I går kveld, mens jeg jobbet meg gjennom en sixpack Tuborg, kastet jeg meg på den siste store Internett-bølgen: Sjirafftegning. Glem opptøyene i Iran og verdens nært forestående undergang - nå er det sjirafftegning som gjelder.
Bakgrunnen for dette etter hvert verdensomspennende fenomenet er selvsagt et veddemål. Ola, kanskje bedre kjent som Idioten Ola, veddet på at han kunne samle inn en million sjirafftegninger innen 1. januar 2011. Kompisen Jørgen vedddet i mot. Innsatsen var en kasse pils. I skrivende øyeblikk har Ola fått inn 3088 sjiraffer og mangler altså bare 996 912. Antallet øker for hvert minutt.
Min tegning har jeg kalt "Sjiraffen - Afrikas svøpe".
Her fremstiller jeg sjiraffen som akkurat det den er: En langhalset, blodtørstig drapsmaskin med kjeften full av sylskarpe, dødbringende tenner. Dette er den sanne sjiraffen. Ikke la noen lure deg til å tro noe annet. Sjiraffen er et nådeløst rovdyr som patruljerer savannen i store, brautende flokker. Mennesker og dyr går lange omveier for å unngå den. I sjiraffens kjølvann finner man ikke annet enn sprengte postkasser, veltede telefonkiosker og blomsterbed fulle av sneiper.
Alle som har tegnet nusselige plysj-sjjiraffer med store, snille øyne er åpenbart ofre for villedende sjiraffpropaganda.
Og nå er det din tur. Tegn en sjiraff (alt unntatt datategning er godtatt), scan eller fotografer den og last opp til Onemilliongiraffes.com. Enklere kunne det ikke ha vært.
Sånn kan også et tegneseriemanus se ut, i hvert fall hvis man skal tegne det selv. Dette er fra en kommende Brakk-episode hvor vi får et brutalt innblikk i vår manns sterkt metal-pregede ungdom. Den kan nok også leses som et brutalt innblikk i min sterkt metal-pregede ungdom.
Det har gått tregt med bloggingen så langt i 2009, gitt. Det er selvsagt ikke noe jeg skylder noen en forklaring på. La oss bare si at dette er en av de periodene hvor kreftene ikke rekker til stort mer enn å kjempe seg opp om morgenen og å komme seg gjennom arbeidsdagen med æren i behold.
Men allikevel og til tross, gjør jeg ålreite fremskritt på tegneseriefronten om dagen. Den nye serien min, Brakk, vil bli å finne i en kiosk nær deg i løpet av mars. Under Kulturnatta i april åpner en utstilling av Ronnys og mine serier i Kristiansand. Og plutselig ser det ut til at Nr. 96, serien jeg forlengst hadde gitt opp håpet om å få utgitt, kan komme til å se dagens lys allikevel.
Ellers går ting sin vante gang. Mens jeg skriver dette, gjør for eksempel den gamle Mac-en min sitt beste for å drive meg til vanvidd. Finder (det en Windows-bruker kanskje ville kalle "skrivebordet"?) kræsjer og restarter sånn cirka annet hvert minutt, og legger seg foran alle de andre programmene. Effekten er omtrent den samme som hvis noen hadde smekket en linjal over fingrene mine med jevne mellomrom. Det er faen ikke til å holde ut. Det gir meg lyst til å slite tennene ut av mitt eget hode.
Mac-nerdene som leser denne bloggen - jeg vet at det er en hel skokk av dere - oppfordres herved til å komme med geniale tips.
Det er en umiskjennelig eim av vår i kristiansandsluften om dagen, og det er på høy tid å tenke på sommergarderoben. Trond B viser her årets eneste seriøse alternativ for den stilbevisste unge konsument: Den splitter nye James Band-t-skjorten, dekorert av meg og trykket av Ørnevik Silketrykkeri. Hårveksten antas å være modellens egen.
