At det er slutt for Quart, betyr så visst ikke at det er slutt på all moro for all tid her i Kristiansand.
Louisfestivalen har nå ikke bare fått en staselig line-up, egen webside og gruppe på Facebook, men den har også en plakat som gjør meg like varm om hjertet hver gang jeg ser den:
Jeg er oppriktig lei meg for at det nå er kroken på døren for Quart. Jeg har bodd i Kristiansand omtrent like lenge som festivalen har eksistert, og den har vært et årvisst høydepunkt.
Dette er ikke en by hvor det er plagsomt mye action ellers i året, for å si det sånn.
Under har jeg samlet alle artistomtalene jeg har skrevet for årets festival. Nå som jeg kan se langt etter både betalingen og ukepasset mitt, vil jeg i det minste at tekstene skal forbli tilgjengelige. Selv om de reklamerer for konserter som aldri kommer til å finne sted.
Noen i Quart-systemet har visst fått det for seg at jeg har veldig peiling på death metal. Det har jeg selvsagt ikke. Jeg har hørt på mange typer metal opp gjennom årene, men akkurat dødsvarianten har jeg stått over.
Dét forhindrer meg selvsagt ikke i å skrive entusiastiske bandomtaler mot middels god betaling.
OK, jeg skjønner hvis det er vanskelig å tenke på annet enn at jeg snart skal gi ut bok. Men det er ennå noen uker til og vi må alle prøve å få tiden til å gå så lenge.
I dag har Quart hatt et lite metall-slepp, og jeg har bidratt med bio om det ekstreme (les: klin kokos, pling i bollen) death metal-bandet Nile. De er fire middelaldrende, halvskallede herrer fra South Carolina med ølmage som spiller HELT SINNSSYKT fort mens de brøler om pyramider, sarkofager og faraoer. Låtene deres heter ting som "Papyrus Containing the Spell to Preserve It's Possessor Against Attacks from He Who Is in the Water". Du skjønner sikkert tegningen. Sexy er det ikke.
Samtidig er jo ingenting som noen reale, apokalyptiske blast beats for å nullstille hodet.
De siste to årene har jeg skrevet nærmere femti artistomtaler for Quartfestivalen. Jeg har skrevet om alle fra The Who til Lykke Li, fra Meshuggah til Bare Egil Band. Det har bydd på mange utfordringer og vært både morsomt og interessant. Men til nå har ingenting vært like morsomt, interessant og utfordrende som det å skrive om Figur Flint.
Jeg mener, plutselig handler det ikke om internasjonale superstars eller respekterte kulthelter, men om Ronny, min egen kollektivsamboer, serietegnerkollega og svirebror fra minst 12 tidligere festivalsomre.
Men selv om tanken på Ronny som Quart-artist gjør meg littegrann svimmel, er jeg mest av alt stolt på Figur Flints vegne. De er fine gutter og mer enn gode nok til å forsvare plassen. Jeg håper virkelig at skriveriene mine yter dem rettferdighet.
Da jeg skulle skrive Rockettothesky-teksten hadde jeg selvsagt et gjenhør med To Sing You Apple Trees fra 2006. I den ustoppelige strømmen av ny musikk man til en hver tid synes man må sjekke ut, er det uunngåelig at en del plater helt ufortjent blir glemt. Jenny Hvals første kunne fort blitt en slik, men nå er jeg blitt minnet på hvilken lun liten oase den er. Det er ikke et sted hvor alt er bare trygt og godt - det finnes både ubehagelige og foruroligende elementer der. Men gnisningene er noe av det som gir platen sjarm, dybde og særpreg.
To Sing You Apple Trees er fremdeles det mest fascinerende norske pop-albumet i dette årtusenet - og vel verdt å finne frem igjen.
Livet er en endeløs serie med deadlines. Man jobber som faen for å få unna det ene prosjektet bare for at det skal bli tid til det neste. Alt sammen er en uhåndterlig kjempefloke av løse tråder og det føles som om ingenting noen gang blir ordentlig avsluttet.
Men jeg innser selvsagt at det kunne vært verre. Jeg kunne for eksempel ikke hatt noe å gjøre.
