For siste gang før vi tar noen ukers siesta, har jeg og mine fem medmusikknerder snekret sammen en låtliste til avspilling i bloggen til Louis.
Mine valg er Beck, Thelma & Clyde, Neko Case, Brendan Benson og Richard Cheese. Brenson-låten er allerede en liten sommerhit her i huset, og Thelma & Clydes splitter nye vinylsingel/CD-EP blir også flittig spilt.
At sommeren er kommet til Sørlandet har på ingen måte påvirket mine valg til denne ukens spilleliste borte i bloggen til Louis. Neida, her begynner vi i sepiatoner og ender i det mørkeste mørke: Richmond Fontaine, The Dead Weather, Dinosaur Jr., Iggy Pop og - for virkelig å holde eventuelle teenyboppers på noen armlengders avstand - Sunn O))).
Klikk her for umiddelbar avspilling av ukens håndplukkede låter.
Og bry dere for all del ikke om meg. Flere av låtene de andre har valgt er riktig så sommerfriske.
Det gleder meg å se at Ingve Aalbu, en kompis jeg har aldri har møtt, har begynt å blogge. På Mekkagubberock republiserer den selverklærte gubberockeren artikler fra det dypt savnede nettstedet Pstereo.no.
Pstereo hadde en hel gjeng dyktige skribenter, men Ingve var nok den som i størst grad fikk innflytelse på mine egne forsøk. Ikke bare hadde han nesten like god smak som meg, men tekstene hans var også uvanlig fengende, elegante og pasjonerte. Etter endt lesning fant jeg gjerne meg selv mysende inn i platehyllene eller på vei til nok et kostbart besøk i platebutikken. (Pstereo eksisterte på den tiden man fremdeles gikk til platehyllene eller platebutikken for å finne musikk).
Artiklene på Mekkagubberock er altså noen år gamle. Men de handler om musikk av det tidløse slaget, og er derfor ikke merkbart preget av tidens tann.
Ingves introduksjonstekster, som noen ganger truer med å bli like lange som selve artiklene, røper dessuten at trangen til å skrive om musikkopplevelser ikke er blitt helt kvalt av voksenlivet. En dag tar han forhåpentligvis til vettet og begynner skrive om ordentlige ting igjen.
Jeg mener, hvem andre skal skrive for oss gubberockere? Tom Skjeklesæther?
Denne uken er jeg igjen blant de stolte bidragsyterne til spillelisten i Louis-bloggen. Med unntak av en sedvanlig melankolsk Magnolia Electric Co-låt, ble det mye garasjerock-aktig fra meg denne gangen: The Dead Weather, Eels, Jay Reatard og The Vaselines.
Sistnevntes låt er vel forresten rundt 20 år gammel, men blir nyutgitt i disse dager og holder seg dessuten svært godt. Det holder for meg.
Hele listen finner du her. Spilleren ligger oppe til venstre på siden, og du kan spille av enkeltspor ved å klikke på artistnavnene.
Uke 21 er over oss, og jeg er igjen en del av gjengen som håndplukker fersk musikk for din umiddelbare nytelse. Det ble mange gamle indie-helter fra meg denne gangen: Wilco (i duett med Feist), Danger Mouse & Sparklehorse (med Wayne Coyne fra The Flaming Lips på vokal), The Black Keys (som gjør en gammel Roky Erickson-låt), Shearwater og Iron & Wine.
Hele listen finner du her. Selve avspilleren ligger oppe til venstre. Enklere kunne det faktisk ikke ha vært.
Men neste uke må jeg dessverre melde fravær igjen. For fjerde gang på et halvt år skal jeg til Oslo for å drikke øl. Unnskyldningen denne gangen er selvsagt Oslo Comics Expo.
Jeg hadde en travel forrige uke og hørte dessuten stort sett på gubbemusikk, så det er bare tre låter fra meg i ukens spilleliste i Louis-bloggen. Til gjengjeld er de ekstra gode: Dinosaur Jr., Blitzen Trapper og King Khan & The Shrines.
Denne uken er jeg på tur, så til neste liste blir det nok ingen bidrag fra meg. Men jeg føler meg trygg på at resten av gjengen skal greie å koke sammen noe det er verdt å høre på.
For drøyt et og et halvt år siden postet jeg låtlisten til en høyst personlig samler med The Rolling Stones her. Den inneholdt kun håndplukket snadder fra årene 1968 til 1974, den magiske, lille perioden da Stones virkelig var verdens beste band. Dette var med andre ord oppskriften på Verdens Beste Plate Ever.
I 2007 kunne jeg ikke gjøre annet enn å poste titlene med mine varmeste anbefalinger, og oppfordre folk til å sjekke ut skivene. I dag, takket være mirakelet Spotify, hvor stort sett alle Stones-platene er tilgjengelige, er det bare å poste en link der alle låtene ligger klare til avspilling. Det synes jeg er god nok grunn til en kjapp reposting.
Å spille av listen krever selvsagt at du har en Spotify-konto, men det kryr av gratis invites der ute. Du må kanskje bare google litt.
Jeg har forresten gjort et tillegg siden sist: "Fingerprint File" er en mørk, liten juvel jeg ikke var obs på første gang, men som nå er selvsagt på en slik liste. Dette er på samme tid det mest funky og det mest paranoide Stones noen gang presterte. Nærmere Sly Stone og There's a Riot Goin' On kom de aldri.
1. Jumpin' Jack Flash (single, 1968) 2. Gimme Shelter (Let It Bleed, 1969) 3. Sway (Sticky Fingers, 1971) 4. Can't You Hear Me Knocking (Sticky Fingers, 1971) 5. Wild Horses (Sticky Fingers, 1971) 6. Let It Loose (Exile on Main St., 1972) 7. Sympathy for the Devil (Beggars Banquet, 1968) 8. Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker) (Goats Head Soup, 1973) 9. Fingerprint File (It's Only Rock'n'Roll, 1974) 10. Loving Cup (Exile on Main St., 1972) 11. Torn & Frayed (Exile on Main St., 1972) 12. Shine a Light (Exile on Main St., 1972) 13. Stray Cat Blues (Beggars Banquet, 1968) 14. Dead Flowers (Sticky Fingers, 1971) 15. Time Waits for No One (It's Only Rock'n'Roll, 1974) 16. Moonlight Mile (Sticky Fingers, 1971)
Og den originale listen, med låtkommentarer og annet babbel, ligger altså her.
Tiden flyr. Nå har jammen Louis snekret sammen enda en spillbar liste med splitter ny og helt gratis musikk. Jeg står for ung og gammel gitarstøy (The Megaphonic Thrift og Sonic Youth), finfin Oslo-indie (The Little Hands of Asphalt), The Band-aktig skranglerock (The Felice Brothers) og en kul Buddy Holly-variant (M. Ward).
I dag våknet jeg til en leilighet som var tom for kaffe. Ute hadde de siste dagenes likegyldige gråvær gått over i striregn. Noen hadde igjen begynt å romstere inne hos naboen.
Noe sier meg at påskeferien nærmer seg slutten.
Det har vært 10-12 dager etter mitt hjerte. De første gikk for det meste med til rus og bakrus, sigaretter og høy råkkemusikk. De neste er blitt tilbragt i sofaen, hvor jeg har oppdaget at jeg liker krim ganske godt. Ikke sånn moderne krim hvor alkoholiserte politimenn jakter på sadistiske seriemordere, men slike hvor alkoholiserte herrer i tweed røyker pipe mens de etterforsker giftmord begått blant Chesterfield-møbler. Krim med litt stil, altså. John Dickson Carr er mannen.
Resten av påskekrim-behovet, et behov som utvilsomt er blitt plantet i meg av media og forlagsbransjen, har jeg dekket med en boks klassisk film noir.
En og annen spaser- og sykkeltur har jeg også tatt meg tid til. Dessuten har jeg skrevet en liten artikkel jeg ser frem til å få publisert, og jeg har blyanttegnet to sider Brakk.
Men akkurat nå, mens vi alle stålsetter oss for en ny økt i gruvene, anbefaler jeg å lytte til ukens spilleliste hos Louis. Jeg er ansvarlig for I Was a King, Feist & Ben Gibbard, Gary Louris & Mark Olson, Papercuts og The Handsome Family. Med andre ord: Hvis noe er veeeldig melankolsk og/eller country, så er det nok jeg som har gravd det frem.
Selv har jeg tenkt å avrunde høytiden med å se Stranger than Paradise. Lakonisk svart/hvitt-film om folk som kjeder seg er tingen for the post-påskeferie blues, tenker jeg.
