Cormac McCarthy: The Road Et endeløst, askedekket landskap. Hvor det alltid er kaldt, mørkt og vått. Hvor ingen dyr kan leve og ingenting kan vokse. Hvor alle strukturer er brutt sammen. Hvor en navnløs mann og en navnløs gutt klynger seg sammen. På jakt etter mat og varme. På flukt fra menneskebander som vil stjele det lille de har, drepe dem og spise dem.
Cormac McCarthy får meg til å tro at det er akkurat slik det kommer til å ende.
Den nordnorske fritenkeren og bartemannen Calvin Krogh har flere ganger krevd at jeg skal gjøre rede for eventuelle bivirkninger jeg opplevde da jeg nylig leste “Inferno” av August Strindberg. Selv forteller han at han hadde tannverk da han leste den, og at smertene ble sterkere når boken lå fremme og avtok når han la da den inn i et skap. I tillegg ga den ham forfølgelsesvanvidd og andre, uspesifiserte, mentale plager.
Vel, bøker er noe jeg leser på senga, og den første natten jeg prøvde å sove med “Inferno” ved siden av meg, klarte jeg ikke sovne. Normalt har jeg ingen søvnproblemer, men denne natten ble jeg liggende og kikke i taket til klokken var halv sju om morgenen. Sånt er problematisk når man skal være på jobb senest i ni-tiden.
Da det samme gjentok seg den andre natten jeg prøvde å sove med “Inferno” ved siden av meg, ble jeg alvorlig bekymret. At Strindberg skriver mye om at ukjente krefter er ute etter å ta knekken på ham med elektrisitetsmaskiner og slikt, ga ekstra næring til usunn grubling i de endeløse timene i mørket. Helikopteret som sirklet over byen store deler av natten hjalp heller ikke. Ute på morgenkvisten sto jeg opp og sendte en mail til jobb om at jeg ikke kunne komme inn før etter lunsj.
Den tredje natten turte jeg ikke ta noen sjanser hverken i forhold til mitt mentale velvære eller arbeidsplassen min. Med det Calvin hadde fortalt i bakhodet, forflyttet jeg boken til et annet rom. Hele den natten sov jeg som en stein.
Siden har jeg vært forskånet for slike problemer. Jeg tok riktig nok ikke sjansen på å ta boken inn på soverommet igjen før et par uker senere, og da var jeg såpass beruset at ingenting kunne holde meg våken uansett.
Det tok meg, som man skjønner, uforholdsmessig lang tid å bli ferdig med den tynne og lettleste boken.
At helvetesboken “Inferno” blir solgt i Norge i dag uten noen form for advarsel, er selvsagt både ansvarsløst og skandaløst. Halve omslaget burde vært viet til påskrifter som “LESNING UNDER SVANGERSKAP KAN FØRE TIL IMPOTENS”, eller ganske enkelt “DENNE BOKEN DREPER!!!”.
Jeg tar det for gitt at “Forbrukerinspektørene” vil ta opp saken et av sine førstkommende programmer.
Bra bok, forresten. Ga meg litt sånn “Sult”-feeling.
For ordens skyld: illustrasjonsbildene viser August Strindberg, ikke Calvin Krogh eller meg.
Dagbladet har i sommer gjort en rørende selvoppofrende innsats for en bedre verden. Metoden deres har vært å kåre de 25 beste norske romanene og novellesamlingene de siste 25 årene. I dag foreligger omsider resultatet.
Og jeg har selvsagt blitt sittende å telle hvor mange av bøkene jeg har lest. Jeg vet ikke hvor mange litterære kred-poeng åtte av tjuefem titler gir, men det er nok ikke all verden. Men jeg kan i det minste tillegge at jeg har lest både Askildsen og Ørstavik, om enn ikke de riktige bøkene.
Min personlige favoritt blant alle disse, er nok "Genanse og verdighet". Men det kunne like gjerne vært "Ellevte roman, bok atten" eller en annen av Solstads 90-tallsbøker. De har alle gjort stort inntrykk på meg. Solstad-intervjuet i forbindelse med tredjeplassen var dessuten det klart morsomste innslaget i føljetongen.
1. Kjell Askildsen: «Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten» 2. Bergljot Hobæk Hoff: «Skammen» 3. Dag Solstad: «Genanse og verdighet» 4. Jon Fosse: «Morgon og kveld» 5. Kjartan Fløgstad: «Kron og mynt» 6. Hanne Ørstavik: «Kjærlighet» 7. Thure Erik Lund: «Grøftetildragelsesmysteriet» 8. Dag Solstad: «Gymnaslærer Pedersen» 9. Jan Kjærstad: «Forføreren» 10. Jan Wiese: «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede» 11. Karl Ove Knausgård: «Ute av verden» 12. Hans Herbjørnsrud: «Blinddøra» 13. Liv Køltzow: «Verden forsvinner» 14. Lars Saabye Christensen: «Beatles» 15. Nikolaj Frobenius: «Latours katalog» 16. Øystein Lønn: «Thranes metode» 17. Frode Grytten: «Bikubesong» 18. Carl Frode Tiller: «Skråninga» 19. Per Petterson: «Ut og stjæle hester» 20. Roy Jacobsen: «Seierherrene» 21. Ragnar Hovland: «Ei vinterreise» 22. Erlend Loe: «Naiv.Super» 23. Trude Marstein: «Plutselig høre noen åpne en dør» 24. Herbjørg Wassmo: «Huset med den blinde glassveranda» 25. Vigdis Hjorth: «Om bare»
Det er på høy tid å slå til med et av nettets aller unyttigste innslag igjen (og her snakker vi som kjent om knallhard konkurranse). Det følgende er alle bøkene og tegneseriene som har prydet boksen øverst til høyre de siste to-tre årene. Dette er med andre ord det meste jeg har lest i denne perioden. Se det gjerne som en liste med anbefalinger.
En (muligens apokryf) historie forteller at Ernest Hemingway en gang ble utfordret til å skrive en hel fortelling med bare seks ord. Han var selvsagt ikke av typen som sier nei til en utfordring, og mente selv at resultatet var det beste han noensinne skrev:
