Gjennomgangen kommer selvsagt i forbindelse med Adams' nye album "Jacksonville City Nights", en plate jeg sannelig tror jeg skal investere i. Jeg har avskrevet fyren mer enn én gang, men hver gang har han kommet sprettende tilbake med nye ess i ermet. Den luringen.
Formiddag på kontoret. Jeg sitter som vanlig og hører på radio mens jeg kikker tomt ut i lufta. Da ringer telefonen.
Roy: Hallo, det er Roy. Ronny: Hei, det er Ronny. Roy: Hei, Ronny. Ronny: Du lurer sikkert på hvorfor jeg er på tråden så tidlig på dagen. Roy: Ja, hvorfor ringer du så tidlig? Ronny: Ja, nå kan du gjette. Roy: Tja. Næh. Ronny: Jeg får ikke fri. Roy: Neste helg, mener du? Får du ikke fri? Ronny: Jeg må jobbe både torsdag, fredag og lørdag. Jeg har verdens verste jobb. Roy: Ja, det har du. Noe så kjipt. Ronny: Jeg leverer oppsigelsen i morgen. Jeg skal bli telefonselger. Roy: Hvis du sier opp i morgen, så kan vi vel bare drite i alt og reise til Bergen neste helg? Ronny: Jeg har en måneds oppsigelse. Roy: Faen så kjipt. Ronny: Ja. Du får skrive om det i bloggen din. Roy: Skal jeg skrive om at du har verdens verste jobb? Ronny: Ja. Roy: Hm. Nja. Vi får se. Må ihvertfall si i fra til Erik at vi ikke skal ha det hotellrommet. Ronny: Ja. Roy: OK, men du skal vel på Trash Pop i kveld? Ronny: Jada. Roy: Kommer du innom meg på veien? Ronny: Klart. Roy: OK. Ha det. Ronny: Ha det.
Da var den saken klar: I år blir det Raptus-comeback på Fittejegeren fra Fergefjellet og meg. Jeps! Sjette til niende oktober er vi på plass blant De syv fjell, på kontinuerlig utkikk etter passende bardisker å henge ved.
Og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å traske småfull gjennom Bergens regnvåte gater midt på natta, på leting etter et hotell som ikke lenger er der vi forlot det. Jeg har mange gode, om enn vage minner fra slike ekskursjoner.
Det er sikkert en del av dere, mine utallige lesere, som er kraftig lei av at jeg ikke har annet enn anmeldelser av mer eller mindre obskure plater å by på for tiden. Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg ikke driver med annet om dagen. Alt jeg gjør, er å gå på jobb, se gamle episoder av The Simpsons og The Office og skrive plateanmeldelser. Ellers gjør jeg ingenting og interesserer meg ikke for noe.
Så derfor: Mer plateprat.
Til dagens Pstereo-oppdatering har jeg skrevet en omtale av mini-albumet Calexico og Iron and Wine har laget sammen - uten tvil en av årets aller fiiiineste utgivelser. Dessuten står jeg for spalten "Best akkurat nå", hvor jeg etter nøye avveining valgte å ikke føre opp "øl, pupper og krigsdokumentarer på Discovery".
Jeg skriver som sagt platenmeldelser om dagen. Og ikke nok med at jeg skriver for Pstereo - her kommer sannelig en bonusanmeldelse skrevet for Radio Ung også. Plata som får gjennomgå er Saint Thomas' nye opus, "Children of the New Brigade".
"Andra män i min ålder seglar eller spelar golf på sin fritid. Jag sitter ensam i ett litet rum och pratar med konstig röst in i en bandspelare. När jag fick reda på att mina idoler Ted Nugent och Dee Snider hade egna radioprogram kunde jag liksom inte hålla mig längre."
Den utmerkede svenske serietegneren Johann Wanloo har lansert sitt eget nettradioprogram. Jazzelsker-hets, jordens undergang og inspirert tomprat. Småfestlig.
Det går tregt med bloggingen om dagen, gitt. Tegneseriemakingen er også inne i en liten dødperiode. Men jeg skriver plateanmeldelser så det griner etter. Og siden torsdag er Pstereo-dag, kan du lese nytt stoff her og nå.
Jeg har skrevet en anmeldelse av den nye plata til den skotske hedersmannen Jackie Leven, den dristig titulerte "Elegy for Johnny Cash".
