Ved hjelp av splitter nye Muxtape kan man ikke bare holde kunsten å sette sammen den perfekte samlekassetten ved like, men man kan også demonstrere for alle vennene sine hvor overlegen musikksmak man har. Akkurat slike ting regntunge søndagsettermiddager er til for, altså.
Som en test har jeg komponert en samler av aller enkleste slag - 10 låter jeg liker om dagen. Og Muxtape er akkurat så enkel å forstå og bruke som den burde være. Det tok rundt 15 minutter fra jeg registrerte meg til siste spor var lastet opp.
Minst like lenge som jeg har kunnet lese, er det blitt påstått at tegneserien endelig er blitt voksen. "Wheee, nå er ikke tegneserier bare for barn lenger!", liksom.
Yeah, right.
For det første er påstanden nesten like kjedelig som den evinnelige debatten om hvorvidt tegneserier kan være kunst. For det andre er det selvsagt noe forbannet sludder.
Ta nå for eksempel på de to siste tegneseriene jeg har kjøpt. Til tross for at de tilsynelatende er myntet på et voksent publikum, inneholder begge fargerike plastleketøy. Med The League of Extraordinary Gentlemen: Black Dossier av Alan Moore og Kevin O'Neill følger et par ganske stilige 3D-briller. Med siste nummer av Mads Eriksens M følger en tøff pistol som skyter små, gule gummihøner (å, joda!). "Ikke for barn under 3 år," står det på forpakningen.
Her snakker vi i beste fall om blandede signaler.
Nå venter jeg bare spent på årets Donald-solskjerm. Jeg forventer nesten at den er laget med oss på 36 og et halvt i tankene.
Jeg brukte litt tid på å rydde opp på den pretensiøst titulerte galleri-siden min her om kvelden. Det gikk stort sett ut på å fjerne en del gammelt rask og erstatte det med nyere rask. Det nye rasket består for det meste av illustrasjoner jeg har laget for lærebokserien God i ord de siste par årene.
Jeg regner ikke med at dette har veldig stor allmenn appell, men lærebokserien er nå fullført og jeg må finne noe nytt å tjene penger på. Derfor tenkte jeg at hvis kanskje noen av leserne mine for eksempel har en onkel som heter for eksempel Erling Kagge og onkel Erling kanskje er på utkikk etter en illustrasjonist som kan gjøre litt sånne cartoony greier - ja, så kunne leseren bare henvise til galleriet mitt og si at denne fyren her lager litt sånne cartoony greier og han virker både flink og pålitelig og sånn for det sier i hvert fall de hyggelige damene på Samlaget.
Tenkte nå jeg, da.
Det kan forresten ta litt tid å laste inn siden. Den er blitt ganske lang.
Jeg vet. Det sikreste tegnet på et en blogg er i ferd med å gå fullstendig i hundene, er at postingen av YouTube-videoer tar helt over for den ordentlige skrivingen. Men det er ikke det som er i ferd med å skje her, altså. Jeg lover. Kors på halsen.
Det er bare det at jeg ble så varm om mitt harde, lille hjerte da jeg så Leonard Cohen bli innlemmet i The Rock and Roll Hall of Fame her om kvelden, og tenkte at du kanskje ville bli det samme. Dessuten synes jeg det er verdt å markere at gubben snart skal spille i Norge for første gang siden Harald Hårdrådes tid.
Derfor - "I have seen the future of rock'n'roll, and its name is not Leonard Cohen":
Og når vi først er i gang - den samme kveldens andre høydepunkt kom da Iggy and The Stooges buldret seg gjennom et par Madonna-låter:
La Terza Madre (Dario Argento, 2007) La Terza Madre (aka Mother of Tears: The Third Mother) er en sånn film man håper skal bli skikkelig, ordentlig bra, men som man innerst inne vet kommer til å bli en skuffelse.
Forløperne i trilogien, Suspiria (1977) og Inferno (1980), er kanskje ikke store filmer i vanlig forstand, men de er unektelig fascinerende i all sin barokke og makabre prakt. De har et aller annet - en visjon, et særpreg, et jegvettafaenhva, som gjør at jeg før eller siden alltid vender tilbake til dem.
Men La Terza Madre kommer jeg neppe til å bruke mer tid på.
Det er alltid et dårlig tegn når man etter tjue minutter blir sittende og ramse opp filmens svakheter for seg selv i stedet for å leve seg inn i den. Stivt skuespill og en ikke spesielt logisk historie, var kanskje bare å forvente. At voldsscenene er så insisterende at de mest av alt virker pubertale, hører vel også territoriet til. Men den flate og pregløse regien er veldig, veldig skuffende. Argento skal jo liksom være den store horror-stilisten, men både estetisk og spenningsmessig er La Terza Madre på nivå med en hvilken som helst påskekrim.
Da er det heller ikke stort igjen å glede seg over.
At heksene er dresset opp som statister i en tarvelig hårmetall-video fra 80-tallet, er bare det mest iøynefallende tegnet på at Dario Argento er en sliten, gammel mann som hører andre tiår til.
Også at det skulle vise seg at selveste Mater Lachrymarum har silikonpupper, da gitt!
