At det er slutt for Quart, betyr s� visst ikke at det er slutt p� all moro for all tid her i Kristiansand.
Louisfestivalen har n� ikke bare f�tt en staselig line-up, egen webside og gruppe p� Facebook, men den har ogs� en plakat som gj�r meg like varm om hjertet hver gang jeg ser den:
Jeg er oppriktig lei meg for at det n� er kroken p� d�ren for Quart. Jeg har bodd i Kristiansand omtrent like lenge som festivalen har eksistert, og den har v�rt et �rvisst h�ydepunkt.
Dette er ikke en by hvor det er plagsomt mye action ellers i �ret, for � si det s�nn.
Under har jeg samlet alle artistomtalene jeg har skrevet for �rets festival. N� som jeg kan se langt etter b�de betalingen og ukepasset mitt, vil jeg i det minste at tekstene skal forbli tilgjengelige. Selv om de reklamerer for konserter som aldri kommer til � finne sted.
Noen i Quart-systemet har visst f�tt det for seg at jeg har veldig peiling p� death metal. Det har jeg selvsagt ikke. Jeg har h�rt p� mange typer metal opp gjennom �rene, men akkurat d�dsvarianten har jeg st�tt over.
D�t forhindrer meg selvsagt ikke i � skrive entusiastiske bandomtaler mot middels god betaling.
OK, jeg skj�nner hvis det er vanskelig � tenke p� annet enn at jeg snart skal gi ut bok. Men det er enn� noen uker til og vi m� alle pr�ve � f� tiden til � g� s� lenge.
I dag har Quart hatt et lite metall-slepp, og jeg har bidratt med bio om det ekstreme (les: klin kokos, pling i bollen) death metal-bandet Nile. De er fire middelaldrende, halvskallede herrer fra South Carolina med �lmage som spiller HELT SINNSSYKT fort mens de br�ler om pyramider, sarkofager og faraoer. L�tene deres heter ting som "Papyrus Containing the Spell to Preserve It's Possessor Against Attacks from He Who Is in the Water". Du skj�nner sikkert tegningen. Sexy er det ikke.
Samtidig er jo ingenting som noen reale, apokalyptiske blast beats for � nullstille hodet.
De siste to �rene har jeg skrevet n�rmere femti artistomtaler for Quartfestivalen. Jeg har skrevet om alle fra The Who til Lykke Li, fra Meshuggah til Bare Egil Band. Det har bydd p� mange utfordringer og v�rt b�de morsomt og interessant. Men til n� har ingenting v�rt like morsomt, interessant og utfordrende som det � skrive om Figur Flint.
Jeg mener, plutselig handler det ikke om internasjonale superstars eller respekterte kulthelter, men om Ronny, min egen kollektivsamboer, serietegnerkollega og svirebror fra minst 12 tidligere festivalsomre.
Men selv om tanken p� Ronny som Quart-artist gj�r meg littegrann svimmel, er jeg mest av alt stolt p� Figur Flints vegne. De er fine gutter og mer enn gode nok til � forsvare plassen. Jeg h�per virkelig at skriveriene mine yter dem rettferdighet.
Da jeg skulle skrive Rockettothesky-teksten hadde jeg selvsagt et gjenh�r med To Sing You Apple Trees fra 2006. I den ustoppelige str�mmen av ny musikk man til en hver tid synes man m� sjekke ut, er det uunng�elig at en del plater helt ufortjent blir glemt. Jenny Hvals f�rste kunne fort blitt en slik, men n� er jeg blitt minnet p� hvilken lun liten oase den er. Det er ikke et sted hvor alt er bare trygt og godt - det finnes b�de ubehagelige og foruroligende elementer der. Men gnisningene er noe av det som gir platen sjarm, dybde og s�rpreg.
To Sing You Apple Trees er fremdeles det mest fascinerende norske pop-albumet i dette �rtusenet - og vel verdt � finne frem igjen.
Livet er en endel�s serie med deadlines. Man jobber som faen for � f� unna det ene prosjektet bare for at det skal bli tid til det neste. Alt sammen er en uh�ndterlig kjempefloke av l�se tr�der og det f�les som om ingenting noen gang blir ordentlig avsluttet.
