Jeg brukte litt tid på å rydde opp på den pretensiøst titulerte galleri-siden min her om kvelden. Det gikk stort sett ut på å fjerne en del gammelt rask og erstatte det med nyere rask. Det nye rasket består for det meste av illustrasjoner jeg har laget for lærebokserien God i ord de siste par årene.
Jeg regner ikke med at dette har veldig stor allmenn appell, men lærebokserien er nå fullført og jeg må finne noe nytt å tjene penger på. Derfor tenkte jeg at hvis kanskje noen av leserne mine for eksempel har en onkel som heter for eksempel Erling Kagge og onkel Erling kanskje er på utkikk etter en illustrasjonist som kan gjøre litt sånne cartoony greier - ja, så kunne leseren bare henvise til galleriet mitt og si at denne fyren her lager litt sånne cartoony greier og han virker både flink og pålitelig og sånn for det sier i hvert fall de hyggelige damene på Samlaget.
Tenkte nå jeg, da.
Det kan forresten ta litt tid å laste inn siden. Den er blitt ganske lang.
Hvis noen lurer på hvorfor "Sist spilt"-listen til høyre på denne siden blir så sporadisk oppdatert for tiden, så er det fordi internettstatusen i heimen fremdeles ikke er avklart. Spillelisten blir bare oppdatert når jeg hører på musikk på jobb. Dermed kan heller ikke de oppsummerende listene som genereres av Last.fm sies å være helt representative for hva jeg hører på om dagen.
Men etter at Sojourner-boksen til Magnolia Electric Co kom i hus, hører jeg jo uansett kun på den.
Det er selvsagt også en sammenheng mellom internettstatusen og manglende blogg-oppdateringer.
Jeg har en stund tenkt på å blogge noe om The Rolling Stones. De griske, gamle gribbene fortjener litt positiv omtale, synes jeg. Vi får se hva det blir til. Nå som jeg har nevnt det her, vil jeg muligens få dårlig samvittighet og gjøre noe med det ganske snart.
Ellers er dagene gode. Egentlig bruker jeg mine trangt tilmålte kveldstimer til å lage skolebokillustrasjoner, men denne uken har jeg også rukket å tusje noen sider av "Førsteperson". De har ligget i et hjørne og skult på meg siden før jeg flyttet.
Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for jeg synes dette er litt kult, eller om jeg skal bli opprørt over kinesiske myndigheters manglende forståelse for demokrati og ytringsfrihet. Men det forklarer ihvertfall hvorfor besøkstallene mine er så lave.
Siden jeg først er i gang med å rydde og fikse ting her på siden, har jeg nå slettet linkene til noen blogger som etter alt å dømme aldri kommer til å bli oppdatert igjen. Det er nemlig irriterende å linke til døde sider. Det føles som å drive med falsk reklame eller noe.
Beklager all denne meta-bloggingen. Jeg vet at det er ufattelig kjedelig lesestoff, men jeg har altså hatt noen tekniske problemer som krever litt forklaring. Dessuten har jeg en sykelig trang til å dokumentere alt jeg gjør.
Ny kommentarfunksjon er på plass. Jeg har ikke full kontroll på innstillingene ennå, men nå går det i det minste an å legge inn kommentarer. Det var sjelden tilfelle med den gamle løsningen.
Den gamle løsningen var kort sagt et eneste stort irritasjonsmoment. Det eneste som hindret meg i å bytte den ut for lenge siden, var at det lå flere hundre kommentarer lagret der. Mange av dem var morsommere enn selve postingene. Problemet løste seg plutselig selv, da leverandøren uten forvarsel la ned driften for noen dager siden.
Så nå er alle gamle kommentarer borte, men jeg har en kommentarfunksjon som fungerer.
Med dette skal bloggen min nå, rent teknologisk, være helt på 1999-nivå.
Jeg har fått en del fortvilte meldinger fra lesere - eller fans, som jeg liker å kalle dem - om at det er vanskelig å komme inn på denne siden om dagen. Det forklarer i så fall hvorfor besøkstallene er blitt nesten halvert den siste uka.
Puh. En stund trodde jeg nesten det var fordi bloggen var blitt så innihælvete kjedelig.
Jeg tror feilen har med domenenavnet roysobstad.com å gjøre. Ihvertfall fungerer den alternative adressen http://roy.stiand.com/ som den skal. Så bruk den, du.
Men hvis du ikke kommer inn på siden, så innser jeg jo at dette ikke er et spesielt godt tips. I mellomtiden fortsetter jeg derfor bare å snakke med meg selv, og håper at alt er blitt bra igjen når jeg våkner i morgen.
PS! I tillegg later kommentarfunksjonen omsider til å ha gått hen og dødd. Jeg føler meg i det hele tatt ikke lenger ønsket på Internettet.
Jeg oppdaget nettopp at det i dag er nøyaktig ett år siden jeg satte i gang telleren på denne siden. Siden den gang er 13 620 unike besøk registrert, noe som gir et snitt på 37 om dagen.
