Da jeg gikk gjennom dokumentasjonen fra helgens svært mandige julebord (som av hensyn til de involverte må forbli til intern bruk), kom jeg over en del bilder fra mine vandringer i Baneheia de siste par årene. De er tatt uten noe spesielt formål i tankene, men til å være av peke-og-knipse-typen, synes jeg ærlig talt at de er ganske fine. De er i hvert fall fine nok til å publisere i bloggen. Dessuten er de perfekte for ikke-jultemaet jeg har gående her.
Sist fredag åpnet altså en utstilling av mine tegneseriesider på baren Cacadou i Oslo. Som vanlig hadde jeg planlagt å forevige den spesielle anledningen ved å ta mange flotte bilder. Men som vanlig ble det til at jeg nøyde meg med en håndfull snapshots av tarvelig kvalitet. Kvelden var allikevel svært vellykket, og alle som kom innom skal ha stor takk. Og alle som ikke kom innom, vil fremdeles ha sjansen til å se utstillingen en god stund fremover.
Kurator Tore
Hjelpegutt Flu
Cacadous legendariske dass, dekorert av Flu og et utall tissetrengte kunstnere
Dessuten: Min venn og kollega Bente er en av svært få som har en original Søbstad hengende på veggen
Jeg har ikke akkurat bremset på selvpromoteringen etter at boken min ble sluppet i mai. Og selv om det er littegrann flaut å liksom skulle selge inn seg selv hele tiden, hører det nå engang med hvis man skal være både kunstner og kremmer. Bare spør Jo Nesbø, der han sitter med klamme armhuler og signerer krimbøker på et glorete kjøpesenter midt i den mest uutholdelige julestria.
Men heldigvis hender det også at andre, helt uoppfordret, hjelper til med å skape blest.
I dag var det særdeles hyggelig å oppdage at den dyktige svenske singer-songwriteren Thomas Denver Jonsson har skrevet fint om boken i bloggen sin. Thomas og jeg utvekslet åndsverk etter at han spilte i Kristiansand i høst - jeg fikk hans siste, alldeles glimrende plate, The Lake Acts Like an Ocean, og han fikk Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008.
For en stund siden merket jeg meg også at Vanja Nilsen, damen bak dristige Wildside Comix, gjorde litt reklame for boken på årets Raptusfestival:
Og i sommer ble denne tilfeldige fyren (OK, det er broren min) observert på Sicilia, grundig fordypet i et lite stykke norsk tegneseriehistorie:
N'Arntzen å Je på tur til Dublin, 28. juli-1. august 2008:
Arntzen gjør skam på tradisjonell irsk dans på Dublin Castle.
The Spire of Dublin.
Arntzen, Syvert, Kjetil.
Arntzen på sightseeing.
The Guinness Storehouse (som ikke bør forveksles med Willy Wonkas Sjokoladefabrikk).
The Gravity Bar.
Gandalfs mongoloide nevøer.
Fire føtter på hotell.
Ekkel britisk mat.
Én weißbier, én stout, to Jäger, én Arntzen.
Arntzen og Petter.
... men egentlig var vi selvsagt i Dublin for å se Tom Waits. Dessverre er dette grå MMS-bildet alt jeg har å vise fra den kvelden:
At det var en bra konsert, sier seg vel selv. Gåsehuden kom allerede i det gubben med arbeidsstøvlene stampet inn på scenen til et overveldende brøl fra publikum. Jeg lo av skrønene, felte noen tårer under pianoballadene og skulle ønske det var plass til å danse krigsdans under "Cemetery Polka". Og da det hele var over, vandret vi ut i striregnet Tom Waits hadde påkalt i nærmere tre timer. Det tok oss en pissblaut halv time å finne en taxi, og det føltes ikke annet enn passende.
En grundigere gjennomgang av konserten finnes blant annet her (sjekk den setlista!).
Trond tok også en serie bilder som jeg synes ble uvanlig vellykkede. Dessverre valgte redaksjonen, antakelig i et forbigående anfall av inkompetanse, å ikke bruke noen av dem. Her er et utvalg:
Jeg er oppriktig lei meg for at det nå er kroken på døren for Quart. Jeg har bodd i Kristiansand omtrent like lenge som festivalen har eksistert, og den har vært et årvisst høydepunkt.
Dette er ikke en by hvor det er plagsomt mye action ellers i året, for å si det sånn.
Under har jeg samlet alle artistomtalene jeg har skrevet for årets festival. Nå som jeg kan se langt etter både betalingen og ukepasset mitt, vil jeg i det minste at tekstene skal forbli tilgjengelige. Selv om de reklamerer for konserter som aldri kommer til å finne sted.
Jeg poster ikke den følgende bildeserien fordi den har noen som helst fotografiske kvaliteter, men fordi den kanskje kan ha litt interesse for de av dere som har rukket å lese den nye serien i boken min, "Førsteperson".
