Jeg er selvsagt latterlig akterutseilt, men jeg innbilte meg faktisk at avisene fremdeles hadde som oppgave å sortere nyhetsbildet for leseren. Det var noe med det å sette ting inn i sin naturlige sammenheng. Det var noe med det å skape oversikt og å gjøre leseren littegrann klokere på hvordan verden henger sammen. Å redigere, pleide man å kalle det.
Men slikt driver man åpenbart ikke med hos Norges største nettsted. Skytetragedier, botox-tragedier og ribbetips - her kjøres alt gjennom den samme kverna. Nyheter uberørt av menneskehender. Alt er like viktig, alt er like meningsløst.
Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 blir nå også anmeldt av danske Seriejournalen, hvor den blir vurdert til 4 av 6 poeng. Lars Kristensen er veldig begeistret for Jesper og Jonathan, men liker ikke mine mer alvorstunge forsøk. At han ikke helt later til å ha forstått "Førsteperson", må jeg kanskje ta skylden for selv.
Det er uansett gøy å lese dansk:
Selv om serien om Jesper og Jonathan er tydeligt funderet i sluthalvfemsernes store hit på MTV - Beavis og Butthead - er den dog stadig skæg i dag, og her godt ti år senere fungerer den også som opsamlingens største raison d’être. I små enkle historier fortalt i få, men mesterlige streger tegner Søbstad et præcist portræt af nogle forkælede møgunger, der kan lide at være nogle hårde drenge, men som inderst inde stadig bare er nogle små børn.
Boken min, Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008, fortsetter sin stille seiersgang der ute. Nå får den en særdeles hyggelig anmeldelse i siste utgave av Tegnerforbundets blad, NUMER.
Stig Andersen skriver slikt som at "...jeg er imponert over det jeg ser. Dette er friskt tegnet, tidvis svært morsomt, og det gir grunn til ettertanke" og "...takk til Roy Søbstad for en dynamisk og underholdende verden i spenningsfeltet mellom kunst og kommers!".
Særdeles hyggelig, som sagt.
Klikk her for å få artikkelen opp i leselig størrelse.
Dagbladet slår i dag til med et kjempetips til alle ungdommer som er nysjerrige på rus: Muskat!
Det er visstnok det nye "motedopet" blant kidsa i Asker og Bærum. Alt du trenger er en nøtt eller to. Du finner dem sikkert i krydderhyllen til mor. De raspes og spises, og gir timevis med hallusinasjoner. Det kunne ikke vært enklere.
Jeg tar selvsagt all mulig avstand fra denne typen eksperimentering, men en del av meg håper likevel at ungdommene har latt seg inspirere av mine gamle seriefigurer Jesper og Jonathan. De ruset seg som kjent på muskat allerede på 90-tallet. Metodene deres var dessuten mye mer grensesprengende enn dette nymotens opplegget.
Detaljene finner du på side 83 i boken min. Løp og kjøp!
Så er vi der igjen. Strilefse og havreskjorte. Fire dager i uken sykler jeg til jobb, om kvelden sitter jeg i et hjørne av stua og lager tegneserie, en permanent trussel om regn henger i luften. Gjesp.
Jeg vil gjerne benytte denne svært forglemmelige anledningen til å minne om at jeg stadig er bokaktuell. Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008, 192 sider som samler det meste jeg har laget de siste 15 årene, er å få kjøpt i både virtuelle og ordentlige bokhandler. Noen gode anmeldelser har den også fått:
Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 får en ny anmeldelse i dag - en ordentlig god en. Kristian Hellesund hos Serienett skriver blant annet:
Det er ingen tvil om at Roy Søbstad er en av Norges mest undervurderte serieskapere. Hovedverket hans så langt, tegneseriene om Jesper og Jonathan, holder flere år etter at serien ble nedlagt en meget høy standard. (...) Hva skal vi med Knoll og Tott når vi har et moderne og mer realistisk alternativ her på berget?
Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 blir anmeldt i dagens VG. En artikkel om "trendy tegneserier" blir dessuten illustrert med en Jesper og Jonathan-tegning side om side med en tegning av den franske mester Jacques Tardi. Selvsagt synes jeg det er stas.
Morten Harper anmelder Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 i tospann med Christopher Nielsens Mens vi venter på dommedag i Dagens Næringsliv i dag. Ikke overraskende bruker han det meste av plassen på Nielsens bok, men han har hyggelige ting å si om min også:
Søbstad blander komedie og drama på en fin måte. Hovedfigurene hans er troverdige personer, og dialogen har en overbevisende tone. Den minimalistiske og karikerte tegnestilen er gjennomarbeidet og elegant. Hovedstolpene i boken er solodebuten "Negativ" fra 1992 (Eeh... det skal være 2002. Min anm.), en uhøytidelig Short Cuts-variant fra Sørlandet, og de mange korte seriene med de fandenivoldske fjortisene Jesper og Jonathan.
Ellers er han spesielt begeistret for mine nitidige introduksjonstekster og publiseringsdetaljer.
For å få opp hele tekstdelen av artikkelen i leselig størrelse, kan du klikke her.
Boken min, Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008, blir anmeldt til et hyggelig terningkast 5 på bt.no i dag. Walter N. Wehus skriver blant annet at "Kontinuerlig kvalitet over mer enn ti år skal man ikke blåse av". Les hele artikkelen her.
Dette er forøvrig den første anmeldelsen av boken jeg har registrert. Men så har jeg da også inntrykk av at antallet steder som driver med seriøst serieanmelderi bare er blitt færre de siste årene. Da jeg ga ut soloheftet Negativ i 2002, ble den lille lefsa anmeldt i ni forskjellige publikasjoner - alt fra Morgenbladet til Spirit (artiklene ligger fremdeles samlet her). Når jeg nå gir ut stor bok med stive permer har skriveriene altså latt vente på seg, og jeg kan ikke annet enn å ta det som et tegn på at utviklingen går feil vei. Det utgis jo beviselig langt flere serier som fortjener omtale i dag enn for fem år siden.
Spesielt dagsavisene skuffer når de ikke greier å følge opp, og støtte opp om, utviklingen. Men desto mer kudos til Bergens Tidende, i hvert fall.
Trond tok også en serie bilder som jeg synes ble uvanlig vellykkede. Dessverre valgte redaksjonen, antakelig i et forbigående anfall av inkompetanse, å ikke bruke noen av dem. Her er et utvalg:
Jeg begynner å forstå hvordan Amy Winehouse har det. Hver dag står Amy og jeg opp og lurer på hva avisene har har skrevet om oss denne gangen.
I dag fant jeg gårsdagens Glåmdalen liggende i postkassen. Forklaringen på hvorfor akkurat Glåmdalen synes jeg er verdt å nevne, er selvsagt at jeg bodde i Våler i Solør på 80-tallet. Og artikkelforfatteren er identisk med mannen Internettet kjenner som Razorhack.
For å få opp tekstdelen av artikkelen i leselig størrelse, kan du klikke her.
Folk i kristiansandsområdet som står opp tidligere enn meg (de fleste, vil jeg tro), får dessuten sjansen til å se meg stotre fort og usammenhengende på Kristiansand TV i morgen tidlig. Så vidt jeg kan skjønne, kommer innslaget på samme kanal som FVNTV en gang mellom 0700 og 0900.
Fædrelandsvennen har brukt en god del plass på et intervju med meg i dag. Men siden de ikke har tatt seg bryet med å gjøre denne kulturskatten tilgjengelig på nettet, har jeg nå tatt ansvar selv.
For å få opp tekstdelen av artikkelen i leselig størrelse, kan du klikke her.
Du kan også lese et annet, mer stikkordspreget intervju hos Sørnett.
Minst like lenge som jeg har kunnet lese, er det blitt påstått at tegneserien endelig er blitt voksen. "Wheee, nå er ikke tegneserier bare for barn lenger!", liksom.
Yeah, right.