Men jeg innser selvsagt at det kunne v�rt verre. Jeg kunne for eksempel ikke hatt noe � gj�re.
Ukens eneste synlige resultater av mitt umenneskelige blodslit, er fire nye artistomtaler skrevet for Quart. Og i �r kan ingen beskylde festivalen for � mangle bredde: Shining (terrorjazz!), Vincent Vincent and the Villains (rockabilly!), The Lionheart Brothers (vakker rock!) og Parts & Labor (st�y!). I tillegg kommer selvsagt diverse hip hop, elektronika, postrock og indie.
N� tar jeg meg en frikveld. Figur Flint m� heies frem i Kampen om Agder, og jeg har gjort meg fortjent til en �l.
Det har g�tt i ujevne rykk og napp i Quart-leiren i vinter, men n� skjer det endelig ting igjen. Nye websider er oppe, 15 navn er annonsert - og, kanskje viktigst av alt, fire bandbios skrevet av meg er lagt ut: I'm from Barcelona, The Enemy, Asobi Seksu og Cobblestone Jazz.
Svensk indie, britpop, japansk shoegazing og techno-jazz - det er visst ikke den ting jeg ikke kan produsere 400 ord om. Mot klekkelig betaling skriver jeg sikkert bryllups- og konfirmasjonssanger ogs�.
Quart har omsider f�tt klemt ut de f�rste navnene til neste �rs festival, og som i fjor (hvilket vil si i �r) har jeg skrevet bandbios.
F�rst ut er de tilsynelatende klin g�rne amerikanske banjop�nkerne O'Death og Hammond-gitar-og-masse-trommer-orkesteret The Grand.
Jeg var faktisk p� konsert med The Grand i g�r, og kan g� god for alt jeg har skrevet i omtalen. Det var akkurat s� "hardt, svett og autentisk" som jeg p�st�r. Og h�yt. Jeg er redd de gjorde ubotelig skade p� min allerede hardt pr�vede h�rsel. Men det var selvf�lgelig verdt det.
Det ble en laidback avslutning p� Quart i g�r: Tuslet bort p� Odder�ya i kveldingen, s� Knutsen og Ludvigsen, drakk noen �l p� Charlies, gikk hjem og s� Hjelp, vi flyr! p� DVD.
Alt i alt har det v�rt en fin uke. Stemningen har v�rt god, v�ret og avisenes negativitetskampanje til tross. Arrangementsmessig har det v�rt n�rmest perfekt. Som vanlig har jeg hatt minst en h�ndfull gode konsertopplevelser - med The Who, Motorpsycho, The Good, The Bad & The Queen og Magnolia Electric Co blant toppene.
Samtidig er jeg ganske sikker p� at 2007 vil bli st�ende som et overgangs�r i festivalens historie. Konkurransesituasjonen er ny og det sviktende billettsalget gj�r det s�rgelig �penbart at noe m� gj�res hvis Quart skal forbli en stor og viktig festival.
Min l�sning er ikke veldig original, men den er den eneste rette: Lag en tre-dagers byfestival for de over 25. Legg den lengst mulig unna Hove og Roskilde i tid. Book en liten h�ndfull publikumsmagneter og et bredt mellomsjikt av h�y musikalsk kvalitet.
Og gj�r for Guds skyld noe med det helvetes v�ret!
Fotograferingen havnet dessverre i bakleksa i g�r. Det eneste jeg kan finne p� kameraet mitt i dag, er dette nedsl�ende bildet av sjefen for jazzklubben og en fyr som later til � v�re kokt. Ansiktet til h�yre i bakgrunnen tilh�rer enten Captain Howdy eller Runar.
Eirik og Ronny sl�r an tonen for dagen. Temaet er kj�rlighet mellom menn, det vakreste som finnes.
Tre menn, tre planeter: Erlend, Ronny og Lille-Roy.
Skaml�s selvpromotering.
