reaction", hvor interessante mennesker intervjuer hverandre etter stafett-prinsippet. Neste gang er det Moore som intervjuer Brian Eno. Blir nok bra, det også.
PS 2: Hvordan i helvete kan jeg få lagret lydfilen? Anyone?
Det følgende er en mail jeg fikk fra min gamle venn Christoffer i dag. Jeg liker å tenke på ham som min mentor.
"Alt i universet degenererer. Dette er et fenomen som kalles entropi. Hadde du vært litt smart og valgt naturfaglinja på gymnaset så hadde jeg kanskje sluppet å forklare deg dette nå. Det er mulig at du da allerede var ferdig degenerert, noe som kan ha sammenheng med kjemiske prosesser og bakgrunnstråling som det blir helt umulig for meg å gå nærmere inn på akkurat nå.
Men det som skjer er ihvertfall at man på en måte går fra en tilstand hvor alt var distinkte punkter, se for deg fjelltopper, også brytes alt ned, som vær vind is og salt på fjellet, slik at det bare blir sand igjen.
Det er dette som er i ferd med å skje.
Tanken kan være litt skremmende først, men etter en liten stund slipes det skremmende bort også fra dette og tankene eltes sammen med sukker og kanel i den lunkne grøten du ikke har noe annet valg enn å spise opp en gang til.
Den nye plata til Will Oldham er laget i samarbeid med gitaristen Matt Sweeney. Sweeney står for musikken og Oldham for tekstene. Førsteinntrykket er at "Superwolf" er hakket mørkere og skakkere enn de tre siste Bonnie "Prince" Billy*-platene har vært. Det er noen ganske spooky saker her som kunne vært hentet fra "I See a Darkness" eller enda lenger tilbake. Gitarene er kanskje mer dominerende enn de pleier å være, men ellers er det umiskjennelig Will Oldham. Og du vet at du har fått noe interessant å høre på når plata åpner med linjene
I have often said
That I would like to be dead
In a shark's mouth
Jason Molina pleide å høres ut som en yngre fetter av Will Oldham. Nå er han i ferd med å bliNeil Young. Det er for eksempel en veldig Neil Young'sk ting å gi ut nytt materiale i live-innspillinger. Og det må å ha vært en usedvanlig svett og god kveld i Brüssel da disse opptakene ble gjort. Molina og troppene hans spiller organisk gitarrock med en voldsom emosjonell tyngde og mer fokus på følelse enn på teknisk perfeksjon. Og effekten er nærmest ekstatisk når sistesporet, "The Big Beast", helt naturlig glir over i Youngs "Tonight's the Night".
Det er plater som dette som gjør at jeg skulle ønske jeg spilte i band.
... men dagen min begynte ikke bra.
Formiddagen på jobb var helt eksepsjonelt rævva. De idiotiske små problemene bare tårnet seg opp til jeg til slutt var så irritert og forbannet at genseren klebet seg til ryggen og jeg brukte knyttneven på sakesløse, døde objekter rundt meg.
Men ting roet seg selvsagt etterhvert. Både i og utenfor hodet mitt.
I kveld har jeg drukket noen øl, hørt på ny musikk og jobbet litt med den Jesper og Jonathan-siden som har blitt liggende altfor lenge på pulten min. Cashew-nøtter og sigaretter har jeg også. Det går bedre nå.
---
*Litt om navnebruk for de som ikke har fulgt med i timen:
Will Oldham ga ut de første platene sine under diverse variasjoner på navnet Palace Brothers. De siste årene har han brukt sitt eget navn en del, men oftest det kryptiske pseudonymet Bonnie "Prince" Billy.
Jason Molina har også brukt sitt eget navn innimellom, men som regel Songs:Ohia. Hva nå enn det skal bety. I det siste har han brukt tittelen på den siste Songs:Ohia-plata, "Magnolia Electric Co", som navn på bandet sitt.
Poenget med denne forvirrende praksisen er, ihvertfall i følge Will Oldham, at det er musikken som betyr noe, ikke hvem som har laget den.
Et på mange måter prisverdig standpunkt. Men også - for å forfølge en rød tråd her i bloggen - en praksis som gjør livet litt vanskeligere for oss som prøver å ha et visst system platesamlingene våre
Den tredje plata i elektronika-kompilasjonsserien Prima Norsk er på gang fra Beatservice, og som før er det jeg som står for coverillustrasjonen. Den røde tråden denne gangen er lettere speisa disco-house - derfor det groovy motivet.
Det er bare å rydde plass under D for Diverse artister i CD-hyllene i april.
For redelighetens skyld kan jeg godt innrømme at fargene i stor grad er rappet fra Josh Rouses album 1972. Det hadde akkurat den 70-talls-feelingen vi var ute etter. Det er lov å stjele når resultatet likevel blir så ulikt.
Hvordan organiserer dere nerder som leser denne siden DVD-samlingene deres?
Jeg presiserer med en gang at dette er et rent praktisk spørsmål. Folk med få CD-er og DVD-er har vanskelig for å forstå problemet, men når samlingen har passert tre-sifret begynner det rett og slett å bli vanskelig å finne fram. Coverne slår hverandre ihjel, og plutselig står man der og klør seg i skallen og lurer på om det bare var innbilning at man kjøpte den Special Double Disc Director's Cut Anniversary Collector's Edition av den albanske 3D-stumfilmen som han fyren i filmklubben sa var bedre enn sex.
CD-er er greit: Alfabetisk etter artist, deretter kronologisk.
Men DVD-er: Sorterer man etter regissør? Tittel? Hovedrolleinnehaver? Genre? Nasjonalitet? Produksjonsår? Filmselskap? Fargen på coveret?
Kompisen min Rune sorterer filmene etter hvor godt han liker dem. Men det blir bare for upresist, spør du meg.
Selv kjører jeg for øyeblikket en fritt improvisert blandingsløsning: Westernfilmene og komediene er sånn noenlunde gruppert, Jack Nicholsons filmer står samlet, Coen-filmene står på rekke, de to-tre norske filmene står sammen. Musikkfilmene virker befriende uproblematiske - helt til man kommer på at The Last Waltz tross alt er regissert av Martin Scorsese.
Og problemene bare hoper seg opp når man først har begynt å tenke seg om: Manhunter hører naturlig sammen med The Silence of the Lambs, men det er jo også en Michael Mann-film og hører dermed like naturlig sammen med Heat. Eller hva med Alien? Det er en Ridley Scott-film, men det er nesten for teit om den ikke står sammen med Aliens. Og ville det ikke være galskap å påstå at 2001 har noe til felles med Robot Monster - selv om de begge unektelig hører til i science fiction-genren?
Skjønner hva jeg mener?
Det må da finnes en EU-standard for slikt? Eller er man dømt til å sakte men sikkert gå fra konseptene etter hvert som samlingen vokser en over hodet og man føler at man ikke lenger har kontroll på livet sitt og man begynner å få rare vaner og kle seg sært og en vakker dag blir man bært hylende ut av leiligheten med lang vilt hår og skjegg og ikke får man pult hvis man er sånn heller.
Akkurat nå har jeg mest lyst til å slenge alt i en stor haug bak sofaen og prøve å tenke på noe annet.
Will Eisner, som noen ganske treffende har kalt tegneseriens Orson Welles, døde på mandag. I den anledning har det utmerkede nettstedet tegneserier.no spurt en del serieskapere, deriblant meg, om deres forhold til den store mannen. Resultatet kan nå leses her.
