La Terza Madre (Dario Argento, 2007) La Terza Madre (aka Mother of Tears: The Third Mother) er en sånn film man håper skal bli skikkelig, ordentlig bra, men som man innerst inne vet kommer til å bli en skuffelse.
Forløperne i trilogien, Suspiria (1977) og Inferno (1980), er kanskje ikke store filmer i vanlig forstand, men de er unektelig fascinerende i all sin barokke og makabre prakt. De har et aller annet - en visjon, et særpreg, et jegvettafaenhva, som gjør at jeg før eller siden alltid vender tilbake til dem.
Men La Terza Madre kommer jeg neppe til å bruke mer tid på.
Det er alltid et dårlig tegn når man etter tjue minutter blir sittende og ramse opp filmens svakheter for seg selv i stedet for å leve seg inn i den. Stivt skuespill og en ikke spesielt logisk historie, var kanskje bare å forvente. At voldsscenene er så insisterende at de mest av alt virker pubertale, hører vel også territoriet til. Men den flate og pregløse regien er veldig, veldig skuffende. Argento skal jo liksom være den store horror-stilisten, men både estetisk og spenningsmessig er La Terza Madre på nivå med en hvilken som helst påskekrim.
Da er det heller ikke stort igjen å glede seg over.
At heksene er dresset opp som statister i en tarvelig hårmetall-video fra 80-tallet, er bare det mest iøynefallende tegnet på at Dario Argento er en sliten, gammel mann som hører andre tiår til.
Også at det skulle vise seg at selveste Mater Lachrymarum har silikonpupper, da gitt!
Som alle halvveis oppegående mennesker ristet jeg bare vantro på hodet og fnyste foraktelig da jeg hørte at Sylvester Stallone hadde laget en ny Rambo-film. Ikke bare er Stallone 62 år gammel og ser ut som et stykke bankekjøtt, men er det mulig å tenke seg noe mer utdatert og feil enn John J. føkkings Rambo i 2008?
Det er ting fra oppvekstårene som alltid vil ha sin plass, og det er ting det er viktig å legge bak seg. Hjemme alene-kveldene med piratkopier av Rambo: First Blood Part II hører definitivt til blant de siste.
Men så leste jeg denne artikkelen og denne artikkelen, og nå er jeg overbevist om at Rambo må være et kompromissløst mesterverk og årets mest essensielle filmopplevelse.
OK, i utgangspunktet strider det selvsagt mot alt jeg står for å videreformidle reklame. Men denne er rett og slett uimotståelig: Martin Scorsese gjør en klokkeren Hitchcock-pastisj i form av en splitter ny kortfilm.
Dessuten er jeg trygg i min forvissning om at samtlige lesere av denne bloggen elsker film, men synes at champagne er noe søl.
Jeg har en stund trodd at jeg var Dagbladets siste leser, men ser nå at også Houseman fremdeles henger med. I likhet med meg synes nemlig Houseman at lister er bra tidsfordriv, og Dagbladets kulturjournalistikk baserer seg som kjent på å kåre ting.
Faktisk har jeg sett tretten og en halv av de norske. En gang prøvde jeg nemlig å se Dei mjuke hendene samtidig som jeg drakk meg full. Den opplevelsen satte meg så ut at jeg måtte gi opp halvveis og fortsette drikkingen på bar. Der forbannet jeg meg på å aldri bli gammel.
Forvrig synes jeg at disse listene slett ikke er så halvgærne.
NORSKE FILMER 1. Budbringeren (Pål Sletaune, 1997) 2. Insomnia (Erik Skjoldbærg, 1997) 3. Reprise (Joachim Trier, 2007) 4. Salmer fra kjøkkenet ( Bent Hamer, 2003) 5. Ofelas / Veiviseren (Nila Gaup, 1987) 6. Kjærlighetens kjøtere (Hans Petter Moland, 1995) 7. Mongoland (Arild Østin Ommundsen, 2001) 8. Eggs (Bent Hamer, 1995) 9. X (Oddvar Einarson, 1986) 10. Orions belte (Ola Solum, 1985) 11. Slipp Jimmy fri (Christopher Nielsen, 2006) 12. Dei mjuke hendene (Margreth Olin, 1998) 13. Ti kniver i hjertet (Marius Holst, 1994) 14. Den brysomme mannen (Jens Lien, 2007) 15. Stella Polaris (Knut Erik Jensen, 1993)
UTENLANDSKE FILMER 1. Pulp Fiction (Quentin Tarantino, 1994) 2. Blue Velvet (David Lynch, 1987) 3. Short Cuts (Robert Altman, 1993) 4. Chung Hing sam lam / Chungking Express (Wong Kar Wai, 1994) 5. Khane-ye doust kodjast? / Hvor er min venns hus? (Abbas Kiarostami, 1987) 6. Stranger Than Paradise (Jim Jarmusch, 1984) 7. Blade Runner (Ridley Scott, 1982) 8. Once Upon a Time in America (Sergio Leone, 1984) 9. Breaking the Waves (Lars von Trier, 1996) 10. The Silence of the Lambs (Jonathan Demme, 1991) 11. Idi i smotri / Come and See (Elem Klinov, 1985) 12. Oldboy (Chan-wook Park, 2003) 13. Fargo (Joel Coen, 1996) 14. Ran (Akira Kurosawa, 1985) 15. Requiem for a Dream (Darren Aronofsky, 2000)
Ai ai ai, i høst blir det endelig mulig å fylle noen av de sorteste hullene i DVD-samlingen.
For det første: I oktober kommer seks av Stanley Kubricks mest essensielle filmer - fra 2001: A Space Oddyssey til Eyes Wide Shut - i skikkelige versjoner. Omsider kan jeg få byttet ut min håpløse, 4:3-formatterte utgave av The Shining. Ekstrastoffet er ikke kjent ennå, men det må være lov å ha forventninger. Få filmer fortjener like bred bakgrunnsinformasjon og -diskusjon som Kubrick sine.
Og så: I desember kommer den mest etterspurte DVD-utgivelsen siden formatet ble lansert - Blade Runner: The Final Cut. På grunn av opphavsrettslige problemer har vi måttet ta til takke med mindreverdige utgaver i alle disse årene, men nå skal det til gjengjeld gjøres skikkelig. Jeg går nok for 4 disk-utgaven, men ordentlige tullinger kan investere i kofferten som inneholder enda en skinnende blank runding. Så får vi bare håpe at Ridley Scotts nye cut virkelig er final.
Dessuten: En "Deluxe Edition" av Deliverance er rett rundt hjørnet. Denne filmen gjorde sikkert uutslettelig inntrykk på flere enn meg (ikke nødvendigvis på en gode måte), da den gikk som nattkino på NRK en gang på 80-tallet. Innkjøp er blitt drøyet i påvente av en utgave som denne. Kjipt cover, dog.
