Ronny og jeg greier nesten å holde forventningene til helga i sjakk.

Ganske tilfeldig snublet vi innom Mono rett etter ankomsten. Der sto til vår store overraskelse Jesse Sykes & The Sweet Hereafter i et hjørne og spilte. Det var veldig fint.

Åse Marie og en småfeit, klengete fyr på Cacadou.

Hjemme hos Tore Strand Olsen tidlig en morgen: Ronny, Tore, Flu og brillene mine.

Og Ronny bare oser rå sex. Alltid. Han kan ikke annet.

Underleppa til Ronny, gapet til Tara, deler av kjæresten til Tara og en stor del av Leif.

Henry, Ronny og Christoffer på Mir. Morten Harper og Sigbjørn Lilleeng konverserer til høyre.

Den obligatoriske, nattlige pissekonkurransen.

Noen gamle musikkaviser og en gammel rocker på Elm Street.

På lydsjekk med The Near Mint First Editions: Flu Hartberg, Henry Bronken, Håvard S. Johansen og Odd Henning Skyllingstad. Deres versjoner av låter som "War Pigs" (oversatt til "Tegneserietinget") og "Breaking the Law" ("Ser du meg nå?", en hyllest til Tor Ærlig) var blant helgas høydepunkter.

På Cacadou fant vi Calvin Krogh, som forventet med hår under nesa og rødvin på skjorta.

Det siste jeg husker før alt ble svart, er at Bruce Willis fremdeles hadde hår.

Etiketter: Calvin Krogh, Christoffer Vig, Flu Hartberg, fra virkeligheten, Henry Bronken, Oslo Comics Expo, Ronny Haugeland, tegneserier, Tore Strand Olsen

Den nordnorske fritenkeren og bartemannen Calvin Krogh har flere ganger krevd at jeg skal gjøre rede for eventuelle bivirkninger jeg opplevde da jeg nylig leste “Inferno” av August Strindberg. Selv forteller han at han hadde tannverk da han leste den, og at smertene ble sterkere når boken lå fremme og avtok når han la da den inn i et skap. I tillegg ga den ham forfølgelsesvanvidd og andre, uspesifiserte, mentale plager.

Vel, bøker er noe jeg leser på senga, og den første natten jeg prøvde å sove med “Inferno” ved siden av meg, klarte jeg ikke sovne. Normalt har jeg ingen søvnproblemer, men denne natten ble jeg liggende og kikke i taket til klokken var halv sju om morgenen. Sånt er problematisk når man skal være på jobb senest i ni-tiden.

Da det samme gjentok seg den andre natten jeg prøvde å sove med “Inferno” ved siden av meg, ble jeg alvorlig bekymret. At Strindberg skriver mye om at ukjente krefter er ute etter å ta knekken på ham med elektrisitetsmaskiner og slikt, ga ekstra næring til usunn grubling i de endeløse timene i mørket. Helikopteret som sirklet over byen store deler av natten hjalp heller ikke. Ute på morgenkvisten sto jeg opp og sendte en mail til jobb om at jeg ikke kunne komme inn før etter lunsj.

Den tredje natten turte jeg ikke ta noen sjanser hverken i forhold til mitt mentale velvære eller arbeidsplassen min. Med det Calvin hadde fortalt i bakhodet, forflyttet jeg boken til et annet rom. Hele den natten sov jeg som en stein.

Siden har jeg vært forskånet for slike problemer. Jeg tok riktig nok ikke sjansen på å ta boken inn på soverommet igjen før et par uker senere, og da var jeg såpass beruset at ingenting kunne holde meg våken uansett.

Det tok meg, som man skjønner, uforholdsmessig lang tid å bli ferdig med den tynne og lettleste boken.

At helvetesboken “Inferno” blir solgt i Norge i dag uten noen form for advarsel, er selvsagt både ansvarsløst og skandaløst. Halve omslaget burde vært viet til påskrifter som “LESNING UNDER SVANGERSKAP KAN FØRE TIL IMPOTENS”, eller ganske enkelt “DENNE BOKEN DREPER!!!”.

Jeg tar det for gitt at “Forbrukerinspektørene” vil ta opp saken et av sine førstkommende programmer.

Bra bok, forresten. Ga meg litt sånn “Sult”-feeling.

For ordens skyld: illustrasjonsbildene viser August Strindberg, ikke Calvin Krogh eller meg.

Etiketter: August Strindberg, Calvin Krogh, litteratur