Takk for at du kikker innom Norges eneste juleåpne blogg. I dag oppsummerer vi filmtittingen igjen. Det har gått en del i repriser fra egen DVD-hylle i det siste.
The Ninth Configuration (William Peter Blatty, 1980) Jeg greier ikke å bli helt klok på denne. Jeg veksler mellom å synes at den er morsom og original - og stivbeint og langtekkelig. "Interessant" er vel ordet. 7/10
In the Mouth of Madness (John Carpenter, 1994) Jeg har aldri skjønt hvorfor det ikke blir lagd flere filmer med utgangspunkt i H.P. Lovecraft. Han skrev kanskje ikke stor litteratur, men han hadde fantastiske ideer som bare skriker etter å bli visualisert. Dette er et av de bedre forsøkene, selv om Carpenter smører litt for tjukt på og har tunga litt for godt plassert i kinnet til at det blir særlig skummelt. 6/10
The Hunger (Tony Scott, 1983) Jålete og sjelløs som bare en dypt pretensiøs, "erotisk" vampyrfilm fra 80-tallet kan være. Måtte jeg aldri se en blafrende gardin i softfokus igjen. Bowie er det eneste lyspunktet. 3/10
Miller's Crossing (Joel Coen, 1990) Det er viktig å se en Coen-film iblant. Det hjelper på humøret. 9/10
King Kong (Peter Jackson, 2005) Herregud, som jeg hadde elsket denne filmen da jeg var 12. Men allerede den gang ville jeg nok ha syntes at actionsekvensene ble i lengste laget. 7/10
Dead Ringers (David Cronenberg, 1988) Bare Cronenberg kunne ha laget dette mørke, mørke psykologiske dramaet om tvillinger, avhengighet og gynekologi. "The patients are getting strange..." 9/10
The Conversation (Francis Ford Coppola, 1974) Grunnen til at denne ikke huskes like godt som en del andre filmer fra samme periode, må være at den ikke akkurat er av det spektakulære slaget. I stedet byr den på en lavmælt paranoia som er ganske unik. 9/10
Les yeux sans visage (Georges Franju, 1959) Hva er det med franskmenn og den bisarre ideen om å transplantere ansikter? Det var snakk om det på nyhetene senest i forrige uke, og denne merkelig poetiske filmen tok opp temaet allerede for 45 år siden. 8/10
I Walked with a Zombie (Jacques Tourneur, 1943) Atmosfærisk og overraskende sofistikert horror-klassiker. 8/10
The Body Snatcher (Robert Wise 1945) Det er rart hvor bra slike makabre, gamle skrekkfilmer fungerer som koselige søndagsmatineer i dag. 8/10
Carlito's Way (Brian De Palma, 1993) Solid, old school gangsterdrama. Fantastisk frisyre på Sean Penn. 8/10
Kontrasten til forrige posting kunne ikke ha vært større eller mer passende: Pstereos album 2005 er "I Am a Bird Now" av og med Antony and the Johnsons. Klart det måtte bli Den snille kjempen i år.
Det snurper seg sammen i toppen av Pstereos adventskalender. På tredje plass ligger min egen favoritt, Magnolia Electric Co (som hjernen min insisterer på å kalle Mongolia Electric Co), og deres "What Comes After the Blues". Jeg har selvsagt bidratt med noen ord om den.
Det er altså ikke her det skjer om dagen, men i Pstereos adventskalender. I dag kan du lese noe småtteri jeg har skrevet om Richard Hawleys "Cole's Corner".
Jeg regner med at alle følger med på Pstereos adventskalender? Hver dag fram til julaften teller vi ned i kåringen av årets 25 beste album. Og det er jo mye bedre enn sånne teite, små sjokolader.
I dag kan du lese mitt første bidrag - noen linjer om Damien Jurados siste, "On My Way to Absence".
I tilfelle noen har prøvd å få tak i meg: mobilen min har vært kald og livløs siden i går kveld. Inntil videre anbefales alternative kontaktformer (e-post, fasttelefon, telepati).
Mer VG: En kjapp skumming av innleggene på debattforumet gir perspektiv på musikksidene deres.
"At hip-hop ikke er musikk er et velkjent faktum."
"Musikk er samspillet mellom melodi og harmoni."
"Perkusjonsinstrument er difor totalt unødvendige i musikk, og ein kan spørje seg kva dei eigentleg gjer der."
"Perkusjonsinstrumenter og bass er greie til å holde pulsen. Forøvrig er de egentlig ganske unyttige, og de eksisterte da nesten heller ikke på Mozarts tid."
"Jeg betrakter Mozart og McCartney som de to største komponistene som har levd, og det er da naturlig å bruke dem som målestokk for annen musikk."
"Pop, symforock og klassisk musikk er de sjangrene som er gode sjangrer, og som alle andre sjangrer egentlig burde liknet på."
"Med unntak av trommenes betydning i speed metal er da strengt tatt ikke trommer og bass så fryktelig viktig i metall heller."
De fleste gullkornene stammer fra en Geir H. Han er selvfølgelig min nye favorittmusikkskribent.
Det er vel ikke akkurat originalt å påpeke at tabloidavisene kan være skikkelig teite. Allikevel må det gjøres iblant.
Siden jeg er litt opptatt av musikk og sånn, hender det nemlig at jeg sjekker ut musikksidene til VG. Og hver gang slår det meg at det bare unntaksvis står noe om musikk der.
Her er dagens musikknyheter ifølge Norges største avis:
- Sjokk-rocker sa ja - Aylar: - Beklager sex-løgnene - Kjempet mot pillemisbruk - Her skaper Maria nye drømmer - «Eminem 2» drepte kjæresten - Mer narkotrøbbel for Kates eks-kjæreste - Ravi nekter å spille for Frelsesarmeen - Renees eks skal bli pappa - George Michael vil gifte seg
Rart. Surrealistisk. Litt festlig at Jack White tydeligvis er mest kjent som "Renees eks". Men stort sett bare trist. Noen burde skamme seg.
Det skal i rettferdighetens navn sies at VG har én god ting å by på: retro-anmeldelsene til Morten Ståle Nilsen. De er skarpe, informerte og vittige. Dessverre avspises han en gang i uka med en spalte som hadde fått plass på baksiden av en bussbillett.
Jeg er bare nødt til å slutte å lese dritten. Og det er du også.