Ukens eneste synlige resultater av mitt umenneskelige blodslit, er fire nye artistomtaler skrevet for Quart. Og i år kan ingen beskylde festivalen for å mangle bredde: Shining (terrorjazz!), Vincent Vincent and the Villains (rockabilly!), The Lionheart Brothers (vakker rock!) og Parts & Labor (støy!). I tillegg kommer selvsagt diverse hip hop, elektronika, postrock og indie.
Nå tar jeg meg en frikveld. Figur Flint må heies frem i Kampen om Agder, og jeg har gjort meg fortjent til en øl.
Det har gått i ujevne rykk og napp i Quart-leiren i vinter, men nå skjer det endelig ting igjen. Nye websider er oppe, 15 navn er annonsert - og, kanskje viktigst av alt, fire bandbios skrevet av meg er lagt ut: I'm from Barcelona, The Enemy, Asobi Seksu og Cobblestone Jazz.
Svensk indie, britpop, japansk shoegazing og techno-jazz - det er visst ikke den ting jeg ikke kan produsere 400 ord om. Mot klekkelig betaling skriver jeg sikkert bryllups- og konfirmasjonssanger også.
Quart har omsider fått klemt ut de første navnene til neste års festival, og som i fjor (hvilket vil si i år) har jeg skrevet bandbios.
Først ut er de tilsynelatende klin gærne amerikanske banjopønkerne O'Death og Hammond-gitar-og-masse-trommer-orkesteret The Grand.
Jeg var faktisk på konsert med The Grand i går, og kan gå god for alt jeg har skrevet i omtalen. Det var akkurat så "hardt, svett og autentisk" som jeg påstår. Og høyt. Jeg er redd de gjorde ubotelig skade på min allerede hardt prøvede hørsel. Men det var selvfølgelig verdt det.
Det ble en laidback avslutning på Quart i går: Tuslet bort på Odderøya i kveldingen, så Knutsen og Ludvigsen, drakk noen øl på Charlies, gikk hjem og så Hjelp, vi flyr! på DVD.
Alt i alt har det vært en fin uke. Stemningen har vært god, været og avisenes negativitetskampanje til tross. Arrangementsmessig har det vært nærmest perfekt. Som vanlig har jeg hatt minst en håndfull gode konsertopplevelser - med The Who, Motorpsycho, The Good, The Bad & The Queen og Magnolia Electric Co blant toppene.
Samtidig er jeg ganske sikker på at 2007 vil bli stående som et overgangsår i festivalens historie. Konkurransesituasjonen er ny og det sviktende billettsalget gjør det sørgelig åpenbart at noe må gjøres hvis Quart skal forbli en stor og viktig festival.
Min løsning er ikke veldig original, men den er den eneste rette: Lag en tre-dagers byfestival for de over 25. Legg den lengst mulig unna Hove og Roskilde i tid. Book en liten håndfull publikumsmagneter og et bredt mellomsjikt av høy musikalsk kvalitet.
Og gjør for Guds skyld noe med det helvetes været!
Fotograferingen havnet dessverre i bakleksa i går. Det eneste jeg kan finne på kameraet mitt i dag, er dette nedslående bildet av sjefen for jazzklubben og en fyr som later til å være kokt. Ansiktet til høyre i bakgrunnen tilhører enten Captain Howdy eller Runar.
Eirik og Ronny slår an tonen for dagen. Temaet er kjærlighet mellom menn, det vakreste som finnes.
Tre menn, tre planeter: Erlend, Ronny og Lille-Roy.
Skamløs selvpromotering.
Ole-Marius poserer villig foran det svenske homobandet The Ark.
Rune, den mest heterofile mannen jeg kjenner, har en uforklarlig, dårlig skjult dragning mot homomusikk. Scissor Sisters danser i bakgrunnen.
Dette var ment å være et portrett av min favorittmusiker for dagen, trommisen i Powersolo. Han så ut som Are Sende Osen, spilte med tungen i munnviken og var ustoppelig blid. Dessverre ble fotografen veldig slumsete med det tekniske ute på natten.
Rune og meg på plass i Bendiksbukta. (Jeg er redd det kan bli beklemmende mange slike bilder i denne serien.)
Noen timer senere, litt fullere og mye våtere.
Rune og Geir venter på Chris Cornell.
Hjemme igjen, helt utkjørt, gjennomvåt og kald, sekunder før jeg veltet over skittentøyskurven, slo brystkassen mot vaskemaskinen, rev ned dusjforhenget og ble liggende som en patetisk bylt inne i dusjen.
Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med å skrive artistbios for Quart for en god stund siden. Men siden programmet fremdeles ikke er ferdigbooket og enkelte tidligere bookinger aldri er blitt omtalt, har jeg måttet klemme ut av meg noen til:
Ellers har sikkert trofaste lesere fått med seg at dagene mine ivafall ikke går med til å blogge. Og ikke har jeg, som man kanskje kunne tro, flyttet virksomheten over på Facebook eller noe sånt.
Nei, det har bare vist seg så vanskelig å blogge med tomt hode.
Foruten den nevnte skrivingen, har jeg hatt mer enn nok med å knytte alle løse tråder på jobb slik at jeg snart kan ta meg en real ferie. Og med å få gjort unna noen hastetegneseriegreier. Og samtidig holde koken oppe på Det Store Tegneserieprosjektet. Og, ikke minst, er jeg blitt besatt av tanken på å selge leiligheten min og kjøpe en ny. Og dét innebærer å gå på visninger, prate med banker og meglere, tenke på pengeting og andre ubehageligheter som tapper en stakkar for energi og kreativitet.
Solbrent er jeg også.
Men alt dette går nok over. Det er sikkert bare en fase jeg må gjennom. En dag kommer jeg til å kunne se på mine medmennesker med overbærenhet og forståelse, og jeg kommer til å skrive blomstrende blogginnlegg om dem i stedet for å sutre om småtterier som ikke raker andre enn meg selv.
Jeg har ikke sett den selv ennå, men den offisielle Quart-avisen skal nå være å få tak i. Blant annet ligger den som bilag til Dagbladet på Østlandet, og i neste uke kommer den i Fædrelandsvennen.
Alle artistomtalene jeg har skrevet i løpet av våren er selvsagt inkludert, og for en ikke-proff skribent er det selvsagt stas å få breie seg i slike formater.
Noen av disse tekstene har jeg brukt god tid på. Andre har jeg måttet klore ned på et par timer. Noen av bandene har jeg hatt langvarige og gode forhold til. Andre kan jeg ikke si at jeg liker en gang. Jeg kan bare håpe at alle omtalene framstår like opplyste, gjennomtenkte og entusiastiske.
Det må sies at tekstene i avisen er brutalt forkortet. Omtalene, slik jeg skrev dem, er på rundt 400 ord. I avisen er de nede i 250 eller mindre. De komplette, mer eller mindre uredigerte, tekstene leser du her:
Hum, ja, hvor var vi? Skal vi se... Jeg har følelsen av å ha gjort en hel masse greier i det siste, men akkurat nå kan jeg ikke komme på hva.
Jeg har ihvertfall laget en liten tegneseriesnutt kalt "Gal vitenskapsmann med kjemperobot vs. gal vitenskapsmann med kjemperobot". Som tittelen antyder, handler den om to gale vitenskapsmenn med hver sin kjemperobot. Utgivelsen av den skal være rett rundt hjørnet, tror jeg. I ledige stunder har jeg også jobbet litt med den lenge bebudede 14-sideren "Førsteperson". I skrivende stund ligger blyantoriginalen til side 9 på lysbordet ved siden av meg. Det vil nok likevel drøye en stund før den ser dagens lys.
Quart har fylt noen av hullene i programmet sitt de siste dagene, og jeg har bidratt med bios om min gamle kompis Erlend Ropstad, bråkebøttene Meshuggah og de britiske jyplingene Kill The Young.
Og i morgen kveld dukker jeg altså opp i Oslo. Kanskje vi sees der. Jeg er han med Anthrax-t-skjorta, patronbeltet og ølposen.
Kidsa på Quart-forumet later til å være fornøyde med at CKY ble bekreftet i dag. Og til tross for at hjernen min er på ferie, har jeg bidratt med noen ord for anledningen.
Den kommende uka skal jeg høre på demoer. 12 down, 226 to go. Gud, se i nåde til meg.
Jupp, det blir metall på Quart i år også. Både Machine Head og Stonegard er nettopp sluppet, og mine omtaler leser du henholdsvis her og der.
Stonegard-teksten (og den om Juliette and the Licks) var forresten ferdig skrevet så tidlig som lille julaften. Festivalbransjen er visst litt som militæret: man stresser som faen bare for å rekke å sitte på ræva og vente. I evigheter. På et eller annet.
