Minst like lenge som jeg har kunnet lese, er det blitt påstått at tegneserien endelig er blitt voksen. "Wheee, nå er ikke tegneserier bare for barn lenger!", liksom.
Yeah, right.
For det første er påstanden nesten like kjedelig som den evinnelige debatten om hvorvidt tegneserier kan være kunst. For det andre er det selvsagt noe forbannet sludder.
Ta nå for eksempel på de to siste tegneseriene jeg har kjøpt. Til tross for at de tilsynelatende er myntet på et voksent publikum, inneholder begge fargerike plastleketøy. Med The League of Extraordinary Gentlemen: Black Dossier av Alan Moore og Kevin O'Neill følger et par ganske stilige 3D-briller. Med siste nummer av Mads Eriksens M følger en tøff pistol som skyter små, gule gummihøner (å, joda!). "Ikke for barn under 3 år," står det på forpakningen.
Her snakker vi i beste fall om blandede signaler.
Nå venter jeg bare spent på årets Donald-solskjerm. Jeg forventer nesten at den er laget med oss på 36 og et halvt i tankene.
OK, i utgangspunktet strider det selvsagt mot alt jeg står for å videreformidle reklame. Men denne er rett og slett uimotståelig: Martin Scorsese gjør en klokkeren Hitchcock-pastisj i form av en splitter ny kortfilm.
Dessuten er jeg trygg i min forvissning om at samtlige lesere av denne bloggen elsker film, men synes at champagne er noe søl.
Jeg har en stund trodd at jeg var Dagbladets siste leser, men ser nå at også Houseman fremdeles henger med. I likhet med meg synes nemlig Houseman at lister er bra tidsfordriv, og Dagbladets kulturjournalistikk baserer seg som kjent på å kåre ting.
Faktisk har jeg sett tretten og en halv av de norske. En gang prøvde jeg nemlig å se Dei mjuke hendene samtidig som jeg drakk meg full. Den opplevelsen satte meg så ut at jeg måtte gi opp halvveis og fortsette drikkingen på bar. Der forbannet jeg meg på å aldri bli gammel.
Forvrig synes jeg at disse listene slett ikke er så halvgærne.
NORSKE FILMER 1. Budbringeren (Pål Sletaune, 1997) 2. Insomnia (Erik Skjoldbærg, 1997) 3. Reprise (Joachim Trier, 2007) 4. Salmer fra kjøkkenet ( Bent Hamer, 2003) 5. Ofelas / Veiviseren (Nila Gaup, 1987) 6. Kjærlighetens kjøtere (Hans Petter Moland, 1995) 7. Mongoland (Arild Østin Ommundsen, 2001) 8. Eggs (Bent Hamer, 1995) 9. X (Oddvar Einarson, 1986) 10. Orions belte (Ola Solum, 1985) 11. Slipp Jimmy fri (Christopher Nielsen, 2006) 12. Dei mjuke hendene (Margreth Olin, 1998) 13. Ti kniver i hjertet (Marius Holst, 1994) 14. Den brysomme mannen (Jens Lien, 2007) 15. Stella Polaris (Knut Erik Jensen, 1993)
UTENLANDSKE FILMER 1. Pulp Fiction (Quentin Tarantino, 1994) 2. Blue Velvet (David Lynch, 1987) 3. Short Cuts (Robert Altman, 1993) 4. Chung Hing sam lam / Chungking Express (Wong Kar Wai, 1994) 5. Khane-ye doust kodjast? / Hvor er min venns hus? (Abbas Kiarostami, 1987) 6. Stranger Than Paradise (Jim Jarmusch, 1984) 7. Blade Runner (Ridley Scott, 1982) 8. Once Upon a Time in America (Sergio Leone, 1984) 9. Breaking the Waves (Lars von Trier, 1996) 10. The Silence of the Lambs (Jonathan Demme, 1991) 11. Idi i smotri / Come and See (Elem Klinov, 1985) 12. Oldboy (Chan-wook Park, 2003) 13. Fargo (Joel Coen, 1996) 14. Ran (Akira Kurosawa, 1985) 15. Requiem for a Dream (Darren Aronofsky, 2000)
Ingenting er som en real flyttesjau for å få gammel dritt opp til overflaten.