Forøvrig henviser vi, som alltid i slike spørsmål, til ekspertisen: "Desto mer hull det er i klærne, jo dyrere blir de. Det er så deilig å vite at ingen andre dukker opp i samme t-skjorte. (...) For å rocke opp antrekket må du la buksene bli litt møkkete nederst på beina. I tillegg vil jeg velge å ha litt skjegg til et slikt antrekk, hvis ikke kan det lett bli for glatt."
Det har kommet mange fine tilbakemeldinger, både her og ellers, etter at jeg kunngjorde at jeg skal gi ut bok. Det er selvsagt veldig hyggelig, og gir håp om at det skal være mulig å skape littegrann interesse for en bok med rare, små tegneserier av en obskur serieskaper.
Flere har også kommentert at de liker forsiden. Mens vi venter på utgivelsen, tenkte jeg derfor å slå i hjel litt tid ved å ta en nærmere kikk på den.
I hvert fall siden Rembrandts tid har kunstnere vært mer enn sunt opptatt av seg selv. Ens eget ansikt er en evig kilde til fascinasjon og inspirasjon. Og da tiden var inne for å komme opp med et omslag til boken min, kunne jeg ikke finne noen annen rød tråd gjennom alle seriene enn meg selv. Dermed dukket tanken om et mugshot-tema opp. Boken blir bevismappen i saken mot meg, liksom.
Det første jeg gjorde var å finne frem noen selvportretter fra et par år tilbake.
I skisseblokken min finnes denne ganske dølle tegningen. Den kan neppe kalles en karikatur engang. Men jeg syntes tydeligvis at jeg var inne på noe, for jeg fortsatte å bearbeide den.
Høyere panne, rundere kinn, stikkende øyne - mye bedre.
Den tusjede versjonen var jeg veldig fornøyd med, husker jeg. Sinte, små menn er alltid morsomme. Jeg la den ut på bloggen og brukte den lenge som avatar på forumer og slikt.
Et par år senere likte jeg fremdeles tegningen, men skulle jeg leve med den som bokforside, måtte den gjennom en runde til. Mer intenst uttrykk og enda mer karikerte trekk. Og først nå er sideskillen kommet på riktig side!
Jeg brukte litt tid på å rydde opp på den pretensiøst titulerte galleri-siden min her om kvelden. Det gikk stort sett ut på å fjerne en del gammelt rask og erstatte det med nyere rask. Det nye rasket består for det meste av illustrasjoner jeg har laget for lærebokserien God i ord de siste par årene.
Jeg regner ikke med at dette har veldig stor allmenn appell, men lærebokserien er nå fullført og jeg må finne noe nytt å tjene penger på. Derfor tenkte jeg at hvis kanskje noen av leserne mine for eksempel har en onkel som heter for eksempel Erling Kagge og onkel Erling kanskje er på utkikk etter en illustrasjonist som kan gjøre litt sånne cartoony greier - ja, så kunne leseren bare henvise til galleriet mitt og si at denne fyren her lager litt sånne cartoony greier og han virker både flink og pålitelig og sånn for det sier i hvert fall de hyggelige damene på Samlaget.
Tenkte nå jeg, da.
Det kan forresten ta litt tid å laste inn siden. Den er blitt ganske lang.
Det rare dager her i hovedkvarteret. Jeg har ferie, men føler meg mer sliten og forvirret enn avslappet. Da jeg våknet i dag, litt for tidlig, sjekket jeg først om det var kommet inn flere bud på leiligheten jeg har lyst på. Deretter tegnet jeg "vitsen" under her. Så gikk jeg ut, kjøpte sokker, underbukser, støvsugerposer og øl, og la inn bud hos megleren. Nå skal jeg spise litt før jeg drikker meg full. Og på mandag begynner endelig Quart.
Hovedprioriteten i det siste har vært å masseprodusere bandomtaler for Quart. Men i fortsettelsen av høstens illustrasjonsmaraton, har jeg også rukket å lage åtte mindre illustrasjoner til Samlagets skolebøker. Disse er nå lagt ut i galleriet, og du finner dem under Junior Scoop 4 Workbook.
Med dét ute av veien, er det på høy tid å lage tegneserier igjen. På høy tid.