For det første er påstanden nesten like kjedelig som den evinnelige debatten om hvorvidt tegneserier kan være kunst. For det andre er det selvsagt noe forbannet sludder.
Ta nå for eksempel på de to siste tegneseriene jeg har kjøpt. Til tross for at de tilsynelatende er myntet på et voksent publikum, inneholder begge fargerike plastleketøy. Med The League of Extraordinary Gentlemen: Black Dossier av Alan Moore og Kevin O'Neill følger et par ganske stilige 3D-briller. Med siste nummer av Mads Eriksens M følger en tøff pistol som skyter små, gule gummihøner (å, joda!). "Ikke for barn under 3 år," står det på forpakningen.
Her snakker vi i beste fall om blandede signaler.
Nå venter jeg bare spent på årets Donald-solskjerm. Jeg forventer nesten at den er laget med oss på 36 og et halvt i tankene.
OK, i utgangspunktet strider det selvsagt mot alt jeg står for å videreformidle reklame. Men denne er rett og slett uimotståelig: Martin Scorsese gjør en klokkeren Hitchcock-pastisj i form av en splitter ny kortfilm.
Dessuten er jeg trygg i min forvissning om at samtlige lesere av denne bloggen elsker film, men synes at champagne er noe søl.
Jeg har en stund trodd at jeg var Dagbladets siste leser, men ser nå at også Houseman fremdeles henger med. I likhet med meg synes nemlig Houseman at lister er bra tidsfordriv, og Dagbladets kulturjournalistikk baserer seg som kjent på å kåre ting.
Faktisk har jeg sett tretten og en halv av de norske. En gang prøvde jeg nemlig å se Dei mjuke hendene samtidig som jeg drakk meg full. Den opplevelsen satte meg så ut at jeg måtte gi opp halvveis og fortsette drikkingen på bar. Der forbannet jeg meg på å aldri bli gammel.
Forvrig synes jeg at disse listene slett ikke er så halvgærne.
NORSKE FILMER 1. Budbringeren (Pål Sletaune, 1997) 2. Insomnia (Erik Skjoldbærg, 1997) 3. Reprise (Joachim Trier, 2007) 4. Salmer fra kjøkkenet ( Bent Hamer, 2003) 5. Ofelas / Veiviseren (Nila Gaup, 1987) 6. Kjærlighetens kjøtere (Hans Petter Moland, 1995) 7. Mongoland (Arild Østin Ommundsen, 2001) 8. Eggs (Bent Hamer, 1995) 9. X (Oddvar Einarson, 1986) 10. Orions belte (Ola Solum, 1985) 11. Slipp Jimmy fri (Christopher Nielsen, 2006) 12. Dei mjuke hendene (Margreth Olin, 1998) 13. Ti kniver i hjertet (Marius Holst, 1994) 14. Den brysomme mannen (Jens Lien, 2007) 15. Stella Polaris (Knut Erik Jensen, 1993)
UTENLANDSKE FILMER 1. Pulp Fiction (Quentin Tarantino, 1994) 2. Blue Velvet (David Lynch, 1987) 3. Short Cuts (Robert Altman, 1993) 4. Chung Hing sam lam / Chungking Express (Wong Kar Wai, 1994) 5. Khane-ye doust kodjast? / Hvor er min venns hus? (Abbas Kiarostami, 1987) 6. Stranger Than Paradise (Jim Jarmusch, 1984) 7. Blade Runner (Ridley Scott, 1982) 8. Once Upon a Time in America (Sergio Leone, 1984) 9. Breaking the Waves (Lars von Trier, 1996) 10. The Silence of the Lambs (Jonathan Demme, 1991) 11. Idi i smotri / Come and See (Elem Klinov, 1985) 12. Oldboy (Chan-wook Park, 2003) 13. Fargo (Joel Coen, 1996) 14. Ran (Akira Kurosawa, 1985) 15. Requiem for a Dream (Darren Aronofsky, 2000)
Ingenting er som en real flyttesjau for å få gammel dritt opp til overflaten.