Det er ikke all verden, men det er jo ærlig talt ikke denne bloggen heller. Stort sett bruker jeg den bare som en slags scrapbook hvor jeg dokumenterer de forskjellige tingene jeg driver med. Å skrive spesielt for bloggen har ikke veldig høy prioritet. Dermed blir perspektivet heller snevert - det handler om meg og min lille verden. Jeg er sikker på at ordet "jeg" er det overlegent mest brukte her.
Allikevel kikker 37 stykker innom her hver dag, og sånn sett synes jeg ikke det er så verst.
Alt dette gjør meg nysjerrig på hvem dere 37 er. Har dere virkelig ikke noe bedre å ta dere til? Hva ser dere etter her? Burde jeg skrive mer om viktige samfunsspørsmål, mellommenneskelige forhold, Ronny Haugeland eller fylla? Burde jeg publisere flere bilder av meg selv i bar overkropp?
Eller: hva er det mest minneverdige du har lest her?
Jeg vet at kommentarfunksjonen er nesten umulig å bruke, men disse tingene hadde det vært morsomt å få tilbakemelding på. Spesielt dere som ikke pleier å si noe, vil jeg gjerne høre fra.
Jeg kommer selvsagt ikke til å ta noe av det dere sier til følge.
Det er ikke uten videre lett for meg å akseptere, men denne bloggen fyller faktisk ti år i 2007.
Jeg kødder ikke: ti år!
En arkeologisk utgraving på soverommet i dag frembrakte ugjendrivelige bevis: en større bunke utskrifter av notater skrevet og publisert i perioden 1997-2002.
Jeg vet ikke når jeg laget den første versjonen av hjemmesiden min. Antakelig var det i 1996. Den var svært enkel, og ble laget ved hjelp av SOLs "hjemmesidegenerator" (som fungerte etter akkurat samme prinsipp som Blogger gjør i dag). Tanken var selvsagt å bruke det nye og spennede Internettet til å markedesføre tegneseriene mine.
Dette var såpass banebrytende tenkt at jeg ble intervjuet av Guttorm Andreassen på Petre om saken.
Siden utviklet seg raskt, og ble etter hvert bestående av en liten presentasjontekst, noen linker, en samling presseklipp og et galleri med tegninger. Snart føltes det naturlig å oppdatere oftere, så jeg begynte å skrive små, personlige nyhetstekster med mer eller mindre jevne mellomrom. Gamle tekster lagret jeg i en egen arkivseksjon.
Dette var lenge før noen hadde begynt å bruke begrepet "blog", men det var blogging jeg drev med.
Slik holdt jeg på til april 2002, da jeg, antakelig inspirert av web-kyndige folk som Stian og Jens, gikk over til å bruke det mer håndterlige Blogger til det samme formålet.
Men i 1997 bodde jeg fremdeles i et skittent og rotete kollektiv, og interessene mine var etter alt å dømme akkurat de samme som i dag:
4. juni 1997
Været er fint, jeg er nydusjet og nybarbert og i kjøleskapet står det øl. Ikke verst. På tegneseriefronten er ståa omtrent som følger:
Et rop om hjelp er nærmere utgivelse enn noensinne. Alt er ferdigtegnet og ferdigredigert, og jeg driver og snikscanner sider i arbeidstida. En av de nærmeste ettermiddagene skal jeg ta med meg Ronny på jobben for å legge siste hånd på verket og gjøre det hele klart for trykking. Godt at det nærmer seg slutten nå. Det er over et år siden vi fikk produksjonsstøtte fra Solofondet...
Ellers er det en fryd å besøke Narvesen om dagen. Der står de på rekke og rad - Forresten, Fidus og TEGN - alle med større eller mindre bidrag fra undertegnede.
Fullt så fint er det ikke at turen min til Bergen og seriefestivalen Raptus '97 går i vasken. Vet jeg kommer til å ergre meg gul og blå når jeg er her i byen den helga (13. - 15. juni), men omstendighetene tilsier at det må være slik. Nå går det fint an å drikke seg full i Kristiansand også, men likevel... Faen.
Serietgning har det nok ikke blitt så mye av de siste ukene, men to-sideren "Jesper og Jonathan" ligger klar og mangler bare tusjing. Vurderer å begynne med pennesplitt igjen - etter to-tre år med rørpenn. Vi får se om jeg tør. Går også rundt med noen vage planer om å ta opp igjen "Negativ"stripene. Får se om noen er villig til å trykke dem.
Selvportrett laget til bruk på hjemmesiden i 1998.
Jeg er ikke noen flink blogger om dagen. Det henger nok sammen med at jeg hverken opplever noe interessant eller tenker smarte tanker. Dagene bare går, og de går fort. Om morgenen går jeg på jobb og gjør noe tilnærmet mitt beste for å få de forskjellige prosjektene i land. Om ettermiddagen går jeg hjem, spiser, dupper av litt og bruker mest mulig av kvelden til å lage skolebokillustrasjoner.
Det er nok først og fremst disse illustrasjonene som forhindrer meg i å gjøre forefallende ting - som å blogge.