Det er bare å innse det: Du trenger å høre noe ny musikk. Det ender med båndsalat hver gang du sveiver i gang Thriller-kassetten din, og kona reiser sin vei neste gang du prøver deg med The Wall.
Heldigvis har min gode venn, den legendariske konsertarrangøren Louis det du trenger. Hver mandag fremover vil han presentere en helt ny spilleliste med splitter ny musikk på bloggen sin. Kun prima shit.
Listen blir satt sammen av de ypperste menneskene i Kristiansand og London - pluss meg.
Mine valg denne uken er Dungen, Phosphorescent, Bill Callahan, The Handsome Family og Stein Torleif Bjella. (De to sistnevnte er dessverre ikke tilgjengelige i spillbar form, men ligger på for eksempel Spotify.)
Ukens spillelisten finner du her. Selve spilleren ser du oppe til venstre.
Det virker unødvendig å gjøre rede for hvert enkelt valg. Alle disse er med fordi de er så forbannet bra på det de gjør. Alle sammen har på forskjellige måter vært til stor inspirasjon for meg, og alle har personlige egenskaper jeg skulle ønske jeg hadde selv.
Likevel må ikke dette forveksles med en liste over mine favorittartister eller noe slikt.
Men, altså, her er mine 20 egenrådige og elskverdige herrer. Nummereringen er med for å holde litt orden.
1. Leonard Cohen
2. Johnny Cash
3. Alan Moore
4. Werner Herzog
5. Bill Hicks
6. Robert Crumb
7. Bob Dylan
8. Stanley Kubrick
9. Neil Young
10. Nick Cave
11. Chris Ware
12. Will Oldham
13. Carl Barks
14. Tom Waits
15. Martin Scorsese
16. Paul Schrader
17. Christopher Nielsen
18. Jason
19. Roy Andersson
20. Homer Simpson
Alle bloggere som måtte ha litt tid å slå i hjel, oppfordres til å følge opp.
Det er egentlig på Facebook at dette memet gjør runden om dagen, men der er det jo ikke noe stas å poste ting. Derfor: 1 - Go to Wikipedia. Hit “random” or click http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random. The first random wikipedia article you get is the name of your band.
2 - Go to Random Quotations or click http://www.quotationspage.com/random.php3. The last four or five words of the very last quote of the page is the title of your first album.
Årets beste plater 2008 (Jeg trenger ikke å forklare at låtene som står i parentes etter omtalene, kan lastes ned gratis? Dere forstår det, ikke sant? Last ned og lag årets beste spilleliste.)
1. Kathleen Edwards: Asking for Flowers Kathleen Edwards gjør alt så riktig at det kan være lett å overse hvor bra hun faktisk er. Sangene hun skriver er ikke bare umiddelbart iørefallende, men fortsetter også med den største selvfølgelighet å vokse. På sin tredje plate, ikke mer enn 30 år gammel, kan hun måle seg med hvem som helst. (Hør: Asking for Flowers.)
2. Drive-by Truckers: Brighter than Creation's Dark Det tøffeste bandet blir ikke mindre tøffe om de tar tempoet ned og blir mer country enn sørstatsrock. Drive-by Truckers driver fremdeles med heimstaddikting av ypperste merke. (Hør: Daddy Needs a Drink.)
3. Kasey Chambers & Shane Nicholson: Rattlin' Bones Årets flotteste countryfolk-plate kom helt uten forvarsel fra Australia. Mens vi venter på Gillian Welch & David Rawlings, holder dette lenge. (Hør: Monkey on a Wire.)
4. Portishead: Third Portishead var et av bandene som definerte 90-tallet. At de etter 11 års avbrekk skulle komme tilbake og fremdeles låte relevante, hadde i hvert fall ikke jeg våget å håpe på. Third er vakker, mektig og til tider direkte skummel. (Hør: Machine Gun.)
5. Bon Iver: For Emma, Forever Ago Bokstavelig talt lyden av en ung, grublende mann innesnødd langt fra folk. Helt særegent og svært stemningsfullt. (Hør: For Emma.)
6. Fleet Foxes: Fleet Foxes Det er noe veldig fint med unge mennesker som ikke prøver å tøffe seg, men som helt oppriktig bare vil lage noe vakkert. I hvert fall når de lykkes med det. (Hør: Your Protector.)
7. Calexico: Carried to Dust Calexico er blitt fryktelig flinke til å lage vellydende plater. Denne gangen finner de også den rette balansen mellom sine egne særegenheter og profesjonaliteten de har opparbeidet seg. Resultatet er musikk av sjelden klasse. (Hør: Two Silver Trees.)
8. Bonnie 'Prince' Billy: Lie Down in the Light Utgivelsene kommer så tett fra Will Oldham at det er fort gjort å overse en plate eller to. Men jordnære og menneskelige Lie Down in the Light er glatt en av hans beste, og fortjener å bli hørt. (Hør: For Every Field There's a Mole.)
9. The Soundtrack of Our Lives: Communion Det skal et band med TSOOL sin modenhet og dype rockforståelse til for å lage plater av dette formatet. På alle måter stor og fet musikk. Forøvrig utstyrt med årets overlegent mest creepy cover. (Hør: Second Life Replay.)
10. Motorpsycho: Little Lucid Moments Motorpsycho gir meg Motorpsycho-følelsen igjen, og dét er lenge siden sist, det. Akkurat passe tøft og akkurat passe forrykt. (Hør: Year Zero (A Damage Report).)
Årets beste konserter 1. Neil Young (Spektrum, Oslo) 2. Tom Waits (The Ratcellar, Dublin) 3. Rockettothesky (Charlies bar, Kristiansand) 4. El Cuero (Kråga, Kristiansand) 5. Tommy Tokyo and Starving for My Gravy (Charlies bar, Kristiansand)
Årets retro Bob Dylan: Tell Tale Signs - The Bootleg Series Vol. 8
Årets skuffelser Lucinda Williams, Nick Cave and The Bad Seeds
Årets må-prøve-litt-hardere Ryan Adams, Emmylou Harris, Elvis Costello and The Imposters
Årets flaueste kåring 45 norske kritikere bestemmer at “Oro Jaska Beana” er årets låt. Ikke et vondt ord om The Blacksheeps. De er jo bare søte. Men verdens beste låt i 2008 handlet selvsagt ikke om en hund som het Camilla og hadde dilla på sild og tortilla. La oss nå prøve å være littegrann voksne. For faen.
Oppdatering 31.12.08: Alle som lager slike lister vet hvordan det er - i samme øyeblikk som man endelig har sagt seg fornøyd, melder en sterk trang til å revidere seg. To av bandene jeg i ettertid synes burde fått kranglet seg med, er The Hold Steady og Tindersticks. Dessuten har The Felice Brothers og The Gaslight Anthem fått høy status her i heimen bare den siste uken. Oh well, herved er de i hvert fall nevnt - og anbefalt.
Jeg har ikke akkurat bremset på selvpromoteringen etter at boken min ble sluppet i mai. Og selv om det er littegrann flaut å liksom skulle selge inn seg selv hele tiden, hører det nå engang med hvis man skal være både kunstner og kremmer. Bare spør Jo Nesbø, der han sitter med klamme armhuler og signerer krimbøker på et glorete kjøpesenter midt i den mest uutholdelige julestria.
Men heldigvis hender det også at andre, helt uoppfordret, hjelper til med å skape blest.
I dag var det særdeles hyggelig å oppdage at den dyktige svenske singer-songwriteren Thomas Denver Jonsson har skrevet fint om boken i bloggen sin. Thomas og jeg utvekslet åndsverk etter at han spilte i Kristiansand i høst - jeg fikk hans siste, alldeles glimrende plate, The Lake Acts Like an Ocean, og han fikk Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008.
For en stund siden merket jeg meg også at Vanja Nilsen, damen bak dristige Wildside Comix, gjorde litt reklame for boken på årets Raptusfestival:
Og i sommer ble denne tilfeldige fyren (OK, det er broren min) observert på Sicilia, grundig fordypet i et lite stykke norsk tegneseriehistorie:
Jeg noterer meg at evigunge Slayer underholder i Oslo Spektrum i aften. Heldigvis for min hardt prøvede hørsel, skal ikke jeg dit. Men de som er tøffere enn meg, kan sikkert ha godt av å gjenoppfriske sitt forhold til de gamle slagerne. Her er for eksempel en interessant nytolkning av alltid like grønne "Angelo Death":
Når det blir fredag kveld, liker jeg å ta meg en øl mens jeg ser på denne videoen med Grinderman. Her stemmer alt: Ansiktsbehåringen til bandet, det at et vettskremt Coldplay sitter ved scenekanten og ser på og, selvsagt, en sang jeg kan relatere meg til.
Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten en mp3-fil ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 7: "After the Flood" med Talk Talk
Denne må jeg nesten takke Totto for.
Totto er minst like glad i musikk som meg, men vi har alltid hatt problemer med å finne noe felles å høre på. Jeg liker jo bare artister som synger surt og ikke kan spelle, og flinkis-progen hans gir meg ikke annet enn utslett og kløe. Men han har gjort en innsats for å skape felles grunn, det skal han ha.
For kanskje fem år siden kom han med to Talk Talk-CD-er han hadde brent til meg, Spirit of Eden og Laughing Stock. Dette var noe jeg burde like, mente han. Han hadde gjort seg flid, scannet coverne og greier. Jeg takket pent og lyttet pliktskyldigst gjennom dem - før jeg la dem vekk. Det virket jo... interessant nok. Litt sånn jazzete. Litt... vanskelig.
Jeg hadde sikkert en ny Ryan Adams-plate eller noe jeg heller ville høre på.
Først for et års tid siden ga jeg dem en ordentlig sjanse. CD-ene hadde dukket opp igjen under siste flytting, og en lang artikkel i Mojo hadde endelig vekket nysjerrigheten min. Og denne gangen satt det.
Mange forbinder sikkert Talk Talk med de tidlige 80-tallsgreiene deres. På den tiden var de jo det rene Duran Duran. "It's My Life", som No Doubt også har hatt en hit med, er vel deres mest kjente øyeblikk. Men innen Spirit of Eden og Laughing Stock kom ut i henholdsvis 1988 og 1991, hadde de utviklet seg til noe helt ugjenkjennelig.
Den mindre polerte Laughing Stock pekte seg snart ut som favoritten. Men selv om jeg har hørt mye på den det siste året, vet jeg fremdeles ikke hvordan jeg skal beskrive musikken. Jeg er bare sikker på at det er en dårlig idé å plukke platen fra hverandre. For fullt utbytte, må den høres i sin helhet. Likevel har jeg valgt ut min favorittsang, eller favorittdel, "After the Flood". Den oppsummerer albumet på en brukbar måte, tror jeg. En mørk drømmeflod av en sang, like bunnløs som den er ustoppelig. Lang og dvelende. Vakker og uberegnelig. Like åpen og luftig som den er klaustrofobisk og mørk.
Man kan godt kalle Talk Talks uttrykk for minimalistisk, men samtidig skjer det jo fryktelig mye rart her. Bare sjekk "soloen" som kommer like etter 5 minutters-merket. Hva faen er det for noe? Og hva er det som dukker opp og forsvinner i bakgrunnen der? Regn?
Og jeg forstår knapt ett ord av hva Mark Hollis synger, men mer inderlig vokal tror jeg ikke at jeg har hørt.
Sånn er hele Laughing Stock. Rik og full av motsetninger. Den synes alltid å ha noe nytt å oppdage, noe mer å gi.
Jeg har ikke snakket med Totto siden jeg endelig begynte å spille platene han ga meg. Men neste gang jeg ser ham, må jeg huske å takke. Spesielt for Laughing Stock. Det er en plate for livet.
Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten en mp3-fil ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 6: "In Germany Before the War" med Randy Newman
OK, denne er nok mer creepy enn "fin".
Randy Newman er mest kjent for å skrive to typer sanger: Nådeløse nidviser ("Short People" er vel den mest kjente) og søtladne svisker for Disney-filmer og slikt (han vant en Oscar for soundtracket til Toy Story, hvis jeg husker riktig).
"In Germany Before the War" er ingen av delene. Den handler om en barnemorders kjærlighet til en liten pike med gyldne lokker.
Jeg har aldri sett Fritz Langs M, som sangen er inspirert av. Jeg har heller ikke hørt Randy Newmans originalinnspilling, bare denne alene-ved-pianoet-versjonen fra 2003. Men jeg tror ikke det gjør noe. Det er og forblir noe vagt og skisseaktig over hele låten, og det gjør den bare sterkere. Jeg forstår for eksempel ikke hva tekstlinjen "I'm looking at the river, but I'm thinking of the sea" betyr. Likevel er den noe av det mest uhyggelige jeg har hørt i en sang.
Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten en mp3-fil ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 5: "'Cross the Green Mountain" med Bob Dylan
I 2008 later mange fremdeles til å oppfatte Bob Dylan først og fremst som en 60-tallsartist. Ennå kan man risikere å se ham bli omtalt som "protestsanger". Men å tenke på Dylan som "han som skrev 'Blowin' in the Wind'", er ikke bare å grovt undervurdere 45 års kontinuerlig virke som artist, men også å ha gått glipp av veldig mye.
Bob Dylans livsverk handler ikke om de strålende enkeltøyeblikkene, men om helheten. Det handler om en manns lange, kronglete vei gjennom livet. Det handler om hans forsøk på å finne seg selv - eventuelt miste seg selv - i politikk, i poesi, i kjærlighet, i familie og i religion. Selvsagt har ikke alt Dylan har laget like stor egenverdi, men sett i et slikt perspektiv blir selv de mest mislykkede og halvhjertede platene hans en kilde til fascinasjon. Historien om et liv blir tross alt ikke komplett uten man tar med både opp- og nedturene.
At Bob Dylan etter alle disse årene fremdeles er en artist i bevegelse, ble sist bekreftet denne uken - med utgivelsen av Tell Tale Signs, den åttende installasjonen i hans Bootleg Series.
Platens episke høydepunkt, avlsuttende "'Cross the Green Mountain", ble skrevet til borgerkrigsfilmen Gods and Generals i 2002. Verken tematikken eller tidsepoken kunne kledd den aldrende Dylan bedre. I sangen inntar han rollen som den siste soldaten på slagmarken. Verden er kald og grå som aske. Med sine falne våpenbrødre liggende rundt seg i det blodstenkte gresset, myser han mot grålysningen. Fra bortenfor den kan han høre fjern musikk. Han vet at slutten er nær. Alt han har igjen, er overbevisningen om at han har stått for det som er sant og riktig. Han begynner å gå mot byen.
Bob Dylan inntar en rolle, men han synger også om seg selv - om hvor han befinner seg i sin egen karriere og sitt eget liv.
Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten sangen ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 4: "The Calvary Cross" med Richard & Linda Thompson
Denne sangen skjønner jeg egentlig ikke noe av. Den er veldig ulik de karakteristiske folksangene til Richard Thompson og den ligner heller ikke på de mer rocka greiene hans. Og teksten er fullstendig ubegripelig. Likevel har "The Calvary Cross" en nærmest hypnotiserende effekt på meg.
En arabisk-lydende gitarintro stopper brått opp. Bandet kicker i gang en seig, tung groove som de holder gående sporet gjennom. Thompson synger om bleke, grønnøyde kvinner, ulne forbannelser og svarte katter. Han høres redd ut, som om han holder på å bli slukt av et ugjennomtrengelig mørke. Stemmen hans later til å komme fra rommet ved siden av. Et kor som er like deler skummelt og vakkert, kommer inn og truer med å overdøve ham helt. Det svarte sløret av fortettet mystikk gjør stemningen nesten påtrengende dunkel og intens. Etter fire åndeløse minutter - to vers, et slags refreng og ingen tid kastet bort på instrumentalbriefing - fader sangen plutselig ut.
Og man kan ikke annet enn å spille den en gang til.
Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten sangen ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 3: "Cripple and the Starfish" med Antony and the Johnsons
I utgangspunktet er det lite eller ingenting som tilsier at "Cripple and the Starfish" skulle være en sang for meg.
Den ble opprinnelig skrevet til en av kabaretene Antony Hegarty satte opp på New Yorks homofile undergrunnsscene på 90-tallet - og jeg kan knapt tenke meg noe som står meg fjernere enn New Yorks homofile undergrunnsscene. Jeg snur i døren bare noen nevner ord som "kabaret", og har store problemer med alt jeg oppfatter som teatralsk og pompøst. Som heterofile middelklassenordmenn flest, identifiserer jeg meg med ting som er "jordnære" og "ekte". Jeg liker dongerybukser, ensfargede t-skjorter og countrymusikk.