Blant alle eskene som fremdeles fyller det nye hjemmet mitt, har jeg til min forskrekkelse funnet en større samling Natt & Dag og tilsvarende gratisrask fra tidlig 90-tall. Så det er altså dette jeg har tvunget slekt og venner til å bære opp og ned trapper, inn og ut av biler, fra leilighet til leilighet de siste 15 årene?
Men jeg har også funnet ting som jeg kan forsvare å ha tatt vare på, blant dem noen gulnede eksemplarer av Gateavisa. Innimellom det evinnelige anarki- og hasj-maset sitt, har de gamle raddisene nemlig funnet plass til å skrive om meg. På denne tiden, lenge før Internett, mens jeg fremdeles bodde langt inne i Finnskogen et sted, gikk mange ettermiddagstimer med til å lage fanziner. Det var skrivemaskin, klipp og lim og kopiering på jobben til pappa. Sammen med Christoffer laget jeg en hel serie høyst obskure trykksaker, gjerne unnagjort på en kveld, med geniale titler og rufsete innhold. Sammen med blant andre Thomas K og Arne Jonny laget jeg det mer ambisiøse (skråstrek pretensiøse) Bizzarro, som ble trykket i offset og greier. Og Gateavisa var altså generøse nok til skrive om åndsverkene i fanzinespalten sin.
Det er dette kulturhistoriske stoffet jeg herved donerer til vår felles minnebank.
Fra Gateavisa nr. 135 (1991):
Ung graviditet God tittel. God forside. Gjennomtenkt, pønka layout. Stort sett historier og texter av en person som virker ung, morbid, naiv og merkelig. Ikke noe av det er noe særlig, men vi tror vi kan fornemme et våkent hode bak ketsjupprosaen. En vilje til originalitet om ikke i plott, så i språk teller. "Det kommer fra stemmebåndene mine som nå ligger i en haug på gulvet." Jovisst. Stå på, kanskje kan antydningens flagrende kunster gjenoppdages. Blod og gørr er for lett. Sikt høyere. Dialogen mellom "hr. anmelder" var direkte morsom. Vi spår utvikling og hard kritikk. Utgiver er ukjent/anonym. Vi mistenker elementer fra splattermiljøet i Solør. Vi nevner navn: Christoffer Vig, d.y. - Roy Søbstad...
Bizzarro kom med sitt andre nr. for en stund siden, og det er bedring. Sf-tegneserie (kort) basert på et Lynch/Twin Peaks-sitat, passe avslappa intervju med TRBNGR, straight om noe nesegrus gjennomgang av Lynchs karriere, rapport fra fjorårets sf-film-kongress Norcon 9. Ellers: Novelle av sf-forfatteren Reidar Jensen, den lune og lavmælte, amatørtexter av vanlig spar meg, men få det ut-kaliber. Vel produsert, god trykk, A4, stiftet, mange sider. Skriv og skaff!
Fra Gateavisa nr. 136 (1991):
Gud er en runding "Å ronke på badet er vel også en form for sex." Et en-kvelds-fanzine er vel også en form for fanzine. Knapt, spontant og ubehøvlet til grensen av det uutholdelige. Tittelen lurer ingen. Alle vet hva "runding" er symbol for. Dead giveaway allerede på første side. Det handler om frustrert sex og dårlige astrologi-parodier som alle har gjort sin versjon av en eller annen gang. En råtten strektegneserie og et gammelt Donald-manus får heller ikke innvollene til å strekke seg i glede. Beklager, det nådde ikke helt opp denne gangen. Det trengs mer dybdespekulasjon, eventuelt mer grafisk griseri, eventuelt enda styggere layout før man kan legge fra seg motorsagen og glise saktmodig. God jakt, verden er myk.
Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for jeg synes dette er litt kult, eller om jeg skal bli opprørt over kinesiske myndigheters manglende forståelse for demokrati og ytringsfrihet. Men det forklarer ihvertfall hvorfor besøkstallene mine er så lave.
Jeg har ikke sett den selv ennå, men den offisielle Quart-avisen skal nå være å få tak i. Blant annet ligger den som bilag til Dagbladet på Østlandet, og i neste uke kommer den i Fædrelandsvennen.
Alle artistomtalene jeg har skrevet i løpet av våren er selvsagt inkludert, og for en ikke-proff skribent er det selvsagt stas å få breie seg i slike formater.
Noen av disse tekstene har jeg brukt god tid på. Andre har jeg måttet klore ned på et par timer. Noen av bandene har jeg hatt langvarige og gode forhold til. Andre kan jeg ikke si at jeg liker en gang. Jeg kan bare håpe at alle omtalene framstår like opplyste, gjennomtenkte og entusiastiske.
Det må sies at tekstene i avisen er brutalt forkortet. Omtalene, slik jeg skrev dem, er på rundt 400 ord. I avisen er de nede i 250 eller mindre. De komplette, mer eller mindre uredigerte, tekstene leser du her:
Det er sikkert flere enn meg som har ergret seg over at Kukalizeren later til å være permanent satt ut av spill.
Men nå har jeg endelig funnet et mer enn brukbart alternativ: The Pornolizer. Faktisk er Pornolizeren vel så festlig, siden den byr på et betydelig større, og ikke så rent lite inspirert, norsk ordforråd ("Flaskeknulle"! "Svimepule"! "Fittepryle"! "Tarmfrese"!).
I det hele tatt er dette svært anvendelig hvis virkeligheten skulle bli for døll. Og det blir den jo.
Dagbladet har i sommer gjort en rørende selvoppofrende innsats for en bedre verden. Metoden deres har vært å kåre de 25 beste norske romanene og novellesamlingene de siste 25 årene. I dag foreligger omsider resultatet.
Og jeg har selvsagt blitt sittende å telle hvor mange av bøkene jeg har lest. Jeg vet ikke hvor mange litterære kred-poeng åtte av tjuefem titler gir, men det er nok ikke all verden. Men jeg kan i det minste tillegge at jeg har lest både Askildsen og Ørstavik, om enn ikke de riktige bøkene.
Min personlige favoritt blant alle disse, er nok "Genanse og verdighet". Men det kunne like gjerne vært "Ellevte roman, bok atten" eller en annen av Solstads 90-tallsbøker. De har alle gjort stort inntrykk på meg. Solstad-intervjuet i forbindelse med tredjeplassen var dessuten det klart morsomste innslaget i føljetongen.
1. Kjell Askildsen: «Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten» 2. Bergljot Hobæk Hoff: «Skammen» 3. Dag Solstad: «Genanse og verdighet» 4. Jon Fosse: «Morgon og kveld» 5. Kjartan Fløgstad: «Kron og mynt» 6. Hanne Ørstavik: «Kjærlighet» 7. Thure Erik Lund: «Grøftetildragelsesmysteriet» 8. Dag Solstad: «Gymnaslærer Pedersen» 9. Jan Kjærstad: «Forføreren» 10. Jan Wiese: «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede» 11. Karl Ove Knausgård: «Ute av verden» 12. Hans Herbjørnsrud: «Blinddøra» 13. Liv Køltzow: «Verden forsvinner» 14. Lars Saabye Christensen: «Beatles» 15. Nikolaj Frobenius: «Latours katalog» 16. Øystein Lønn: «Thranes metode» 17. Frode Grytten: «Bikubesong» 18. Carl Frode Tiller: «Skråninga» 19. Per Petterson: «Ut og stjæle hester» 20. Roy Jacobsen: «Seierherrene» 21. Ragnar Hovland: «Ei vinterreise» 22. Erlend Loe: «Naiv.Super» 23. Trude Marstein: «Plutselig høre noen åpne en dør» 24. Herbjørg Wassmo: «Huset med den blinde glassveranda» 25. Vigdis Hjorth: «Om bare»
Handlingsreferatet til dagens episode av Hotel Cæsar:
Svein begynner å ta litt av, nå som låta hans har blitt en radiohit.