Ole-Marius poserer villig foran det svenske homobandet The Ark.
Rune, den mest heterofile mannen jeg kjenner, har en uforklarlig, d�rlig skjult dragning mot homomusikk. Scissor Sisters danser i bakgrunnen.
Dette var ment � v�re et portrett av min favorittmusiker for dagen, trommisen i Powersolo. Han s� ut som Are Sende Osen, spilte med tungen i munnviken og var ustoppelig blid. Dessverre ble fotografen veldig slumsete med det tekniske ute p� natten.
Rune og meg p� plass i Bendiksbukta. (Jeg er redd det kan bli beklemmende mange slike bilder i denne serien.)
Noen timer senere, litt fullere og mye v�tere.
Rune og Geir venter p� Chris Cornell.
Hjemme igjen, helt utkj�rt, gjennomv�t og kald, sekunder f�r jeg veltet over skittent�yskurven, slo brystkassen mot vaskemaskinen, rev ned dusjforhenget og ble liggende som en patetisk bylt inne i dusjen.
Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med � skrive artistbios for Quart for en god stund siden. Men siden programmet fremdeles ikke er ferdigbooket og enkelte tidligere bookinger aldri er blitt omtalt, har jeg m�ttet klemme ut av meg noen til:
Ellers har sikkert trofaste lesere f�tt med seg at dagene mine ivafall ikke g�r med til � blogge. Og ikke har jeg, som man kanskje kunne tro, flyttet virksomheten over p� Facebook eller noe s�nt.
Nei, det har bare vist seg s� vanskelig � blogge med tomt hode.
Foruten den nevnte skrivingen, har jeg hatt mer enn nok med � knytte alle l�se tr�der p� jobb slik at jeg snart kan ta meg en real ferie. Og med � f� gjort unna noen hastetegneseriegreier. Og samtidig holde koken oppe p� Det Store Tegneserieprosjektet. Og, ikke minst, er jeg blitt besatt av tanken p� � selge leiligheten min og kj�pe en ny. Og d�t inneb�rer � g� p� visninger, prate med banker og meglere, tenke p� pengeting og andre ubehageligheter som tapper en stakkar for energi og kreativitet.
Solbrent er jeg ogs�.
Men alt dette g�r nok over. Det er sikkert bare en fase jeg m� gjennom. En dag kommer jeg til � kunne se p� mine medmennesker med overb�renhet og forst�else, og jeg kommer til � skrive blomstrende blogginnlegg om dem i stedet for � sutre om sm�tterier som ikke raker andre enn meg selv.
Jeg har ikke sett den selv enn�, men den offisielle Quart-avisen skal n� v�re � f� tak i. Blant annet ligger den som bilag til Dagbladet p� �stlandet, og i neste uke kommer den i F�drelandsvennen.
Alle artistomtalene jeg har skrevet i l�pet av v�ren er selvsagt inkludert, og for en ikke-proff skribent er det selvsagt stas � f� breie seg i slike formater.
Noen av disse tekstene har jeg brukt god tid p�. Andre har jeg m�ttet klore ned p� et par timer. Noen av bandene har jeg hatt langvarige og gode forhold til. Andre kan jeg ikke si at jeg liker en gang. Jeg kan bare h�pe at alle omtalene framst�r like opplyste, gjennomtenkte og entusiastiske.
Det m� sies at tekstene i avisen er brutalt forkortet. Omtalene, slik jeg skrev dem, er p� rundt 400 ord. I avisen er de nede i 250 eller mindre. De komplette, mer eller mindre uredigerte, tekstene leser du her:
Hum, ja, hvor var vi? Skal vi se... Jeg har f�lelsen av � ha gjort en hel masse greier i det siste, men akkurat n� kan jeg ikke komme p� hva.
Jeg har ihvertfall laget en liten tegneseriesnutt kalt "Gal vitenskapsmann med kjemperobot vs. gal vitenskapsmann med kjemperobot". Som tittelen antyder, handler den om to gale vitenskapsmenn med hver sin kjemperobot. Utgivelsen av den skal v�re rett rundt hj�rnet, tror jeg. I ledige stunder har jeg ogs� jobbet litt med den lenge bebudede 14-sideren "F�rsteperson". I skrivende stund ligger blyantoriginalen til side 9 p� lysbordet ved siden av meg. Det vil nok likevel dr�ye en stund f�r den ser dagens lys.
