Min utvalgte bok er Jeg, Donald Duck, en på alle måter stor samling serier av Carl Barks utgitt på 70-tallet.
Det vanskeligste med denne teksten, var å velge hva jeg skulle skrive om. Jeg leste veldig mye da jeg var gutt, og langt i fra bare tegneserier.
Så snart jeg behersket lesekunsten, var jeg i gang med klassikerne. Fra faren min overtok jeg et par kasser med guttebøker fra 50-tallet. Skolebiblioteket ble flittig brukt. Jules Verne, James Fenimore Cooper og Robert Louis Stevenson. Ivanhoe, Barna i Nyskogen, Robinson Crusoe, Kaptein Hornblower og Davy Crockett. Gyldendals Gode Guttebøker og Hardyguttene. Jeg slukte alt sammen. Å komme gjennom en bok, tok sjelden mer enn et par dager. Favorittene ble lest flere ganger.
Men skulle jeg valgt en annen bok enn Jeg, Donald Duck, måtte det nok blitt Tom Sawyer av Mark Twain (eller Samuel Langhorne Clemens, som han ble kalt på det uvanlig fillete omslaget til min fars eksemplar). Den må jeg ha lest fire-fem ganger. Oppfølgeren Huckleberry Finn likeså. Noen av scenene i disse bøkene står så levende for meg at de like gjerne kunne ha vært mine egne barndomsminner.
Men det ble altså til at jeg skrev om Carl Barks. Jeg kunne nemlig ikke se at det hadde vært skrevet om ham i serien før - eller om andre serieskapere for den del. Og siden det liksom er tegneseriene som har vært min greie i alle disse årene, var nok han det riktige valget. Barks' kvaliteter var selvsagt aldri noe spørsmål.
Mitt barnebokminne kan du altså lese her. Og skulle du ha lyst til å lese flere av mine skriverier, finner du en samling på denne siden. De fleste handler om musikk, men nederst ligger også en bunke tekster om tegneserier. De er noen år gamle, men jeg tror de skal være leselige ennå.
I dag våknet jeg til en leilighet som var tom for kaffe. Ute hadde de siste dagenes likegyldige gråvær gått over i striregn. Noen hadde igjen begynt å romstere inne hos naboen.
Noe sier meg at påskeferien nærmer seg slutten.
Det har vært 10-12 dager etter mitt hjerte. De første gikk for det meste med til rus og bakrus, sigaretter og høy råkkemusikk. De neste er blitt tilbragt i sofaen, hvor jeg har oppdaget at jeg liker krim ganske godt. Ikke sånn moderne krim hvor alkoholiserte politimenn jakter på sadistiske seriemordere, men slike hvor alkoholiserte herrer i tweed røyker pipe mens de etterforsker giftmord begått blant Chesterfield-møbler. Krim med litt stil, altså. John Dickson Carr er mannen.
Resten av påskekrim-behovet, et behov som utvilsomt er blitt plantet i meg av media og forlagsbransjen, har jeg dekket med en boks klassisk film noir.
En og annen spaser- og sykkeltur har jeg også tatt meg tid til. Dessuten har jeg skrevet en liten artikkel jeg ser frem til å få publisert, og jeg har blyanttegnet to sider Brakk.
Men akkurat nå, mens vi alle stålsetter oss for en ny økt i gruvene, anbefaler jeg å lytte til ukens spilleliste hos Louis. Jeg er ansvarlig for I Was a King, Feist & Ben Gibbard, Gary Louris & Mark Olson, Papercuts og The Handsome Family. Med andre ord: Hvis noe er veeeldig melankolsk og/eller country, så er det nok jeg som har gravd det frem.
Selv har jeg tenkt å avrunde høytiden med å se Stranger than Paradise. Lakonisk svart/hvitt-film om folk som kjeder seg er tingen for the post-påskeferie blues, tenker jeg.
Cormac McCarthy: The Road Et endeløst, askedekket landskap. Hvor det alltid er kaldt, mørkt og vått. Hvor ingen dyr kan leve og ingenting kan vokse. Hvor alle strukturer er brutt sammen. Hvor en navnløs mann og en navnløs gutt klynger seg sammen. På jakt etter mat og varme. På flukt fra menneskebander som vil stjele det lille de har, drepe dem og spise dem.