Blant alle eskene som fremdeles fyller det nye hjemmet mitt, har jeg til min forskrekkelse funnet en større samling Natt & Dag og tilsvarende gratisrask fra tidlig 90-tall. Så det er altså dette jeg har tvunget slekt og venner til å bære opp og ned trapper, inn og ut av biler, fra leilighet til leilighet de siste 15 årene?
Men jeg har også funnet ting som jeg kan forsvare å ha tatt vare på, blant dem noen gulnede eksemplarer av Gateavisa. Innimellom det evinnelige anarki- og hasj-maset sitt, har de gamle raddisene nemlig funnet plass til å skrive om meg. På denne tiden, lenge før Internett, mens jeg fremdeles bodde langt inne i Finnskogen et sted, gikk mange ettermiddagstimer med til å lage fanziner. Det var skrivemaskin, klipp og lim og kopiering på jobben til pappa. Sammen med Christoffer laget jeg en hel serie høyst obskure trykksaker, gjerne unnagjort på en kveld, med geniale titler og rufsete innhold. Sammen med blant andre Thomas K og Arne Jonny laget jeg det mer ambisiøse (skråstrek pretensiøse) Bizzarro, som ble trykket i offset og greier. Og Gateavisa var altså generøse nok til skrive om åndsverkene i fanzinespalten sin.
Det er dette kulturhistoriske stoffet jeg herved donerer til vår felles minnebank.
Fra Gateavisa nr. 135 (1991):
Ung graviditet God tittel. God forside. Gjennomtenkt, pønka layout. Stort sett historier og texter av en person som virker ung, morbid, naiv og merkelig. Ikke noe av det er noe særlig, men vi tror vi kan fornemme et våkent hode bak ketsjupprosaen. En vilje til originalitet om ikke i plott, så i språk teller. "Det kommer fra stemmebåndene mine som nå ligger i en haug på gulvet." Jovisst. Stå på, kanskje kan antydningens flagrende kunster gjenoppdages. Blod og gørr er for lett. Sikt høyere. Dialogen mellom "hr. anmelder" var direkte morsom. Vi spår utvikling og hard kritikk. Utgiver er ukjent/anonym. Vi mistenker elementer fra splattermiljøet i Solør. Vi nevner navn: Christoffer Vig, d.y. - Roy Søbstad...
Bizzarro kom med sitt andre nr. for en stund siden, og det er bedring. Sf-tegneserie (kort) basert på et Lynch/Twin Peaks-sitat, passe avslappa intervju med TRBNGR, straight om noe nesegrus gjennomgang av Lynchs karriere, rapport fra fjorårets sf-film-kongress Norcon 9. Ellers: Novelle av sf-forfatteren Reidar Jensen, den lune og lavmælte, amatørtexter av vanlig spar meg, men få det ut-kaliber. Vel produsert, god trykk, A4, stiftet, mange sider. Skriv og skaff!
Fra Gateavisa nr. 136 (1991):
Gud er en runding "Å ronke på badet er vel også en form for sex." Et en-kvelds-fanzine er vel også en form for fanzine. Knapt, spontant og ubehøvlet til grensen av det uutholdelige. Tittelen lurer ingen. Alle vet hva "runding" er symbol for. Dead giveaway allerede på første side. Det handler om frustrert sex og dårlige astrologi-parodier som alle har gjort sin versjon av en eller annen gang. En råtten strektegneserie og et gammelt Donald-manus får heller ikke innvollene til å strekke seg i glede. Beklager, det nådde ikke helt opp denne gangen. Det trengs mer dybdespekulasjon, eventuelt mer grafisk griseri, eventuelt enda styggere layout før man kan legge fra seg motorsagen og glise saktmodig. God jakt, verden er myk.
Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for jeg synes dette er litt kult, eller om jeg skal bli opprørt over kinesiske myndigheters manglende forståelse for demokrati og ytringsfrihet. Men det forklarer ihvertfall hvorfor besøkstallene mine er så lave.
