Det er på tide å skjenke verden nok en årgangsserie fra pappkassearkivet.
Denne er fra samme kladdebok som den forrige, men er nok laget med en god del flere seriesider på baken. Ikke bare er selve tegningene blitt et hakk mer sofistikerte (om ikke nødvendigvis mer sjarmerende), men også storymessig er det utvikling å spore. Historien går ikke lenger rett fra punkt A til B, men tar flere overrumplende vendinger underveis. Jeg later dessuten til å være mer bevisst på at det er komedie jeg lager og figurene har fått tydelige personligheter.
Klikk på sidene for å se dem i lesbar størrelse.
Igjen blir vi kastet rett inn i handlingen: En skapsprenger er i ferd med å utføre sine ugjerninger mot en ikke navngitt bedrift.
Fantomet viser seg fra første stund som en inkompetent kløne. Spesielt godt liker jeg det sleske skråstrek tåpelige oppsynet til mr. Walker i rute 3. At han slår over til en slags Hedmarksdialekt i siste rute, er antakelig for å oppnå en komisk effekt (favorittbandet mitt var tross alt Vazelina Bilopphøggers).
Bildet av en glisende skurk som løper av gårde med en haug penger mens han roper "Jeg er rik!", er et gjennomgangsmotiv i seriene mine fra denne perioden.
De to rutene som er klusset over med grønn fargeblyant, antyder at serien opprinnelig var tenkt å få en mye kjappere og mer kontant konklusjon. Men denne gangen har jeg altså valgt bort de enkle løsningene.
Legg også merke til den ironiske kontrasten mellom fortellerstemmen og innholdet i rute 4.
Jeg lurer forresten på om Gurans hilsen "Ha, Fantomet", ikke egentlig betyr at han tenker: "Ha! Her kommer den dusten Fantomet, da kommer nok noe sprøtt til å skje."
På denne siden viser Fantomet seg overraskende handlekraftig. Men ikke like handlekraftig som Guran.
Akkurat fremstillingen av Guran er kanskje det mest interessante grepet i denne historien. I originalseriene er ikke Guran stort mer enn en komisk liten tjukkas med rar hatt. I min serie er han ikke bare gründer med egen kafé (og egne reklamefyrstikker), men han tvinner både skurken og Fantomet rundt lillefingeren som ingenting.
Fantomet er en lettlurt tulling, skurken får sin straff og Guran bare ruler.
I ettertid (nærmere 30 år etter, faktisk) ser jeg jo at serien ikke hadde trengt de to siste rutene. Hverken Guran eller Fantomet gjør annet enn å gjenta seg selv (sistnevnte helt ordrett). Kanskje tok jeg dem med bare for å understreke at Fantomet er skikkelig, skikkelig treg.
Den halvhjertede tegningen som fyller resten av siden er muligens tegnet i et uinspirert øyeblikk, men jeg velger å tro at den er laget av lillebroren min.
Etiketter: Fantomet, fra virkeligheten, tegneserier