Likevel er "Cripple and the Starfish" både en av de vakreste og mest sjokkerende sangene jeg har hørt. Den kombinerer det sublime med det mest nedrige og vonde. Den forvirrer og fascinerer meg. Den beveger og skremmer meg på en måte ingen sang har gjort før.
It's true I always wanted love to be Hurtful! And it's true I always wanted love to be Filled with pain and bruises
De første gangene jeg hørte den, kunne jeg da også knapt tro det jeg hørte. Ordene Antony sang til den sørgmodig vakre melodien virket nesten ubegripelig brutale. Men etter at jeg hadde konsultert et teksthefte og det faktiske innholdet omsider fikk sunket inn, har det vært nettopp kontrasten mellom teksten og framføringen som har fortsatt å trekke meg tilbake.
Yes, so Cripple-Pig was happy Screamed "I just completely love you! And there's no rhyme or reason I'm changing like the seasons Watch! I'll even cut off my finger It will grow back like a Starfish!
"Cripple and the Starfish" beskriver et offer og en overgriper. Fortellerstemmen tilhører offeret, og vedkommende motsetter seg ikke det som skjer. Tvert i mot trygler han eller hun om å bli nedverdiget og mishandlet. Overgriperen bare kjeder seg, kikker på klokka - og slår.
Det må ligge en historie bak her, men jeg er ikke så sikker på om jeg vil høre den.
Det er ikke enkelt å høre et menneske være så selvutslettende. Det er ikke enkelt å forholde seg til noen som søker forløsning i det ytterste mørke. Og det er et helvetes tema for en popsang.
Sangen ville da også falt helt flatt hvis den hadde blitt sunget av noen annen enn Antony, en av de mest særegne stemmene du noen gang vil få høre. Mot et mykt bakteppe av piano, fiolin og en nærmest antydet rytme, blottstiller han seg fullstendig. Du vet ikke om han er mann eller kvinne, svart eller hvit, ung eller gammel. De vonde ordene framføres uten noe forsøk på å skjule mennesket bak. Mens melodien bølger seg fra det intime til det dramatiske, er Antony med sin rå, skjelvende innlevelse naken og sårbar for hele verden.
Selvsagt vet han at han risikerer å bli latterliggjort. Selvsagt vet han at mange vil oppfatte ham som både teatralsk og pompøs. Men det spiller ingen rolle. Det eneste som betyr noe, er å prøve å nå den kjernen av menneskelighet og sannhet han vet er innen rekkevidde. Og når han klarer det, sprenger Antony grensene for overfladiskheter som geografi, kjønn og legning. Da gjør han "Cripple and the Starfish", grufull og bisarr som den er, til noe oppløftende og livsbejaende. Da synger han for og til alle.
I'll grow back like a Starfish I'll grow back like a Starfish I'll grow back like a Starfish
PS! Denne teksten ble opprinnelig skrevet for Pstereo.no i 2005. Jeg bruker den på nytt her (med noen små justeringer) fordi jeg fremdeles synes den er noe av det mest vellykkede jeg har skrevet om musikk.
Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - nettopp! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten sangen ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 2: "Crime in the City" (live) med Neil Young & Crazy Horse
Jeg vil alltid forbinde Weld, Neil Youngs veldig elektriske live-album fra 1991, med de ni månedene jeg tilbragte som soldat på Setermoen. Den lange, mørke vinteren i Indre troms ble selvsagt sterkt preget av tidstypiske plater som Nevermind, Ten, Blood Sugar Sex Magic, Metallica, Achtung Baby og Dirty. Men av en eller annen grunn virket det helt naturlig å også inkludere gamle Neil Young i dette selskapet (Neil Young var som kjent gammel allerede da). Kanskje hang det sammen med at han på denne tiden til det kjedsommelige ble kalt "The Godfather of Grunge".
Jeg husker også Weld som mitt siste innkjøp på vinyl. Og da vinylspilleren min endelig brøt sammen for kanskje 10-12 år, fikk jeg ikke hørt den igjen før jeg nylig byttet til meg et eksemplar på CD. Det første som slo meg ved gjenhøret, var at dette virkelig er et enda bedre live-album enn Live Rust (1979). Det gløder av disse innspillingene. Deretter ble jeg slått av hvor ekstremt medrivende spor nr. 2, "Crime in the City", er.
"Crime in the City" er selvsagt ikke den beste sangen Neil Young noen gang har skrevet. Den er ikke like vakker som "Pocahontas", like majestetisk som "Like a Hurricane" eller like tøff som "Down by the River". Men i denne versjonen, som er helt annerledes arrangert og har en annen tekst enn originalen på Freedom (1989), har den et driv som ingen annen av låtene hans kan matche.
Dette er dessuten noe så sjeldent som en Neil Young-låt hvor det er teksten som sørger for fremdriften. Spill med på luftgitar, for all del, men lytt til ordene og føl intensiteten de fremføres med. "Crime in the City" er seks og et halvt minutter med pur, rettferdig harme. Form og innhold, hjerne og hjerte, tekst og musikk - alt smelter sammen i en høyere enhet. Effekten er like deler opprørende og opphissende. Og når det siste elektriske tordenskrallet dør ut, sitter man renset tilbake.
Jeg prøver herved noe nytt. Under vignetten "Verdens fineste sang" har jeg tenkt å skrive om ut det jeg for øyeblikket synes er - jeps! - verdens aller fineste sang. Samtidig vil jeg gjøre sangen tilgjengelig for nedlasting via Rapidshare.
(Filen blir liggende helt til jeg laster opp en ny. Hvis da ikke Rapidshare fjerner den først. Dette er tross alt ulovlig.)
Ideen er på ingen måte original. Det kryr jo av musikk- og mp3-blogger der ute. Poenget er bare å få utløp for litt misjoneringstrang - og å dele på godene.
Jeg lover ingen regelmessighet eller sjangertrofasthet - bare musikk av pur klasse.
Verdens fineste sang 1: "No One Hurts Up Here" med Kasey Chambers & Shane Nicholson
Rattlin' Bones fant veien fra ingensteds til harddisken min i forrige uke en gang, og har surret og gått med bare få avbrekk siden da.
Jeg kan huske å ha merket meg et par platecovere hvor Kasey Chambers ser ganske snasen ut, men jeg tror ikke jeg har hørt musikken hennes før. Nå forstår jeg hvorfor hun er både stor stjerne og respektert artist hjemme i Australia.
På Rattlin' Bones deler hun coveret med ektemannen Shane Nicholson, og jeg tror at intimiteten dem i mellom gjør mye av utslaget her. Stemmene deres smelter sammen slik bare stemmene til Gillian Welch og David Rawlings, Buddy og Julie Miller, Emmylou Harris og Gram Parsons har gjort før dem.
"No One Hurts Up Here" er platens mest sakrale spor. Flere av sangene er både fandenivoldske og humoristiske, men denne er en hymne og en trøstevise. Den er tidløs og eviggyldig som en folkemelodi. Den er sangen du vil høre på når du rusler i strandkanten eller går i fjellet. Den er sangen du vil avslutte dagen med.
Og, ja, jeg bruker ordet "sang". Å kalle dette for en "låt", ville være å selge den alt for billig.
Neil Young i Oslo Spektrum, 11. august 2008. Foto: Nina Hansen/Dagbladet.
Jeg innrømmer gjerne at jeg ble rørt til tårer flere ganger under mandagens Neil Young-konsert. Det føltes ikke dramatisk på noen måte. Plutselig kjente jeg bare at jeg ble varm i hele kroppen og at øynene mine rant over. Det samme skjedde da jeg så Tom Waits i Dublin for to uker siden. Og begge ganger ble jeg overrasket over hvor sterk min egen reaksjon var.
I tilfellet Waits skjedde det da han satte seg ned ved pianoet og hentet frem noen av sine aller mest sentimentale svisker fra 70-tallet - "Tom Traubert’s Blues", "On the Nickel" og "Christmas Card from a Hooker in Minnneapolis". I forgårs var det de mest rufsete, skingrende og massive låtene - "Love and Only Love", "Hey Hey My My", "Cortez the Killer" og disse - som traff hardest.
Tro meg, det er ikke ofte jeg tar til tårene. Det er ikke ofte jeg får frysninger på ryggen eller kjenner hjertet hoppe av glede heller. Jeg er nok blitt både for gammel og analytisk - eller kanskje rett og slett avstumpet - til slikt.
Men så skjer det altså allikevel.
