Jeg er inne i en av mine slappe og tiltaksløse perioder om dagen. Jeg vet ikke om det er fordi jeg nettopp har avsluttet et par prosjekter eller om det er sommerfølelsen som gjør seg gjeldende allerede, men ingenting makter å engasjere. Alt jeg gjør, er å ligge på sofaen og konsumere filmer.
Langhelga vi nettopp har lagt bak oss, burde for eksempel ha vært en god anledning til å få ting gjort. Men det eneste jeg har å vise til, er dette portrettet av Johnny Depp:
Egentlig er jeg drittlei av å skulle mene noe om hver eneste film jeg ser. For at dette skal kunne fortsette, er jeg nødt til å senke kravene. Omtalene må bli kortere, morsommere og mer sleivete. Hvis du vil ha facts, analyser og den slags, er det tross alt bare å følge IMDb-lenkene.
Slipp Jimmy fri (Christopher Nielsen, 2006) Knappast en perfekt film, men likevel en veldig fornøyelig en. 8/10
The Proposition (John Hillcoat, 2005) Som det sto på en t-skjorte jeg så en gang: "Sex. Murder. Art." 8/10
Touch of Evil (Orson Welles, 1958) Jeg holder med Orson, jeg. Samme hvor feit, ekkel og korrupt han er, vil han alltid være å foretrekke framfor en Charlton Heston med skokrem i trynet. 9/10
Charlie and the Chocolate Factory (Tim Burton, 2005) Willy Wonka som en blåkopi av Michael Jackson? Dét kaller jeg en creepy idé. 7/10
Gosford Park (Robert Altman, 2001) Det gjør godt å få alle mine fordommer mot engelsk overklasse bekreftet. 8/10
The Importance of Being Morrissey* (Tina Flintoff og Ricky Kelehar, 2002) Jeg er ikke en av disse voksne, heterofile mennene med et nærmest erotisk forhold til Morrissey, bare så det er sagt. 8/10
Corpse Bride (Tim Burton og Mike Johnson, 2005) Animasjonen er selvsagt fantastisk, men de derre musikalnummerne er bare masete. 7/10
* Tips: "The Importance of Being Morrissey" ligger ute på YouTube.
Ah. Det har tatt sin tid, men i går kveld kunne Ronny og jeg endelig si oss ferdige med de åtte sidene som utgjør "Båtfolkets planet".
Og det var sannelig på tide. Hadde det ikke vært for adskillig redaksjonell velvilje, hadde dette aldri blitt noe av.
Det var i januar vi satte oss ned over en stabel sixpacks for å klekke ut ideer. Noen måneder i forveien hadde vi sagt ja til å bidra til et bokprosjekt, og i januar lå vi allerede langt bak skjema.
Men vi er et bra team, Ronny og jeg. Når vi først får satt oss ned med de halvtenkte tankene og ideene vi måtte ha, pleier rare, overraskende ting å skje. Sammen kommer vi alltid opp med noe vi umulig kunne ha funnet på hver for oss. Denne gangen tok det oss maks en time å klekke ut et synopsis vi syntes var både originalt og morsomt, og vi kunne bruke resten av kvelden på å prate piss og drikke oss fulle.
En uke eller to senere ga jeg et ferdig manus til Ronny for tegning. Det var da ting stoppet opp. Ronny har aldri vært typen som ligger i forkant av deadline, og midt oppe i dette har han funnet tid til å flytte, bytte jobb, spille med bandet sitt og finne seg dame. På min kant har ting som vanlig stått på stedet hvil, og dermed har jeg hatt desto mer tid til å bekymre og ergre meg over sider som aldri så ut til å bli ferdige. Mer enn én gang var jeg overbevist om at toget var gått.
Først for tre-fire uker siden, lenge etter at deadline var passert, løsnet det. Haugerud begynte plutselig å sprengtegne. Og selv om han liksom har sluttet som serietegner, har han neppe tegnet bedre noen gang. Fargeleggingen har jeg stått for.
Og nå er vi altså ferdige - og selvsagt veldig fornøyde med oss selv.
Som vanlig er serien kreditert "Roy Søbstad & Ronny Haugeland". Ronny har vært generøs og satt mitt navn først, selv om det nok, tross alt, er han som har brukt flest timer på prosjektet. I manus sto hans navn først.
Boka med "Båtfolkets planet" har lanseringsdato 21. september. Fra før har vi jo også "Store nordmenn slenger dritt om Norge" liggende på vent, og vi skal akkurat til å ta fatt på enda et fellesprosjekt. Dessuten holder jeg i disse dager på å avslutte en lengre serie jeg har laget sammen med en annen samarbeidspartner.
Forhåpentligvis er alle fire serier ute i løpet av høsten.
Men tegneserier tar alltid lenger tid enn man tror.
Martin Bjørnersen om Sandman i siste Natt & Dag: Denne bibelen for en hel generasjon lørdagsgothere er for "seriøse tegneserier" det Nemi er for stripeserier. Hø hø.
Jeg sier ikke at jeg er enig i påstanden eller noe, bare at det er ganske morsomt sagt.
Det er på høy tid å slå til med et av nettets aller unyttigste innslag igjen (og her snakker vi som kjent om knallhard konkurranse). Det følgende er alle bøkene og tegneseriene som har prydet boksen øverst til høyre de siste to-tre årene. Dette er med andre ord det meste jeg har lest i denne perioden. Se det gjerne som en liste med anbefalinger.