Bigbang? BigBang? Big Bang? Bang Bang Bang? Wam Bam Thank You Mam? De er et av de største bandene i landet, men akkurat hva de heter vet de visst ikke selv en gang.
Men til Quart kommer de åkkesom, og min omtale kan du lese her.
Dessuten kommer Juliette and The Licks. Og hvis du skulle drømme om å klå på en vaskeekte Hollywood-stjerne - og det gjør du jo, så er dette den eneste sjansen du kommer til å få. Min omfattende research viser nemlig at Miss Lewis har for vane å stagedive, kun iført bikini, cowboyboots og indianerfjærpryd. Det kommer med andre ord til å bli mange sånne som deg nærmest scenen.
Mine øvrige refleksjoner rundt Juliette and The Licks finner du her.
Jeg er ikke spesielt begeistret for hverken mørkt og dovent øl eller allsang-punk, men greide likevel å produsere noen ord om Dropkick Murphys for Quart i går.
En litt interessant bieffekt av å skrive disse tingene, er forresten at man får se sine egne tekster bli klippet og limt sammen på nytt av profesjonelle journalister.
Hm, jeg ligger visst litt på etterskudd med tingene.
I forrige uke slapp Quart Velvet Revolver som ny headliner, og jeg skrev i hui og hast en tekst om dem.
Jeg håper forresten at folk skjønner at det hører med til denne jobben å bruke store ord? Jo større ord, jo bedre. Dette er tross alt reklame. Selv om jeg for eksempel skriver at verden trenger Velvet Revolver, så betyr det jo ikke at jeg mener det.
Mange fikk sikkert med seg at Quart slapp to finfine navn på fredag. Selv var jeg alt for opptatt med å tømme i meg alkohol til å ta notis av noe som helst utenfor min umiddelbare nærhet.
Men altså: Motorpsycho skal varme opp for The Who. For meg som ikke har sett Motorpsycho på, tjaaa, nærmere ti år, og aldri har sett The Who, blir dette som å slå to fluer i én smekk. Og hvis mine venner i James Band i tillegg får plassen før M'psyko, snakker vi faktisk tre fluer.
Også kommer Magnolia Electric Co tilbake! Dette er et av bandene jeg har hørt absolutt mest på de siste årene, så det er et veldig velkomment gjensyn. Denne gangen skal de heldigvis spille i Hallen på Odderøya, og ikke på dølle Caledonien.
Magnolia har jeg forresten skrevet om flere ganger tidligere. En anmeldelse av albumet What Comes After the Blues ligger her, en anmeldelse av EP-en Hard to Love a Mander og en liten årsoppsummering for 2005 på skatollet der borte.
Det begynner sikkert å bli både forutsigbart og kjedelig at alt jeg poster her om dagen, er linker til Quart. Men jeg har nå en gang et image å leve opp til, så her kommer enda en link til Quart: det siste bandet jeg har skrevet om er de trivelige svenskpopperne Peter Bjorn and John (de med "Young Folks", du vet).
Hvis du mot formodning ikke skulle ha fått nok av musikkskriveriene mine, de for Quart inkludert, så finner du alle sammen på denne siden.
Endelig har Quart begynt å få fart på artistslippene sine. Det betyr at jeg får brynt meg på å skrive om de ymseste band. Sist ute er bergensgjøglerne Datarock.
Og flere navn er rett rundt hjørnet. Fire-fem av artistomtalene jeg har skrevet, er ennå ikke brukt. Jeg er selvsagt ikke den eneste som skriver heller.
Å skrive slike presentasjoner er selvsagt noe annet enn å anmelde plater, slik jeg har gjort tidligere. Men jeg prøver ihvertfall å gi dem et litt personlig preg. Jeg lar meg ikke hyre for å skrive curling-referater, for å si det sånn.
Anyways, følg med på Quart-sidene. De første storkanonene slippes til uka.
Jeg skjønner at det er tøffe tider i Egersund om dagen. I forrige uke var det flom og til nyttår blir Pstereo lagt ned. Folk der fortjener å få besøk av et band av Great Lakes' kaliber, og jeg hadde med glede donert min lille tekstsnutt til formålet.
