Jeg noterer meg at evigunge Slayer underholder i Oslo Spektrum i aften. Heldigvis for min hardt prøvede hørsel, skal ikke jeg dit. Men de som er tøffere enn meg, kan sikkert ha godt av å gjenoppfriske sitt forhold til de gamle slagerne. Her er for eksempel en interessant nytolkning av alltid like grønne "Angelo Death":
Når det blir fredag kveld, liker jeg å ta meg en øl mens jeg ser på denne videoen med Grinderman. Her stemmer alt: Ansiktsbehåringen til bandet, det at et vettskremt Coldplay sitter ved scenekanten og ser på og, selvsagt, en sang jeg kan relatere meg til.
Alle tegneseriefans har vær så god å se den følgende dokumentaren om Moebius. Lite er så inspirerende som å se en av de virkelige mesterne i arbeid over tegnebordet. Etter som den også tar for seg Moebius' arbeid på Alien og Jodorowkys aborterte Dune-prosjekt, har filmelskere også ha sitt å hente her.
Selv har jeg knapt lest Moebius de siste 10-15 årene, men stort sett alle bildene som blir gjengitt her, er inngraverte i hjernebarken min på samme måte som de beste scenene fra de beste filmene.
Det er lørdag og tid for å se tegnefilm. Og akkurat nå er jeg fullstendig hypnotisert av "Baman Piderman". Jeg har sett den fem ganger på rappen og ledd høyere for hver gang Baman sier "I believe this is your sandwich". Blottet for logikk, slomsete utført og tvers gjennom genial. Jeg må se den en gang til.
Her går det på flatt batteri om dagen, gitt. Jeg er kronisk uopplagt, underbetalt og overvektig, og jeg bekymrer meg for om ikke vikene har begynt å flytte seg nordover. Og fremdeles er det to og en halv uke til jeg kan ta ferie. Det eneste som holder meg halvveis oppreist nå, er at jeg har billetter til å se Tom Waits i Dublin 30. juli og Neil Young i Oslo 11. august.
Ting kunne med andre ord vært verre. Tross alt.
SE! Tom Waits' allerede legendariske pressekonferanse fra før turnéstarten i vår!
SE! Neil Young flenser "All Along the Watchtower" i et opptak fra Verona i går! (Gå for all del ikke glipp av den, eeh, eksentriske opptredenen fra 4:39 og utover.)
Og etterpå må du ikke prøve å fortelle meg at rockmusikk er noe vi kan overlate til ungdommen.
Jeg vet. Det sikreste tegnet på et en blogg er i ferd med å gå fullstendig i hundene, er at postingen av YouTube-videoer tar helt over for den ordentlige skrivingen. Men det er ikke det som er i ferd med å skje her, altså. Jeg lover. Kors på halsen.
Det er bare det at jeg ble så varm om mitt harde, lille hjerte da jeg så Leonard Cohen bli innlemmet i The Rock and Roll Hall of Fame her om kvelden, og tenkte at du kanskje ville bli det samme. Dessuten synes jeg det er verdt å markere at gubben snart skal spille i Norge for første gang siden Harald Hårdrådes tid.
Derfor - "I have seen the future of rock'n'roll, and its name is not Leonard Cohen":
Og når vi først er i gang - den samme kveldens andre høydepunkt kom da Iggy and The Stooges buldret seg gjennom et par Madonna-låter:
Min gode venn Erlend Ropstad har lagt ut en ny Ixus-produsert musikkvideo i dag. Han prøver å overbevise meg om at sangen ikke handler om meg, men når den heter "Roy Don't Do It", er det vanskelig å ikke føle seg truffet.
Faen, hvor ble det egentlig av Will Sasso? Det er jo ikke lenge siden han var kongen av alt som var morsomt men så ble han liksom bare slankere og slankere og alle vet jo at tjukke folk er morsommere enn slanke og til slutt ble han helt borte og nå er ingenting særlig morsomt lenger. I hvert fall ikke Mad TV.
(Dessverre er jeg for lat til en gang å prøve å latterliggjøre dette herlige stykket propaganda. Strengt tatt er det vel ikke nødvendig heller. Jeg benytter likevel anledningen til å anbefale en titt og en lytt på denne samtalen mellom Richard Dawkins, Christopher Hitchens og to andre glupinger. Å bruke et par timer på å høre disse karene plukke fenomenet religion fra hverandre, er vel verdt tiden.)
Det er bare å innse at vi er kommet til den tiden av året hvor det er greit å drikke seg full og synge karaoke med en god venn. Det trenger ikke en gang å handle om Julenissen eller Jesus-barnet, så lenge det er sentimentalt.
OK, i utgangspunktet strider det selvsagt mot alt jeg står for å videreformidle reklame. Men denne er rett og slett uimotståelig: Martin Scorsese gjør en klokkeren Hitchcock-pastisj i form av en splitter ny kortfilm.
Dessuten er jeg trygg i min forvissning om at samtlige lesere av denne bloggen elsker film, men synes at champagne er noe søl.
Av høyst obskure, religiøse grunner har alle skikkelige folk i dette landet fri om dagen.
Noen annen unnskyldning for å poste et lite klipp med Alan Moore og hans tanker rundt dette med organisert religion, trenger jeg ikke. Han får som vanlig sagt det. Og hans eget trossystem er jo mildt sagt originalt.
OK, så er den singleten hans under en hver kritikk, men hvem ville du heller ha diskutert grubleriene dine med? Ole Christian Kvarme? Runar Søgaard?
Jeg tester ut YouTube-embedding med dette legendariske klippet med Chris Holmes, originalgitaristen i W.A.S.P., fra den like legendariske filmen The Decline of the Western Civilization Part II: The Metal Years. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er det aller morsomste klippet i verden eller det absolutt tristeste.