Det har med noe mer enn bare musikken å gjøre. Det er noe med de aldrende herrenes åpenbare dedikasjon til det de holder på med. Neil Young har spilt de samme sangene hundrevis av ganger, men den intenst fysiske kampen han kjemper for å tvinge nye, tilsynelatende umulige, lyder ut av sin hardt prøvede Les Paul, oppleves som nærmest heroisk. Den gamle kjempen vagger og stamper. Han pruster og peser. Det er lenge siden kroppen var ung og smidig. Bare stemmen er den samme gutteaktige og klare. Men øynene gløder på akkurat samme måte som for tjue, tretti og førti år siden. Han krummer seg over gitaren, hellig overbevist om at fysikkens lover er noe som kan overvinnes. Og når han omsider planter Old Black i gitarstativet og forlater scenen, er det nok en gang med hver eneste streng røsket av.
Den ene av de to nye sangene Neil Young spilte i Spektrum, heter "Just Singing a Song Won’t Change the World". Men ingenting, absolutt ingenting, tyder på at han ikke fremdeles, etter alle disse årene, er 100 % overbevist om det motsatte.
Det er noe der som treffer meg. Hardt og midt i hjertet.
N'Arntzen å Je på tur til Dublin, 28. juli-1. august 2008:
Arntzen gjør skam på tradisjonell irsk dans på Dublin Castle.
The Spire of Dublin.
Arntzen, Syvert, Kjetil.
Arntzen på sightseeing.
The Guinness Storehouse (som ikke bør forveksles med Willy Wonkas Sjokoladefabrikk).
The Gravity Bar.
Gandalfs mongoloide nevøer.
Fire føtter på hotell.
Ekkel britisk mat.
Én weißbier, én stout, to Jäger, én Arntzen.
Arntzen og Petter.
... men egentlig var vi selvsagt i Dublin for å se Tom Waits. Dessverre er dette grå MMS-bildet alt jeg har å vise fra den kvelden:
At det var en bra konsert, sier seg vel selv. Gåsehuden kom allerede i det gubben med arbeidsstøvlene stampet inn på scenen til et overveldende brøl fra publikum. Jeg lo av skrønene, felte noen tårer under pianoballadene og skulle ønske det var plass til å danse krigsdans under "Cemetery Polka". Og da det hele var over, vandret vi ut i striregnet Tom Waits hadde påkalt i nærmere tre timer. Det tok oss en pissblaut halv time å finne en taxi, og det føltes ikke annet enn passende.
En grundigere gjennomgang av konserten finnes blant annet her (sjekk den setlista!).
Her går det på flatt batteri om dagen, gitt. Jeg er kronisk uopplagt, underbetalt og overvektig, og jeg bekymrer meg for om ikke vikene har begynt å flytte seg nordover. Og fremdeles er det to og en halv uke til jeg kan ta ferie. Det eneste som holder meg halvveis oppreist nå, er at jeg har billetter til å se Tom Waits i Dublin 30. juli og Neil Young i Oslo 11. august.
Ting kunne med andre ord vært verre. Tross alt.
SE! Tom Waits' allerede legendariske pressekonferanse fra før turnéstarten i vår!
SE! Neil Young flenser "All Along the Watchtower" i et opptak fra Verona i går! (Gå for all del ikke glipp av den, eeh, eksentriske opptredenen fra 4:39 og utover.)
Og etterpå må du ikke prøve å fortelle meg at rockmusikk er noe vi kan overlate til ungdommen.
At det er slutt for Quart, betyr så visst ikke at det er slutt på all moro for all tid her i Kristiansand.
Louisfestivalen har nå ikke bare fått en staselig line-up, egen webside og gruppe på Facebook, men den har også en plakat som gjør meg like varm om hjertet hver gang jeg ser den:
Jeg er oppriktig lei meg for at det nå er kroken på døren for Quart. Jeg har bodd i Kristiansand omtrent like lenge som festivalen har eksistert, og den har vært et årvisst høydepunkt.
Dette er ikke en by hvor det er plagsomt mye action ellers i året, for å si det sånn.
Under har jeg samlet alle artistomtalene jeg har skrevet for årets festival. Nå som jeg kan se langt etter både betalingen og ukepasset mitt, vil jeg i det minste at tekstene skal forbli tilgjengelige. Selv om de reklamerer for konserter som aldri kommer til å finne sted.
Noen i Quart-systemet har visst fått det for seg at jeg har veldig peiling på death metal. Det har jeg selvsagt ikke. Jeg har hørt på mange typer metal opp gjennom årene, men akkurat dødsvarianten har jeg stått over.
Dét forhindrer meg selvsagt ikke i å skrive entusiastiske bandomtaler mot middels god betaling.
Jeg beklager hvis jeg virker veldig arrogant nå, men jeg tror virkelig at du trenger å høre noe ny musikk. Du vet, hvis du bare legger vekk Dark Side of the Moon og The Joshua Tree i for eksempel tre år, vil du ha mye mer glede av dem neste gang du hører dem.
Og i mellomtiden kan du høre på den nye muxtapen min. Den inneholder kun ferskvare fra øverste hylle. Og ikke er det vanskelig tilgjengelig musikk heller. Tvert i mot er den uvanlig fengende og sommerlett til å komme fra denne kanten. Og den er garantert uendelig mye festligere å høre på enn den siste til Kent. Eller hva det nå er du pleier å sette på når du har fått et glass for mye.
1. The Dø: On My Shoulders (fra A Mouthful) 2. Silver Jews: Suffering Jukebox (fra Lookout Mountain, Lookout Sea) 3. Okkervil River: John Allyn Smith Sails (fra The Stage Names) 4. Elvis Costello & The Imposters: Harry Worth (fra Momofuku) 5. Josh Ritter: Mind's Eye (fra The Historical Conquests Of Josh Ritter) 6. Kathleen Edwards: Run (fra Asking For Flowers) 7. Willy DeVille: Louise (fra Pistola) 8. Gary Louris: She Only Calls Me On Sundays (fra Vagabonds) 9. Death Cab For Cutie: Grapevine Fires (fra Narrow Stairs) 10. Aimee Mann: Ballantines (fra Smilers)
I tillegg synes jeg at du burde sjekke ut den nye låten Figur Flint har lagt ut på MySpace-siden sin. Ikke bare er "Wife Beat" en av deres beste til nå, men jeg har hjulpet til med å skrive teksten. Jepp, tekstforfatter også nå. At teksten er galloperende kvinnefiendtlig, får stå for Ronny sin regning. Mitt bidrag var først og fremst å få det til å rime og høres ut som ånkli engelsk.
Det er en umiskjennelig eim av vår i kristiansandsluften om dagen, og det er på høy tid å tenke på sommergarderoben. Trond B viser her årets eneste seriøse alternativ for den stilbevisste unge konsument: Den splitter nye James Band-t-skjorten, dekorert av meg og trykket av Ørnevik Silketrykkeri. Hårveksten antas å være modellens egen.
Forøvrig henviser vi, som alltid i slike spørsmål, til ekspertisen: "Desto mer hull det er i klærne, jo dyrere blir de. Det er så deilig å vite at ingen andre dukker opp i samme t-skjorte. (...) For å rocke opp antrekket må du la buksene bli litt møkkete nederst på beina. I tillegg vil jeg velge å ha litt skjegg til et slikt antrekk, hvis ikke kan det lett bli for glatt."
OK, jeg skjønner hvis det er vanskelig å tenke på annet enn at jeg snart skal gi ut bok. Men det er ennå noen uker til og vi må alle prøve å få tiden til å gå så lenge.
I dag har Quart hatt et lite metall-slepp, og jeg har bidratt med bio om det ekstreme (les: klin kokos, pling i bollen) death metal-bandet Nile. De er fire middelaldrende, halvskallede herrer fra South Carolina med ølmage som spiller HELT SINNSSYKT fort mens de brøler om pyramider, sarkofager og faraoer. Låtene deres heter ting som "Papyrus Containing the Spell to Preserve It's Possessor Against Attacks from He Who Is in the Water". Du skjønner sikkert tegningen. Sexy er det ikke.
Samtidig er jo ingenting som noen reale, apokalyptiske blast beats for å nullstille hodet.
De siste to årene har jeg skrevet nærmere femti artistomtaler for Quartfestivalen. Jeg har skrevet om alle fra The Who til Lykke Li, fra Meshuggah til Bare Egil Band. Det har bydd på mange utfordringer og vært både morsomt og interessant. Men til nå har ingenting vært like morsomt, interessant og utfordrende som det å skrive om Figur Flint.
Jeg mener, plutselig handler det ikke om internasjonale superstars eller respekterte kulthelter, men om Ronny, min egen kollektivsamboer, serietegnerkollega og svirebror fra minst 12 tidligere festivalsomre.