Hadde det ikke vært så åpenbart urimelig, skulle jeg forresten kalt meg selv et føkkings renessansemenneske.
En av mange fine ting med å ha fri i dagevis, er at man får gjort unna så mye viktig og uviktig man skulle ha gjort for lenge siden. Den siste uka har jeg for eksempel støvsuget, byttet sengetøy, ordnet tømming av septikken, oppsøkt en frisør, handlet julegaver, levert papirer til regnskapsføreren, lært meg å bruke den nye mobilen og hatt en lengre samtale med farmor.
Til overmål har jeg nå lagt ut en hel haug tegninger fra høstens store prosjekt, illustrasjonene til Samlagets skolebøker, i galleriet.
I dag er jeg ikke bare veldig fyllesyk, men også kraftig forkjølet. Medisineringen kom litt ut av kontroll i går, kan du kanskje si. Stemmen min er akkurat som på det legendariske "rusten herre"-opptaket fra noen år tilbake.
Men til tross for min sterkt forkomne tilstand, har jeg, gjennom en nærmest umenneskelig kraftanstrengelse, greid å oppdatere galleri-siden min. Noenogtjue nye illustrasjoner til God i ord er lagt ut til allmenn spott og spe.
Men nå får det være nok. Resten av dagen skal tilbringes i stillhet og stabilt sideleie.
Jeg er ikke noen flink blogger om dagen. Det henger nok sammen med at jeg hverken opplever noe interessant eller tenker smarte tanker. Dagene bare går, og de går fort. Om morgenen går jeg på jobb og gjør noe tilnærmet mitt beste for å få de forskjellige prosjektene i land. Om ettermiddagen går jeg hjem, spiser, dupper av litt og bruker mest mulig av kvelden til å lage skolebokillustrasjoner.
Det er nok først og fremst disse illustrasjonene som forhindrer meg i å gjøre forefallende ting - som å blogge.
Det gikk en stund før jeg skjønte hvor mye jeg har tatt på meg å tegne. Nå har jeg laget flere titalls tegninger, men har fremdeles flere titalls igjen. Nynorskdamene på Samlaget vil dessuten ha meg til å gjøre enda flere fram mot nyttår. Det spørs om jeg kan ta meg råd til å takke nei.
Dette høres kanskje ut som klaging, men er ment som forklaring. Faktisk liker jeg godt å pusle med disse greiene. Ikke bare gir det litt penger i kassa, men jeg blir også flinkere til å tegne. Spesielt får jeg god trening i å tegne dyr. Harer er blitt en spesialitet. I går ble jeg til og med fornøyd med en tegning av hest og rytter i fullt firsprang (de ble forfulgt av en trollkjerring).
En gang eller to i uka får jeg likevel nok. Da går jeg ut, tømmer i meg øl og snakker med folk. Det må til en gang i blant, det også. Dessuten har det vært en del fine konserter å gå på i det siste.
Og hele tiden suger jeg til meg informasjon. Den daglige informasjonsstrømmen kan sikkert føles overveldende for noen og en hver, men jeg lurer på om jeg ikke er mer hekta enn de fleste. I leiligheten min ligger avisene, bøkene, magasinene, tegneseriene, CD-ene og DVD-ene i stabler. Nesten daglig finner jeg noe nytt i postkassen eller kommer inn døra med mer papir under armen. Dessuten hører jeg på radio i flere timer hver dag og ser minst et eller to TV-programmer. For ikke å snakke om de flere titalls nettsidene jeg til en hver tid holder meg oppdatert på.
Hva skal jeg egentlig bruke all denne informasjonen til?
Jeg leste et sted at søndagsutgaven av The New York Times innholder like mye informasjon som et menneske i middelalderen tok inn i løpet av et helt liv.
Alan Moore snakker om informasjon som en slags substans eller energi som ligger og vibrerer under hele universet. Han snakker om at mengden informasjon i verden nå øker med en slik ufattelig hastighet at vi nærmer oss overoppheting.
Alan Moore mener faktisk at kulturen vår kommer til å fordampe rundt år 2015.
Ikke spør meg hvordan han har kommet fram til det. Dette er kun brokker av tilfeldig, usortert informasjon jeg har plukket opp et eller annet sted.
