Hvis noen lurer p� hvorfor "Sist spilt"-listen til h�yre p� denne siden blir s� sporadisk oppdatert for tiden, s� er det fordi internettstatusen i heimen fremdeles ikke er avklart. Spillelisten blir bare oppdatert n�r jeg h�rer p� musikk p� jobb. Dermed kan heller ikke de oppsummerende listene som genereres av Last.fm sies � v�re helt representative for hva jeg h�rer p� om dagen.
Men etter at Sojourner-boksen til Magnolia Electric Co kom i hus, h�rer jeg jo uansett kun p� den.
Det er selvsagt ogs� en sammenheng mellom internettstatusen og manglende blogg-oppdateringer.
Jeg har en stund tenkt p� � blogge noe om The Rolling Stones. De griske, gamle gribbene fortjener litt positiv omtale, synes jeg. Vi f�r se hva det blir til. N� som jeg har nevnt det her, vil jeg muligens f� d�rlig samvittighet og gj�re noe med det ganske snart.
Ellers er dagene gode. Egentlig bruker jeg mine trangt tilm�lte kveldstimer til � lage skolebokillustrasjoner, men denne uken har jeg ogs� rukket � tusje noen sider av "F�rsteperson". De har ligget i et hj�rne og skult p� meg siden f�r jeg flyttet.
Mange fikk sikkert med seg at Quart slapp to finfine navn p� fredag. Selv var jeg alt for opptatt med � t�mme i meg alkohol til � ta notis av noe som helst utenfor min umiddelbare n�rhet.
Men alts�: Motorpsycho skal varme opp for The Who. For meg som ikke har sett Motorpsycho p�, tjaaa, n�rmere ti �r, og aldri har sett The Who, blir dette som � sl� to fluer i �n smekk. Og hvis mine venner i James Band i tillegg f�r plassen f�r M'psyko, snakker vi faktisk tre fluer.
Ogs� kommer Magnolia Electric Co tilbake! Dette er et av bandene jeg har h�rt absolutt mest p� de siste �rene, s� det er et veldig velkomment gjensyn. Denne gangen skal de heldigvis spille i Hallen p� Odder�ya, og ikke p� d�lle Caledonien.
Magnolia har jeg forresten skrevet om flere ganger tidligere. En anmeldelse av albumet What Comes After the Blues ligger her, en anmeldelse av EP-en Hard to Love a Mander og en liten �rsoppsummering for 2005 p� skatollet der borte.
Dagens medieframst�t fra meg er en plateanmeldelse i nye Stimuli, som slippes l�s i gatene i dag. Denne gangen har jeg skrevet om det som nok vil bli st�ende som 2005s aller flotteste album, "What Comes After the Blues" av og med Magnolia Electric Co.
Anmeldelsen leser du her. Og mine samlede skriverier er samlet der.
Saken er en del av Stimulis forh�ndshype av Quart og sommeren for�vrig. Tegneserie av Odd Henning Skyllingstad og mye annet kan vi ogs� by p�.
Det er Michael Jackson, Idol-Jorun og meg. Media kan ikke f� nok av oss. Det har v�rt mye denne uka, det m� jeg si. Men jeg er jo inneforst�tt med spillereglene - media trenger kjendiser og kjendiser trenger media. Det er noe man bare m� l�re seg � leve med.
I dag er det F�drelandsvennen som trykker en liste over min favorittmusikk for tida. Ikke fatter jeg hva slags interesse folk flest kan ha av � lese s�nt, men jeg er alts� ikke her for � gj�re meg kostbar:
�XO� Elliott Smith 1998 (Dreamworks) For et tap det var da hr. Smith takket for seg for et og et halvt �r siden. Knapt noen har behersket kombinasjonen pop og melankoli som ham. Og jeg har ikke tall p� de store opplevelsene platene hans har gitt meg. Det er nok sant som de sier: det er de beste som m� g� f�rst.
�You Are Free� Cat Power 2003 (Matador) Det er stemmen som gj�r det. Selve musikken er i utgangspunktet ikke s� spesiell - lavm�lt, sparsommelig produsert folk og indie. Men n�r dama f�rst begynner � synge er det som om alt annet stopper opp. Ikke vet jeg hvordan man skal beskrive en stemme, men jeg utviklet ihvertfall et avhengighetsforhold til akkurat denne stemmen for et �rs tid siden.
�The Dirty South� Drive-By Truckers 2004 (New West) Drive-By Truckers har egentlig alt man trenger � b�de h�rete gitarrock og f�lsomme countryballader. N�r du p� kj�pet f�r noen uvanlig velskrevne tekster fra De mytiske s�rstatene - hvor mennene er menn og kvinnene nerv�se, skj�nner du at du har med noen godt over gjennomsnittet glupe rednecks � gj�re. De er b�de t�ffere og smartere enn deg � det er bare � kapitulere.