Hvis noen bare hadde tatt seg bryet med å spørre.
Den observante leser vil kanskje legge merke til at skribentene på Quart.no ikke er kreditert. Men den versjonen av teksten som webmasteren til Grand Hotell Egersund har klippet og limt, er den uredigerte som ligger på min private hjemmeside. Opphavet kan det derfor ikke være noen tvil om.
Dette er ikke noen veldig stor sak, men tyveri er nå en gang tyveri. Og dette er et helt unødvendig sådant.
Høydepunktet for meg var uten tvil Woven Hand. På plate synes jeg de kan bli vel innadvendte og vanskelige å få tak på, men konserten satt som et knytteneveslag. Jeg var mer eller mindre hypnotisert i en time. David Eugene Edwards er verdens mest intense sittende mann. Han kom gående rett forbi meg etter konserten, men jeg turte ikke snakke til ham.
Ellers kjørte jeg et begrenset program i år.
Depeche Mode var bra. Det er vanskelig å krangle med noe som er så proft og gjennomført. Og selv om jeg ikke eier en eneste DM-plate, kjente jeg godt til de aller fleste låtene og kjedet meg slett ikke. Death Cab for Cutie har derimot fint lite å gi ut over det de gjør på plate. Det er fristende å si det samme om Richard Hawley, men alle som hadde noen å kline med så ihvertfall ut til å kose seg. Johnossi var akkurat så svett og kontant en rock'n'roll-konsert på bitteliten klubb skal være. Emmerhoff and the Melancholy Babies var mest av alt veldig, veldig høyt. Ring var Ring. Great Lakes var flott, men et særdeles bygdetullete publikum gjorde konserten til en heller underlig opplevelse. Og Silver Jews kunne blitt legendarisk med bare litt bedre mikrofonlyd.
Men jeg gikk også glipp av mye. Skulle gjerne sett Wolfmother og The Raconteurs. Det var surt å misse både Jenny Lewis og Rufus Wainwright. Voksne menn ble visstnok rørt til tårer av Vashti Bunyan, men jeg var ikke der.
Ellers var ting som de pleier å være: mye alkohol og lite søvn, mange gode venner og enda flere idioter. Nå skal jeg dyrke den sosiale angsten i noen dager, før jeg tar meg en hardt tiltrengt tur vekk fra denna byen.
Johnossi var veldig bra i går. Det er utrolig hvor mye lyd man kan få ut av bare kassegitar og trommer. Svetten silte av veggene på Charlies. Se dem hvis du får sjansen.
Men rock'n'roll-livet krever sitt. Det meste av dagen i dag har vært tilbragt i en heller ynkelig tilstand på sofaen. Bare ved hjelp av pur viljestyrke og en slump rødvin, har jeg i kveld maktet å avslutte en liten hyllest til kollega Karstein Volle.
Det er bare snakk om en enkel ensider, men her kommer det fram fakta Karstein neppe var klar over selv en gang.
Riktignok er jeg som vanlig usikker på fargevalgene mine. Meningen var at det skulle være litt "Fakta fra verden"-aktig, men jeg vet ikke helt, jeg... Oh well, serien skal ikke ut før til høsten, så det er plenty tid til å justere.
Tallet på små og store serier som skal publiseres i løpet av høsten, er nå forresten oppe i fem. Det skal bli spennende å se hvor mange som faktisk kommer ut som planlagt.
Men akkurat nå er det uansett festival som gjelder. Kveldens band er Emmerhoff and the Melancholy Babies.
Når det gjelder Quart forøvrig, har jeg tenkt å begrense meg litt i år. I tillegg til at jeg kjenner alderen tynge, har nemlig stort sett alle artistene jeg har lyst til å se klumpet seg sammen på torsdag og fredag. Den foreløpige slagplanen ser derfor slik ut: Torsdag: Depeche Mode (UK), Death Cab For Cutie (US), Rufus Wainwright (US), Jenny Lewis with the Watson Twins (US)
Fredag: Richard Hawley (UK), Woven Hand (US), Vashti Bunyan (UK), Gogol Bordello (US) Det er mer enn nok å glede seg til, med andre ord.