Selvsagt har alle sett disse filmene for lenge siden og mange ganger. Men det er tross alt filmer som dette, i slike utgaver, som må utgjøre fundamentet i en hver seriøs samling. Problemet er selvsagt at disse utgivelsene kommer lovlig sent. DVD er allerede gårsdagens format, og filmer som Blade Runner og 2001 er som skapt for sylskarp HD. Men for meg som har nylig har satt meg i bunnløs gjeld, er det ikke aktuelt å plutselig skulle oppgradere hjemmekinoen nå. Ikke er den idiotiske formatkrigen over ennå heller.
Det ligger uansett an til å bli en fin nerdehøst. Vi får bare håpe at det dårlige været holder seg.
Jeg ser meg herved nødt til å advare mot Simpsons-filmen som er så populær om dagen. Min erfaring er nemlig at den fører til hukommelsestap og demens. For alt jeg vet, kan den føre til høysnue, vannhode og penismisunnelse også.
I det jeg satte meg ned i kinosetet i går, skrudde jeg av mobilen min og la den i jakkelommen. På vei ut av salen etter filmens slutt, fant jeg den fram igjen. Kanskje var det for mye folk og oppstandelse rundt meg eller kanskje var jeg overveldet av filmopplevelsen, men plutselig kunne jeg for mitt bare liv ikke huske PIN-koden. Jeg puttet telefonen i lommen igjen, og tenkte at jeg fikk ta det når jeg var kommet hjem.
Men vel hjemme ble jeg bare stående og se tomt på det blinkende displayet. Jeg sjekket mailen, laget et par brødblingser og satte på TV-en mens mobilen lå på kjøkkenbenken og ventet på å bli skrudd på. Men ingen PIN-kode lot til å være registrert i hodet mitt.
Og dette er en kode jeg har tastet inn hver dag i et halvt år uten å tenke meg om.
Til slutt prøvde jeg et firesifret nummer jeg fikk for meg at kunne være det riktige. Det var det ikke. Kanskje var det koden til VISA-kortet eller alarmen på jobb. Telefonen ga ihvertfall beskjed om at jeg fikk to sjanser til før den ville slå seg helt vrang. Nesten overbevist om at jeg var på riktig spor, prøvde jeg to varianter til av samme nummer. Telefonen ga beskjed om at jeg måtte taste inn noe den kalte et PUK-nummer.
Jeg gikk og la meg, og prøvde å tenke på noe annet enn at min egen mobiltelefon tok meg for en skurk.
I dag tidlig kom jeg på jobb, hvor jeg fant arket med både PIN- og PUK-koden. Heldigvis gikk det nå greit å få liv i telefonen igjen. Det som likevel gjorde at jeg skriver dette i en tilstand av uro og dyp bekymring, var at jeg overhodet ikke dro kjensel på PIN-koden på arket. Det ringte absolutt ingen bjeller. Det kunne like gjerne vært farmors Lotto-rekke eller privatnummeret til George W. Bush (selv om de muligens ikke er firesifrede). Jeg kunne bare fastslå at jeg har pådratt meg (eller blitt påført) et slags Homer Simpson-syndrom. I en alder av nylig fylte 36, må jeg innstille meg på et liv med jukselapper, uføretrygd og sykehjemsplass.
Og alt sammen er den fordømte filmen sin feil.
Enkelte vil sikkert mene at det er fullstendig urimelig å gi en film skylden for mine personlige problemer, men det får så være. Jeg kan rett og slett ikke finne noen annen forklaring, rimelig eller urimelig.
Forresten var det ikke en kjeft som hadde ringt eller sendt melding til meg det halve døgnet telefonen var skrudd av.
Det er en stund siden sist jeg skrev om filmene jeg har sett, og lenger skal det bli.
Jeg har skrevet slike filmnotater i bortimot tre år nå, og er sant å si veldig lei av å skulle mene noe om hver eneste film jeg slumper til å se.
Hva er vitsen med å blogge hvis det føles mer som forpliktelse enn moro?
Kanskje tar jeg opp igjen tråden en gang. Kanskje kommer jeg til å skrive litt lengre om filmer av spesiell interesse. Jeg kommer jo uansett ikke til å slutte å se film eller være opptatt av film.
Her er de siste titlene i denne omgangen - med karakterer, men uten kommentarer. Og kanskje er det like greit slik. Det er jo uansett terningkastet folk husker, ikke begrunnelsen.
Her om dagen kom jeg ganske tilfeldig over Paul Schrader sitt forsøk på å lage en film-kanon. Siden Schrader er en fyr jeg har sans for (han skrev Taxi Driver, og har regissert favoritter som Light Sleeper og Affliction), leste jeg listen hans med stor interesse.
Dette er altså ikke en liste over Schraders personlige favoritter, men et forsøk på å lage en definitiv kanon over filmens mesterverk de første hundre årene. Meningen er vel å komme opp med noe tilsvarende Harold Blooms litterære kanon. Schraders introduksjon til prosjektet, om kriterier for utvalget og slikt, kan leses her.
En slik liste er selvsagt nødt til å bli kontroversiell, og det mangler da heller ikke kritiske merknader rundt omkring på verdsveva. Etter å ha gått gjennom listen og uthevet titlene jeg har sett, ser jeg at jeg bare har å passe kjeften min. Jeg har nemlig ikke sett mer enn ynkelige 14 av 60 titler.
Jeg poster derfor hele greia her som en huske- og inspirasjonsliste. Hvis jeg noen gang skal kunne bli et dannet menneske, må jeg først og fremst få sett flere eldre europeiske filmer.
