I går fant jeg Angst Vol. 2 - The Best of Norwegian Comics i postkassen min. Som tittelen antyder, presenterer denne lille praktboken, utgitt av forlagene Dongery, No Comprendo og Jippi, et kresent utvalg utvalg norske serier for et engelskspråklig publikum. Jason, Christopher Nilsen, Steffen Kverneland, Tor Ærlig og - selveste! - Pushwagner er blant dem som er med. Med er også "Førsteperson", serien jeg laget spesielt for min egen bok.
En av tingene jeg liker best ved å få tegneseriene mine utgitt, er at de begynner å leve sine egne liv uavhengig av meg. Selvsagt er det hyggelig når de blir lest av kjentfolk. De kan tross alt se meg i ansiktet når de forteller meg hvor flink jeg er. Men enda bedre liker jeg tanken på at fremmede mennesker der ute bruker tiden sin på noe jeg har laget. Og kanskje befinner de seg på et sted jeg aldri har vært eller i et land jeg aldri har besøkt. Det kan til og med tenkes at de får noe ut av det de leser.
Akkurat nå leser en hengslete kunststudent i New York "First Person" mens han venter på at Big Wet Tits 18 blir lastet ned. Akkurat nå røyker en alenemor i Haugesund dagens siste sigarett mens hun lurer på hva greia med ansiktet til hovedpersonen er. Og akkurat nå prøver Per Sandberg å se for seg Siv Jensen naken.
Slike ting.
Dessuten: I den første Angst-samlingen var jeg representert med "Epilog", en annen av mine mørkere, semi-realistiske serier. Mens jeg i Norge først og fremst er kjent som tegner av runde hoder og lange neser, får utlendingene nå et ganske annet inntrykk av produksjonen min.
Jeg leser på Serienett at antologien Angst nå endelig ser dagens lys. Dette 100 sider store praktverket, som har vært på gang siden i vår, er Jippi Forlag og No Comprendo Press sitt felles fremstøt mot det amerikanske markedet. Serieskaperne som blir presentert er Christopher Nielsen, Jason, Steffen Kverneland, Lars Fiske, Lene Ask, Rui Tenreiro, Tor Ærlig, Anna Fiske, Sigbjørn Lilleeng, Odd Henning Skyllingstad, Mette Hellenes, Knut Nærum og, you guessed it, jeg. Mitt bidrag er den fire år gamle serien "Epilog" (eller "Epilogue", som mine amerikanske fans snart vil kjenne den som).
Jeg har ikke sett boken selv ennå, men fra sikre kilder - en av utgiverne, faktisk - har jeg at det er blitt den lekreste norske tegneserieutgivelsen noen sinne.
For min egen del ser jeg på dette som første skritt mot det store internasjonale gjennombruddet. Først tar jeg Manhatten, så tar jeg Berlin.
Ifølge denne Spirit-anmeldelsen av Forresten 17 er jeg en "gammel traver" som leverer en "god historie". Ikke spesielt sexy, kanskje, men det kunne sikkert vært verre.
Forresten nr. 17 er ute i disse dager, og med det ser endelig min melankolske, lille serie Epilog dagens lys. Må si det føles godt å for en gangs skyld få ut noe i tillegg til de månedlige rølpesesjonene i Rocky.
Forside og redaksjonell layout er det også jeg som står for (klikk her for stor versjon av forsiden).
Forresten finner du hos Narvesen, i gode tegneseriebutikker og i nettbutikken til Jippi Forlag.
Gråtonene på "Epilog" er på plass, og jeg sier meg godt fornøyd med resultatet. Overraskende bra, synes jeg det ble. Det er nok denne versjonen som blir utgitt.
Gråtonene ble smørt sammen med pensel på egne ark, og føyd sammen med selve serien i Photoshop.
For et par dager siden kunne jeg endelig si meg ferdig med serien som etter mye fram og tilbake har fått tittelen "Epilog". Jeg har nevnt den før. Den ble påbegynt i vår en gang og har siden blitt plukket opp innimellom alle Jesper og Jonathan-seriene.