Urk. Jeg føler at jeg burde skrive et eller annet om uka som gikk, men jeg later til å ha pådratt meg en mindre hjerneskade. Dessuten er det så fryktelig, fryktelig varmt her jeg sitter. For varmt til å tenke. For varmt til å skrive. Men jeg prøver allikevel. Én setning - eller mindre - om hvert band:
Green Day: Akkurat like barnslig og fjasete som fryktet. The Mormones: Norges tøffeste live-band. EndOfLoop: Endelig fikk jeg sett Munch, den eneste kristiansandske referansen jeg hadde da jeg kom hit på tidlig 90-tall. Foo Fighters: Fett nok. Audioslave: Enda fetere. Magnolia Electric Co: Som forventet festivalens vakreste og mest gåsehudfremkallende konsert. Fantomas: Perverst morsomt.
Det var mye annet også – snille Josh Rouse, ... And You Will Know Us by the Trail of Knuste Trommesett, Devandra som jeg rett og slett glemte, The Bravery, JR Ewing, Metallica-parodien Stonegard, Silverbullit, Ane Brun, Jim Stärk, sola som skinte, alle de gyngende puppene, den endeløse strømmen av gylden drikke. Men nå er det for varmt her, helt seriøst.
Et Quart-program som ser noenlunde komplett ut har landet på pulten min. Det er med andre ord på høy tid å sette opp en liste over årets prioriteringer.
På åpningsdagen, tirsdag, finner jeg dessverre ikke mye å glede meg til. Men for en gangs skyld velger jeg en positiv innfallsvinkel: dødtid betyr bare mer tid til å velte seg i sola, se på pupper og drikke øl.
Og utover i uka tar det seg uansett opp:
Onsdag The Mormones (Plenen) The Mars Volta (Plenen) EndOfLoop (CD Hall)
Ikke det sterkeste programmet noensinne, kanskje - men likevel en godt over gjennomsnittet interessant uke i Kristiansand.
Og døra står selvsagt på gløtt for King Midas, ...And You Will Know Us by the Trail of Dead og Thomas Dybdahl. For eksempel. Og noen nyoppdagelser pleier det jo også å bli plass til.
Vi får se hvor langt tida strekker til, og hvorvidt promillen tar overhånd eller ikke. Jeg kan levende se for meg hvor fristende det kan bli å tilbringe altfor lange ettermiddager på Runes nymalte veranda.
Interessante ting pleier dessuten å foregå på klubbene utover natta. Problemet er bare å komme seg inn på dem. Jeg synes ikke det er gøy å stå i kø bare for å komme inn på steder som er så overfylte at man i praksis står i kø på insiden også. Nei, føkk det.
Quart sliter om dagen. Man skulle egentlig ikke tro det var mulig å ha så stor suksess år etter år, bare for å ende opp med millionunderskudd. Men det har de altså klart, surrehuene borte på Odderøya. Worst case scenario nå, er at de blir slått konkurs og at årets festival var den siste. Det ville i så fall bety kulturell død for denne byen. Bakstreberne og pietistene kan si hva de vil - det er Quart som har æren for at Kristiansand ikke har implodert i sin egen selvtilfredshet og trangsynthet for lenge siden.
Men jeg tror ikke det kommer til å skje. At Quart skulle forsvinne er bare en utenkelig tanke. Kristiansand trenger Quart mer enn Kristiansand synes å forstå. Handelsstanden kan ikke bare gi opp en sånn gullgruve. Moralistene vil alltid trenge noe å rette sin hellige vrede mot. Og noen av oss er bare alt for glade i gå på konserter.
Undertegnede kom til Kristiansand i 1992, samme år som Quart startet opp. Og jeg har ikke tall på de gode opplevelsene jeg har hatt på festivalen. Quart er lange, varme sommerdager med venner, øl og en overflod av konserter i verdensklasse. En del snobber har etter hvert fått det for seg at Quart kun er et slags utvidet russetreff for Bærumsungdom med silikonpupper, tåpelige hodeplagg og dyre solbriller. Vel, for noen er det sikkert det. Men for flertallet av oss har disse julidagene alltid kretset rundt musikken.