GOLD 1. The Rules of the Game (Jean Renoir, 1939) 2. Tokyo Story (Yasujiro Ozu, 1953) 3. City Lights (Charles Chaplin, 1931) 4. Pickpocket (Robert Bresson, 1959) 5. Metropolis (Fritz Lang, 1927) 6. Citizen Kane (Orson Welles, 1941) 7. Orphee (Jean Couteau, 1950) 8. Masculin-Feminin (Jean-Luc Godard, 1966) 9. Persona (Ingmar Bergman, 1966) 10. Vertigo (Alfred Hitchcock, 1958) 11. Sunrise (F.W. Murnau, 1927) 12. The Searchers (John Ford, 1956) 13. The Lady Eve (Preston Sturges, 1941) 14. The Conformist (Bernardo Bertolucci, 1970) 15. 8 1/2 (Federico Fellini, 1963) 16. The Godfather (Francis Coppola, 1972) 17. In the Mood for Love (Wong Kar-Wai, 2000) 18. The Third Man (Carol Reed, 1949) 19. Performance (Donald Cammell/Nicolas Roeg, 1970) 20. La Notte (Michangelo Antonioni, 1961)
SILVER 21. Mother and Son (Alexander Sokurov, 1997) 22. The Leopard (Luchino Visconti, 1963) 23. The Dead (John Huston, 1987) 24. 2001: A Space Odyssey (Stanley Kubrick, 1968) 25. Last Year at Marienbad (Alain Resnais, 1961) 26. The Passion of Joan of Arc (Carl Dreyer, 1928) 27. Jules and Jim (Francois Truffaut, 1962) 28. The Wild Bunch (Sam Peckinpah, 1969) 29. All That Jazz (Bob Fosse, 1979) 30. The Life of Oharu (Kenji Mizoguchi, 1952) 31. High and Low (Akira Kurosawa, 1963) 32. Sweet Smell of Success (Alexander Mackendrick, 1957) 33. That Obscure Object of Desire (Luis Bunuel, 1977) 34. An American in Paris (Vincente Minnelli, 1951) 35. The Battle of Algiers (Gillo Pontecorvo, 1966) 36. Taxi Driver (Martin Scorsese, 1976) 37. Ali: Fear Eats the Soul (Rainer Werner Fassbinder, 1974) 38. Blue Velvet (David Lynch, 1986) 39. Crimes and Misdemeanors (Woody Allen, 1989) 40. The Big Lebowski (Joel Coen, 1998)
BRONZE 41. The Red Shoes (Michael Powell & Emeric Pressburger, 1948) 42. Singin’ in the Rain (Stanley Donen & Gene Kelly, 1952) 43. Chinatown (Roman Polanski, 1974) 44. The Crowd (King Vidor, 1928) 45. Sunset Boulevard (Billy Wilder, 1950) 46. Talk to Her (Pedro Almodovar, 2002) 47. Shanghai Express (Josef von Sternberg, 1932) 48. Letter from an Unknown Woman (Max Ophuls, 1948) 49. Once Upon a Time in the West (Sergio Leone, 1968) 50. Salvatore Giuliano (Francesco Rosi, 1962) 51. Nostalghia (Andrei Tarkovsky, 1983) 52. Seven Men From Now (Budd Boetticher, 1956) 53. Claire’s Knee (Eric Rohmer, 1970) 54. Earth (Alexander Dovzhenko, 1930) 55. Gun Crazy (Joseph H. Lewis, 1949) 56. Out of the Past (Jacques Tourneur, 1947) 57. Children of Paradise (Marcel Carne, 1945) 58. The Naked Spur (Anthony Mann, 1953) 59. A Place in the Sun (George Stevens, 1950) 60. The General (Buster Keaton, 1927)
På Rockline i dag. En gråhåret gubbe med ryggsekk har funnet et par DVD-er han er nysjerrig på. Han tar dem med til kassen og henvender seg til betjeningen:
- Hva slags film er dette?
- Den handler om noen som blir spist.
- Blir de spist?
- Ja, en mann og en dame blir spist, også filmer de det. Det er visst en sann historie.
- Men denne her da?
- Det er en hestefilm.
- Er det mange hester i den?
- Det vet jeg ikke. Jeg har ikke sett den.
Tilbake til den første filmen:
- Hvor lang er den?
- Skal vi se... 105 minutter.
I det jeg går opp trappen, ser jeg gubben stå i dype tanker over coveret til Grizzly Man.
Gymnaslærer Pedersen (Hans Petter Moland, 2006) Det store spriket mellom det som er bra i denne filmen (for eksempel Ane Dahl Torp) og det som ikke fungerer i det hele tatt (den derre rammehistorien!), gjør dette til en heller frustrerende opplevelse. 6/10
The Player (Robert Altman, 1992) Noe av det Hollywood gjør best, er å lage satire om Hollywood. Dette er et av de aller mest underholdende bidragene i sjangeren. 8/10
Forbidden Planet (Fred M. Wilcox, 1956) Ah, framtiden var klart kulest på femtitallet. Og denne filmen har virkelig alt man kan ønske seg - Robby the Robot, en ung og kjekk Leslie Nielsen, Freud- og Shakespeare-allusjoner, ur-elektronika-soundtrack, barnslig humor og en tvers gjennom herlig estetikk. 8/10
The Invisible Boy (Herman Hoffman, 1957) Robby the Robot, som opprinnelig ble skrudd sammen til Forbidden Planet, ble så populær at han fikk en egen karriere etterpå. The Invisible Boy er på ingen måte noen stor eller viktig film, men 50-tallssjarmen er ihvertfall autentisk. 5/10
Art School Confidential (Terry Zwigoff, 2006) At Daniel Clowes er en av verdens fremste serieskapere og at de tidligere filmene til Terry Zwigoff alle har vært utmerkede, gjør skuffelsen desto større. Gagsene her er nemlig bare sånn passe morsomme, satiren er ikke skarp nok og de seriemorder-greiene virker veldig påklistret. Må prøve hardere. 5/10
Brick (Rian Johnson, 2005) Smart. Ved å legge en klassisk hardkokt og komplisert noir-historie til high school-miljø, gjør man ikke bare filmen til noe mer enn en pastisj, men gir den også en helt egen, absurd feeling. Smart - og veldig kult. 8/10
A Scanner Darkly (Richard Linklater, 2006) Er det ikke veldig paradoksalt at det lages så få smarte, kreative science fiction-filmer? 8/10
Leonard Cohen: I'm Your Man (Lian Lunson, 2005) Som film betraktet er kanskje ikke dette all verden, men den får ihvertfall fram at Leonard Cohen er en utrolig bra mann. Jeg skal bli som han når jeg blir stor. 6/10
Apocalypto (Mel Gibson, 2006) En film med så mye vakker natur og ultrabrutal vold kan selvsagt aldri bli kjedelig. Hvis bare Mel Gibson hadde greid å holde littegrann igjen, kunne dette blitt riktig bra. 6/10
Mulholland Drive (David Lynch, 2001) Inland Empire er allerede årets film her i huset. Og mens vi venter på å få sett den, er Mulholland Drive fremdeles like vakker, sexy og foruroligende. 8/10
Reprise (Joachim Trier, 2006) Heisann, dette føles jo både ekte og friskt. Veldig, faktisk. Det finnes håp. 8/10
Jeg tester ut YouTube-embedding med dette legendariske klippet med Chris Holmes, originalgitaristen i W.A.S.P., fra den like legendariske filmen The Decline of the Western Civilization Part II: The Metal Years. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er det aller morsomste klippet i verden eller det absolutt tristeste.
Louise: So what happened, were you bored in Manchester?
Johnny: Was I bored? No, I wasn't fuckin' bored. I'm never bored. That's the trouble with everybody - you're all so bored. You've had nature explained to you and you're bored with it, you've had the living body explained to you and you're bored with it, you've had the universe explained to you and you're bored with it, so now you want cheap thrills and, like, plenty of them, and it doesn't matter how tawdry or vacuous they are as long as it's new as long as it's new as long as it flashes and fuckin' bleeps in forty fuckin' different colors. So whatever else you can say about me, I'm not fuckin' bored.