Quart har fylt noen av hullene i programmet sitt de siste dagene, og jeg har bidratt med bios om min gamle kompis Erlend Ropstad, br�keb�ttene Meshuggah og de britiske jyplingene Kill The Young.
Og i morgen kveld dukker jeg alts� opp i Oslo. Kanskje vi sees der. Jeg er han med Anthrax-t-skjorta, patronbeltet og �lposen.
Kidsa p� Quart-forumet later til � v�re forn�yde med at CKY ble bekreftet i dag. Og til tross for at hjernen min er p� ferie, har jeg bidratt med noen ord for anledningen.
Den kommende uka skal jeg h�re p� demoer. 12 down, 226 to go. Gud, se i n�de til meg.
Jupp, det blir metall p� Quart i �r ogs�. B�de Machine Head og Stonegard er nettopp sluppet, og mine omtaler leser du henholdsvis her og der.
Stonegard-teksten (og den om Juliette and the Licks) var forresten ferdig skrevet s� tidlig som lille julaften. Festivalbransjen er visst litt som milit�ret: man stresser som faen bare for � rekke � sitte p� r�va og vente. I evigheter. P� et eller annet.
Bigbang? BigBang? Big Bang? Bang Bang Bang? Wam Bam Thank You Mam? De er et av de st�rste bandene i landet, men akkurat hva de heter vet de visst ikke selv en gang.
Men til Quart kommer de �kkesom, og min omtale kan du lese her.
Dessuten kommer Juliette and The Licks. Og hvis du skulle dr�mme om � kl� p� en vaskeekte Hollywood-stjerne - og det gj�r du jo, s� er dette den eneste sjansen du kommer til � f�. Min omfattende research viser nemlig at Miss Lewis har for vane � stagedive, kun if�rt bikini, cowboyboots og indianerfj�rpryd. Det kommer med andre ord til � bli mange s�nne som deg n�rmest scenen.
Mine �vrige refleksjoner rundt Juliette and The Licks finner du her.
Jeg er ikke spesielt begeistret for hverken m�rkt og dovent �l eller allsang-punk, men greide likevel � produsere noen ord om Dropkick Murphys for Quart i g�r.
En litt interessant bieffekt av � skrive disse tingene, er forresten at man f�r se sine egne tekster bli klippet og limt sammen p� nytt av profesjonelle journalister.
Hm, jeg ligger visst litt p� etterskudd med tingene.
I forrige uke slapp Quart Velvet Revolver som ny headliner, og jeg skrev i hui og hast en tekst om dem.
Jeg h�per forresten at folk skj�nner at det h�rer med til denne jobben � bruke store ord? Jo st�rre ord, jo bedre. Dette er tross alt reklame. Selv om jeg for eksempel skriver at verden trenger Velvet Revolver, s� betyr det jo ikke at jeg mener det.
Mange fikk sikkert med seg at Quart slapp to finfine navn p� fredag. Selv var jeg alt for opptatt med � t�mme i meg alkohol til � ta notis av noe som helst utenfor min umiddelbare n�rhet.
Men alts�: Motorpsycho skal varme opp for The Who. For meg som ikke har sett Motorpsycho p�, tjaaa, n�rmere ti �r, og aldri har sett The Who, blir dette som � sl� to fluer i �n smekk. Og hvis mine venner i James Band i tillegg f�r plassen f�r M'psyko, snakker vi faktisk tre fluer.
Ogs� kommer Magnolia Electric Co tilbake! Dette er et av bandene jeg har h�rt absolutt mest p� de siste �rene, s� det er et veldig velkomment gjensyn. Denne gangen skal de heldigvis spille i Hallen p� Odder�ya, og ikke p� d�lle Caledonien.