Om innholdet i serien er det ikke så lett å si noe uten å si for mye. Det er blitt en enkel liten historie som noen forhåpentligvis kan finne litt gjenkjennelse i. For en gangs skyld har jeg tatt for meg mer intime og følelsesladde situasjoner. Det er et stykke unna rølpet til Jesper og Jonathan, for å si det sånn.
To ord om tegningene: Jeg har vel aldri blitt beskyldt for å være noen eksperimentell serieskaper, og ikke har jeg blitt det nå heller. Men siden jeg nå først skulle gjøre et sideprosjekt, virket det som en passende anledning til å gjøre seg noen nye erfaringer.
"Epilog" er tegnet i A4-format istedet for det sedvanlige A3. Rutene fylles på en annen måte når man tegner i tilnærmet samme format som serien skal trykkes i. Dessuten er hele greia tusjet med en ganske stiv pennesplitt (faktisk den splitten jeg vanligvis tusjer tekst med). Streken får mindre variasjon med en stivere splitt, men jeg synes igrunnen det kler tegningene mine. Kan godt hende at jeg fortsetter å bruke den.
Jeg holder også på å lage en alternativ versjon med gråtoner.
I skrivende øyeblikk ser det ut til at "Epilog" vil bli trykket i neste nummer av Forresten. (Det blir isåfall mitt første bidrag der på et par år.) Jeg ser også for meg et par andre muligheter, men det vil uansett drøye noen måneder før serien ser dagens lys.
PS! For en stund siden la jeg ut en heller kaotisk skisseside fra denne serien. Den kan du se her.
Jeg jobber for tiden med to forskjellige tegneserier, og det begynner å bli klart for meg at seriene mine nå utvikler seg i to forskjellige retninger.
Den første serien jeg holder på med er nok en Jesper og Jonathan-sak til bruk i Rocky. Den er på fire sider, og på de fire sidene prøver jeg å være morsomst mulig. Nå er det ikke så vanskelig å lage noe morsomt, det som er vanskelig er å samtidig være original og overraskende. Jeg prøver å ikke henfalle til simple gags, og er heller ikke interessert i å lage noe sosialrealistisk om fjortisers hverdag. Jesper og Jonathan er morsomst når de er overdrevne og drøye. Hele serien er tross alt basert på mine fordommer om at fjortiser er noen grenseløst egosentriske, uvitende og hensynsløse skapninger. De tror de selv utgjør universets sentrum, mens det i realiteten ikke kunne vært lenger unna sannheten. Denne erkjennelsen slår jeg karakterene mine i hodet med i serie etter serie.
Med litt hjelp fra Ronny på manussiden tror jeg den nye serien i så måte føyer seg pent inn i rekken.
Den andre serien jeg holder på med, er av den mer personlige sorten. Den ligger ihvertfall nærmere hvem jeg er, og den beskriver en ganske jordnær og gjenkjennelig situasjon på en liketil måte. I tone ligger den mye nærmere "Serien om Roger" enn Jesper og Jonathan, og det virker som en naturlig vei for meg å ta. Altså parallelt med de mer rølpete og bråkete J og J-seriene.
Jeg skal ikke si så mye mer om denne serien (som jeg tror skal få forbli navnløs) enn at den er på sju sider og antakelig vil dukke opp i et framtidig nummer av Forresten. Og at jeg har en god følelse for den.
Jeg liker å jobbe med begge typer serier. Poenget er vel igrunnen bare at jeg trenger variasjon i det jeg driver med. Hvis ikke kommer jeg til å stagnere, og jeg kommer til å gå tom og lei. Så det er bare å håpe at det blir tid til å gjøre litt av begge deler.
(Jeg har forresten scannet en side fra det navnløse skissemanuset. Den gir om ikke annet et visst inntrykk av hvor vanskelig det kan være overføre tankene sine til papiret.)
