Sto opp en gang mellom to og tre. Spiste et par brødskiver mens jeg kikket på det jeg hadde skrevet om Dylan til Pstereos julekalender natten før. Endte med å stryke det aller meste og begynne på nytt med en helt annen vinkling. Etter en stunds pusling med det, gikk jeg ut i kulden for å kjøpe julegaver. Det ble med én. Etter middag kikket jeg litt på teksten igjen. Skrev om noen klønete formuleringer. Om kvelden så jeg to gode filmer, Breach og Collapse, før jeg nok en gang flikket litt på teksten. Rundt halv tre om natten, mens fulle ungdommer på vei hjem fra byen hylte på gaten nedenfor, fikk jeg endelig sendt skriveriene avgårde til Ingve for publisering. Til slutt sendte jeg avgårde en faktura jeg hadde glemt. La meg. Sovnet som en sten.
Sånne dager skulle jeg gjerne hatt flere av. Eventuelle sponsorer må bare ta kontakt.
Den ferdige teksten om Bob Dylans Love and Theft leser du her. Platen er nr. 32 i Pstereos kåring av tiårets 100 beste.
Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten en mp3-fil ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 5: "'Cross the Green Mountain" med Bob Dylan
I 2008 later mange fremdeles til å oppfatte Bob Dylan først og fremst som en 60-tallsartist. Ennå kan man risikere å se ham bli omtalt som "protestsanger". Men å tenke på Dylan som "han som skrev 'Blowin' in the Wind'", er ikke bare å grovt undervurdere 45 års kontinuerlig virke som artist, men også å ha gått glipp av veldig mye.
Bob Dylans livsverk handler ikke om de strålende enkeltøyeblikkene, men om helheten. Det handler om en manns lange, kronglete vei gjennom livet. Det handler om hans forsøk på å finne seg selv - eventuelt miste seg selv - i politikk, i poesi, i kjærlighet, i familie og i religion. Selvsagt har ikke alt Dylan har laget like stor egenverdi, men sett i et slikt perspektiv blir selv de mest mislykkede og halvhjertede platene hans en kilde til fascinasjon. Historien om et liv blir tross alt ikke komplett uten man tar med både opp- og nedturene.
At Bob Dylan etter alle disse årene fremdeles er en artist i bevegelse, ble sist bekreftet denne uken - med utgivelsen av Tell Tale Signs, den åttende installasjonen i hans Bootleg Series.
Platens episke høydepunkt, avlsuttende "'Cross the Green Mountain", ble skrevet til borgerkrigsfilmen Gods and Generals i 2002. Verken tematikken eller tidsepoken kunne kledd den aldrende Dylan bedre. I sangen inntar han rollen som den siste soldaten på slagmarken. Verden er kald og grå som aske. Med sine falne våpenbrødre liggende rundt seg i det blodstenkte gresset, myser han mot grålysningen. Fra bortenfor den kan han høre fjern musikk. Han vet at slutten er nær. Alt han har igjen, er overbevisningen om at han har stått for det som er sant og riktig. Han begynner å gå mot byen.
Bob Dylan inntar en rolle, men han synger også om seg selv - om hvor han befinner seg i sin egen karriere og sitt eget liv.
Det har vært en stille og poengløs lørdagskveld. Jeg har hverken hatt noe å gjøre eller lyst til å finne på noe å gjøre. Så jeg har drukket noen øl, røyket noen Lucky Strikes og sett Masked and Anonymous, Bob Dylans stort sett ignorerte film fra ifjor.
For en rar, rar film det er. Filmstjernene kommer og går, den ene karakteren merkeligere enn den andre. Dylan selv spiller med steinansikt og besynderlig mimikk (han banker Jeff Bridges tilsynelatende uten å røre seg i det hele tatt). Replikkene er som linjer i en Bob Dylan-sang - halvt filosofiske, halvt surrealistiske og langt unna slik folk faktisk snakker.
Det er i det hele tatt ikke godt å si hva filmen handler om. Kanskje er det en visjon av USA slik Dylan ser det - en nasjon på randen av kollaps. Kanskje er det en satire over showbiz. Mest av alt er det kanskje en lek med Dylan-myten (det er ihvertfall nok selv-referanser her).
Til syvende og sist henger nok ikke filmen på greip i det hele tatt, og den er umulig å anbefale for andre enn spesielt (Dylan-)interesserte.
Men jeg kan ikke si annet enn at jeg likte den godt.
"I stopped trying to figure everything out a long time ago."
Kan ikke nekte for at det er godt å være hjemme igjen etter tre dager med konserter, drikking og mange lange transportetapper gjennom Oslos gater. Og det føles ekstra godt når jeg vet at jeg har resten av uka fri til å tegne og ellers sulle rundt i min egen lille verden. Ikke minst skal det bli godt å få lagt om et kosthold som de siste dagene nesten utelukkende har bestått av øl, sigaretter og junk food.
Men konsertene da, hvordan var de?
Joda, jeg er veldig godt fornøyd. Bowie på søndag var på mange måter ikke så ulik Bowie på Quart for et år siden - proff og velopplagt. Riktignok ble det for mange låter fra de to siste platene og altfor lite fra det fantastiske 70-tallet hans. Men da høydepunktene - en pumpende tung "Fame", klimakset på "Heroes", avsluttende "Ziggy Stardust" - kom, så var det bare å gi seg over. Dessuten synger jo mannen helt fantastisk.