Magnolia har jeg forresten skrevet om flere ganger tidligere. En anmeldelse av albumet What Comes After the Blues ligger her, en anmeldelse av EP-en Hard to Love a Mander og en liten �rsoppsummering for 2005 p� skatollet der borte.
Det begynner sikkert � bli b�de forutsigbart og kjedelig at alt jeg poster her om dagen, er linker til Quart. Men jeg har n� en gang et image � leve opp til, s� her kommer enda en link til Quart: det siste bandet jeg har skrevet om er de trivelige svenskpopperne Peter Bjorn and John (de med "Young Folks", du vet).
Hvis du mot formodning ikke skulle ha f�tt nok av musikkskriveriene mine, de for Quart inkludert, s� finner du alle sammen p� denne siden.
Endelig har Quart begynt � f� fart p� artistslippene sine. Det betyr at jeg f�r brynt meg p� � skrive om de ymseste band. Sist ute er bergensgj�glerne Datarock.
Og flere navn er rett rundt hj�rnet. Fire-fem av artistomtalene jeg har skrevet, er enn� ikke brukt. Jeg er selvsagt ikke den eneste som skriver heller.
� skrive slike presentasjoner er selvsagt noe annet enn � anmelde plater, slik jeg har gjort tidligere. Men jeg pr�ver ihvertfall � gi dem et litt personlig preg. Jeg lar meg ikke hyre for � skrive curling-referater, for � si det s�nn.
Anyways, f�lg med p� Quart-sidene. De f�rste storkanonene slippes til uka.
Jeg skj�nner at det er t�ffe tider i Egersund om dagen. I forrige uke var det flom og til nytt�r blir Pstereo lagt ned. Folk der fortjener � f� bes�k av et band av Great Lakes' kaliber, og jeg hadde med glede donert min lille tekstsnutt til form�let.
Hvis noen bare hadde tatt seg bryet med � sp�rre.
Den observante leser vil kanskje legge merke til at skribentene p� Quart.no ikke er kreditert. Men den versjonen av teksten som webmasteren til Grand Hotell Egersund har klippet og limt, er den uredigerte som ligger p� min private hjemmeside. Opphavet kan det derfor ikke v�re noen tvil om.
Dette er ikke noen veldig stor sak, men tyveri er n� en gang tyveri. Og dette er et helt un�dvendig s�dant.
H�ydepunktet for meg var uten tvil Woven Hand. P� plate synes jeg de kan bli vel innadvendte og vanskelige � f� tak p�, men konserten satt som et knytteneveslag. Jeg var mer eller mindre hypnotisert i en time. David Eugene Edwards er verdens mest intense sittende mann. Han kom g�ende rett forbi meg etter konserten, men jeg turte ikke snakke til ham.
Ellers kj�rte jeg et begrenset program i �r.
Depeche Mode var bra. Det er vanskelig � krangle med noe som er s� proft og gjennomf�rt. Og selv om jeg ikke eier en eneste DM-plate, kjente jeg godt til de aller fleste l�tene og kjedet meg slett ikke. Death Cab for Cutie har derimot fint lite � gi ut over det de gj�r p� plate. Det er fristende � si det samme om Richard Hawley, men alle som hadde noen � kline med s� ihvertfall ut til � kose seg. Johnossi var akkurat s� svett og kontant en rock'n'roll-konsert p� bitteliten klubb skal v�re. Emmerhoff and the Melancholy Babies var mest av alt veldig, veldig h�yt. Ring var Ring. Great Lakes var flott, men et s�rdeles bygdetullete publikum gjorde konserten til en heller underlig opplevelse. Og Silver Jews kunne blitt legendarisk med bare litt bedre mikrofonlyd.
Men jeg gikk ogs� glipp av mye. Skulle gjerne sett Wolfmother og The Raconteurs. Det var surt � misse b�de Jenny Lewis og Rufus Wainwright. Voksne menn ble visstnok r�rt til t�rer av Vashti Bunyan, men jeg var ikke der.