Og 2015 er uansett flere år fram i tid.
Det finnes nok av ting å la seg distrahere av i mellomtiden.
Her er for eksempel en idé jeg har: Det kunne vært interessant å teste leserne mine. Etter en tids stillhet kunne jeg tenke meg å plutselig poste noe slikt som: Denne bloggen kommer nok ikke til å bli oppdatert de nærmeste dagene. Jeg må en tur på sykehuset. Det vil sikkert vise seg å ikke være noe alvorlig, men jeg frykter likevel det verste. Jeg skal holde dere oppdatert. Så skulle jeg satt meg tilbake og sett hvor lang tid det tok før noen reagerte. Hvis da noen hadde reagert. Kanskje ville alle etter en stund bare finne seg nye blogger å lese. Sakte, men sikkert ville besøkstallene krype ned mot null. Til slutt ville bare søkerobotene vært innom i blant.
Men kanskje, kanskje ville en undrende, bekymret sjel, etter en uke eller to, bruke kommentarfeltet til å spørre om noen visste hvordan det gikk med meg, om jeg fremdeles var i live. Og så ville noen ha svart at de fikk en e-post fra meg i går eller at de hadde sett meg på Charlies i helga. “Han er vel bare asosial og kjip som vanlig, sitter hjemme og pimper vin og surfer etter porno hver jævla kveld.”
Og hele opplegget ville falt i fisk.
Nei, ideene mine er ikke spesielt gode for tiden. Det er vel til syvende og sist derfor det ikke blir så mye blogging.
Jeg prøver å prioritere tegningen om dagen. Jeg har tegnet Maria som spiser jordbær, og jordbærene som spiser Maria. Jeg har laget seriestriper om pronomener og interjeksjoner. Og jeg som aldri, bortsett fra en og annen Donald, har tegnet funny animals, prøver å tegne geiter, bier, ulver, kattunger, pinnsvin, mus og pantere.
Når jeg blir for stiv i muse-, drikke- og tegnearmen, bopper jeg en orange ballong opp mot taket en stund. Det tømmer hodet og myker opp muskler. Ballongen er mitt bankebrett.
Selv om jeg egentlig ikke tenker på den lange tegneserien jeg skal ta fatt på når jeg er ferdig med skolebokgreiene, later det til at den blir jobbet med nede i underbevisstheten et sted. Nye poenger og momenter kommer ihvertfall til meg på de underligste tidspunkter. Pulten fylles opp av notatlapper. Serien blir min mest humørløse, navlebeskuende og pretensiøse til dato, og jeg ser ingen grunn til at den ikke skal bli min beste.
Hver natt er det én mygg på soverommet mitt. Hver natt slår jeg den ihjel, og neste natt er den tilbake. Jeg lurer på om vi kan ha inngått en slags bisarr dødspakt i søvne.
Det er ikke så ofte jeg tar på meg rene tegneoppdrag. Det er sant å si ikke så ofte jeg blir spurt om å ta på meg rene tegneoppdrag. Men i sommer har jeg laget et dusin illustrasjoner, seriestriper og vignetter til God i ord 6, et norskverk for sjette klasse utgitt av Det Norske Samlaget.
Alle tegningene er nå ferdige og ligger samlet på den sjelden oppdaterte galleri-siden min. Over og under her ser du dessuten noen skisser som ikke er blitt kastet underveis. Klikker du på dem, kommer de ferdige versjonene opp.
Grunnen til at det er så mange tomme tekstruter og -bobler, er at forlagene av ubegripelige grunner er pålagt å gi ut alle skolebøker på to (nesten helt like) språk. Tekstene blir derfor lagt inn av Samlagets formgivere etter at jeg har gitt dem fra meg. (Håper de bruker en fin font.)
Det er ikke snakk om tegnearbeid av hverken spesiell kunstnerisk eller personlig betydning, dette her. Men det føles likevel tilfredsstillende å for en gangs skyld bruke det man kan til noe annet enn å pirke seg i navelen.