Nytt Rocky er ute i dag - for første gang desverre uten Jesper og Jonathan. Redaksjonen kjører hard promotering av den kommende Rocky-boka for tida, og har derfor skviset ut en del av de faste bi-greiene. Det er ikke stort å gjøre med.
Men våre venner fjortisene er selvsagt på plass igjen om seks uker.
I dag debuterer jeg nemlig som skribent for musikknettstedet Pstereo. Jeg har selv vært Pstereo-leser i et par år, og har alltid likt hvordan de greier å kombinere peiling og entusiasme med god skriving (særlig det siste pleier å være mangelvare på slike sider). Pstereo henvender seg kanskje mest til dedikerte music lovers, folk som bruker mer tid på musikk enn det som lar seg forklare rasjonelt. Men du trenger i grunnen bare litt musikalsk nysjerrighet for å plukke opp gode tips her. Jeg liker også bredden i stoffet - fra det mest obksure indie-skurr til gamle countrytravere. Selv hadde jeg neppe oppdaget nåværende favoritter som for eksempel Magnolia Electric Co og Herman Düne hvis det ikke hadde vært for Pstereo.
Da er det stas å få lov til å være med å føre skuta videre.
Det er én bra og flere dårlige ting med Joker-butikken som ligger rett rundt hjørnet for her jeg bor.
Den gode tingen er at den ligger rett rundt hjørnet for her jeg bor.
Blant de dårlige tingene er at den er bitteliten og har et bittelite utvalg varer. De har dessuten en pantemaskin som har en lei tendens til å kræsje. Men verst er det at alt for mange har dette som sin naturlige nærbutikk. Og av de som handler der er det uforholdsmessig mange rullatorbrukere, mentaltilfeller, rusmisbrukere og andre som lever livene sine i sakte film.
Nå er ikke jeg noen tilhenger av at alt skal gå så fort. Tvert i mot: Jeg synes folk generelt stresser alt for mye. Men det finnes også grenser for hva jeg takler. I dag skulle jeg pante seks brusflasker og kjøpe Dagbladet, et brød og en sixpack - en operasjon som burde ta tre minutter fra jeg går ut døra til jeg er hjemme igjen.
Etter å ha brøytet meg vei blant overfylte hyller, gåstoler og tyggegummislafsende fjortiser i omtrent et kvarter, kjente jeg paranoien begynne å ta tak og pulsen stige. Varmt var det også, svetten rant. Da ei tunghørt rullatorkjerrring med kurven full av murerpils, begynte å krangle på prisen, skulle ha ekspeditrisen til å kutte opp et kålhode for seg og betale med kronestykker, kjente jeg en sterk trang til å kaste sixpacken i veggen og gå.
Jeg bet det i meg.
Men da jeg omsider var framme ved kassen og fikk øye på mottoet på t-skjorten til ekspeditrisen - "Tid til overs", så jeg meg bare nødt til å slå henne ned.
Den siste uka av ferien av ferien brukte jeg til å finne ut av dette med "Det gode livet". Hele natta satt jeg oppe, lagde tegneserier og så filmer. Skulle det sosialiseres, var det bare å spasere ned til en passende bar. Jeg var avslappet, produktiv og i uvanlig godt humør.
Men den slags livsførsel er selvsagt ikke sosialt akseptabel, så de siste dagene har jeg vært på plass i kullgruvene igjen.
Anyways, her er en kjapp gjennomgang av filmene jeg rakk å se mens jeg ennå var fri:
Batman Begins (Christopher Nolan, 2005) Javel, så kan det fremdeles fungere å ta disse superheltene på alvor. 8/10
Ride with the Devil (Ang Lee, 1999) Sympatisk, men ganske langtekkelig forsøk på å lage en moderne western. 6/10
Napoleon Dynamite (Jared Hess, 2004) Ikke akkurat den mest hjertevarme komedien jeg har sett. Men jeg skal ikke nekte for at nerder og tapere kan være ganske artige å se på. 7/10
Bad Santa (Terry Zwigoff. 2003) Julenissen er deprimert, mannevond, drita full og liker å ta feite damer i toer'n. Visste jeg det ikke. 8/10
Team America: World Police (Trey Parker, 2004) Parker og Stone tør å vise dukker som pisser og driter på hverandre, men ikke å gjøre narr av amerikansk politikk. Og dette skal liksom være satire? 4/10
Out of Sight (Steven Soderbergh, 1998) Så elegant kan det også gjøres. 8/10