�What Comes After the Blues� Magnolia Electric Co 2005 (Secretly Canadian) Splitter ny og helt tidl�s musikk fra Jason Molina & co. Jeg elsker hvordan denne plata gradvis strippes for instrumentering - fra de skurrende elektriske gitarene i �pningsl�ta til den r�rende, intime avslutningen �tte spor senere. Quart-konserten blir nok knall, ja.
�Dave Godin's Deep Soul Treasures Vol. 1-4� Diverse artister 1997-2004 (Kent) Alle burde unne seg litt �rgangssoul iblant. Her f�r du 100 l�ter fordelt p� fire CD-er, h�ndplukket av eksperten Dave Godin. Noe kjent, mye obskurt, kun f�rsteklasses vare. Og for noen l�ter, for noen vokalister! Denne musikken gj�r meg til en veldig myk mann. Hver gang.
Den nye plata til Will Oldham er laget i samarbeid med gitaristen Matt Sweeney. Sweeney st�r for musikken og Oldham for tekstene. F�rsteinntrykket er at "Superwolf" er hakket m�rkere og skakkere enn de tre siste Bonnie "Prince" Billy*-platene har v�rt. Det er noen ganske spooky saker her som kunne v�rt hentet fra "I See a Darkness" eller enda lenger tilbake. Gitarene er kanskje mer dominerende enn de pleier � v�re, men ellers er det umiskjennelig Will Oldham. Og du vet at du har f�tt noe interessant � h�re p� n�r plata �pner med linjene
I have often said
That I would like to be dead
In a shark's mouth
Jason Molina pleide � h�res ut som en yngre fetter av Will Oldham. N� er han i ferd med � bliNeil Young. Det er for eksempel en veldig Neil Young'sk ting � gi ut nytt materiale i live-innspillinger. Og det m� � ha v�rt en usedvanlig svett og god kveld i Br�ssel da disse opptakene ble gjort. Molina og troppene hans spiller organisk gitarrock med en voldsom emosjonell tyngde og mer fokus p� f�lelse enn p� teknisk perfeksjon. Og effekten er n�rmest ekstatisk n�r sistesporet, "The Big Beast", helt naturlig glir over i Youngs "Tonight's the Night".
Det er plater som dette som gj�r at jeg skulle �nske jeg spilte i band.
... men dagen min begynte ikke bra.
Formiddagen p� jobb var helt eksepsjonelt r�vva. De idiotiske sm� problemene bare t�rnet seg opp til jeg til slutt var s� irritert og forbannet at genseren klebet seg til ryggen og jeg brukte knyttneven p� sakesl�se, d�de objekter rundt meg.
Men ting roet seg selvsagt etterhvert. B�de i og utenfor hodet mitt.
I kveld har jeg drukket noen �l, h�rt p� ny musikk og jobbet litt med den Jesper og Jonathan-siden som har blitt liggende altfor lenge p� pulten min. Cashew-n�tter og sigaretter har jeg ogs�. Det g�r bedre n�.
---
*Litt om navnebruk for de som ikke har fulgt med i timen:
Will Oldham ga ut de f�rste platene sine under diverse variasjoner p� navnet Palace Brothers. De siste �rene har han brukt sitt eget navn en del, men oftest det kryptiske pseudonymet Bonnie "Prince" Billy.
Jason Molina har ogs� brukt sitt eget navn innimellom, men som regel Songs:Ohia. Hva n� enn det skal bety. I det siste har han brukt tittelen p� den siste Songs:Ohia-plata, "Magnolia Electric Co", som navn p� bandet sitt.
Poenget med denne forvirrende praksisen er, ihvertfall i f�lge Will Oldham, at det er musikken som betyr noe, ikke hvem som har laget den.
Et p� mange m�ter prisverdig standpunkt. Men ogs� - for � forf�lge en r�d tr�d her i bloggen - en praksis som gj�r livet litt vanskeligere for oss som pr�ver � ha et visst system platesamlingene v�re
"Det er ingen tvil om at Roy S�bstad er en av Norges mest undervurderte serieskapere." - Serienett.no
"Kontinuerlig kvalitet over mer enn ti �r skal man ikke bl�se av." - bt.no
"I sm� enkle historier fortalt i f�, men mesterlige streger tegner S�bstad et pr�cist portr�t af nogle fork�lede m�gunger." - Seriejournalen.dk
"S�bstad blander komedie og drama p� en fin m�te. Den minimalistiske og karikerte tegnestilen er gjennomarbeidet og elegant." - Dagens N�ringsliv
"Det er flere h�ydepunkter her, med en humor som er dr�y uten � v�re vulg�r." - VG
"Gratulerer Jippi Forlag med en flott samling vanvidd med mening, og takk til Roy S�bstad for en dynamisk og underholdende verden i spenningsfeltet mellom kunst og kommers!" - NUMER