Jeg er inne i en av mine slappe og tiltaksløse perioder om dagen. Jeg vet ikke om det er fordi jeg nettopp har avsluttet et par prosjekter eller om det er sommerfølelsen som gjør seg gjeldende allerede, men ingenting makter å engasjere. Alt jeg gjør, er å ligge på sofaen og konsumere filmer.
Langhelga vi nettopp har lagt bak oss, burde for eksempel ha vært en god anledning til å få ting gjort. Men det eneste jeg har å vise til, er dette portrettet av Johnny Depp:
Det nye nummeret av Rocky, som kommer ut denne uka, er det første uten Jesper og Jonathan. Mitt navn kommer likevel opp i en artikkel om serietegnere som har illustrert platecovere. En liten og grumsete gjengivelse av Prima Norsk 3 kan dessuten sees nederst på siden der.
7. mai går den tradisjonsrike Tegneseriens dag av stabelen for aller første gang. Den utvilsomt massive markedsføringen av festdagen frontes av en ganske søt plakat som jeg har tegnet. Et gratis seriehefte med samme motiv på forsiden er også på gang.
At figuren på plakaten minner en hel del om NTF-president Morten Harper var faktisk ikke tilsiktet, men unektelig ganske passende.
Inntil noen gir meg platekontrakt er nok dette min eneste sjanse til å se noe jeg har laget i hyllene på Platekompaniet.
Ingen altfor big deal, men sånn for ordens skyld: Illustrasjonen er blitt noe tuklet med etter at jeg ga den fra meg. Min opprinnelige versjon så slik ut. Litt andre varianter av fargene bare.
Jeg har gått rundt med dette ganske urovekkende bildet i hodet i flere uker nå. Jeg er nødt til å få det ut, og ser ingen annen utvei enn å tegne det og publisere det her.
Beklager på forhånd eventuelt ubehag bildet måtte påføre leserne av denne siden.
Den tredje plata i elektronika-kompilasjonsserien Prima Norsk er på gang fra Beatservice, og som før er det jeg som står for coverillustrasjonen. Den røde tråden denne gangen er lettere speisa disco-house - derfor det groovy motivet.
Det er bare å rydde plass under D for Diverse artister i CD-hyllene i april.
For redelighetens skyld kan jeg godt innrømme at fargene i stor grad er rappet fra Josh Rouses album 1972. Det hadde akkurat den 70-talls-feelingen vi var ute etter. Det er lov å stjele når resultatet likevel blir så ulikt.
Jeg har aldri vært særlig god på dette med skisseblokk. Er man tegner* så skal man jo liksom alltid ha en skisseblokk gående - alltid i beredskap for når inspirasjonen plutselig kicker inn, fylle den opp med ideer, krokier og hastige skisser fra kafébord.
Men det funker ikke helt for meg. Ikke sitter jeg særlig mye på kafé, og jeg tegner nesten bare når jeg har en serie på gang. Og skal jeg tegne i en bok føler jeg meg plutselig hemmet, som om jeg må prestere noe. Resultatet pleier å bli mye bedre og mer interessant når jeg mer eller mindre bevisst kludrer ned noe på et kopipapir eller en post it-lapp.
Men jeg har en skisseblokk, og det hender jo at jeg tegner og noterer ting i den. Og det hender også at jeg kikker i blokka og oppdager at jeg har drodlet ned noe som er littegrann morsomt eller smart eller originalt. Likevel er dette ting jeg som regel ikke kan bruke til noe. Vitsetegninger kan de neppe kalles. Til det pleier humoren å være altfor kryptisk. Som tegninger betraktet er de kanskje heller ikke all verdens. Allikevel - jeg har tenkt å poste en liten håndfull slike ideer og skisser her de kommende dagene. Siden jeg allikevel ikke har noe å skrive om for tida, mener jeg. Ta denne for eksempel:
*Jeg tenker vel knapt på meg selv som "tegner". "Serietegner" eller "serieskaper" - ja. Tegner - knappast. Ronny har brukt ordet "illustrasjonist" om seg selv, og det er et bra ord, men det passer dessverre heller ikke på meg.