Cormac McCarthy får meg til å tro at det er akkurat slik det kommer til å ende.
Den nordnorske fritenkeren og bartemannen Calvin Krogh har flere ganger krevd at jeg skal gjøre rede for eventuelle bivirkninger jeg opplevde da jeg nylig leste “Inferno” av August Strindberg. Selv forteller han at han hadde tannverk da han leste den, og at smertene ble sterkere når boken lå fremme og avtok når han la da den inn i et skap. I tillegg ga den ham forfølgelsesvanvidd og andre, uspesifiserte, mentale plager.
Vel, bøker er noe jeg leser på senga, og den første natten jeg prøvde å sove med “Inferno” ved siden av meg, klarte jeg ikke sovne. Normalt har jeg ingen søvnproblemer, men denne natten ble jeg liggende og kikke i taket til klokken var halv sju om morgenen. Sånt er problematisk når man skal være på jobb senest i ni-tiden.
Da det samme gjentok seg den andre natten jeg prøvde å sove med “Inferno” ved siden av meg, ble jeg alvorlig bekymret. At Strindberg skriver mye om at ukjente krefter er ute etter å ta knekken på ham med elektrisitetsmaskiner og slikt, ga ekstra næring til usunn grubling i de endeløse timene i mørket. Helikopteret som sirklet over byen store deler av natten hjalp heller ikke. Ute på morgenkvisten sto jeg opp og sendte en mail til jobb om at jeg ikke kunne komme inn før etter lunsj.
Den tredje natten turte jeg ikke ta noen sjanser hverken i forhold til mitt mentale velvære eller arbeidsplassen min. Med det Calvin hadde fortalt i bakhodet, forflyttet jeg boken til et annet rom. Hele den natten sov jeg som en stein.
Siden har jeg vært forskånet for slike problemer. Jeg tok riktig nok ikke sjansen på å ta boken inn på soverommet igjen før et par uker senere, og da var jeg såpass beruset at ingenting kunne holde meg våken uansett.
Det tok meg, som man skjønner, uforholdsmessig lang tid å bli ferdig med den tynne og lettleste boken.
At helvetesboken “Inferno” blir solgt i Norge i dag uten noen form for advarsel, er selvsagt både ansvarsløst og skandaløst. Halve omslaget burde vært viet til påskrifter som “LESNING UNDER SVANGERSKAP KAN FØRE TIL IMPOTENS”, eller ganske enkelt “DENNE BOKEN DREPER!!!”.
Jeg tar det for gitt at “Forbrukerinspektørene” vil ta opp saken et av sine førstkommende programmer.
Bra bok, forresten. Ga meg litt sånn “Sult”-feeling.
For ordens skyld: illustrasjonsbildene viser August Strindberg, ikke Calvin Krogh eller meg.
Dagbladet har i sommer gjort en rørende selvoppofrende innsats for en bedre verden. Metoden deres har vært å kåre de 25 beste norske romanene og novellesamlingene de siste 25 årene. I dag foreligger omsider resultatet.
Og jeg har selvsagt blitt sittende å telle hvor mange av bøkene jeg har lest. Jeg vet ikke hvor mange litterære kred-poeng åtte av tjuefem titler gir, men det er nok ikke all verden. Men jeg kan i det minste tillegge at jeg har lest både Askildsen og Ørstavik, om enn ikke de riktige bøkene.
Min personlige favoritt blant alle disse, er nok "Genanse og verdighet". Men det kunne like gjerne vært "Ellevte roman, bok atten" eller en annen av Solstads 90-tallsbøker. De har alle gjort stort inntrykk på meg. Solstad-intervjuet i forbindelse med tredjeplassen var dessuten det klart morsomste innslaget i føljetongen.