Men selv om tanken på Ronny som Quart-artist gjør meg littegrann svimmel, er jeg mest av alt stolt på Figur Flints vegne. De er fine gutter og mer enn gode nok til å forsvare plassen. Jeg håper virkelig at skriveriene mine yter dem rettferdighet.
Nå har jeg selv satt sammen en ny mixtape. Denne er basert på Last.fm-spillelisten min, og samler de låtene jeg har spilt mest siden jeg registrerte meg der i september 2006. Med andre ord kan dette sies å være mine favorittlåter mine fra perioden. Utvalget er litt overraskende selv for meg og det må tas høyde for et element av tilfeldigheter, men mer vitenskapelig enn dette kan det neppe bli.
Da jeg skulle skrive Rockettothesky-teksten hadde jeg selvsagt et gjenhør med To Sing You Apple Trees fra 2006. I den ustoppelige strømmen av ny musikk man til en hver tid synes man må sjekke ut, er det uunngåelig at en del plater helt ufortjent blir glemt. Jenny Hvals første kunne fort blitt en slik, men nå er jeg blitt minnet på hvilken lun liten oase den er. Det er ikke et sted hvor alt er bare trygt og godt - det finnes både ubehagelige og foruroligende elementer der. Men gnisningene er noe av det som gir platen sjarm, dybde og særpreg.
To Sing You Apple Trees er fremdeles det mest fascinerende norske pop-albumet i dette årtusenet - og vel verdt å finne frem igjen.
Ved hjelp av splitter nye Muxtape kan man ikke bare holde kunsten å sette sammen den perfekte samlekassetten ved like, men man kan også demonstrere for alle vennene sine hvor overlegen musikksmak man har. Akkurat slike ting regntunge søndagsettermiddager er til for, altså.
Som en test har jeg komponert en samler av aller enkleste slag - 10 låter jeg liker om dagen. Og Muxtape er akkurat så enkel å forstå og bruke som den burde være. Det tok rundt 15 minutter fra jeg registrerte meg til siste spor var lastet opp.
Jeg vet. Det sikreste tegnet på et en blogg er i ferd med å gå fullstendig i hundene, er at postingen av YouTube-videoer tar helt over for den ordentlige skrivingen. Men det er ikke det som er i ferd med å skje her, altså. Jeg lover. Kors på halsen.
Det er bare det at jeg ble så varm om mitt harde, lille hjerte da jeg så Leonard Cohen bli innlemmet i The Rock and Roll Hall of Fame her om kvelden, og tenkte at du kanskje ville bli det samme. Dessuten synes jeg det er verdt å markere at gubben snart skal spille i Norge for første gang siden Harald Hårdrådes tid.
Derfor - "I have seen the future of rock'n'roll, and its name is not Leonard Cohen":
Og når vi først er i gang - den samme kveldens andre høydepunkt kom da Iggy and The Stooges buldret seg gjennom et par Madonna-låter:
Min gode venn Erlend Ropstad har lagt ut en ny Ixus-produsert musikkvideo i dag. Han prøver å overbevise meg om at sangen ikke handler om meg, men når den heter "Roy Don't Do It", er det vanskelig å ikke føle seg truffet.
Livet er en endeløs serie med deadlines. Man jobber som faen for å få unna det ene prosjektet bare for at det skal bli tid til det neste. Alt sammen er en uhåndterlig kjempefloke av løse tråder og det føles som om ingenting noen gang blir ordentlig avsluttet.
Men jeg innser selvsagt at det kunne vært verre. Jeg kunne for eksempel ikke hatt noe å gjøre.
Ukens eneste synlige resultater av mitt umenneskelige blodslit, er fire nye artistomtaler skrevet for Quart. Og i år kan ingen beskylde festivalen for å mangle bredde: Shining (terrorjazz!), Vincent Vincent and the Villains (rockabilly!), The Lionheart Brothers (vakker rock!) og Parts & Labor (støy!). I tillegg kommer selvsagt diverse hip hop, elektronika, postrock og indie.
Nå tar jeg meg en frikveld. Figur Flint må heies frem i Kampen om Agder, og jeg har gjort meg fortjent til en øl.
Det har gått i ujevne rykk og napp i Quart-leiren i vinter, men nå skjer det endelig ting igjen. Nye websider er oppe, 15 navn er annonsert - og, kanskje viktigst av alt, fire bandbios skrevet av meg er lagt ut: I'm from Barcelona, The Enemy, Asobi Seksu og Cobblestone Jazz.
Svensk indie, britpop, japansk shoegazing og techno-jazz - det er visst ikke den ting jeg ikke kan produsere 400 ord om. Mot klekkelig betaling skriver jeg sikkert bryllups- og konfirmasjonssanger også.
Hum, ja, der var vi visst allerede i gang med 2008, gitt. Og jeg som skulle lage en liste over årets beste låter. Best å få det unnagjort før vi alle får viktigere ting å tenke på.
Meningen er altså å kompilere en spilleliste som ville fått plass på en CD. Det er et poeng å skape en helhet med både flyt og variasjon, men noen odde valg hører også med. Den stygge, stygge Grinderman-låten i midten er for eksempel med for å holde alle som synes det blir for mye banjo og melankoli våkne.
Jeg synes dette er en enklere og morsommere måte å oppsummere musikkåret på enn å rangere årets beste plater. Men alle platene som er representert her, er anbefalelsesverdige (kanskje bortsett fra Steve Earles Washington Square Serenade, som ikke er all verden foruten dette ene, veldig tøffe sporet). Dessverre er det en del plater jeg har hørt mye på som ikke er representert, for eksempel Wilcos Sky Blue Sky, Mark Olsons The Salvation Blues og Bruce Springsteens Magic. Dette er gode, jevne plater, men de mangler kanskje de store enkeltlåtene. Noen flere plater er representert på bonus-disken med coverlåter jeg laget her for en stund siden (og som siden er blitt sterkt utvidet).
Men, altså, det har vært mye fint å høre på i år også:
1. Great Lake Swimmers: Your Rocky Spine (fra Ongiara) 2. Papercuts: John Brown (fra Can't Go Back) 3. Iron & Wine: Resurrection Fern (fra The Shepherd's Dog) 4. Bill Callahan: Diamond Dancer (fra Woke on a Whaleheart) 5. Jason Isbell: Dress Blues (fra Sirens of the Ditch) 6. Patty Griffin: Railroad Wings (fra Children Running Through) 7. Grinderman: No Pussy Blues (fra Grinderman) 8. Bright Eyes: No One Would Riot for Less (fra Cassadaga) 9. Radiohead: Nude (fra In Rainbows) 10. Thurston Moore: Honest James (fra Trees Outside the Academy) 11. Dinosaur Jr: We're Not Alone (fra Beyond) 12. Thomas Denver Jonsson: Like Friends Falling in Love (fra The Lake Acts Like an Ocean) 13. Son Volt: Circadian Rhythm (fra The Search) 14. Steve Earle: Oxycontin Blues (fra Washington Square Serenade) 15. Richard Thompson: Dad's Gonna Kill Me (fra Sweet Warrior) 16. Nick Lowe: Love's Got a Lot to Answer for (fra At My Age) 17. Lucinda Williams: West (fra West)
Det er bare å innse at vi er kommet til den tiden av året hvor det er greit å drikke seg full og synge karaoke med en god venn. Det trenger ikke en gang å handle om Julenissen eller Jesus-barnet, så lenge det er sentimentalt.
Jeg pleier ikke å legge skjul på at jeg er glad i musikk, men jeg har aldri påberopt meg å være musikalsk. Faktisk ble det allerede på barneskolen grundig slått fast at jeg er fullstendig blottet for talent. Når vi hadde blokkfløyteundervisning, ble jeg plassert på gruppe sammen med de dummeste i klassen. Den dag i dag er CD-er og mp3-er det eneste jeg kan spille.
Jeg har ikke tenkt å la dette hindre meg i å starte band. Helvete heller, hvis Ronny kan, så kan hvem som helst.
På nilsjnesse.com fant jeg i dag et meme til hjelp i den vanskelige oppstartsfasen. Reglene er som følger:
Trykk Tilfeldig side igjen — artikkelen som kommer opp er bandets første album.
Trykk Tilfeldig side ytterligere femten ganger - dette er sporene på albumet.