Akkurat det siste kan man ikke si om Dylan på mandag. Jeg har vel aldri hørt noe så rustent som det han presterte på de første par låtene. Det var nesten komisk. Men da han først fikk rensket halsen for det verste slimet, låt det bedre. Så kan man si hva man vil om at mange av låtene er totalt ugjenkjennelige fra albumversjonene,* men i mine ører svingte det. Mye tøff og overraskende hard rock. Jeg kan heller ikke huske å ha vært på en konsert hvor bandet har tatt seg så mye opp låt for låt. Og da Bob helt til slutt innfridde mitt telepatisk overførte ønske om å få høre "All Along the Watchtower", var jeg en svært fornøyd mann.
Terningkast 5 til både David og Bob fra meg.
*Både VG og Dagbladet skriver i dag påfallende nok om låter han faktisk ikke spilte, henholdsvis "Desolation Row" og "I Shall Be Released".
I morgen tidlig legger vi avgårde til Oslo, hvor vi går rett på Den store Ronny Haugeland-festen som arrangeres i forbindelse med Den store Ronny Haugeland-boka. Regner med at det blir stas for flere enn Den store Ronny Haugeland. Det blir ihvertfall første gang jeg har drukket øl på bibliotek.
Søndag spiller David Bowie i Spektrum. Det blir garantert bra. Kanskje litt dumt at jeg ikke har hørt de nye låtene, men men.
Så er det Dylan på mandag. Han har jeg ikke sett før, så det blir selvsagt spennende. Han har jo rykte på seg for å være ujevn live, men vi får håpe han har en god dag.
Ihvertfall: Begivenhetene står i kø. For sikkerhets skyld har jeg tatt meg fri resten av uka.
Da jeg tidligere i dag var innom Platemonopolet for å plukke med meg den nye til Emmylou Harris, så jeg at de også hadde fått inn de lenge etterlengtede Dylan-nyutgivelsene. Et raskt overblikk på disse var nok til å konstatere at hvis lyden er like mye forbedret som innpakningen, så er det god grunn til å investere.
Men, altså, jeg har en innrømmelse å komme med.
Jeg liker jo i diverse sammenhenger å utgi meg for å være litt av en Dylan-kjenner. Med litt promille innabords setter jeg mer enn gjerne igang en patosfylt forelesning om den store mannens liv og virke for tilfeldig forbipasserende.
Men faktum er at min egen Dylan-samling alltid har vært svært mangelfull. For eksempel har jeg ikke:
Vel, før jeg gruslegger min egen kredibiltet fullstendig, må jeg få skyte inn at jeg slett ikke er ukjent med disse klassikerne. Jeg kjenner dem tildels svært godt, og har hørt dem mye opp gjennom årene. Jeg har bare ikke eid dem.
Så det blir et prosjekt framover: å tette de viktigste hullene i Dylan-samlingen.
Men først av alt satser jeg på noen fine stunder med Emmylous Stumble into Grace.
I dag slet jeg meg opp før klokka ti for å sikre meg billetter til Dylan-konserten i Spektrum 13. oktober. Dagen før spiller som kjent Bowie på samme sted, og den billetten har vært i boks en god stund allerede.
To av rockhistoriens største og viktigste navn på to dager. Det er jo bare helt Twilight Zone. Faen, jeg gleder meg!
Men karma er som kjent et spørsmål om balanse. For at høsten ikke skulle bli bare fryd og gamma, fikk jeg derfor igår vite at Tindersticks spiller på Rockefeller 12. september. Og det er samme dag som Raptus sparkes igang i Bergen. Så det går jo ikke.
Ikke til forkleinelse for hverken gamle Bob eller gamle David, men jeg tror nok Tindersticks er det bandet i verden jeg har aller mest lyst til å se (...kanskje unntatt Tom Waits, hvis jeg tenker meg om).
Plan B er å se dem i Aarhus, hvor de spiller den fjerde. Da kunne jeg jo også fått meg noen hardt tiltrengte danske feriedager. Problemet med Plan B er at det potensielle reisefølget mitt også er Verdens fattigste nålevende nordmann. Så vi får se om det lar seg gjennomføre.
Men jeg skal ikke klage. Ikke i dag. Sola skinner og jeg skal på festival. Bjellefestivalen er kanskje ikke blant sommerens mest profilerte, men ganske sikkert en av de hyggeligste.
"Det er ingen tvil om at Roy Søbstad er en av Norges mest undervurderte serieskapere." - Serienett.no
"Kontinuerlig kvalitet over mer enn ti år skal man ikke blåse av." - bt.no
"I små enkle historier fortalt i få, men mesterlige streger tegner Søbstad et præcist portræt af nogle forkælede møgunger." - Seriejournalen.dk
"Søbstad blander komedie og drama på en fin måte. Den minimalistiske og karikerte tegnestilen er gjennomarbeidet og elegant." - Dagens Næringsliv
"Det er flere høydepunkter her, med en humor som er drøy uten å være vulgær." - VG
"Gratulerer Jippi Forlag med en flott samling vanvidd med mening, og takk til Roy Søbstad for en dynamisk og underholdende verden i spenningsfeltet mellom kunst og kommers!" - NUMER
