Nå som Pstereo er historie, kan det ikke lenger være tvil om at Groove er Norges beste musikknettsted. Kanskje har de vært best hele tiden. I tillegg til å levere stoff av høy kvalitet, har de en publiseringstakt Pstereo aldri kom i nærheten av.
Dårligere blir det selvsagt ikke av at de nå har tatt over Pstereos artikkelarkiv.
Selv er jeg veldig fornøyd med at ihvertfall en del av det jeg skrev, blir tatt vare på. Og når jeg kikker tilbake på det jeg fikk gjort, sier jeg meg stort sett fornøyd.
Noe av det minst vellykkede er Calexico- og My Morning Jacket-anmeldelsene mine. De er uklart tenkt og kronglete formulert. Det lønner seg ikke å prøve å utgi seg for å være smartere enn man egentlig er.
Verst er likevel Calexico/Iron & Wine-anmeldelsen. Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg skrev i den utrolig irriterende “Kjære leser, la meg ta deg i hånden og fortelle deg noe du ikke visste”-tonen. Den er også et eksempel på at selv om man liker noe veldig godt, så har man ikke nødvendigvis så mye interessant å si om det.
Takket være smått geniale Last.fm er det en enkel sak å oppsummere musikkåret 2006 i listeform. Riktignok har jeg ikke vært registert lenger enn siden 14. september, men jeg tror likevel at denne listen gir et rimelig representativt bilde av hva jeg hørte på i fjor.
At Tom Waits scorer så stort, har selvsagt en sammenheng med trippel-CDen han ga ut. Og Jason Molina ville ha kommet inn som nummer to hvis han ikke hadde gitt ut plater under både eget navn og som Magnolia Electric Co.
I skrivende øyeblikk er 6767 sanger spilt, og her er Molina kanskje urimelig godt representert i toppsjiktet:
Jeg fortsetter å gnåle om Pstereos julekalender: I dag kan du lese min omtale av Drive-By Truckers' obligatoriske utgivelse av året, "A Blessing and a Curse".
I øvrige musikk-nyheter melder VG i dag at Sivert Høyem ønsker seg eggdeler til jul.
Jeg tar det i grunnen for gitt at alle som kikker innom denne siden, også følger med på Pstereos julekalender.
De av dere som ikke er helt teite vil dessuten ha fått med dere at dette ikke bare er en nedtelling til julaften, men også en nedtelling til Pstereos endelikt. Ved nyttår vil siden forsvinne fra nettet.
Og, faen heller, jeg kommer til å savne Pstereo.
Pstereo har aldri vært hyppigst oppdatert eller sist ute med siste nytt. Til gjengjeld har Pstereo har vært noe så sjeldent som en musikkside det har vært givende å lese. Pstereo har ikke vært redde for å bruke store ord eller spille på følelser, som det står i egenbeskrivelsen. Artiklene har på sitt beste vært preget av like deler misjoneringstrang, skriveglede, innsikt og entusiasme. En oppriktig kjærlighet til musikken har alltid ligget helt oppe i dagen.
I en nettverden hvor den lettvinte kritikken, klisjeene og skrivefeilene rår, er slikt sjeldent og ikke så rent lite forfriskende.
Uten Pstereo ville jeg ha gått glipp av veldig mange flotte musikkopplevelser de siste årene. Jeg har fått fornyet og fordypet mitt forhold til gamle favoritter og samtidig fått mange, mange nye. Forumet har dessuten vært en utømmelig kilde til både inspirasjon og irritasjon.
Men kunngjøringen om den forestående nedleggelsen kom egentlig ikke som noen bombe. Sannheten er at Pstereo har hanglet gjennom det meste av 2006. Det har vært publisert mange gode ting, men det har føltes som om momentumet var borte. Jeg skulle ønske jeg kunne si at har gjort mitt for å holde hjulene i gang, men ynkelig nok har jeg skrevet mindre enn en håndfull anmeldelser i hele år. Jeg har rett og slett ikke greid å rydde plass i hverken timeplanen eller hodet mitt. Og der ligger vel problemet til både redaktører og skribenter: det krever sitt å drive en kvalitetsside. I perioder av livet går idealistisk arbeid som dette nærmest av seg selv, i andre perioder blir andre ting viktigere.