I tråd med urgamle norske tradisjoner gjør jeg mitt beste for å kaste bort romjulsdagene med å sove mest mulig, spise fetest mulig mat, se TV-programmer jeg ellers ville unngått og misbruke så mye alkohol jeg makter. Det eneste tilnærmet konstruktive jeg har greid å tvinge meg selv til, er å notere følgende om de siste filmene jeg har sett:
The Maltese Falcon (John Huston, 1941) Er det mulig å tenke seg at noen ville prøve seg på en så til de grader dialogbasert spenningsfilm i våre dager? 9/10
Don't Look Now (Nicolas Roeg, 1973) Så utflytende og vag at man nesten ikke merker uhyggen som sakte øker i intensitet. Jeg kommer til å drømme om en liten jente i rød regnfrakk i natt. 8/10
Superman Returns (Bryan Singer, 2006) Spiderman er morsommere og Batman tøffere, men det er Superman som er den virkelige helten. Ikke bare er han supersterk og alt det der, men han lyver heller aldri og passer alltid på å kritisere folk som røyker. Det er rett og slett noe forfriskende gammeldags over hele Superman-figuren, og det er et poeng denne filmen tar godt vare på. Som helhet føles likevel "Superman Returns" merkelig blodfattig. 6/10
Matewan (John Sayles, 1987) Og jeg som trodde at denne typen undertrykte-gruvearbeidere-med-sixpence-fagorganiserer-seg-i-kamp-mot-den onde-storkapitalen-film bare var noe de drev med i Norge på 70-tallet. Veldig gøy, forresten, å se purunge Will Oldham i rollen som predikant i stemmeskiftet. 7/10
Miami Vice (Michael Mann, 2006) Vel den har alle kjennetegnene på en Michael Mann-thriller: verdensvante karer, fete biler og båter, mye hi-tech, knivskarpe bilder og nesten aldri et smil. Men til tross for en del flotte øyeblikk, så har vi sett alt sammen bedre før. I motsetning til TV-serien er denne filmen fort glemt, er jeg redd. 6/10
The Maltese Falcon (Roy Del Ruth, 1931) Filmer blir ikke klassiske eller gode bare fordi de er gamle. Denne finner aldri den rette tonen, og blir hverken spesielt morsom eller spennende. Hadde det ikke vært for Huston-versjonen, ville den vært fullstendig glemt nå. 4/10
The Nightmare Before Christmas (Henry Selick, 1993) Så fantasifull og visuelt fullastet at det nesten blir for mye av det gode. Men bare nesten. 8/10
R-Point (Su-chang Kong, 2004) Det skal nok godt gjøres å mislykkes med den geniale kombinasjonen skrekk- og krigsfilm. 7/10
The French Connection (William Friedkin, 1971) Amerikansk 70-tallsfilm av første klasse: omtrent like røff som smart. 8/10
Kveldene har vært uvanlig travle i det siste, så filmtittingen har vært mer sporadisk enn vanlig. Så snart ting har roet seg igjen, skal jeg se film til øynene detter ut.
Noe nytt, noe gammalt og noen freske gjensyn fra videovoldens glade dager på 80- og 90-tallet:
The Searchers (John Ford, 1956) Cowboyer og indianere. Monument Valley og John Wayne. Det ene klassiske øyeblikket etter det andre. Hva mer kan man egentlig si? "What do ya want me to do? Draw ya a pitcher?" 10/10
Match Point (Woody Allen, 2005) Det begynner ikke veldig friskt, men med stø hånd skrur gamle Woody til tvingene, helt til vi sitter igjen med et både spennende og tankevekkende stykke underholdning. 8/10
Cat People (Jacques Tourneur, 1942) Langt mer atmosfærisk, subtil og forførende enn noen lavbudsjett-skrekkis fra 1942 har rett til å være. 8/10
The Texas Chain Saw Massacre (Tobe Hooper, 1974) Det er mange som prøver å toppe denne om dagen, men så langt har ingen vært i nærheten av å matche den gjennomført grimme og primitive tonen. 9/10
The Curse of the Cat People (Gunther von Fritsch and Robert Wise, 1944) Jeg må ha vært det sentimentale hjørnet da jeg så dette smått gotiske melodramaet, for jeg ble uforholdsmessig sterkt grepet. Tror det må ha vært på grunn av ansiktet til den lille jenta. Bare ikke forvent en horrorfilm. 8/10
Henry: Portrait of a Serial Killer (John McNaughton, 1986) Et iskaldt blikk på en virkelighet hvor ondskapen rammer hardt og helt vilkårlig. 8/10
Hamsun (Jan Troell, 1996) Så snart man har godtatt at Knut er svensk og Marie dansk, er dette en ren nytelse. Max von Sydow i rollen som dikteroldingen som er for forstokket til ikke å trekke alle ned i dypet sammen med seg, er en favoritt her i huset. 9/10
Capote (Bennett Miller, 2005) Klart dette er bra. Og Hoffman fortjener all skryten han har fått. At jeg i store deler av filmen hadde det for meg at han framstilte en litt eldre Per Sundnes, får kanskje være mitt problem. 8/10
Cannibal Holocaust (Ruggero Deodato, 1980) Oj oj oj, for en problematisk film dette er. Den gjennomgående sadistiske tonen er selvsagt tung nok å svelge, men de autentiske dyredrapene er utilgivelige. Allikevel ville det være feil å ikke tilkjenne filmen visse kvaliteter. Horror skal nå en gang ikke behage, og få filmer klorer deg på netthinnen slik "Cannibal Holocaust" gjør. Under ingen omstendigheter en date-movie. 8/10
The Departed (Martin Scorsese, 2006) Tjohei, som det går! To og en halv time unnagjort på rekordtid. 8/10
Den brysomme mannen (Jens Lien, 2006) Når virkeligheten er bare littegrann off. For min del kunne absurditetene gjerne ha vært tatt enda lenger ut, men dette er uansett riktig vellykket. Fin bruk av Grieg, spesielt etter at fyren er blitt overkjørt av T-banen. 7/10
Her er en oppsummering av den siste tidens filmtitting. Den som greier å se en trend eller tendens i utvalget, fortjener å bli premiert.
Herz aus Glas (Werner Herzog, 1976) Altså, jeg må si jeg liker tanken på at noen faktisk har laget en film hvor alle skuespillerne (unntatt én) er hypnotiserte. Men disse mer eller mindre stillestående tablåene med mennesker som stirrer tomt framfor seg og sier ubegripelige ting, blir fort mer fremmedgjørende enn engasjerende. 5/10
Minority Report (Steven Spielberg, 2002) Selvsagt er det mye å beundre her, men la oss legge vekt på det negative: all CGI-en og den oppskrudde fortellerstilen virker mest av alt forstyrrende på meg. Og måtte John Williams og hele det hysteriske orkesteret hans brenne. 6/10
Caché (Michael Haneke, 2005) Jeg er sikkert helt på jordet som vanlig, men jeg husker Benny's video som en av de dummeste og mest irriterende filmene jeg noensinne har sett. Enten er Haneke blitt en uendelig mye mer sofistikert filmskaper siden den gang eller så er jeg blitt en bedre seer, for Caché er en både smart og genuint urovekkende film. 8/10
V for Vendetta (James McTeigue, 2005) Alan Moore får være så grinete han bare vil, men dette er faktisk en helt grei adapsjon, eller ihvertfall forenkling, av den originale historien hans. I hvor stor grad den er relevant i forhold til dagens politiske klima, får være en annen diskusjon. 6/10
Apocalypse Now Redux (Francis Ford Coppola, 1979) Jeg foretrekker vel strengt tatt originalversjonen, men dette er og forblir en av de ultimate filmopplevelsene. 10/10
Loose Change (Dylan Avery, 2006) I følge denne filmen er alt du vet om 11. september feil. Det var ikke en Boeing som traff Pentagon, men en missil. Det var ikke flyene som fikk World Trade Center til å kollapse, men en serie kontrollerte eksplosjoner på innsiden av bygningene. Flight 93, som styrtet nær Pittsburgh, ble rett og slett skutt ned. Man får tro hva man vil, men indisiene for at virkeligheten er en annen enn vi er blitt fortalt, er sterke og nærmest utallige. 7/10 (Filmen kan sees på YouTube.)