Det gikk en stund før jeg skjønte hvor mye jeg har tatt på meg å tegne. Nå har jeg laget flere titalls tegninger, men har fremdeles flere titalls igjen. Nynorskdamene på Samlaget vil dessuten ha meg til å gjøre enda flere fram mot nyttår. Det spørs om jeg kan ta meg råd til å takke nei.
Dette høres kanskje ut som klaging, men er ment som forklaring. Faktisk liker jeg godt å pusle med disse greiene. Ikke bare gir det litt penger i kassa, men jeg blir også flinkere til å tegne. Spesielt får jeg god trening i å tegne dyr. Harer er blitt en spesialitet. I går ble jeg til og med fornøyd med en tegning av hest og rytter i fullt firsprang (de ble forfulgt av en trollkjerring).
En gang eller to i uka får jeg likevel nok. Da går jeg ut, tømmer i meg øl og snakker med folk. Det må til en gang i blant, det også. Dessuten har det vært en del fine konserter å gå på i det siste.
Og hele tiden suger jeg til meg informasjon. Den daglige informasjonsstrømmen kan sikkert føles overveldende for noen og en hver, men jeg lurer på om jeg ikke er mer hekta enn de fleste. I leiligheten min ligger avisene, bøkene, magasinene, tegneseriene, CD-ene og DVD-ene i stabler. Nesten daglig finner jeg noe nytt i postkassen eller kommer inn døra med mer papir under armen. Dessuten hører jeg på radio i flere timer hver dag og ser minst et eller to TV-programmer. For ikke å snakke om de flere titalls nettsidene jeg til en hver tid holder meg oppdatert på.
Hva skal jeg egentlig bruke all denne informasjonen til?
Jeg leste et sted at søndagsutgaven av The New York Times innholder like mye informasjon som et menneske i middelalderen tok inn i løpet av et helt liv.
Alan Moore snakker om informasjon som en slags substans eller energi som ligger og vibrerer under hele universet. Han snakker om at mengden informasjon i verden nå øker med en slik ufattelig hastighet at vi nærmer oss overoppheting.
Alan Moore mener faktisk at kulturen vår kommer til å fordampe rundt år 2015.
Ikke spør meg hvordan han har kommet fram til det. Dette er kun brokker av tilfeldig, usortert informasjon jeg har plukket opp et eller annet sted.
Og 2015 er uansett flere år fram i tid.
Det finnes nok av ting å la seg distrahere av i mellomtiden.
Her er for eksempel en idé jeg har: Det kunne vært interessant å teste leserne mine. Etter en tids stillhet kunne jeg tenke meg å plutselig poste noe slikt som: Denne bloggen kommer nok ikke til å bli oppdatert de nærmeste dagene. Jeg må en tur på sykehuset. Det vil sikkert vise seg å ikke være noe alvorlig, men jeg frykter likevel det verste. Jeg skal holde dere oppdatert. Så skulle jeg satt meg tilbake og sett hvor lang tid det tok før noen reagerte. Hvis da noen hadde reagert. Kanskje ville alle etter en stund bare finne seg nye blogger å lese. Sakte, men sikkert ville besøkstallene krype ned mot null. Til slutt ville bare søkerobotene vært innom i blant.
Men kanskje, kanskje ville en undrende, bekymret sjel, etter en uke eller to, bruke kommentarfeltet til å spørre om noen visste hvordan det gikk med meg, om jeg fremdeles var i live. Og så ville noen ha svart at de fikk en e-post fra meg i går eller at de hadde sett meg på Charlies i helga. “Han er vel bare asosial og kjip som vanlig, sitter hjemme og pimper vin og surfer etter porno hver jævla kveld.”
Og hele opplegget ville falt i fisk.
Nei, ideene mine er ikke spesielt gode for tiden. Det er vel til syvende og sist derfor det ikke blir så mye blogging.
Faste lesere har sikkert skjønt at det er Slappe Dager her på roysobstad.com for tiden. Og jeg kan ikke love at aktiviteten vil til å ta seg nevneverdig opp med det første. Kanskje kommer jeg til å skrive litt i løpet av Quart-uka, kanskje ikke.
Jeg har ferie, så dere må for en gangs skyld ta ansvar for deres egen underholdning.
Men ta for all del en kikk på denne lille filmen jeg har laget. Den gir et lettere dramatisert innblikk i mine planer for den kommende uka.
I tilfelle du har prøvd å sende meg e-post ganske nylig: mye tyder på at det er noe galt med mailen min.
roysobstad.com-adressen har ikke fungert på en stund. Og i dag later det til at heller ikke start.no-adressen virker. Hverken den sedvanlige spammen eller testmailene jeg har sendt fra jobb er kommet fram.
Pussig nok har jeg fått mailene fra Rune og Ronny om at de ikke kan huske noe av lørdagen, men det er også alt.
Siden jeg ikke får feilmeldinger, er det umulig for meg å si hva som er galt. Det bare funker ikke. Og jeg hater det.
Så hvis du har prøvd å sende meg noe uten å få svar, setter jeg pris på om du prøver igjen (på start.no). Men det tryggeste er kanskje å bruke alternative kommunikasjonsformer.