Og med Pstereo tar vel også min karriere som musikkskribent slutt. Akkurat dét er neppe et tap for andre enn meg selv, men jeg må innrømme at jeg er litt redd for å stagnere. Folk på min alder gjør gjerne det. Om noen år kommer jeg antakelig ikke til å få med meg annen ny musikk enn den som er radioformatert og TV-annonsert. De eneste gangene jeg kommer til å sette på noe selv, er når jeg blir nostalgisk etter en konjakk for mye til kaffen. Min eneste kilde til inspirasjon kommer til å være gamle nummer av Mojo jeg leser på do.
Men oh well, whatever, never mind, som vi vrælte en gang i tiden.
Framover får vi glede oss over Pstereos, tross alt, flotte julekalender. Dagens luke inneholder noen forsøksvis velvalgte ord jeg har skrevet om Calexico-godbiten "Feast of Wire".
Sommeren er definitivt kommet til Sørlandet. Sola skinner til langt på kveld. Ølet funkler som gyldent kildevann. Jentene er på sitt aller peneste og mest tynnkledte. Og her sitter jeg og skriver anmeldelser av plater som påkaller klisjeer om høstkvelder, ullpledd og kakao.
Men hva gjør vel det? Sommeren er også en klisjé.
Siste Pstereo-bidrag fra meg er en anmeldelse av Tindersticks-vokalist Stuart A. Staples' "Leaving Songs". Og det er en utmerket plate, helt uavhengig av årstiden.
Det første jeg skrev for Pstereo, i september i fjor, var forresten en anmeldelse av Staples' første soloalbum, "Lucky Dog Recordings 03-04". Det er ikke dumt, det heller.
Det har blitt lite musikkskriverier på meg i det siste. Det har forsåvidt gått tregt med hele Pstereo siden, tjaaa, juletider.
Det er ikke det at interessen plutselig er blitt borte, men det er nå en gang slik at vi lever i en verden hvor alt absolutt skal lønne seg. Og idealistisk musikkpropaganda er definitivt ikke noe som kaster av seg. Noen ganger må man derfor prioritere kullgruvene for å få det til å gå rundt.
Men små drypp kommer nå i blant allikevel. I dag kan du lese mine tanker om den tidligere Midnight Choir-mannen Al DeLoners andre soloplate, "Flora in the Darkroom".
Nok en plateanmeldelse er dessuten rett rundt hjørnet.
Du kan jo korte ned ventetiden med de gamle skriveriene mine, som er samlet på denne siden.
Dagene går så fort og jeg er en liten bjørn med bare svært begrenset arbeidskapasitet.
De siste månedene har jeg derfor måttet nedprioritere musikkskriveriene mine til fordel for diverse tegneserieprosjekter.
Men - omsider! - i dag kan to helt ferske platenmeldelser leses hos Pstereo: Under a Billion Suns, det nye albumet til de gamle bråkmakerne Mudhoney, og Garden Ruin, siste utspill fra alltid hyggelige Calexico.
Og flere musikkrelaterte skriverier er i kjømda. Jeg er på en rull igjen, som det heter.
Når det gjelder tegneserieprosjektene, så føler jeg en sterk trang til å bable i vei om dem, men skal prøve å la være. Å lage serier er en til tider uutholdelig treg prosess, og alle utgivelser ligger ennå et stykke fram i tid. La meg bare konstatere at flere spennende ting er på gang, og heller komme tilbake til sakene når de er kommet til syne i horisonten.
Første, forsiktige livstegn fra meg i 2006, er en anmeldelse av EP-en til singer-songwriteren med det ikke spesielt svensk-klingende navnet Pete Thompson. I løpet av kvelden skal jeg også ha fått klønet sammen en trackliste til min CD med de beste sangene i 2005.
Det snurper seg sammen i toppen av Pstereos adventskalender. På tredje plass ligger min egen favoritt, Magnolia Electric Co (som hjernen min insisterer på å kalle Mongolia Electric Co), og deres "What Comes After the Blues". Jeg har selvsagt bidratt med noen ord om den.
Det er altså ikke her det skjer om dagen, men i Pstereos adventskalender. I dag kan du lese noe småtteri jeg har skrevet om Richard Hawleys "Cole's Corner".
Jeg regner med at alle følger med på Pstereos adventskalender? Hver dag fram til julaften teller vi ned i kåringen av årets 25 beste album. Og det er jo mye bedre enn sånne teite, små sjokolader.
