Tiden flyr. Nå har jammen Louis snekret sammen enda en spillbar liste med splitter ny og helt gratis musikk. Jeg står for ung og gammel gitarstøy (The Megaphonic Thrift og Sonic Youth), finfin Oslo-indie (The Little Hands of Asphalt), The Band-aktig skranglerock (The Felice Brothers) og en kul Buddy Holly-variant (M. Ward).
Her er noen kjappe snapshots fra Ronnys og mine utstillingsforberedelser i går. Som det går frem av bildene, gikk vi for et sjarmerende skakt og amatørmessig uttrykk på det hele. Ut over kvelden ble det stappfullt på Frk. Larsen, Hanne gjorde en glitrende konsert og alle ble fulle og patetiske. En allerede legendarisk aften.
Bildene blir hengende i et par ukers tid, og det er mulig å kjøpe tegneseriebøker til kaffen.
Min utvalgte bok er Jeg, Donald Duck, en på alle måter stor samling serier av Carl Barks utgitt på 70-tallet.
Det vanskeligste med denne teksten, var å velge hva jeg skulle skrive om. Jeg leste veldig mye da jeg var gutt, og langt i fra bare tegneserier.
Så snart jeg behersket lesekunsten, var jeg i gang med klassikerne. Fra faren min overtok jeg et par kasser med guttebøker fra 50-tallet. Skolebiblioteket ble flittig brukt. Jules Verne, James Fenimore Cooper og Robert Louis Stevenson. Ivanhoe, Barna i Nyskogen, Robinson Crusoe, Kaptein Hornblower og Davy Crockett. Gyldendals Gode Guttebøker og Hardyguttene. Jeg slukte alt sammen. Å komme gjennom en bok, tok sjelden mer enn et par dager. Favorittene ble lest flere ganger.
Men skulle jeg valgt en annen bok enn Jeg, Donald Duck, måtte det nok blitt Tom Sawyer av Mark Twain (eller Samuel Langhorne Clemens, som han ble kalt på det uvanlig fillete omslaget til min fars eksemplar). Den må jeg ha lest fire-fem ganger. Oppfølgeren Huckleberry Finn likeså. Noen av scenene i disse bøkene står så levende for meg at de like gjerne kunne ha vært mine egne barndomsminner.
Men det ble altså til at jeg skrev om Carl Barks. Jeg kunne nemlig ikke se at det hadde vært skrevet om ham i serien før - eller om andre serieskapere for den del. Og siden det liksom er tegneseriene som har vært min greie i alle disse årene, var nok han det riktige valget. Barks' kvaliteter var selvsagt aldri noe spørsmål.
Mitt barnebokminne kan du altså lese her. Og skulle du ha lyst til å lese flere av mine skriverier, finner du en samling på denne siden. De fleste handler om musikk, men nederst ligger også en bunke tekster om tegneserier. De er noen år gamle, men jeg tror de skal være leselige ennå.
Jeg har vel nevnt at Ronny og jeg åpner utstilling på Frk. Larsen lørdag den 25.? Nå er vårt felles forlag, Jippi, ute med en notis med flere detaljer om denne sjeldne begivenheten. Ut over det som står der, kan jeg fortelle at selveste Hanne Kolstø står for musikken og at Kulturnatta uansett er den ene kvelden i Kristiansand det ikke finnes noen unnskyldning for å sitte hjemme.
Oppdatering 19.04: En Facebook-event er som seg hør og bør opprettet. Påmelding er selvsagt bindende, og fravær vil bli straffet med bøter og knips på tissen.
I dag våknet jeg til en leilighet som var tom for kaffe. Ute hadde de siste dagenes likegyldige gråvær gått over i striregn. Noen hadde igjen begynt å romstere inne hos naboen.
Noe sier meg at påskeferien nærmer seg slutten.
Det har vært 10-12 dager etter mitt hjerte. De første gikk for det meste med til rus og bakrus, sigaretter og høy råkkemusikk. De neste er blitt tilbragt i sofaen, hvor jeg har oppdaget at jeg liker krim ganske godt. Ikke sånn moderne krim hvor alkoholiserte politimenn jakter på sadistiske seriemordere, men slike hvor alkoholiserte herrer i tweed røyker pipe mens de etterforsker giftmord begått blant Chesterfield-møbler. Krim med litt stil, altså. John Dickson Carr er mannen.
Resten av påskekrim-behovet, et behov som utvilsomt er blitt plantet i meg av media og forlagsbransjen, har jeg dekket med en boks klassisk film noir.
En og annen spaser- og sykkeltur har jeg også tatt meg tid til. Dessuten har jeg skrevet en liten artikkel jeg ser frem til å få publisert, og jeg har blyanttegnet to sider Brakk.
Men akkurat nå, mens vi alle stålsetter oss for en ny økt i gruvene, anbefaler jeg å lytte til ukens spilleliste hos Louis. Jeg er ansvarlig for I Was a King, Feist & Ben Gibbard, Gary Louris & Mark Olson, Papercuts og The Handsome Family. Med andre ord: Hvis noe er veeeldig melankolsk og/eller country, så er det nok jeg som har gravd det frem.
Selv har jeg tenkt å avrunde høytiden med å se Stranger than Paradise. Lakonisk svart/hvitt-film om folk som kjeder seg er tingen for the post-påskeferie blues, tenker jeg.
Sånn kan også et tegneseriemanus se ut, i hvert fall hvis man skal tegne det selv. Dette er fra en kommende Brakk-episode hvor vi får et brutalt innblikk i vår manns sterkt metal-pregede ungdom. Den kan nok også leses som et brutalt innblikk i min sterkt metal-pregede ungdom.
"Det er ingen tvil om at Roy Søbstad er en av Norges mest undervurderte serieskapere." - Serienett.no
"Kontinuerlig kvalitet over mer enn ti år skal man ikke blåse av." - bt.no
"I små enkle historier fortalt i få, men mesterlige streger tegner Søbstad et præcist portræt af nogle forkælede møgunger." - Seriejournalen.dk
"Søbstad blander komedie og drama på en fin måte. Den minimalistiske og karikerte tegnestilen er gjennomarbeidet og elegant." - Dagens Næringsliv
"Det er flere høydepunkter her, med en humor som er drøy uten å være vulgær." - VG
"Gratulerer Jippi Forlag med en flott samling vanvidd med mening, og takk til Roy Søbstad for en dynamisk og underholdende verden i spenningsfeltet mellom kunst og kommers!" - NUMER