Jeg har ikke sett den selv ennå, men den offisielle Quart-avisen skal nå være å få tak i. Blant annet ligger den som bilag til Dagbladet på Østlandet, og i neste uke kommer den i Fædrelandsvennen.
Alle artistomtalene jeg har skrevet i løpet av våren er selvsagt inkludert, og for en ikke-proff skribent er det selvsagt stas å få breie seg i slike formater.
Noen av disse tekstene har jeg brukt god tid på. Andre har jeg måttet klore ned på et par timer. Noen av bandene har jeg hatt langvarige og gode forhold til. Andre kan jeg ikke si at jeg liker en gang. Jeg kan bare håpe at alle omtalene framstår like opplyste, gjennomtenkte og entusiastiske.
Det må sies at tekstene i avisen er brutalt forkortet. Omtalene, slik jeg skrev dem, er på rundt 400 ord. I avisen er de nede i 250 eller mindre. De komplette, mer eller mindre uredigerte, tekstene leser du her:
Det er sikkert flere enn meg som har ergret seg over at Kukalizeren later til å være permanent satt ut av spill.
Men nå har jeg endelig funnet et mer enn brukbart alternativ: The Pornolizer. Faktisk er Pornolizeren vel så festlig, siden den byr på et betydelig større, og ikke så rent lite inspirert, norsk ordforråd ("Flaskeknulle"! "Svimepule"! "Fittepryle"! "Tarmfrese"!).
I det hele tatt er dette svært anvendelig hvis virkeligheten skulle bli for døll. Og det blir den jo.
Dagbladet har i sommer gjort en rørende selvoppofrende innsats for en bedre verden. Metoden deres har vært å kåre de 25 beste norske romanene og novellesamlingene de siste 25 årene. I dag foreligger omsider resultatet.
Og jeg har selvsagt blitt sittende å telle hvor mange av bøkene jeg har lest. Jeg vet ikke hvor mange litterære kred-poeng åtte av tjuefem titler gir, men det er nok ikke all verden. Men jeg kan i det minste tillegge at jeg har lest både Askildsen og Ørstavik, om enn ikke de riktige bøkene.
Min personlige favoritt blant alle disse, er nok "Genanse og verdighet". Men det kunne like gjerne vært "Ellevte roman, bok atten" eller en annen av Solstads 90-tallsbøker. De har alle gjort stort inntrykk på meg. Solstad-intervjuet i forbindelse med tredjeplassen var dessuten det klart morsomste innslaget i føljetongen.
1. Kjell Askildsen: «Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten» 2. Bergljot Hobæk Hoff: «Skammen» 3. Dag Solstad: «Genanse og verdighet» 4. Jon Fosse: «Morgon og kveld» 5. Kjartan Fløgstad: «Kron og mynt» 6. Hanne Ørstavik: «Kjærlighet» 7. Thure Erik Lund: «Grøftetildragelsesmysteriet» 8. Dag Solstad: «Gymnaslærer Pedersen» 9. Jan Kjærstad: «Forføreren» 10. Jan Wiese: «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede» 11. Karl Ove Knausgård: «Ute av verden» 12. Hans Herbjørnsrud: «Blinddøra» 13. Liv Køltzow: «Verden forsvinner» 14. Lars Saabye Christensen: «Beatles» 15. Nikolaj Frobenius: «Latours katalog» 16. Øystein Lønn: «Thranes metode» 17. Frode Grytten: «Bikubesong» 18. Carl Frode Tiller: «Skråninga» 19. Per Petterson: «Ut og stjæle hester» 20. Roy Jacobsen: «Seierherrene» 21. Ragnar Hovland: «Ei vinterreise» 22. Erlend Loe: «Naiv.Super» 23. Trude Marstein: «Plutselig høre noen åpne en dør» 24. Herbjørg Wassmo: «Huset med den blinde glassveranda» 25. Vigdis Hjorth: «Om bare»
Handlingsreferatet til dagens episode av Hotel Cæsar:
Svein begynner å ta litt av, nå som låta hans har blitt en radiohit.