The Hills Have Eyes (Alexandre Aja, 2006) Jeg har muligens sagt det før, men i så fall sier jeg det igjen: filmer som dette hadde aldri blitt et mainstream-fenomen i et sunt samfunn. 7/10
The Haunting (Robert Wise, 1963) Blasert og sløvet som jeg er blitt, innser jeg at jeg aldri igjen vil få en like intens filmopplevelse som jeg hadde da jeg så denne som guttunge. Lydeffektene som skremte vannet av meg den gangen, hører jeg tross alt fra naboen i etasjen over hver eneste dag. Allikevel: omtanken og håndtverket som er lagt ned i denne filmen, gjør at den fremdeles er en opplevelse å se. 8/10
Double Indemnity (Billy Wilder, 1944) Superelegant og superkynisk ur-noir. Her er Wilder helt på høyde med Hitchcock - på Hitchcocks hjemmebane. 9/10
Double Indemnity (Jack Smight, 1973) I denne TV-remaken er det bare stumpene igjen. Man kan kanskje si at den har en slags billig 70-tallssjarm, men det kan man jo si om en hvilken som helst episode av The Streets of San Fransisco også. 3/10
Urk. Jeg prøver å komme tilbake i arbeidsmodus om dagen, men det er ikke så lett. Alt som har med arbeidsvilje, arbeidslyst og kreativitet å gjøre, later rett og slett til å ha fordampet i denne infernalske varmen.
Heldigvis har jeg flittig notert kommentarer til alle filmene jeg har sett i sommer. Og kanskje rekker jeg å publisere dem før den siste leseren gir opp håpet om at roysobstad.com en gang vil bli oppdatert igjen.
Fata Morgana (Werner Herzog, 1971) Det må være dette som er kunstfilm. Jorden sett med utenomjordiske øyne. Eller kanskje bare en serie luftspeilinger. Veldig merkelig og merkelig vakkert. 8/10
Auch Zwerge haben klein angefangen (Werner Herzog, 1970) Dette er noe av det mest bisarre jeg har sett. Som om ikke handlingen er underlig, og til tider grusom, nok, blir alle rollene spilt av dverger. Min beundring for Herzog stiger for hver film jeg ser. 7/10
Gram Parsons: Fallen Angel (Gandulf Hennig, 2004) Nok en musikkdokumentar med klasse, og nok en trist historie. 8/10
Syriana (Stephen Gaghan, 2005) Dæven, her var det mye å holde rede på, gitt. Men spennende nok, og skremmende relevant. 7/10
Mer tynt begrunnet synsing om film finner du på denne siden
I det siste har jeg sett film nesten hver dag. Det er ikke fordi det er så mange filmer jeg må få sett, det er mer det at jeg ikke har ork til å finne på noe annet.
Tiltaksløsheten gjenspeiler seg i utvalget. Det går i favoritter fra egen hylle og halvt glemte titler fra videolangeren på hjørnet.
Og dét må jeg si - det er rart hvor vanskelig det er å motstå coverblurb som "PURE HORRIFYING HORROR!" når hodet er tomt.
Open Range (Kevin Costner, 2003) Riktig flott, old school western. 8/10
Shallow Ground (Sheldon Wilson, 2004) Blod, blod og mere blod, men ikke nok til å tette hullene i plottet. 6/10
Mirrormask (Dave McKean, 2005) Mange visuelle fiksfakserier, smådøll story. Men det skulle ikke forundre meg om 13 år gamle jenter med livlig fantasi vil elske den. 6/10
Egentlig er jeg drittlei av å skulle mene noe om hver eneste film jeg ser. For at dette skal kunne fortsette, er jeg nødt til å senke kravene. Omtalene må bli kortere, morsommere og mer sleivete. Hvis du vil ha facts, analyser og den slags, er det tross alt bare å følge IMDb-lenkene.
Slipp Jimmy fri (Christopher Nielsen, 2006) Knappast en perfekt film, men likevel en veldig fornøyelig en. 8/10
The Proposition (John Hillcoat, 2005) Som det sto på en t-skjorte jeg så en gang: "Sex. Murder. Art." 8/10
Touch of Evil (Orson Welles, 1958) Jeg holder med Orson, jeg. Samme hvor feit, ekkel og korrupt han er, vil han alltid være å foretrekke framfor en Charlton Heston med skokrem i trynet. 9/10
Charlie and the Chocolate Factory (Tim Burton, 2005) Willy Wonka som en blåkopi av Michael Jackson? Dét kaller jeg en creepy idé. 7/10
Gosford Park (Robert Altman, 2001) Det gjør godt å få alle mine fordommer mot engelsk overklasse bekreftet. 8/10
The Importance of Being Morrissey* (Tina Flintoff og Ricky Kelehar, 2002) Jeg er ikke en av disse voksne, heterofile mennene med et nærmest erotisk forhold til Morrissey, bare så det er sagt. 8/10
Corpse Bride (Tim Burton og Mike Johnson, 2005) Animasjonen er selvsagt fantastisk, men de derre musikalnummerne er bare masete. 7/10
* Tips: "The Importance of Being Morrissey" ligger ute på YouTube.
