Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten sangen ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 4: "The Calvary Cross" med Richard & Linda Thompson
Denne sangen skjønner jeg egentlig ikke noe av. Den er veldig ulik de karakteristiske folksangene til Richard Thompson og den ligner heller ikke på de mer rocka greiene hans. Og teksten er fullstendig ubegripelig. Likevel har "The Calvary Cross" en nærmest hypnotiserende effekt på meg.
En arabisk-lydende gitarintro stopper brått opp. Bandet kicker i gang en seig, tung groove som de holder gående sporet gjennom. Thompson synger om bleke, grønnøyde kvinner, ulne forbannelser og svarte katter. Han høres redd ut, som om han holder på å bli slukt av et ugjennomtrengelig mørke. Stemmen hans later til å komme fra rommet ved siden av. Et kor som er like deler skummelt og vakkert, kommer inn og truer med å overdøve ham helt. Det svarte sløret av fortettet mystikk gjør stemningen nesten påtrengende dunkel og intens. Etter fire åndeløse minutter - to vers, et slags refreng og ingen tid kastet bort på instrumentalbriefing - fader sangen plutselig ut.
Og man kan ikke annet enn å spille den en gang til.
Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten sangen ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 3: "Cripple and the Starfish" med Antony and the Johnsons
I utgangspunktet er det lite eller ingenting som tilsier at "Cripple and the Starfish" skulle være en sang for meg.
Den ble opprinnelig skrevet til en av kabaretene Antony Hegarty satte opp på New Yorks homofile undergrunnsscene på 90-tallet - og jeg kan knapt tenke meg noe som står meg fjernere enn New Yorks homofile undergrunnsscene. Jeg snur i døren bare noen nevner ord som "kabaret", og har store problemer med alt jeg oppfatter som teatralsk og pompøst. Som heterofile middelklassenordmenn flest, identifiserer jeg meg med ting som er "jordnære" og "ekte". Jeg liker dongerybukser, ensfargede t-skjorter og countrymusikk.
Likevel er "Cripple and the Starfish" både en av de vakreste og mest sjokkerende sangene jeg har hørt. Den kombinerer det sublime med det mest nedrige og vonde. Den forvirrer og fascinerer meg. Den beveger og skremmer meg på en måte ingen sang har gjort før.
It's true I always wanted love to be Hurtful! And it's true I always wanted love to be Filled with pain and bruises
De første gangene jeg hørte den, kunne jeg da også knapt tro det jeg hørte. Ordene Antony sang til den sørgmodig vakre melodien virket nesten ubegripelig brutale. Men etter at jeg hadde konsultert et teksthefte og det faktiske innholdet omsider fikk sunket inn, har det vært nettopp kontrasten mellom teksten og framføringen som har fortsatt å trekke meg tilbake.
Yes, so Cripple-Pig was happy Screamed "I just completely love you! And there's no rhyme or reason I'm changing like the seasons Watch! I'll even cut off my finger It will grow back like a Starfish!
"Cripple and the Starfish" beskriver et offer og en overgriper. Fortellerstemmen tilhører offeret, og vedkommende motsetter seg ikke det som skjer. Tvert i mot trygler han eller hun om å bli nedverdiget og mishandlet. Overgriperen bare kjeder seg, kikker på klokka - og slår.
Det må ligge en historie bak her, men jeg er ikke så sikker på om jeg vil høre den.
Det er ikke enkelt å høre et menneske være så selvutslettende. Det er ikke enkelt å forholde seg til noen som søker forløsning i det ytterste mørke. Og det er et helvetes tema for en popsang.
Sangen ville da også falt helt flatt hvis den hadde blitt sunget av noen annen enn Antony, en av de mest særegne stemmene du noen gang vil få høre. Mot et mykt bakteppe av piano, fiolin og en nærmest antydet rytme, blottstiller han seg fullstendig. Du vet ikke om han er mann eller kvinne, svart eller hvit, ung eller gammel. De vonde ordene framføres uten noe forsøk på å skjule mennesket bak. Mens melodien bølger seg fra det intime til det dramatiske, er Antony med sin rå, skjelvende innlevelse naken og sårbar for hele verden.
Selvsagt vet han at han risikerer å bli latterliggjort. Selvsagt vet han at mange vil oppfatte ham som både teatralsk og pompøs. Men det spiller ingen rolle. Det eneste som betyr noe, er å prøve å nå den kjernen av menneskelighet og sannhet han vet er innen rekkevidde. Og når han klarer det, sprenger Antony grensene for overfladiskheter som geografi, kjønn og legning. Da gjør han "Cripple and the Starfish", grufull og bisarr som den er, til noe oppløftende og livsbejaende. Da synger han for og til alle.
I'll grow back like a Starfish I'll grow back like a Starfish I'll grow back like a Starfish
PS! Denne teksten ble opprinnelig skrevet for Pstereo.no i 2005. Jeg bruker den på nytt her (med noen små justeringer) fordi jeg fremdeles synes den er noe av det mest vellykkede jeg har skrevet om musikk.
Dagbladet slår i dag til med et kjempetips til alle ungdommer som er nysjerrige på rus: Muskat!
Det er visstnok det nye "motedopet" blant kidsa i Asker og Bærum. Alt du trenger er en nøtt eller to. Du finner dem sikkert i krydderhyllen til mor. De raspes og spises, og gir timevis med hallusinasjoner. Det kunne ikke vært enklere.