Radiospillingen av låta til Svein har gjort sitt til at han har fått det for seg at han er reinkarnasjonen av Gene Simmons fra "Kiss", men illusjonen brister når han finner ut at Gene Simmons var avholdsmann.
Nå er det riktig nok lenge siden sist jeg slumpet til å få med meg intrigene, men allikevel: Hæ?!
En av nettsidene jeg pleier å kikke innom når jeg ikke har noe bedre å gjøre, er WFMU's Beware of the Blog. Det er en blogg hvor folk i amerikansk radio poster alle slags rare mp3- og video-filer. Noe er opplysende, noe er morsomt, noe er bare bisart.
Herfra har jeg for eksempel lastet ned de beryktede opptakene av Murray Wilson som terroriserer The Beach Boys i studio. Jeg har lastet ned Arnold Schwarzeneggers kjempeskumle workout-plate fra 80-tallet. Jeg har lastet ned en episode av "Deadwood", hvor alt unntatt banningen er klippet vekk (episoden er fremdeles sju minutter lang), og jeg har lastet ned opptak av en satanisk messe.
Som sagt, dette er noe jeg driver med når jeg ikke har noe bedre å gjøre.
Alle som har sett filmer som "Fitzcarraldo" og "Aguirre, der Zorn Gottes" vet at Kinski var en førsteklasses skuespiller. Alle som har hørt litt mer om Herr Kinski, vet at han også var fullstendig gal og en forferdelig fyr.
Under innspillingen forbød han for eksempel Schmoeller å bruke ordene "action" og "cut". Schmoeller måtte derfor si: "Roll sound... Speed... Roll camera... Rolling... and... Klaus!"
Dét fungerte helt til Kinski fant ut at han ikke tålte ordet "Klaus" heller.
Forholdene på settet ble etter hvert så ille at crewet åpenlyst planla å få Kinski drept, slik at de kunne innkassere forsikringspenger for ham.
Noe av det beste man kan bruke en begivenhetsløs søndag til, er å tusje en tegneserieside mens man lytter til radio. Skulle man i tillegg slumpe til å finne noe serierelatert å høre på, ville det rett og slett være ufint å be om mer.
I skrivende stund har NRK akkurat sendt dokumentaren "Prosessen mot Christopher N.", et portrett av Christopher Nielsen som er vel verdt å få med seg. Nielsen viser seg som en litt vrang, men godmodig fyr, og vi får blant annet gleden av å høre ham framføre tittelserien som hørespill.
Det er vel ikke akkurat originalt å påpeke at tabloidavisene kan være skikkelig teite. Allikevel må det gjøres iblant.
Siden jeg er litt opptatt av musikk og sånn, hender det nemlig at jeg sjekker ut musikksidene til VG. Og hver gang slår det meg at det bare unntaksvis står noe om musikk der.
Her er dagens musikknyheter ifølge Norges største avis:
- Sjokk-rocker sa ja - Aylar: - Beklager sex-løgnene - Kjempet mot pillemisbruk - Her skaper Maria nye drømmer - «Eminem 2» drepte kjæresten - Mer narkotrøbbel for Kates eks-kjæreste - Ravi nekter å spille for Frelsesarmeen - Renees eks skal bli pappa - George Michael vil gifte seg
Rart. Surrealistisk. Litt festlig at Jack White tydeligvis er mest kjent som "Renees eks". Men stort sett bare trist. Noen burde skamme seg.
Det skal i rettferdighetens navn sies at VG har én god ting å by på: retro-anmeldelsene til Morten Ståle Nilsen. De er skarpe, informerte og vittige. Dessverre avspises han en gang i uka med en spalte som hadde fått plass på baksiden av en bussbillett.
Jeg er bare nødt til å slutte å lese dritten. Og det er du også.
I dag sto det for en gangs skyld noe morsomt i det ellers så innholdsløse søndagsbilaget til Dagbladet. Det er "Vinni", han i poporkesteret Papirgutta, du vet, som svarer på spørsmålene i spalten "Ukas handyman":
Er du en handyman? - Ja, det er jeg.