Skal man dømme etter filmene jeg har sett i det siste, ser det ut til at jeg har en dragning mot western, horror, vold og vrange menn:
Walk the Line (James Mangold, 2005) Jeg er generelt skeptisk til biografi-filmer. Men sett som en fortettet og fortolket gjenfortelling snarere enn en definitiv biografi, fungerer dette veldig bra. Og man skal uansett være nokså hardhjertet for ikke å få en klump i halsen av denne historien. 8/10
The Ballad of Cable Hogue (Sam Peckinpah, 1970) Jøsseball, nå har jeg sett det også: en Peckinpah-film med komisk fort-film, lystig banjomusikk og tilløp til musikal. Det verste er at det er en ordentlig fin film. 8/10
Grizzly Man (Werner Herzog, 2005) At en historie som dette ble så grundig gjennomdokumentert på film, er nesten for godt til å være sant. Og det samme må sies om Herzogs behandling av stoffet. 9/10
Straw Dogs (Sam Peckinpah, 1971) Deliverance på den britiske landsbygda. Peckinpahs statement om vold er omtrent så komplekst en film kan bli. 9/10
Eraserhead (David Lynch, 1977) Sett alene - på høyt volum i et mer eller mindre mørkt rom - er dette fremdeles en av de mest foruroligende filmene som finnes. 9/10
Searching for the Wrong-Eyed Jesus (Andrew Douglas, 2005) Med Jesus i bagasjerommet er Jim White på leting etter Sørstatenes spirituelle hjerte. Underveis treffer han de underligste menneskene og hører de utroligste historiene - alt til lyden av den beste musikken. 8/10
The Descent (Neil Marshall, 2005) Skrekkfilmer uten andre ambisjoner enn å skremme, synes jeg er en ærlig sak. 7/10
A History of Violence (David Cronenberg, 2005) Cronenberg er alltid vel verdt å se, også når han er på sitt mest atypiske og kanskje ikke overbeviser 100 %. 7/10
Marebito (Takashi Shimizu, 2004) Om frykt. Og om å se. I motsetning til Shimizus mer kjente Ju-on, er ideene i denne viktigere enn sjokkeffektene. De Lovecraft'ske overtonene appellerer selvsagt også. 8/10
En av nettsidene jeg pleier å kikke innom når jeg ikke har noe bedre å gjøre, er WFMU's Beware of the Blog. Det er en blogg hvor folk i amerikansk radio poster alle slags rare mp3- og video-filer. Noe er opplysende, noe er morsomt, noe er bare bisart.
Herfra har jeg for eksempel lastet ned de beryktede opptakene av Murray Wilson som terroriserer The Beach Boys i studio. Jeg har lastet ned Arnold Schwarzeneggers kjempeskumle workout-plate fra 80-tallet. Jeg har lastet ned en episode av "Deadwood", hvor alt unntatt banningen er klippet vekk (episoden er fremdeles sju minutter lang), og jeg har lastet ned opptak av en satanisk messe.
Som sagt, dette er noe jeg driver med når jeg ikke har noe bedre å gjøre.
Alle som har sett filmer som "Fitzcarraldo" og "Aguirre, der Zorn Gottes" vet at Kinski var en førsteklasses skuespiller. Alle som har hørt litt mer om Herr Kinski, vet at han også var fullstendig gal og en forferdelig fyr.
Under innspillingen forbød han for eksempel Schmoeller å bruke ordene "action" og "cut". Schmoeller måtte derfor si: "Roll sound... Speed... Roll camera... Rolling... and... Klaus!"
Dét fungerte helt til Kinski fant ut at han ikke tålte ordet "Klaus" heller.
Forholdene på settet ble etter hvert så ille at crewet åpenlyst planla å få Kinski drept, slik at de kunne innkassere forsikringspenger for ham.
Videodrome (David Cronenberg, 1983) Sex, vold, TV. På én måte er Videodrome utdatert. På en annen måte er den mer aktuell nå enn da den ble laget. På en tredje måte er den så drøy, surrealistisk og smart at den vil fungere uansett når du ser den. 9/10
eXistenZ (David Cronenberg, 1999) Jeg spiller aldri dataspill, og etter å ha sett denne er jeg overbevist om at jeg ikke bør begynne med det heller. Virkelig bad craziness. 8/10
The Pledge (Sean Penn, 2001) Thriller skråstrek drama som treffer dypt - mye takket være Jack Nicholsons kanskje sterkeste innsats på eldre dager. 8/10
Land of the Dead (George A. Romero, 2005) Her fant jeg ikke stort å bli engasjert av, gitt. 5/10
Midnight Cowboy (John Schlesinger, 1969) Mye sjarm og bra skuespill. At noen av de fortellertekniske grepene virker vel tidstypiske, er til å leve med. 8/10
Ed Wood (Tim Burton, 1994) Mer underholdende biografi-film finnes vel ikke? 9/10
Light Sleeper (Paul Schrader, 1992) Rastløse, smått desperate menn som kjører rundt i byen nattestid. Det er slike ting jeg liker å se på film. 9/10
The Road to God Knows Where (Uli M. Schüppel, 1990) Gutta på tur. I grumsete svart/hvitt. I en tåkeheim av nikotin, alkohol, endeløse motorveier, skitne garderober og krangling om PA-anlegg. Ikke akkurat Vegard Ulvang, nei. 7/10
Ride the High Country (Sam Peckinpah, 1962) Til forskjell fra senere Peckinpah-filmer, hvor man gjerne blir sittende igjen med en bitter ettersmak av blod, støv og kruttrøyk, etterlater denne en følelse av varme og, tja, nostalgi. 8/10
Auto Destruct: One Man's Obsession with William Shatner (James Wilkes, 2005) At sånne "trekkies" har et kromosom mer eller mindre enn de fleste av oss andre, betyr ikke at vi ikke skal prøve å forstå dem og føle med dem. Gitt de rette omstendighetene kunne du også ha ofret alt for en date med en smellfeit klingon-babe. 7/10 (Se den online her.)
The Wild Bunch (Sam Peckinpah, 1969) En mandig film om menn. 10/10
I året som gikk så jeg minst 60 filmer på DVD, men bare en liten håndfull på kino. Det henger selvsagt sammen med at jeg er blitt gammel og lat, men det har også noe med kinotilbudet å gjøre.
Og hvis jeg går flere ganger på kino i 2006 enn i 2005, så er det ihvertfall ikke Hollywood sin fortjeneste. Herregud, bare se hva vi har i vente av sequels og prequels og remakes og oppgulp:
I’ll Always Know What You Did Last Summer, Scary Movie 4, Rambo 4, X-Men 3, Hollow Man 2, Final Destination 3, Omen 666, The Pink Panther, Rocky Balboa, Black Christmas, When A Stranger Calls, Return To Sleepaway Camp, Texas Chainsaw Massacre: The Beginning, The Evil Dead, The Hills Have Eyes, The Cabinet of Dr. Caligari, The Fly, The Wicker Man, Superman Returns, The Wild Bunch, Miami Vice, Dead Or Alive, Pirates Of The Caribbean 2: Dead Man's Chest, Big Momma's House 2, Clerks 2, Bambi 2, Blair Witch 3: The Curse, Behind the Mask: Young Hannibal, Die Hard 4, Dr. Dolittle 3, The Fast and the Furious: Tokyo Drift, Casino Royale, Garfield 2, The Grudge 2, Halloween: Blood Line, Highlander: The Source, House of the Dead 2: Dead Aim, Cheating Death: Final Destination 3, Bringing Down the House 2, National Treasure 2, Saw 3, Jackass: The Movie 2, 28 Weeks Later..., The Net 2.0, Resident Evil 4, Alien 5, Austin Powers 4, Bean 2, Evil Dead 4, Hellboy 2, Hostel 2, Ice Age 2: The Meltdown, Indiana Jones and the Lost Continent, Jurassic Park IV, King Conan: Crown of Iron, Mission: Impossible 3, Police Academy, White Noise 2: The Light, The X-Files 2, Wolf Creek 2, The 39 Steps, The Blob, Elling, Flash Gordon, Foxy Brown, Hairspray, He-Man, The Hitcher, Piranha, Porky's, Revenge of the Nerds, Vanishing Point, Poseidon ... og det er bare de jeg orker å paste inn her.