Jeg begynte å tenke på hvilke artister jeg har fått med meg opp gjennom årene. Det er en del. Noe hummer, mest kanari. Mange nevnt, mange glemt:
Daniel Lanois, Kung Fu Girls, Seigmen, Motorpsycho, Godflesh, Therapy?, 808 State, Utah Saints, DeLillos, Grant Lee Buffalo, Elastica, Blur, Suede, Ash, Foo Fighters, Nick Cave and the Bad Seeds, Beastie Boys, Iggy Pop, Whale, Portishead, Reef, Teenage Fanclub, Happy Mondays, Midnight Choir, Mercury Rev, Cato Salza Experience, The Jesus and Mary Chain, Garbage, Skunk Anansie, The Cardigans, Bob Hund, Eels, Calexico, The Flaming Lips, Beth Orton, Oasis, Moby, Rollins Band, Sonic Youth, Elliott Smith, Madrugada, Euroboys, Death in Vegas, Massive Attack, Beck, PJ Harvey, The Hives, Gluecifer, Motörhead, Lambchop, Cadillac, The Strokes, The White Stripes, David Bowie, Turboneger, Stereo MC's, Rammstein, Queens of the Stoneage, Jon Spencer Blues Explosion, Bjørn Berge, The Flying Crap, Joe Henry, HGH, Beth Gibbons & Rustin' Man, Morrissey, The Cumshots, My Morning Jacket, Peaches, Black Debbath, Danko Jones, Novac, The Low Frequency in Stereo, Noxagt, Franz Ferdinand, Pixies
Det skal bli interessant å se hvilke navn jeg kan føye til denne lista i årene som kommer.
Black Debbath, Danko Jones, The Hives og The Low Frequency in Stereo: De spiller så jævlig høyt alle sammen.
I det hele tatt, det har blitt mye rock og rawk og annen støybasert musikk denne uka. Jeg føler meg gammel og sliten. Neste år bør det bli det countryfestival i Setesdalen på meg.
Nå skal jeg sove i et par døgn og ikke drikke mer øl i dette livet.
The Cumshots brølte, sloss og blødde for oss. Dessuten gjorde de som kjent en innsats for regnskogen. Jeg har nesten ikke fått regnskogen ut av hodet etter det.
My Morning Jacket er en utrolig hårete gjeng som spiler utrolig høyt med utrolig mye klang. Jeg kan faktisk høre en god del av klangen i ørene mine ennå. Bra konsert.
Peaches-konserten var på en måte like mye som performance som konsert. Mye aggressiv seksualitet og harde beats. Ikke helt min greie, kanskje, men unektelig god underholdning.
Selv er jeg litt løs i magen i dag, men ellers i fin form. Akkurat nå er Ronny på vei bort hit med en pizza han har tenkt å putte i ovnen min. En ny festivaldag truer.
Regnet døde ut like før Sissy Wish begynte å spille. Snow Patrol og Modest Mouse kom, spilte og forsvant ut av minnet. Festivalfølelsen kom sigende etterhvert som det tetnet til med folk, ølet og de nesten varme pizza-slicene gled ned.
Men etter å ha stått så lenge og sett på folk som så ut som de jobber på Platekompaniet, var det på tide med noe ekstraordinært.
Det er der Morrissy kommer inn. Han er en personlighet, han er tøff. Rart å tenke på, men for femten år siden, da The Smiths fremdeles eksisterte, ville jeg sikkert avfeid dem som et homoband eller noe sånt. Men så var det da også mye jeg ikke hadde forstått for femten år siden. Alle som tør å si høyt at de synes kjernefysisk utlslettelse er å foretrekke framfor nok en endeløs, grå dag (til tonene av en fengende pop-melodi) er tøffe. Alt var som det skulle være - Morrissey hadde Sinatra på intro-tapen, svingte på mikrofonledningen, fortalte dårlige vitser og strakte seg ut mot publikum mens navnet hans blinket Elvis-rødt over hele scenen.
Og etter at Morrissey hadde kastet skjorta og løpt av scenen, bar det ut på byen for å irritere seg over Bærums-kidsa som hvert år får det for seg at Kristiansand er Ibiza.
I grunnen passer det greit med en regntung og bakfull søndag før det braker løs i morgen. Seks dager med sol, øl og rock and roll kommer til å kreve sitt av en rocker som ikke har vært 22 på mange, mange år. En søndag på sofaen og en bunke Simpsons-episoder burde være perfekt oppvarming.
I tillegg til å se gamle helter som Pixies og Morrissey, og også få noen nye, er målet for årets festival å kline med Maria Solheim. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert om utviklingen utover i uka.