Radiospillingen av låta til Svein har gjort sitt til at han har fått det for seg at han er reinkarnasjonen av Gene Simmons fra "Kiss", men illusjonen brister når han finner ut at Gene Simmons var avholdsmann.
Nå er det riktig nok lenge siden sist jeg slumpet til å få med meg intrigene, men allikevel: Hæ?!
En av nettsidene jeg pleier å kikke innom når jeg ikke har noe bedre å gjøre, er WFMU's Beware of the Blog. Det er en blogg hvor folk i amerikansk radio poster alle slags rare mp3- og video-filer. Noe er opplysende, noe er morsomt, noe er bare bisart.
Herfra har jeg for eksempel lastet ned de beryktede opptakene av Murray Wilson som terroriserer The Beach Boys i studio. Jeg har lastet ned Arnold Schwarzeneggers kjempeskumle workout-plate fra 80-tallet. Jeg har lastet ned en episode av "Deadwood", hvor alt unntatt banningen er klippet vekk (episoden er fremdeles sju minutter lang), og jeg har lastet ned opptak av en satanisk messe.
Som sagt, dette er noe jeg driver med når jeg ikke har noe bedre å gjøre.
Alle som har sett filmer som "Fitzcarraldo" og "Aguirre, der Zorn Gottes" vet at Kinski var en førsteklasses skuespiller. Alle som har hørt litt mer om Herr Kinski, vet at han også var fullstendig gal og en forferdelig fyr.
Under innspillingen forbød han for eksempel Schmoeller å bruke ordene "action" og "cut". Schmoeller måtte derfor si: "Roll sound... Speed... Roll camera... Rolling... and... Klaus!"
Dét fungerte helt til Kinski fant ut at han ikke tålte ordet "Klaus" heller.
Forholdene på settet ble etter hvert så ille at crewet åpenlyst planla å få Kinski drept, slik at de kunne innkassere forsikringspenger for ham.
Noe av det beste man kan bruke en begivenhetsløs søndag til, er å tusje en tegneserieside mens man lytter til radio. Skulle man i tillegg slumpe til å finne noe serierelatert å høre på, ville det rett og slett være ufint å be om mer.
I skrivende stund har NRK akkurat sendt dokumentaren "Prosessen mot Christopher N.", et portrett av Christopher Nielsen som er vel verdt å få med seg. Nielsen viser seg som en litt vrang, men godmodig fyr, og vi får blant annet gleden av å høre ham framføre tittelserien som hørespill.
Det er vel ikke akkurat originalt å påpeke at tabloidavisene kan være skikkelig teite. Allikevel må det gjøres iblant.
Siden jeg er litt opptatt av musikk og sånn, hender det nemlig at jeg sjekker ut musikksidene til VG. Og hver gang slår det meg at det bare unntaksvis står noe om musikk der.
Her er dagens musikknyheter ifølge Norges største avis:
- Sjokk-rocker sa ja - Aylar: - Beklager sex-løgnene - Kjempet mot pillemisbruk - Her skaper Maria nye drømmer - «Eminem 2» drepte kjæresten - Mer narkotrøbbel for Kates eks-kjæreste - Ravi nekter å spille for Frelsesarmeen - Renees eks skal bli pappa - George Michael vil gifte seg
Rart. Surrealistisk. Litt festlig at Jack White tydeligvis er mest kjent som "Renees eks". Men stort sett bare trist. Noen burde skamme seg.
Det skal i rettferdighetens navn sies at VG har én god ting å by på: retro-anmeldelsene til Morten Ståle Nilsen. De er skarpe, informerte og vittige. Dessverre avspises han en gang i uka med en spalte som hadde fått plass på baksiden av en bussbillett.
Jeg er bare nødt til å slutte å lese dritten. Og det er du også.