Ved bruk av denne metodikken har jeg kommet fram til at bandet mitt heter Milton Brandão, etter en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Platen har fått det mer norskklingende Fylkesvei 960, og inneholder følgende låter:
1. Sosialistisk Ungdom 2. Norsk lundehund 3. Wannskrækk 4. Ko Phi Phi Don 5. Mehdi Baala 6. Loudon County 7. Irgun 8. Linjetegningsalgoritme 9. Eggedal 10. Jurgen van den Broeck 11. Boccia 12. Fylkesvei 330 (Møre og Romsdal) 13. Sitar 14. Sima kraftverk 15. Roy Harper
Det går kanskje i overkant mye i geografi og obskure idrettsutøvere for min smak, men det oppveies langt på vei av våre hyllester til franske kulespill, lundehunden og den zionistiske terrororganisasjonen Irgun. Låtene tilegnet det klassiske pønkbandet Wannskrækk og folklegenden Roy Harper sier vel sitt om den musikalske retningen. Det eneste jeg ikke ser frem til, er å skulle synge ordet "linjetegningsalgoritme".
Quart har omsider fått klemt ut de første navnene til neste års festival, og som i fjor (hvilket vil si i år) har jeg skrevet bandbios.
Først ut er de tilsynelatende klin gærne amerikanske banjopønkerne O'Death og Hammond-gitar-og-masse-trommer-orkesteret The Grand.
Jeg var faktisk på konsert med The Grand i går, og kan gå god for alt jeg har skrevet i omtalen. Det var akkurat så "hardt, svett og autentisk" som jeg påstår. Og høyt. Jeg er redd de gjorde ubotelig skade på min allerede hardt prøvede hørsel. Men det var selvfølgelig verdt det.
Å prøve å oppsummere året allerede nå, er vel omtrent like patetisk som å finne frem julepynten. Men siden jeg har hatt en samle-CD med årets beste låter på gang helt siden august, har jeg vel strengt tatt ikke noe å tape.
Den ultimate 2007-samlingen skal få godgjøre seg i iTunes i noen uker til, men det følgende kan være en passende bonus-disk: Årets beste coverlåter.
1. Mick Jagger: Too Many Cooks (Spoil the Soup) (fra The Very Best of Mick Jagger) Joda, innspillingen er fra 1973 og Mick Jaggers solokarriere er stakkarslige greier. Men denne John Lennon-produserte coveren, skrevet av Angelo Bond, Ronald Dunbar og Edith Wayne, er en av årets beste samme hva du sier. Og ikke bare er den et soleklart solohøydepunkt for Jagger, men det låter like uanstrengt funky som Stones selv gjorde i samme periode. Helt seriøst.
2. Jim James & Calexico: Goin' to Acapulco (fra soundtracket til I'm Not There) Begravelsestempoet til tross: My Morning Jacket's Jim James får det til å høres ut som han skal på fest. "It's a wicked life but what the hell/The stars ain't falling down."
3. Betty LaVette: Streets of Philadelphia (fra samleplaten Song of America) Springsteen gjorde den på sitt mest tilbakeholdne vis. Betty LaVette puster den full av soul. Begge deler funker.
4. José González: Teardrop (fra In Our Nature) Forsøket på å følge opp en gammel suksessformel er kanskje vel opplagt, men ingen kan si at dette ikke låter veldig riktig. Massive Attack-hiten kler José González, og han kler den.
5. Ryan Adams: Down in a Hole (fra Everybody Knows EP (Europa) og/eller Follow The Lights EP (US)) Jeg prøvde å unngå formuleringen "Alice in Chains' gamle heroin-ballade sitter som et skudd i Ryan Adams' inderlige versjon". Men det glapp for meg, gitt.
6. Bonnie "Prince" Billy: The World's Greatest (fra Ask Forgiveness EP) Will Oldham høres akkurat ut som seg selv når han på sitt oppriktige, uironiske vis tolker den absurde R. Kelly.
7. Robert Wyatt: Stay Tuned (fra Comicopera) Englands såreste stemme gjør Anja Garbarek, og får det til å høres ut som verdens naturligste ting.
8. Willie Nelson & Calexico: Senor (Tales of Yankee Power) (fra soundtracket til I'm Not There) Det er ingen tvil: Calexico er bandet som kan lure en siste stor plate ut av Willie.
9. Patti Smith: Changing of the Guards (fra Twelve) Patti Smith gjør et klokt valg når hun lar ordene drive denne Bob Dylan-sangen framover. Bare ikke spør meg hva den handler om.
10. Levon Helm: The Mountain (fra Dirt Farmer) Den hardt prøvede The Band-kjempen reiser seg igjen, post strupekreft og alt mulig, med denne monumentale Steve Earle-tolkningen.
11. Dwight Yoakam: Close up the Honky Tonks (fra Dwight Sings Buck) Å synge Buck Owens er vel strengt tatt det Dwight Yoakam alltid har gjort, men nå som mentoren er død er det på tide å kjøre linjen fullt ut. Dette er seks og et halvt minutt ordentlig, ekte country-country, komplett med årets lekreste steel-gitarer.
12. Robert Plant & Alison Krauss: Polly Come Home (fra Raising Sand) Godt hjulpet av T-Bone Burnetts atmosfæriske produksjon, gjør den gamle nøtteskriken Plant denne Gene Clark-klassikeren til et av høydepunktene på årets mest overrumplende flotte plate.
13. Mark Lanegan: Man in the Long Black Coat (fra soundtracket til I'm Not There) Brum, brum. Mørkemannen Lanegan gjør skumle ting med en allerede småskummel Dylan-låt.
14. Ulver: Solitude (fra Shadows of the Sun) Denne var en favoritt lenge før det gikk opp for meg at det var en Black Sabbath-cover. Akkurat dét sier litt om hvor langt Ulver har kommet siden sine metal-dager. Aggresjonen er blitt til dyp melankoli.
15. The Hellacopters: Cold Night for Alligators (fra tribute-platen Scandinavian Friends: A Tribute to Roky Erickson) OK, så passer ikke boogierock og duellerende gitarer inn blant det øvrige utvalget, men det må til i blant åkkesom. I dette tilfellet ganske enkelt fordi det låter så fett.
16. Magnolia Electric Co.: Trouble in Mind (fra Soujourner) Soujourner er en liten skattekiste forkledd som en beskjeden treboks. Denne ærverdige trad.-låten er den eneste coveren, men føyer seg sømløst inn blant Jason Molinas egne sanger.
Stay tuned for en ordentlig årsoppsummering i desember en gang.
Oppdatering 16.12.07: "Too Many Cooks (Spoil the Soup)" viser seg å ikke være en Willie Dixon-låt allikevel, så jeg har rettet opp det. Dessuten, og ikke minst, har jeg føyet til Levon Helm, Dwight Yoakam, Magnolia Electric Co, Bonnie "Prince" Billy, Ulver og Patti Smith - og med det er platen blitt dobbelt så lang.
Jeg har hatt en av mine små Rolling Stones-perioder i det siste. Kanskje fordi noen av de mindre essensielle platene deres nylig har funnet veien til harddisken min. Kanskje fordi jeg er overraskende nysjerrrig på den kommende Martin Scorsese-dokumentaren. Eller kanskje fordi den omreisende turistattraksjonen som turnerte Europa i sommer, etterlot en følelse av at historien virkelig synger på det siste verset nå.
Eller at den burde gjøre det.
2007 var året da pressen lot seg sjokkere av at Keith Richards møtte full på jobb. Kanskje kunne han han til og med virke litt sliten etter 40 år som superdritings på narkofylla. Store skandaleoppslag og alle verdens internettfora i harnisk. Jeg for min del har stor sympati med gamle Keef. Jeg har selv opplevd å være helt på felgen etter én eneste kveld med øldrikking. Faktisk ville jeg hatt stor forståelse om mannen nå la ned gitaren og sverget på å aldri turnere verdens fotballstadioner igjen.
Men det er nå meg. De som så dem på Valle Hovin, sier at de ikke var så verst. Jeg har aldri sett Stones live. Alt jeg har, er en samling plater og sanger jeg ikke ville ha vært foruten. Og de aller beste av dem, er de som ble laget i årene 1968 til 1972. Årene etter Brian Jones og før Ron Wood. Årene med Mick Taylor på sologitar og Jimmy Miller som produsent. I denne intenst kreative perioden viste Stones ikke bare en unik forståelse for all amerikansk musikk, men lot også til å være i ett med sin egen kaotiske samtid.
I årene 1968-72 var de virkelig verdens beste band. Ever.