Ellers var ting som de pleier � v�re: mye alkohol og lite s�vn, mange gode venner og enda flere idioter. N� skal jeg dyrke den sosiale angsten i noen dager, f�r jeg tar meg en hardt tiltrengt tur vekk fra denna byen.
Johnossi var veldig bra i g�r. Det er utrolig hvor mye lyd man kan f� ut av bare kassegitar og trommer. Svetten silte av veggene p� Charlies. Se dem hvis du f�r sjansen.
Men rock'n'roll-livet krever sitt. Det meste av dagen i dag har v�rt tilbragt i en heller ynkelig tilstand p� sofaen. Bare ved hjelp av pur viljestyrke og en slump r�dvin, har jeg i kveld maktet � avslutte en liten hyllest til kollega Karstein Volle.
Det er bare snakk om en enkel ensider, men her kommer det fram fakta Karstein neppe var klar over selv en gang.
Riktignok er jeg som vanlig usikker p� fargevalgene mine. Meningen var at det skulle v�re litt "Fakta fra verden"-aktig, men jeg vet ikke helt, jeg... Oh well, serien skal ikke ut f�r til h�sten, s� det er plenty tid til � justere.
Tallet p� sm� og store serier som skal publiseres i l�pet av h�sten, er n� forresten oppe i fem. Det skal bli spennende � se hvor mange som faktisk kommer ut som planlagt.
Men akkurat n� er det uansett festival som gjelder. Kveldens band er Emmerhoff and the Melancholy Babies.
N�r det gjelder Quart for�vrig, har jeg tenkt � begrense meg litt i �r. I tillegg til at jeg kjenner alderen tynge, har nemlig stort sett alle artistene jeg har lyst til � se klumpet seg sammen p� torsdag og fredag. Den forel�pige slagplanen ser derfor slik ut: Torsdag: Depeche Mode (UK), Death Cab For Cutie (US), Rufus Wainwright (US), Jenny Lewis with the Watson Twins (US)
Fredag: Richard Hawley (UK), Woven Hand (US), Vashti Bunyan (UK), Gogol Bordello (US) Det er mer enn nok � glede seg til, med andre ord.
Urk. Jeg f�ler at jeg burde skrive et eller annet om uka som gikk, men jeg later til � ha p�dratt meg en mindre hjerneskade. Dessuten er det s� fryktelig, fryktelig varmt her jeg sitter. For varmt til � tenke. For varmt til � skrive. Men jeg pr�ver allikevel. �n setning - eller mindre - om hvert band:
Green Day: Akkurat like barnslig og fjasete som fryktet. The Mormones: Norges t�ffeste live-band. EndOfLoop: Endelig fikk jeg sett Munch, den eneste kristiansandske referansen jeg hadde da jeg kom hit p� tidlig 90-tall. Foo Fighters: Fett nok. Audioslave: Enda fetere. Magnolia Electric Co: Som forventet festivalens vakreste og mest g�sehudfremkallende konsert. Fantomas: Perverst morsomt.
Det var mye annet ogs� � snille Josh Rouse, ... And You Will Know Us by the Trail of Knuste Trommesett, Devandra som jeg rett og slett glemte, The Bravery, JR Ewing, Metallica-parodien Stonegard, Silverbullit, Ane Brun, Jim St�rk, sola som skinte, alle de gyngende puppene, den endel�se str�mmen av gylden drikke. Men n� er det for varmt her, helt seri�st.
Et Quart-program som ser noenlunde komplett ut har landet p� pulten min. Det er med andre ord p� h�y tid � sette opp en liste over �rets prioriteringer.
P� �pningsdagen, tirsdag, finner jeg dessverre ikke mye � glede meg til. Men for en gangs skyld velger jeg en positiv innfallsvinkel: d�dtid betyr bare mer tid til � velte seg i sola, se p� pupper og drikke �l.
Og utover i uka tar det seg uansett opp:
Onsdag The Mormones (Plenen) The Mars Volta (Plenen) EndOfLoop (CD Hall)
Ikke det sterkeste programmet noensinne, kanskje - men likevel en godt over gjennomsnittet interessant uke i Kristiansand.