At man utelukkende lager filmer for tenåringer, får så være. At man tror at noen har lyst til å se "Blair Witch 3", får så være. Og jeg forventer selvsagt ikke at de som sitter på pengene i filmbyen skal ha hverken baller eller skam i livet. Men noen av disse titlene er likevel faen ikke til å tro. Jeg mener: en remake av "The Wild Bunch"!
Kanskje vi like godt skal begynne å glede oss til "The Godfather 2007"?
Og hvis vi skulle være så slemme å legge til kommende titler som er basert på andre forelegg - romaner, tegneserier, dataspill og slikt - så sitter vi igjen med en bransje som ikke bare er kreativt død, men som også graver sin egen grav.
For hvor lenge kan noen egentlig forvente å overleve utelukkende på egen avføring og andres rester?
Noe sier meg at jeg kommer til å tilbringe mye tid med gamle og ikke-amerikanske filmer i DVD-spilleren også i 2006.
Da jeg skrev en kort kommentar til John Carpenters sterkt H.P. Lovecraft-inspirerte In the Mouth of Madness for noen uker siden, fikk jeg også nevnt at jeg savner en skikkelig Lovecraft-filmatisering.
Nå ser det ut til at den er kommet. Men den er ikke slik jeg hadde sett for meg.
I stedet for å dundre løs med CGI og andre nymotens vulgariteter, som jo hadde vært det nærliggende, har en gjeng entusiaster som kaller seg The H. P. Lovecraft Historical Society laget en 45 minutter lang stumfilm basert på "The Call of Cthulhu". Og skal man dømme etter traileren, blir dette veldig kult. Den ser virkelig ut som om den ble laget på den tiden Lovecraft levde. Og på den måten får filmen en autentisk weirdness som jeg ikke kan se hvordan man ellers skulle ha fått til.
Dette vil neppe ha særlig appell til den gjengse filmtitter, og knapt nok den gjengse horrorfan. Men for oss som liker å hygge oss med gammeldagse fortellinger om kosmisk terror og unevnelige redsler på sengekanten, høres dette storveis moro ut.
Og jeg føler som vanlig for å applaudere prosjekter som er basert på mer entusiasme enn penger.
Takk for at du kikker innom Norges eneste juleåpne blogg. I dag oppsummerer vi filmtittingen igjen. Det har gått en del i repriser fra egen DVD-hylle i det siste.
The Ninth Configuration (William Peter Blatty, 1980) Jeg greier ikke å bli helt klok på denne. Jeg veksler mellom å synes at den er morsom og original - og stivbeint og langtekkelig. "Interessant" er vel ordet. 7/10
In the Mouth of Madness (John Carpenter, 1994) Jeg har aldri skjønt hvorfor det ikke blir lagd flere filmer med utgangspunkt i H.P. Lovecraft. Han skrev kanskje ikke stor litteratur, men han hadde fantastiske ideer som bare skriker etter å bli visualisert. Dette er et av de bedre forsøkene, selv om Carpenter smører litt for tjukt på og har tunga litt for godt plassert i kinnet til at det blir særlig skummelt. 6/10
The Hunger (Tony Scott, 1983) Jålete og sjelløs som bare en dypt pretensiøs, "erotisk" vampyrfilm fra 80-tallet kan være. Måtte jeg aldri se en blafrende gardin i softfokus igjen. Bowie er det eneste lyspunktet. 3/10
Miller's Crossing (Joel Coen, 1990) Det er viktig å se en Coen-film iblant. Det hjelper på humøret. 9/10
King Kong (Peter Jackson, 2005) Herregud, som jeg hadde elsket denne filmen da jeg var 12. Men allerede den gang ville jeg nok ha syntes at actionsekvensene ble i lengste laget. 7/10
Dead Ringers (David Cronenberg, 1988) Bare Cronenberg kunne ha laget dette mørke, mørke psykologiske dramaet om tvillinger, avhengighet og gynekologi. "The patients are getting strange..." 9/10
The Conversation (Francis Ford Coppola, 1974) Grunnen til at denne ikke huskes like godt som en del andre filmer fra samme periode, må være at den ikke akkurat er av det spektakulære slaget. I stedet byr den på en lavmælt paranoia som er ganske unik. 9/10
Les yeux sans visage (Georges Franju, 1959) Hva er det med franskmenn og den bisarre ideen om å transplantere ansikter? Det var snakk om det på nyhetene senest i forrige uke, og denne merkelig poetiske filmen tok opp temaet allerede for 45 år siden. 8/10
I Walked with a Zombie (Jacques Tourneur, 1943) Atmosfærisk og overraskende sofistikert horror-klassiker. 8/10
The Body Snatcher (Robert Wise 1945) Det er rart hvor bra slike makabre, gamle skrekkfilmer fungerer som koselige søndagsmatineer i dag. 8/10
Carlito's Way (Brian De Palma, 1993) Solid, old school gangsterdrama. Fantastisk frisyre på Sean Penn. 8/10
Point Blank (John Boorman, 1967) Tøff, stilisert thriller som bare kunne vært laget i 1967. Også Lee Marvin, a gitt. 9/10
Capturing the Friedmans (Andrew Jarecki, 2003) Det er ikke spesielt hyggelig å se en familie gå fullstendig i oppløsning for åpent kamera, men fascinerende er det. 9/10
The Fly (David Cronenberg, 1986) Hvordan lage noe interessant ut av heller tvilsomt materiale. 8/10
Dominion: Prequel to the Exorcist (Paul Schrader, 2005) Den klart mest vellykkede oppfølgeren i denne etter hvert så rotete "serien". 8/10
Rear Window (Alfred Hitchcock, 1954) Bedre underholdning får du ikke på en regntung høstkveld. 10/10
Robot Monster (Phil Tucker, 1953) Denne fullstendig ubehjelpelige filmen er et av de beste hjelpemidlene som finnes for å oppnå en lavere form for bevissthet. 8/10
Naboer (Pål Sletaune, 2005) Noia på norsk. Kanskje ikke superoriginalt, men ganske effektivt. 7/10
The Devil's Rejects (Rob Zombie, 2005) Man føler seg nesten skitten etter å ha fnist seg gjennom denne stygge og fullstendig amoralske filmen. Men så er da også Rob Zombies innsats for å få oss til å føle sympati med en gjeng sadistiske lystmordere av nærmest heroisk kaliber. 8/10
F for Fake (Orson Welles, 1972) Gamle Orson gjør sitt beste for å føkke med hodene våre og samtidig undergrave hele dokumentarsjangeren. 8/10
The Exorcist (William Friedkin, 1973) Å ha tenåringer i huset er visst enda mye verre enn jeg hadde trodd. 10/10
En etter hvert laaaaang liste med filmnotater finner du her.