Jeg tar selvsagt all mulig avstand fra denne typen eksperimentering, men en del av meg håper likevel at ungdommene har latt seg inspirere av mine gamle seriefigurer Jesper og Jonathan. De ruset seg som kjent på muskat allerede på 90-tallet. Metodene deres var dessuten mye mer grensesprengende enn dette nymotens opplegget.
Detaljene finner du på side 83 i boken min. Løp og kjøp!
Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - nettopp! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten sangen ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 2: "Crime in the City" (live) med Neil Young & Crazy Horse
Jeg vil alltid forbinde Weld, Neil Youngs veldig elektriske live-album fra 1991, med de ni månedene jeg tilbragte som soldat på Setermoen. Den lange, mørke vinteren i Indre troms ble selvsagt sterkt preget av tidstypiske plater som Nevermind, Ten, Blood Sugar Sex Magic, Metallica, Achtung Baby og Dirty. Men av en eller annen grunn virket det helt naturlig å også inkludere gamle Neil Young i dette selskapet (Neil Young var som kjent gammel allerede da). Kanskje hang det sammen med at han på denne tiden til det kjedsommelige ble kalt "The Godfather of Grunge".
Jeg husker også Weld som mitt siste innkjøp på vinyl. Og da vinylspilleren min endelig brøt sammen for kanskje 10-12 år, fikk jeg ikke hørt den igjen før jeg nylig byttet til meg et eksemplar på CD. Det første som slo meg ved gjenhøret, var at dette virkelig er et enda bedre live-album enn Live Rust (1979). Det gløder av disse innspillingene. Deretter ble jeg slått av hvor ekstremt medrivende spor nr. 2, "Crime in the City", er.
"Crime in the City" er selvsagt ikke den beste sangen Neil Young noen gang har skrevet. Den er ikke like vakker som "Pocahontas", like majestetisk som "Like a Hurricane" eller like tøff som "Down by the River". Men i denne versjonen, som er helt annerledes arrangert og har en annen tekst enn originalen på Freedom (1989), har den et driv som ingen annen av låtene hans kan matche.
Dette er dessuten noe så sjeldent som en Neil Young-låt hvor det er teksten som sørger for fremdriften. Spill med på luftgitar, for all del, men lytt til ordene og føl intensiteten de fremføres med. "Crime in the City" er seks og et halvt minutter med pur, rettferdig harme. Form og innhold, hjerne og hjerte, tekst og musikk - alt smelter sammen i en høyere enhet. Effekten er like deler opprørende og opphissende. Og når det siste elektriske tordenskrallet dør ut, sitter man renset tilbake.
Jeg prøver herved noe nytt. Under vignetten "Verdens fineste sang" har jeg tenkt å skrive om ut det jeg for øyeblikket synes er - jeps! - verdens aller fineste sang. Samtidig vil jeg gjøre sangen tilgjengelig for nedlasting via Rapidshare.
(Filen blir liggende helt til jeg laster opp en ny. Hvis da ikke Rapidshare fjerner den først. Dette er tross alt ulovlig.)
Ideen er på ingen måte original. Det kryr jo av musikk- og mp3-blogger der ute. Poenget er bare å få utløp for litt misjoneringstrang - og å dele på godene.
Jeg lover ingen regelmessighet eller sjangertrofasthet - bare musikk av pur klasse.
Verdens fineste sang 1: "No One Hurts Up Here" med Kasey Chambers & Shane Nicholson
Rattlin' Bones fant veien fra ingensteds til harddisken min i forrige uke en gang, og har surret og gått med bare få avbrekk siden da.
Jeg kan huske å ha merket meg et par platecovere hvor Kasey Chambers ser ganske snasen ut, men jeg tror ikke jeg har hørt musikken hennes før. Nå forstår jeg hvorfor hun er både stor stjerne og respektert artist hjemme i Australia.
På Rattlin' Bones deler hun coveret med ektemannen Shane Nicholson, og jeg tror at intimiteten dem i mellom gjør mye av utslaget her. Stemmene deres smelter sammen slik bare stemmene til Gillian Welch og David Rawlings, Buddy og Julie Miller, Emmylou Harris og Gram Parsons har gjort før dem.
"No One Hurts Up Here" er platens mest sakrale spor. Flere av sangene er både fandenivoldske og humoristiske, men denne er en hymne og en trøstevise. Den er tidløs og eviggyldig som en folkemelodi. Den er sangen du vil høre på når du rusler i strandkanten eller går i fjellet. Den er sangen du vil avslutte dagen med.
Og, ja, jeg bruker ordet "sang". Å kalle dette for en "låt", ville være å selge den alt for billig.
"Det er ingen tvil om at Roy Søbstad er en av Norges mest undervurderte serieskapere." - Serienett.no
"Kontinuerlig kvalitet over mer enn ti år skal man ikke blåse av." - bt.no
"I små enkle historier fortalt i få, men mesterlige streger tegner Søbstad et præcist portræt af nogle forkælede møgunger." - Seriejournalen.dk
"Søbstad blander komedie og drama på en fin måte. Den minimalistiske og karikerte tegnestilen er gjennomarbeidet og elegant." - Dagens Næringsliv
"Det er flere høydepunkter her, med en humor som er drøy uten å være vulgær." - VG
"Gratulerer Jippi Forlag med en flott samling vanvidd med mening, og takk til Roy Søbstad for en dynamisk og underholdende verden i spenningsfeltet mellom kunst og kommers!" - NUMER
