Jeg begynner å forstå hvordan Amy Winehouse har det. Hver dag står Amy og jeg opp og lurer på hva avisene har har skrevet om oss denne gangen.
I dag fant jeg gårsdagens Glåmdalen liggende i postkassen. Forklaringen på hvorfor akkurat Glåmdalen synes jeg er verdt å nevne, er selvsagt at jeg bodde i Våler i Solør på 80-tallet. Og artikkelforfatteren er identisk med mannen Internettet kjenner som Razorhack.
For å få opp tekstdelen av artikkelen i leselig størrelse, kan du klikke her.
Folk i kristiansandsområdet som står opp tidligere enn meg (de fleste, vil jeg tro), får dessuten sjansen til å se meg stotre fort og usammenhengende på Kristiansand TV i morgen tidlig. Så vidt jeg kan skjønne, kommer innslaget på samme kanal som FVNTV en gang mellom 0700 og 0900.
Fædrelandsvennen har brukt en god del plass på et intervju med meg i dag. Men siden de ikke har tatt seg bryet med å gjøre denne kulturskatten tilgjengelig på nettet, har jeg nå tatt ansvar selv.
For å få opp tekstdelen av artikkelen i leselig størrelse, kan du klikke her.
Du kan også lese et annet, mer stikkordspreget intervju hos Sørnett.
Noen i Quart-systemet har visst fått det for seg at jeg har veldig peiling på death metal. Det har jeg selvsagt ikke. Jeg har hørt på mange typer metal opp gjennom årene, men akkurat dødsvarianten har jeg stått over.
Dét forhindrer meg selvsagt ikke i å skrive entusiastiske bandomtaler mot middels god betaling.
Mens jeg har surret rundt på tegneseriefestival de siste dagene, har disse sidene har vært offer for et massivt serversammenbrudd. Slikt skjer jo helst i perioder når man har ting man vil ha sagt - for eksempel i forbindelse med bokslipp. Men, OK, nå er vi nesten oppe og står igjen, og jeg regner med at roysobstad.com vil fungere normalt om veldig kort tid.
Blant alt som skal skje av happenings og fester og superstjerner og Trond Giske, byr OCX også på den første muligheten til å anskaffe Roy Søbstad - Tegneserier 1993–2008. Du finner den på Jippi-standen. Og skulle du slumpe til å se meg i området, er det bare huke tak. Jeg klusser gjerne litt i ditt eksemplar hvis det skulle være ønskelig.
Ut over alt jeg allerede har sagt om innholdet i boken, er det to ting jeg har lyst til å nevne spesielt. Den første er at det er her den 14 sider lange serien "Førsteperson", som er den mest ambisiøse og personlige jeg har laget, endelig ser dagens lys. Den andre er at gjesteseksjonen inneholder eksklusive bidrag fra 10 av mine favorittegnere: Odd Henning Skyllingstad, Karstein Volle, Jason, The Moen, Henry Bronken, Ronny Haugeland, Rune Borvik, Flu Hartberg, Tor Ærlig og Sigbjørn Lilleeng. Litt av et lag, med andre ord. (Memo to self: Husk at du har lovet å kjøpe øl til alle sammen.)
Resten av godsakene skal hver enkelt få lov til å oppdage selv.
Vi ses på Schous Plass til helgen!
PS: Jippi Forlag er ute med en pressemelding i anledning slippet. Interesserte kan laste den ned her.
Noen ganger er veien kort mellom liv og lære. Og noen ganger er det slik at livet imiterer kunsten og kunsten imiterer livet. Spør hvem som helst som driver med en form for kreativ virksomhet, og du vil få det bekreftet.
Case in point: I helgen tilbragte jeg mange, mange timer ved dette bordet:
I et våkent øyeblikk slo det meg, som om noen hadde tømt en bøtte isvann over hodet mitt, at jeg hadde tegnet akkurat dette bordet og denne settingen for minst fem år siden - bare med litt mer Elvis-stash:
(Tegningen er fra min serie "Elvin lever!", som selvsagt er inkludert i Boken. Men den Chick Corea-CD-en i fotoet er definitivt ikke min.)
Jeg beklager hvis jeg virker veldig arrogant nå, men jeg tror virkelig at du trenger å høre noe ny musikk. Du vet, hvis du bare legger vekk Dark Side of the Moon og The Joshua Tree i for eksempel tre år, vil du ha mye mer glede av dem neste gang du hører dem.
Og i mellomtiden kan du høre på den nye muxtapen min. Den inneholder kun ferskvare fra øverste hylle. Og ikke er det vanskelig tilgjengelig musikk heller. Tvert i mot er den uvanlig fengende og sommerlett til å komme fra denne kanten. Og den er garantert uendelig mye festligere å høre på enn den siste til Kent. Eller hva det nå er du pleier å sette på når du har fått et glass for mye.