Og, ja, jeg innrømmer at det er store hull her. Jeg er nok ikke så opptatt av sjangerfilm når det kommer til stykket.
The Adventures of Buckaroo Banzai Across the 8th Dimension! Akira Alien Aliens Alphaville Back to the Future Blade Runner Brazil Bride of Frankenstein Brother From Another Planet A Clockwork Orange Close Encounters of the Third Kind Contact The Damned Destination Moon The Day The Earth Stood Still Delicatessen Escape From New York ET: The Extraterrestrial Flash Gordon: Space Soldiers (serial) The Fly (1985 version) Forbidden Planet Ghost in the Shell Gojira/Godzilla The Incredibles Invasion of the Body Snatchers (1956 version) Jurassic Park Mad Max 2/The Road Warrior The Matrix Metropolis On the Beach Planet of the Apes (1968 version) Robocop Sleeper Solaris (1972 version) Star Trek II: The Wrath of Khan Star Wars Episode IV: A New Hope Star Wars Episode V: The Empire Strikes Back The Stepford Wives Superman Terminator 2: Judgement Day The Thing From Another World Things to Come Tron 12 Monkeys 28 Days Later 20,000 Leagues Under the Sea 2001: A Space Odyssey La Voyage Dans la Lune War of the Worlds (1953 version)
Tradisjonen tro, sender jeg utfordringen videre til Ronny, Stian og Nils. Men det er selvsagt fritt fram for alle å ta opp hansken.
Det er på høy tid å oppsummere filmtittingen igjen:
Eat the Document (Bob Dylan, 1972) Ufattelig surrete oppfølger til den klassiske turnédokumentaren Don't Look Back. Likevel svært underholdende hvis man er mer enn bare litt fascinert av Dylan. 6/10
Melinda and Melinda (Woody Allen, 2005) Komedie eller tragedie? Woody Allen leker seg med historiefortellingen. Småfikst. 7/10
The Manchurian Candidate (Jonathan Demme, 2004) Smart, spennende og relevant. Hollywood kan når de vil. 7/10
Lost Highway (David Lynch, 1997) Om ikke Lynch's beste film, så kanskje den mest Lynch'ske av dem. Den blir faktisk skumlere for hver gang jeg ser den. 8/10
Sort katt, hvit katt (Emir Kusturica, 1998) Fargerikt folkeliv på Balkan. Noe slikt innbiller jeg meg at Tom Waits kunne ha kokt sammen på en lystig dag. 8/10
Ju-on (Takashi Shimizu, 2000) Ganske effektiv horrorfilm, som prøver bare littegrann for hardt. Det er tross alt grenser for hvor mange ganger man orker å skvette i løpet av en og en halv time. 6/10
The King of Comedy (Martin Scorsese, 1983) Er det noen gang blitt skapt en mer irriterende karakter på film enn Rupert Pupkin? 8/10
Den siste uka av ferien av ferien brukte jeg til å finne ut av dette med "Det gode livet". Hele natta satt jeg oppe, lagde tegneserier og så filmer. Skulle det sosialiseres, var det bare å spasere ned til en passende bar. Jeg var avslappet, produktiv og i uvanlig godt humør.
Men den slags livsførsel er selvsagt ikke sosialt akseptabel, så de siste dagene har jeg vært på plass i kullgruvene igjen.
Anyways, her er en kjapp gjennomgang av filmene jeg rakk å se mens jeg ennå var fri:
Batman Begins (Christopher Nolan, 2005) Javel, så kan det fremdeles fungere å ta disse superheltene på alvor. 8/10
Ride with the Devil (Ang Lee, 1999) Sympatisk, men ganske langtekkelig forsøk på å lage en moderne western. 6/10
Napoleon Dynamite (Jared Hess, 2004) Ikke akkurat den mest hjertevarme komedien jeg har sett. Men jeg skal ikke nekte for at nerder og tapere kan være ganske artige å se på. 7/10
Bad Santa (Terry Zwigoff. 2003) Julenissen er deprimert, mannevond, drita full og liker å ta feite damer i toer'n. Visste jeg det ikke. 8/10
Team America: World Police (Trey Parker, 2004) Parker og Stone tør å vise dukker som pisser og driter på hverandre, men ikke å gjøre narr av amerikansk politikk. Og dette skal liksom være satire? 4/10
Out of Sight (Steven Soderbergh, 1998) Så elegant kan det også gjøres. 8/10
Som du sikkert vet, jobber vi her på roysobstad.com alltid på spreng for å dekke dine underholdningsbehov. Et av våre mest populære innslag er gjennomgangen av filmene vi har sett siden sist - komplett med friske kommentarer og konsumentvennlige vurderinger. I dag slår vi til igjen:
12 Monkeys (Terry Gilliam, 1995) Jeg må tilstå at jeg nok respektererTerry Gilliam mer enn jeg elsker filmene hans. Han har en tendens til å bli vel hysterisk for min smak. Men med 12 Monkeys faller han med god margin ned på riktig side av streken. 8/10
Casino (Martin Scorsese, 1995) Det eneste som er mer ubehagelig å se på enn voldsscenene i denne, er dressene til Robert DeNiro. 9/10
Dark City (Alex Proyas, 1998) Sørgelig oversett science fiction-film. Antakelig led den under å bli sluppet like før den langt hippere The Matrix, spesielt med tanke på at tematikken i stor grad er den samme. Noen dårligere film er det ihvertfall ikke. 8/10
Johnny Cash: The Man, His World, His Music (Robert Elfstrom, 1969) Filmskaperne fulgte Cash med vinglete kamera i årene '68 og '69, da mannen på mange måter var på toppen av karrieren. Resultatet ble dessverre ikke så innsiktsfullt og opplysende som det burde ha vært. Men Cash er Cash, et fjell av en mann, og sikrer dermed severdigheten. 6/10
The Machinist (Brad Anderson, 2004) Balladen om en tynn mann. Ikke hør på de late kritikerne som sier at den er "litt sånn David Lynch-aktig". Den korrekte referansen er tidlig Polanski. 8/10
North by Northwest (Alfred Hitchcock, 1959) Underholdningsfilmer blir ikke bedre enn dette. 10/10
Pi (Darren Aronofsky, 1998) Uten tvil den mest spennende matematikk-filmen jeg har sett. 9/10
Psycho (Alfred Hitchcock, 1960) En av de fine tingene med DVD-er, er at man kan lære nye ting om filmer man skulle tro alt var sagt om. Visste du for eksempel at Psycho var den første filmen hvor man kunne se et toalett? 8/10
Sin City (Robert Rodriguez og Frank Miller, 2005) Kvinnene er alle ubegripelig sexy og prostituerte. Alle mennene snakker med grus på stemmebåndene og har en svært lav terskel for ultravold. Og slik går nå dagene i Kristiansand by. 8/10