Og d�ra st�r selvsagt p� gl�tt for King Midas, ...And You Will Know Us by the Trail of Dead og Thomas Dybdahl. For eksempel. Og noen nyoppdagelser pleier det jo ogs� � bli plass til.
Vi f�r se hvor langt tida strekker til, og hvorvidt promillen tar overh�nd eller ikke. Jeg kan levende se for meg hvor fristende det kan bli � tilbringe altfor lange ettermiddager p� Runes nymalte veranda.
Interessante ting pleier dessuten � foreg� p� klubbene utover natta. Problemet er bare � komme seg inn p� dem. Jeg synes ikke det er g�y � st� i k� bare for � komme inn p� steder som er s� overfylte at man i praksis st�r i k� p� insiden ogs�. Nei, f�kk det.
Quart sliter om dagen. Man skulle egentlig ikke tro det var mulig � ha s� stor suksess �r etter �r, bare for � ende opp med millionunderskudd. Men det har de alts� klart, surrehuene borte p� Odder�ya. Worst case scenario n�, er at de blir sl�tt konkurs og at �rets festival var den siste. Det ville i s� fall bety kulturell d�d for denne byen. Bakstreberne og pietistene kan si hva de vil - det er Quart som har �ren for at Kristiansand ikke har implodert i sin egen selvtilfredshet og trangsynthet for lenge siden.
Men jeg tror ikke det kommer til � skje. At Quart skulle forsvinne er bare en utenkelig tanke. Kristiansand trenger Quart mer enn Kristiansand synes � forst�. Handelsstanden kan ikke bare gi opp en s�nn gullgruve. Moralistene vil alltid trenge noe � rette sin hellige vrede mot. Og noen av oss er bare alt for glade i g� p� konserter.
Undertegnede kom til Kristiansand i 1992, samme �r som Quart startet opp. Og jeg har ikke tall p� de gode opplevelsene jeg har hatt p� festivalen. Quart er lange, varme sommerdager med venner, �l og en overflod av konserter i verdensklasse. En del snobber har etter hvert f�tt det for seg at Quart kun er et slags utvidet russetreff for B�rumsungdom med silikonpupper, t�pelige hodeplagg og dyre solbriller. Vel, for noen er det sikkert det. Men for flertallet av oss har disse julidagene alltid kretset rundt musikken.
Jeg begynte � tenke p� hvilke artister jeg har f�tt med meg opp gjennom �rene. Det er en del. Noe hummer, mest kanari. Mange nevnt, mange glemt:
Daniel Lanois, Kung Fu Girls, Seigmen, Motorpsycho, Godflesh, Therapy?, 808 State, Utah Saints, DeLillos, Grant Lee Buffalo, Elastica, Blur, Suede, Ash, Foo Fighters, Nick Cave and the Bad Seeds, Beastie Boys, Iggy Pop, Whale, Portishead, Reef, Teenage Fanclub, Happy Mondays, Midnight Choir, Mercury Rev, Cato Salza Experience, The Jesus and Mary Chain, Garbage, Skunk Anansie, The Cardigans, Bob Hund, Eels, Calexico, The Flaming Lips, Beth Orton, Oasis, Moby, Rollins Band, Sonic Youth, Elliott Smith, Madrugada, Euroboys, Death in Vegas, Massive Attack, Beck, PJ Harvey, The Hives, Gluecifer, Mot�rhead, Lambchop, Cadillac, The Strokes, The White Stripes, David Bowie, Turboneger, Stereo MC's, Rammstein, Queens of the Stoneage, Jon Spencer Blues Explosion, Bj�rn Berge, The Flying Crap, Joe Henry, HGH, Beth Gibbons & Rustin' Man, Morrissey, The Cumshots, My Morning Jacket, Peaches, Black Debbath, Danko Jones, Novac, The Low Frequency in Stereo, Noxagt, Franz Ferdinand, Pixies
Det skal bli interessant � se hvilke navn jeg kan f�ye til denne lista i �rene som kommer.
Black Debbath, Danko Jones, The Hives og The Low Frequency in Stereo: De spiller s� j�vlig h�yt alle sammen.