Det gikk tidlig opp for meg at akkurat denne historien ikke ville fungere hvis den ikke var tydelig forankret i virkeligheten. De sedvanlige rundhodefigurene og pappkulissene var for en gangs skyld ikke et alternativ. I stedet ble det til at jeg plasserte handlingen nærmest mulig meg selv - i min egen leilighet og i de kristiansandsgatene jeg ferdes hver dag.
Det følgende er med andre ord noen av referansebildene jeg brukte. Kikker du i boken, skal alle lokasjonene være lette å kjenne igjen.
Jeg har aldri basert meg på referansebilder før, og har ingen planer om å gjøre det igjen. Prosessen er både omstendelig og langtekkelig. Men jeg synes ikke resultatet ble så verst.
Historien begynner på soverommet i leiligheten i Kristian IV gate.
Den fortsetter ut på kjøkkenet.
Døren mellom soverommet og kjøkkenet.
Utgangsdøren som ligger i stua. Arbeidskroken min til venstre.
Høyskoleforlagets inngangsdør i Holbergs gate. Forlaget flyttet ut av disse lokalene i oktober i fjor.
Hjørnet mellom Holbergs gate og Dronningens gate. Bildene ble tatt mens vi fremdeles slet med det verste snøfallet i manns minne. Min tegneserie foregår om sommeren.
Holbergs gate sett fra Høyskoleforlagets lokaler. (Sjekk taket på bygget til venste!)
Butikken i Kronprinsens gate.
Tilbake til huset i Kristian IV gate. Min leilighet nede til høyre.
Serien ender på dørstokken min. Dagen etter at jeg hadde tusjet teksten til serien, fikk jeg tilslag på ny leilighet. I juli i fjor flyttet jeg ut herfra.
Hva gjør at hjemmet ditt blir ditt? Det ligger i de små gjenstandene du legger på hyller, vegger, bord... over alt. Ting du liker å se hver dag. Innrammede minner. Vaser med friske blomster. Et enkelt, tent lys. Alt gjenspeiler deg.
Det ble en laidback avslutning på Quart i går: Tuslet bort på Odderøya i kveldingen, så Knutsen og Ludvigsen, drakk noen øl på Charlies, gikk hjem og så Hjelp, vi flyr! på DVD.
Alt i alt har det vært en fin uke. Stemningen har vært god, været og avisenes negativitetskampanje til tross. Arrangementsmessig har det vært nærmest perfekt. Som vanlig har jeg hatt minst en håndfull gode konsertopplevelser - med The Who, Motorpsycho, The Good, The Bad & The Queen og Magnolia Electric Co blant toppene.
Samtidig er jeg ganske sikker på at 2007 vil bli stående som et overgangsår i festivalens historie. Konkurransesituasjonen er ny og det sviktende billettsalget gjør det sørgelig åpenbart at noe må gjøres hvis Quart skal forbli en stor og viktig festival.
Min løsning er ikke veldig original, men den er den eneste rette: Lag en tre-dagers byfestival for de over 25. Legg den lengst mulig unna Hove og Roskilde i tid. Book en liten håndfull publikumsmagneter og et bredt mellomsjikt av høy musikalsk kvalitet.
Og gjør for Guds skyld noe med det helvetes været!
Fotograferingen havnet dessverre i bakleksa i går. Det eneste jeg kan finne på kameraet mitt i dag, er dette nedslående bildet av sjefen for jazzklubben og en fyr som later til å være kokt. Ansiktet til høyre i bakgrunnen tilhører enten Captain Howdy eller Runar.
Eirik og Ronny slår an tonen for dagen. Temaet er kjærlighet mellom menn, det vakreste som finnes.
Tre menn, tre planeter: Erlend, Ronny og Lille-Roy.
Skamløs selvpromotering.
Ole-Marius poserer villig foran det svenske homobandet The Ark.
Rune, den mest heterofile mannen jeg kjenner, har en uforklarlig, dårlig skjult dragning mot homomusikk. Scissor Sisters danser i bakgrunnen.
Dette var ment å være et portrett av min favorittmusiker for dagen, trommisen i Powersolo. Han så ut som Are Sende Osen, spilte med tungen i munnviken og var ustoppelig blid. Dessverre ble fotografen veldig slumsete med det tekniske ute på natten.
Rune og meg på plass i Bendiksbukta. (Jeg er redd det kan bli beklemmende mange slike bilder i denne serien.)
Noen timer senere, litt fullere og mye våtere.
Rune og Geir venter på Chris Cornell.
Hjemme igjen, helt utkjørt, gjennomvåt og kald, sekunder før jeg veltet over skittentøyskurven, slo brystkassen mot vaskemaskinen, rev ned dusjforhenget og ble liggende som en patetisk bylt inne i dusjen.