I dag kan du lese mitt første bidrag - noen linjer om Damien Jurados siste, "On My Way to Absence".
Neil Young runder 60 den 12. november, og Pstereo feirer den gamle kjempen med å skrive om de beste platene hans gjennom hele måneden. Dessuten får du på selve dagen redaksjonens egen Neil Young-låtsamling.
I dag kan du lese mitt stykke om "Ragged Glory", som tilfeldigvis er den plata jeg en gang i tiden oppdaget ham gjennom.
En ting jeg hadde lyst til å kommentere, men som det ikke ble plass til i en tekst som vokste seg langt over sine tiltenkte bredder, var det teite bandnavnet. Jeg mener, det er jo et flott band på alle måter - men "My Morning Jacket"? Det er ikke noe kult å kalle seg det. "Min morgenjakke", lissom?
Til dagens Pstereo-oppdatering har jeg som vanlig skrevet om noe jeg ikke har greie på. Det nye denne gangen er at jeg har gjort min uvitenhet til hovedpoenget i teksten.
Heldigvis bæres ikke anmeldelsen av Boards of Canadas nye plate på mine ignorante skuldre alene. Dette er nemlig en av Pstereos legendariske ensemble-anmeldelser.
Endelig er Pstereo oppdatert igjen, blant annet med min omtale av Antony sin "Cripple and the Starfish", nr. 132 på Pstereos liste over tidenes beste sanger.
Dette var en vrien tekst å skrive, og jeg brukte latterlig mye tid på den. Derfor har du værsågod å lese den. For min skyld, og for Antony sin skyld.
Og etterpå må du sørge for å få hørt sangen. Tro meg når jeg sier at den er verdt det.
Gjennomgangen kommer selvsagt i forbindelse med Adams' nye album "Jacksonville City Nights", en plate jeg sannelig tror jeg skal investere i. Jeg har avskrevet fyren mer enn én gang, men hver gang har han kommet sprettende tilbake med nye ess i ermet. Den luringen.
Det er sikkert en del av dere, mine utallige lesere, som er kraftig lei av at jeg ikke har annet enn anmeldelser av mer eller mindre obskure plater å by på for tiden. Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg ikke driver med annet om dagen. Alt jeg gjør, er å gå på jobb, se gamle episoder av The Simpsons og The Office og skrive plateanmeldelser. Ellers gjør jeg ingenting og interesserer meg ikke for noe.
Så derfor: Mer plateprat.
Til dagens Pstereo-oppdatering har jeg skrevet en omtale av mini-albumet Calexico og Iron and Wine har laget sammen - uten tvil en av årets aller fiiiineste utgivelser. Dessuten står jeg for spalten "Best akkurat nå", hvor jeg etter nøye avveining valgte å ikke føre opp "øl, pupper og krigsdokumentarer på Discovery".
Jeg skriver som sagt platenmeldelser om dagen. Og ikke nok med at jeg skriver for Pstereo - her kommer sannelig en bonusanmeldelse skrevet for Radio Ung også. Plata som får gjennomgå er Saint Thomas' nye opus, "Children of the New Brigade".
Det går tregt med bloggingen om dagen, gitt. Tegneseriemakingen er også inne i en liten dødperiode. Men jeg skriver plateanmeldelser så det griner etter. Og siden torsdag er Pstereo-dag, kan du lese nytt stoff her og nå.
Jeg har skrevet en anmeldelse av den nye plata til den skotske hedersmannen Jackie Leven, den dristig titulerte "Elegy for Johnny Cash".
I dag debuterer jeg nemlig som skribent for musikknettstedet Pstereo. Jeg har selv vært Pstereo-leser i et par år, og har alltid likt hvordan de greier å kombinere peiling og entusiasme med god skriving (særlig det siste pleier å være mangelvare på slike sider). Pstereo henvender seg kanskje mest til dedikerte music lovers, folk som bruker mer tid på musikk enn det som lar seg forklare rasjonelt. Men du trenger i grunnen bare litt musikalsk nysjerrighet for å plukke opp gode tips her. Jeg liker også bredden i stoffet - fra det mest obksure indie-skurr til gamle countrytravere. Selv hadde jeg neppe oppdaget nåværende favoritter som for eksempel Magnolia Electric Co og Herman Düne hvis det ikke hadde vært for Pstereo.
Da er det stas å få lov til å være med å føre skuta videre.