1. Kjell Askildsen: «Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten» 2. Bergljot Hobæk Hoff: «Skammen» 3. Dag Solstad: «Genanse og verdighet» 4. Jon Fosse: «Morgon og kveld» 5. Kjartan Fløgstad: «Kron og mynt» 6. Hanne Ørstavik: «Kjærlighet» 7. Thure Erik Lund: «Grøftetildragelsesmysteriet» 8. Dag Solstad: «Gymnaslærer Pedersen» 9. Jan Kjærstad: «Forføreren» 10. Jan Wiese: «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede» 11. Karl Ove Knausgård: «Ute av verden» 12. Hans Herbjørnsrud: «Blinddøra» 13. Liv Køltzow: «Verden forsvinner» 14. Lars Saabye Christensen: «Beatles» 15. Nikolaj Frobenius: «Latours katalog» 16. Øystein Lønn: «Thranes metode» 17. Frode Grytten: «Bikubesong» 18. Carl Frode Tiller: «Skråninga» 19. Per Petterson: «Ut og stjæle hester» 20. Roy Jacobsen: «Seierherrene» 21. Ragnar Hovland: «Ei vinterreise» 22. Erlend Loe: «Naiv.Super» 23. Trude Marstein: «Plutselig høre noen åpne en dør» 24. Herbjørg Wassmo: «Huset med den blinde glassveranda» 25. Vigdis Hjorth: «Om bare»
Det er på høy tid å slå til med et av nettets aller unyttigste innslag igjen (og her snakker vi som kjent om knallhard konkurranse). Det følgende er alle bøkene og tegneseriene som har prydet boksen øverst til høyre de siste to-tre årene. Dette er med andre ord det meste jeg har lest i denne perioden. Se det gjerne som en liste med anbefalinger.
En (muligens apokryf) historie forteller at Ernest Hemingway en gang ble utfordret til å skrive en hel fortelling med bare seks ord. Han var selvsagt ikke av typen som sier nei til en utfordring, og mente selv at resultatet var det beste han noensinne skrev:
Både Stian og Jone vil så gjerne vite litt om lesevanene mine, og jeg har visst ikke hjerte til å skuffe dem:
1) Hvor mange bøker eier du? Hvis vi for enkelhets skyld holder tegneseriene utenfor, står det omtrent hundre bøker i hyllene her i stua. Det dreier seg om ånkli voksenlitteratur og diverse bøker om populærkultur, mest musikk. På soverommet står det kanskje femti bøker til, stort sett horror og science fiction. Fordelt på diverse kasser i kjelleren finnes resten - guttebøker, Morgan Kane og sånt noe, minst et par hundre stykker.
2) Hvilken bok var den siste du kjøpte? "I Hitlers bunker" av Joachim Fest. Med den fordoblet jeg min samling 2. verdenskrig-litteratur. (Resten av samlingen består av "Stalingrad" av Anthony Beevor.)
3) Hvilken bok var den siste du leste? Den sist avsluttede må ha vært "Chronicles Volume One" av Bob Dylan. Den mannen kan skrive prosa også!
4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger. I min høyt framskredne alder kan man ikke ta seg tid til å lese de samme bøkene om igjen og om igjen. Da jeg var guttunge, derimot, drev jeg mye med det. Da arvet jeg nemlig alle min fars guttebøker fra femti-tallet. Dermed fikk jeg med meg klassikerne - Mark Twain, Jules Verne, James Fenimore Cooper, Robert Louis Stevenson og så videre. Påvirkningen dette hadde på meg kan neppe overvurderes.
Karl Ove Knausgård: Ute av verden
Raymond Carver: Will You Please Be Quiet, Please
Per Petterson: Ut og stjæle hester
Opplyste sjeler vil selvsagt vite at ingen av disse bøkene kom ut i 2004, men det får da være måte på å være oppdatert.
Beste tegneserier 2004
Daniel Clowes: Eightball 23
Jason: Du går feil vei
Johan Wanloo: Den skitstora Johan Wanloo-boken
Det er en kjensgjerning at det kommer ut sørgelig få tegneserier det faktisk er et must å få med seg. Derfor denne korte lista. Tar likevel høyde for at jeg ikke har fått lest hverken Clyde Fans Book 1 av Seth eller Olaf G av Kverneland og Fiske. Det er nok bra serier.