1. The Dø: On My Shoulders (fra A Mouthful) 2. Silver Jews: Suffering Jukebox (fra Lookout Mountain, Lookout Sea) 3. Okkervil River: John Allyn Smith Sails (fra The Stage Names) 4. Elvis Costello & The Imposters: Harry Worth (fra Momofuku) 5. Josh Ritter: Mind's Eye (fra The Historical Conquests Of Josh Ritter) 6. Kathleen Edwards: Run (fra Asking For Flowers) 7. Willy DeVille: Louise (fra Pistola) 8. Gary Louris: She Only Calls Me On Sundays (fra Vagabonds) 9. Death Cab For Cutie: Grapevine Fires (fra Narrow Stairs) 10. Aimee Mann: Ballantines (fra Smilers)
I tillegg synes jeg at du burde sjekke ut den nye låten Figur Flint har lagt ut på MySpace-siden sin. Ikke bare er "Wife Beat" en av deres beste til nå, men jeg har hjulpet til med å skrive teksten. Jepp, tekstforfatter også nå. At teksten er galloperende kvinnefiendtlig, får stå for Ronny sin regning. Mitt bidrag var først og fremst å få det til å rime og høres ut som ånkli engelsk.
I dag tidlig kom det bud med pakke helt fra Ungarn.
Jeg har 5 år gamle e-poster liggende, hvor forlaget og jeg diskuterer muligheten av å lage en samling av seriene mine. Nå har jeg også den ferdige boken liggende foran meg.
En kjapp sneak preview på innmaten: Første del av Erik Falks eminente forord.
To av de mer obskure seriene: Én som tidligere kun har vært ute på web og én som ble trykket i den lokale studentavisen. Å endelig få samlet slike løse tråder, er blant de tingene som gir denne utgivelsen mening for meg.
Og endelig kan det avsløres hvem forsiden skal forestille. Det er sinnarynken ved venstre øyenbryn som røper meg.
Boken er tung og solid, og den ligger godt i hånden. Den burde med andre ord være velegnet til nærkamp. Jeg sier meg fornøyd.
Det er en umiskjennelig eim av vår i kristiansandsluften om dagen, og det er på høy tid å tenke på sommergarderoben. Trond B viser her årets eneste seriøse alternativ for den stilbevisste unge konsument: Den splitter nye James Band-t-skjorten, dekorert av meg og trykket av Ørnevik Silketrykkeri. Hårveksten antas å være modellens egen.
Forøvrig henviser vi, som alltid i slike spørsmål, til ekspertisen: "Desto mer hull det er i klærne, jo dyrere blir de. Det er så deilig å vite at ingen andre dukker opp i samme t-skjorte. (...) For å rocke opp antrekket må du la buksene bli litt møkkete nederst på beina. I tillegg vil jeg velge å ha litt skjegg til et slikt antrekk, hvis ikke kan det lett bli for glatt."
Det har kommet mange fine tilbakemeldinger, både her og ellers, etter at jeg kunngjorde at jeg skal gi ut bok. Det er selvsagt veldig hyggelig, og gir håp om at det skal være mulig å skape littegrann interesse for en bok med rare, små tegneserier av en obskur serieskaper.
Flere har også kommentert at de liker forsiden. Mens vi venter på utgivelsen, tenkte jeg derfor å slå i hjel litt tid ved å ta en nærmere kikk på den.
I hvert fall siden Rembrandts tid har kunstnere vært mer enn sunt opptatt av seg selv. Ens eget ansikt er en evig kilde til fascinasjon og inspirasjon. Og da tiden var inne for å komme opp med et omslag til boken min, kunne jeg ikke finne noen annen rød tråd gjennom alle seriene enn meg selv. Dermed dukket tanken om et mugshot-tema opp. Boken blir bevismappen i saken mot meg, liksom.
Det første jeg gjorde var å finne frem noen selvportretter fra et par år tilbake.
I skisseblokken min finnes denne ganske dølle tegningen. Den kan neppe kalles en karikatur engang. Men jeg syntes tydeligvis at jeg var inne på noe, for jeg fortsatte å bearbeide den.
Høyere panne, rundere kinn, stikkende øyne - mye bedre.
Den tusjede versjonen var jeg veldig fornøyd med, husker jeg. Sinte, små menn er alltid morsomme. Jeg la den ut på bloggen og brukte den lenge som avatar på forumer og slikt.
Et par år senere likte jeg fremdeles tegningen, men skulle jeg leve med den som bokforside, måtte den gjennom en runde til. Mer intenst uttrykk og enda mer karikerte trekk. Og først nå er sideskillen kommet på riktig side!