I dag sto det for en gangs skyld noe morsomt i det ellers så innholdsløse søndagsbilaget til Dagbladet. Det er "Vinni", han i poporkesteret Papirgutta, du vet, som svarer på spørsmålene i spalten "Ukas handyman":
Er du en handyman? - Ja, det er jeg.
Hvorfor er du så god? - Fordi jeg, i tillegg til å være velsignet med en rimelig logisk sans, mekker mye.
Hva er ditt favorittverktøy? - Rizla rullepapir. Det er så anvendelig.
Det er Michael Jackson, Idol-Jorun og meg. Media kan ikke få nok av oss. Det har vært mye denne uka, det må jeg si. Men jeg er jo inneforstått med spillereglene - media trenger kjendiser og kjendiser trenger media. Det er noe man bare må lære seg å leve med.
I dag er det Fædrelandsvennen som trykker en liste over min favorittmusikk for tida. Ikke fatter jeg hva slags interesse folk flest kan ha av å lese sånt, men jeg er altså ikke her for å gjøre meg kostbar:
“XO” Elliott Smith 1998 (Dreamworks) For et tap det var da hr. Smith takket for seg for et og et halvt år siden. Knapt noen har behersket kombinasjonen pop og melankoli som ham. Og jeg har ikke tall på de store opplevelsene platene hans har gitt meg. Det er nok sant som de sier: det er de beste som må gå først.
“You Are Free” Cat Power 2003 (Matador) Det er stemmen som gjør det. Selve musikken er i utgangspunktet ikke så spesiell - lavmælt, sparsommelig produsert folk og indie. Men når dama først begynner å synge er det som om alt annet stopper opp. Ikke vet jeg hvordan man skal beskrive en stemme, men jeg utviklet ihvertfall et avhengighetsforhold til akkurat denne stemmen for et års tid siden.
“The Dirty South” Drive-By Truckers 2004 (New West) Drive-By Truckers har egentlig alt man trenger – både hårete gitarrock og følsomme countryballader. Når du på kjøpet får noen uvanlig velskrevne tekster fra De mytiske sørstatene - hvor mennene er menn og kvinnene nervøse, skjønner du at du har med noen godt over gjennomsnittet glupe rednecks å gjøre. De er både tøffere og smartere enn deg – det er bare å kapitulere.
“What Comes After the Blues” Magnolia Electric Co 2005 (Secretly Canadian) Splitter ny og helt tidløs musikk fra Jason Molina & co. Jeg elsker hvordan denne plata gradvis strippes for instrumentering - fra de skurrende elektriske gitarene i åpningslåta til den rørende, intime avslutningen åtte spor senere. Quart-konserten blir nok knall, ja.
“Dave Godin's Deep Soul Treasures Vol. 1-4” Diverse artister 1997-2004 (Kent) Alle burde unne seg litt årgangssoul iblant. Her får du 100 låter fordelt på fire CD-er, håndplukket av eksperten Dave Godin. Noe kjent, mye obskurt, kun førsteklasses vare. Og for noen låter, for noen vokalister! Denne musikken gjør meg til en veldig myk mann. Hver gang.
Livet er blitt så mye enklere etter at jeg ble nazist (eller vigrider som noen av oss nazister foretrekker å bli kalt). Endelig vet jeg hva som er rett, hva som er galt og hvem som har skylda.
Nyheter får jeg nå utelukkende fra nettsiden til Vigrid, hvor vår alles Tore Tvedt, en av Norges morsomste og mest hatefulle menn, har en original vinkling på det meste.
Befri Fredrikstad, og resten av Norge, fra okkupasjonsstyrken! Sett fokus på verdens største rasehatere: jødene! Forsvar Norge mot negrenes råskap! Stopp etnisk rensing av Nordmenn!
AAAAAH HA HA! Jeg bare ler og ler, jeg. Jeg ler helt til krampegråten tar meg. Så ler jeg litt til - før jeg sovner som et barn. Vi har det så godt, vi nazister.
