Bare så alle til en hver tid er oppdatert på hvor jeg befinner meg: torsdag tar Ronny og jeg turen til Oslo. De som måtte ønske et personlig treff, har å ta kontakt.
Det viser seg nemlig at superheltserier blir mye morsommere lest med jenteblikk: "And once again, Superman makes my boyfriend look like a giant pile of crap."
I helgen har jeg tilbragt en del tid i selskap med min gamle venn Kongen. Ganske tilfeldig snublet jeg nemlig over de to aller mest beryktede platene i den evig ekspanderende diskografien hans: Elvis' Greatest Shit og Having Fun with Elvis on Stage.
Jøsseball, hva kan man egentlig si?
Elvis' Greatest Shit er, som tittelen antyder, en samling mindre heldige øyeblikk. Det meste er hentet fra de håpløse filmene han kastet bort store deler av 60-tallet på. Låter som “There's No Room to Rhumba in a Sports Car”, “Yoga Is As Yoga Does” og “Song of the Shrimp” er akkurat så døve som man skulle tro. Og når Selveste Elvis framfører en låt som heter “Dominic the Impotent Bull”, strekker ikke ordene lenger til. Her er dessuten flotte sanger som “I Can't Help Falling In Love” i versjoner som en tydelig uinspirert Elvis kødder til helt på egen hånd (“Shit! Hold it! Hot damn tamale!”).
Joda, ganske festlig.
Having Fun with Elvis on Stage, derimot, er en sterk kandidat til den mest ubrukelige plateutgivelsen noen sinne. Dette er nemlig en liveplate uten musikk. Den inneholder kun Elvis sitt småprat mellom låtene. Platen fortoner seg dermed som et slags surrealistisk stand up-show. I nærmere trettisju minutter hører vi komikeren mumle og fjase, komme med teite ordspill og fnise av sine egne påfunn. Hadde det ikke vært for det til en hver tid overbegeistrede publikummet, kunne man tro at han snakket med baderomsspeilet.
Å si at det er merkelig å høre på, yter på ingen måte opplevelsen rettferdighet.
For oss som er oppriktig glade i Elvis, er det en blandet fornøyelse å høre disse platene. Selvsagt er det morsomt å høre ham synge bisarre sanger som “Queenie Wahine's Papaya”, men samtidig er det trist å høre et gudegitt naturtalent ribbet for all verdighet. At Having Fun with Elvis on Stage i sin tid ble gitt ut som en offisiell Elvis-plate, er dessuten en lei påminnelse om hva slags griske og skamløse mennesker han omga seg med. I ettertid vet vi jo at de til slutt ikke bare ødela karrieren hans, men også mennesket selv.
Nå må jeg nesten ta en runde med From Elvis in Memphis, bare for å minne meg selv på hvorfor han ble kalt Kongen.
PS! Både Elvis' Greatest Shit og Having Fun with Elvis on Stage finnes til nedlasting på en mengde småsnuskete mp3-blogger. Det burde være helt unødvendig at jeg legger ut lenker til dem.
Det er en stund siden sist jeg skrev om filmene jeg har sett, og lenger skal det bli.
Jeg har skrevet slike filmnotater i bortimot tre år nå, og er sant å si veldig lei av å skulle mene noe om hver eneste film jeg slumper til å se.
Hva er vitsen med å blogge hvis det føles mer som forpliktelse enn moro?
Kanskje tar jeg opp igjen tråden en gang. Kanskje kommer jeg til å skrive litt lengre om filmer av spesiell interesse. Jeg kommer jo uansett ikke til å slutte å se film eller være opptatt av film.
Her er de siste titlene i denne omgangen - med karakterer, men uten kommentarer. Og kanskje er det like greit slik. Det er jo uansett terningkastet folk husker, ikke begrunnelsen.
Kidsa på Quart-forumet later til å være fornøyde med at CKY ble bekreftet i dag. Og til tross for at hjernen min er på ferie, har jeg bidratt med noen ord for anledningen.
Den kommende uka skal jeg høre på demoer. 12 down, 226 to go. Gud, se i nåde til meg.
Av høyst obskure, religiøse grunner har alle skikkelige folk i dette landet fri om dagen.
Noen annen unnskyldning for å poste et lite klipp med Alan Moore og hans tanker rundt dette med organisert religion, trenger jeg ikke. Han får som vanlig sagt det. Og hans eget trossystem er jo mildt sagt originalt.
OK, så er den singleten hans under en hver kritikk, men hvem ville du heller ha diskutert grubleriene dine med? Ole Christian Kvarme? Runar Søgaard?
Jupp, det blir metall på Quart i år også. Både Machine Head og Stonegard er nettopp sluppet, og mine omtaler leser du henholdsvis her og der.
Stonegard-teksten (og den om Juliette and the Licks) var forresten ferdig skrevet så tidlig som lille julaften. Festivalbransjen er visst litt som militæret: man stresser som faen bare for å rekke å sitte på ræva og vente. I evigheter. På et eller annet.