Hvorfor er du så god? - Fordi jeg, i tillegg til å være velsignet med en rimelig logisk sans, mekker mye.
Hva er ditt favorittverktøy? - Rizla rullepapir. Det er så anvendelig.
Det er Michael Jackson, Idol-Jorun og meg. Media kan ikke få nok av oss. Det har vært mye denne uka, det må jeg si. Men jeg er jo inneforstått med spillereglene - media trenger kjendiser og kjendiser trenger media. Det er noe man bare må lære seg å leve med.
I dag er det Fædrelandsvennen som trykker en liste over min favorittmusikk for tida. Ikke fatter jeg hva slags interesse folk flest kan ha av å lese sånt, men jeg er altså ikke her for å gjøre meg kostbar:
“XO” Elliott Smith 1998 (Dreamworks) For et tap det var da hr. Smith takket for seg for et og et halvt år siden. Knapt noen har behersket kombinasjonen pop og melankoli som ham. Og jeg har ikke tall på de store opplevelsene platene hans har gitt meg. Det er nok sant som de sier: det er de beste som må gå først.
“You Are Free” Cat Power 2003 (Matador) Det er stemmen som gjør det. Selve musikken er i utgangspunktet ikke så spesiell - lavmælt, sparsommelig produsert folk og indie. Men når dama først begynner å synge er det som om alt annet stopper opp. Ikke vet jeg hvordan man skal beskrive en stemme, men jeg utviklet ihvertfall et avhengighetsforhold til akkurat denne stemmen for et års tid siden.
“The Dirty South” Drive-By Truckers 2004 (New West) Drive-By Truckers har egentlig alt man trenger – både hårete gitarrock og følsomme countryballader. Når du på kjøpet får noen uvanlig velskrevne tekster fra De mytiske sørstatene - hvor mennene er menn og kvinnene nervøse, skjønner du at du har med noen godt over gjennomsnittet glupe rednecks å gjøre. De er både tøffere og smartere enn deg – det er bare å kapitulere.
“What Comes After the Blues” Magnolia Electric Co 2005 (Secretly Canadian) Splitter ny og helt tidløs musikk fra Jason Molina & co. Jeg elsker hvordan denne plata gradvis strippes for instrumentering - fra de skurrende elektriske gitarene i åpningslåta til den rørende, intime avslutningen åtte spor senere. Quart-konserten blir nok knall, ja.
“Dave Godin's Deep Soul Treasures Vol. 1-4” Diverse artister 1997-2004 (Kent) Alle burde unne seg litt årgangssoul iblant. Her får du 100 låter fordelt på fire CD-er, håndplukket av eksperten Dave Godin. Noe kjent, mye obskurt, kun førsteklasses vare. Og for noen låter, for noen vokalister! Denne musikken gjør meg til en veldig myk mann. Hver gang.
Livet er blitt så mye enklere etter at jeg ble nazist (eller vigrider som noen av oss nazister foretrekker å bli kalt). Endelig vet jeg hva som er rett, hva som er galt og hvem som har skylda.
Nyheter får jeg nå utelukkende fra nettsiden til Vigrid, hvor vår alles Tore Tvedt, en av Norges morsomste og mest hatefulle menn, har en original vinkling på det meste.
Befri Fredrikstad, og resten av Norge, fra okkupasjonsstyrken! Sett fokus på verdens største rasehatere: jødene! Forsvar Norge mot negrenes råskap! Stopp etnisk rensing av Nordmenn!
AAAAAH HA HA! Jeg bare ler og ler, jeg. Jeg ler helt til krampegråten tar meg. Så ler jeg litt til - før jeg sovner som et barn. Vi har det så godt, vi nazister.
TV er et oppskrytt medium, en døgnflue som aldri vil kunne måle seg med radioen. For å bruke dagen i dag som eksempel: Ingenting i TV-programmet når reprisen på legendariske Revolvermagasinet til knehasene engang. (Håper bare vi nå endelig får et gjenhør med hørespillet om Boogiebarnet og Rosinskuffa.)