I det hele tatt, det har blitt mye rock og rawk og annen st�ybasert musikk denne uka. Jeg f�ler meg gammel og sliten. Neste �r b�r det bli det countryfestival i Setesdalen p� meg.
N� skal jeg sove i et par d�gn og ikke drikke mer �l i dette livet.
The Cumshots br�lte, sloss og bl�dde for oss. Dessuten gjorde de som kjent en innsats for regnskogen. Jeg har nesten ikke f�tt regnskogen ut av hodet etter det.
My Morning Jacket er en utrolig h�rete gjeng som spiler utrolig h�yt med utrolig mye klang. Jeg kan faktisk h�re en god del av klangen i �rene mine enn�. Bra konsert.
Peaches-konserten var p� en m�te like mye som performance som konsert. Mye aggressiv seksualitet og harde beats. Ikke helt min greie, kanskje, men unektelig god underholdning.
Selv er jeg litt l�s i magen i dag, men ellers i fin form. Akkurat n� er Ronny p� vei bort hit med en pizza han har tenkt � putte i ovnen min. En ny festivaldag truer.
Regnet d�de ut like f�r Sissy Wish begynte � spille. Snow Patrol og Modest Mouse kom, spilte og forsvant ut av minnet. Festivalf�lelsen kom sigende etterhvert som det tetnet til med folk, �let og de nesten varme pizza-slicene gled ned.
Men etter � ha st�tt s� lenge og sett p� folk som s� ut som de jobber p� Platekompaniet, var det p� tide med noe ekstraordin�rt.
Det er der Morrissy kommer inn. Han er en personlighet, han er t�ff. Rart � tenke p�, men for femten �r siden, da The Smiths fremdeles eksisterte, ville jeg sikkert avfeid dem som et homoband eller noe s�nt. Men s� var det da ogs� mye jeg ikke hadde forst�tt for femten �r siden. Alle som t�r � si h�yt at de synes kjernefysisk utlslettelse er � foretrekke framfor nok en endel�s, gr� dag (til tonene av en fengende pop-melodi) er t�ffe. Alt var som det skulle v�re - Morrissey hadde Sinatra p� intro-tapen, svingte p� mikrofonledningen, fortalte d�rlige vitser og strakte seg ut mot publikum mens navnet hans blinket Elvis-r�dt over hele scenen.
Og etter at Morrissey hadde kastet skjorta og l�pt av scenen, bar det ut p� byen for � irritere seg over B�rums-kidsa som hvert �r f�r det for seg at Kristiansand er Ibiza.
I grunnen passer det greit med en regntung og bakfull s�ndag f�r det braker l�s i morgen. Seks dager med sol, �l og rock and roll kommer til � kreve sitt av en rocker som ikke har v�rt 22 p� mange, mange �r. En s�ndag p� sofaen og en bunke Simpsons-episoder burde v�re perfekt oppvarming.
I tillegg til � se gamle helter som Pixies og Morrissey, og ogs� f� noen nye, er m�let for �rets festival � kline med Maria Solheim. Jeg skal pr�ve � holde dere oppdatert om utviklingen utover i uka.
"Det er ingen tvil om at Roy S�bstad er en av Norges mest undervurderte serieskapere." - Serienett.no
"Kontinuerlig kvalitet over mer enn ti �r skal man ikke bl�se av." - bt.no
"I sm� enkle historier fortalt i f�, men mesterlige streger tegner S�bstad et pr�cist portr�t af nogle fork�lede m�gunger." - Seriejournalen.dk
"S�bstad blander komedie og drama p� en fin m�te. Den minimalistiske og karikerte tegnestilen er gjennomarbeidet og elegant." - Dagens N�ringsliv
"Det er flere h�ydepunkter her, med en humor som er dr�y uten � v�re vulg�r." - VG
"Gratulerer Jippi Forlag med en flott samling vanvidd med mening, og takk til Roy S�bstad for en dynamisk og underholdende verden i spenningsfeltet mellom kunst og kommers!" - NUMER