Det er fristende å si at alt du trenger med The Rolling Stones, er fra denne perioden, men det ville være å ta det for langt. Likevel er det ingen tvil om hvor den ultimate Stones-samlingen i CD-format må ha sitt definitive tyngdepunkt.
Det er heller ingen tvil om at det følgende er oppskriften på verdens aller beste rock'n'roll-plate.
1. Jumpin' Jack Flash (single, 1968) Det eneste stedet denne samlingen kan begynne. Stones tar farvel med 60-tallet, og trer fram som det neste tiårets ubestridte, mørke fyrster. "Jumpin' Jack Flash" er en av disse perfekte rocksangene som burde ha vært ihjelspilt for lenge siden, men som fremdeles føles som en ren adrenalin-innsprøytning. Hver gang.
2. Gimme Shelter (Let It Bleed, 1969) Stones rir tidsånden som ingen andre, og værer at The Summer of Love er over. For godt. Og at de neste årene kommer til å bli stygge. "Rape, murder, it's just a shot away."
3. Sway (Sticky Fingers, 1971) Bandet groover slik bare The Rolling Stones på en god dag kan. Og Mick Taylor skinner. "It's just that demon life has got you in its sway."
4. Can't You Hear Me Knocking (Sticky Fingers, 1971) To vidunderlige stykker musikk for prisen av ett. Det første er rå, destillert rock'n'roll. Det andre er det nærmeste Stones har kommet fusion.
5. Wild Horses (Sticky Fingers, 1971) Større ynde og ydmykhet har de aldri vist. Ingen andre heller, for den del.
6. Let It Loose (Exile on Main St., 1972) Stones gjør deep soul som ingen andre hvite artister. På samme tid dypt gripende og ekstremt medrivende. Mick Jagger og kordamene hans ruler. At denne store sangen later til å være skrevet ut av historien, er ufattelig. Helt ufattelig.
7. Sympathy for the Devil (Beggars Banquet, 1968) Aldri har fortapelsen virket mer forlokkende. Aldri har undergangen vært mer dansbar.
8. Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker) (Goats Head Soup, 1973) Den idiotiske tittelen skjuler nok en bekmørk sang. Vold og hard narkotika i storbyen. Samtidig viser den 70-tallets Stones på sitt mest uimotståelig funky. I akkurat dette skjæringspunktet trives de nesten uhyggelig godt.
9. Loving Cup (Exile on Main St., 1972) Magien - og festen - topper seg i eksil på et forfallent fransk slott. Det vidunderlige låtmaterialet må de ha høstet fra den viltvoksende hagen utenfor. Rock'n'roll er aldri blitt framført med mer elegant skjødesløshet eller finstemt magefølelse.
10. Torn & Frayed (Exile on Main St., 1972) Festen er ikke over, det er rødvin igjen. "Just as long as the guitar plays, I'll steal your heart away."
11. Shine a Light (Exile on Main St., 1972) Denne skadeskutte gospelsangen er det beste beviset på at det finnes en dypt menneskelig kjerne et sted under den dekadente, misogyne og griske fasaden. Jeg får gåsehud hver gang orgelet bruser opp etter gitarsoloen.
12. Stray Cat Blues (Beggars Banquet, 1968) Det andre ytterpunktet. Jeg mener, du har sleaze, og så har du "Stray Cat Blues". "You're only fifteen years old, but I don't want your ID... I bet your mama didn't know you could scream like that." Yay!
13. Dead Flowers (Sticky Fingers, 1971) Gram Parsons lusker i kulissene når Stones kommer opp med dette perfekte, tidløse stykket countrymusikk. Og får det til å høres ut som om det er den naturligste ting i verden for en gjeng bleke, engelske unggutter å gjøre akkurat dét.
14. Time Waits for No One (It's Only Rock'n'Roll, 1974) Nok en melodisk perle og en fullstendig bortglemt sang. Allerede i 1974 må Mick Jagger ha visst at den virkelige storhetstiden var over. Og Mick Taylor spiller seg ut av historien med en lang, skjønn solo.
15. Moonlight Mile (Sticky Fingers, 1971) Denne samlingen kan ikke avsluttes på noen annen måte. I 1971 var Stones i stand til ting ingen kan tiltro dem i dag. Og aldri var det tydeligere enn på denne seks minutter lange dagdrømmen av en dopsymfoni. Aldri var de lenger unna den kantete, hule rocken som fikk dominere tiårene som kom. Aldri var de bedre.
Hvis noen lurer på hvorfor "Sist spilt"-listen til høyre på denne siden blir så sporadisk oppdatert for tiden, så er det fordi internettstatusen i heimen fremdeles ikke er avklart. Spillelisten blir bare oppdatert når jeg hører på musikk på jobb. Dermed kan heller ikke de oppsummerende listene som genereres av Last.fm sies å være helt representative for hva jeg hører på om dagen.
Men etter at Sojourner-boksen til Magnolia Electric Co kom i hus, hører jeg jo uansett kun på den.
Det er selvsagt også en sammenheng mellom internettstatusen og manglende blogg-oppdateringer.
Jeg har en stund tenkt på å blogge noe om The Rolling Stones. De griske, gamle gribbene fortjener litt positiv omtale, synes jeg. Vi får se hva det blir til. Nå som jeg har nevnt det her, vil jeg muligens få dårlig samvittighet og gjøre noe med det ganske snart.
Ellers er dagene gode. Egentlig bruker jeg mine trangt tilmålte kveldstimer til å lage skolebokillustrasjoner, men denne uken har jeg også rukket å tusje noen sider av "Førsteperson". De har ligget i et hjørne og skult på meg siden før jeg flyttet.
Men egentlig... Egentlig er jeg drittlei av alt som har med musikk å gjøre. Jeg er lei av å lese om musikk. Jeg er lei av å skrive om musikk. Jeg er lei av å høre meg selv snakke om musikk. Jeg er lei av å sjekke ut alt nytt som kommer. Jeg er lei av alle de gamle platene mine. Ikke minst er jeg møkka lei av å høre på musikk.
Men hva ska'n gjørra? Legge seg ned? Eller slå ut håret og stikke ut et sted?
Her er en spilleliste jeg har kompilert med det beste fra 2007. Musikkåret så langt har tross alt ikke vært så verst.
1. The National: Fake Empire 2. Bill Callahan: Diamond Dancer 3. Iron & Wine: Resurrection Fern 4. Great Lake Swimmers: Your Rocky Spine 5. Papercuts: John Brown 6. Bright Eyes: No One Would Riot for Less 7. Grinderman: No Pussy Blues 8. Feist: Honey Honey 9. The Shins: Phantom Limb 10. Wilco: Impossible Germany 11. Son Volt: Circadian Rhythm 12. Patty Griffin: Railroad Wings 13. Ryan Adams: The Sun Also Sets 14. Jason Isbell: Try 15. Richard Thompson: Dad's Gonna Kill Me 16. Nick Lowe: Love's Got a Lot to Answer for 17. Lucinda Williams: West
Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med å skrive artistbios for Quart for en god stund siden. Men siden programmet fremdeles ikke er ferdigbooket og enkelte tidligere bookinger aldri er blitt omtalt, har jeg måttet klemme ut av meg noen til:
Ellers har sikkert trofaste lesere fått med seg at dagene mine ivafall ikke går med til å blogge. Og ikke har jeg, som man kanskje kunne tro, flyttet virksomheten over på Facebook eller noe sånt.
Nei, det har bare vist seg så vanskelig å blogge med tomt hode.
Foruten den nevnte skrivingen, har jeg hatt mer enn nok med å knytte alle løse tråder på jobb slik at jeg snart kan ta meg en real ferie. Og med å få gjort unna noen hastetegneseriegreier. Og samtidig holde koken oppe på Det Store Tegneserieprosjektet. Og, ikke minst, er jeg blitt besatt av tanken på å selge leiligheten min og kjøpe en ny. Og dét innebærer å gå på visninger, prate med banker og meglere, tenke på pengeting og andre ubehageligheter som tapper en stakkar for energi og kreativitet.
Solbrent er jeg også.
Men alt dette går nok over. Det er sikkert bare en fase jeg må gjennom. En dag kommer jeg til å kunne se på mine medmennesker med overbærenhet og forståelse, og jeg kommer til å skrive blomstrende blogginnlegg om dem i stedet for å sutre om småtterier som ikke raker andre enn meg selv.
Jeg har ikke sett den selv ennå, men den offisielle Quart-avisen skal nå være å få tak i. Blant annet ligger den som bilag til Dagbladet på Østlandet, og i neste uke kommer den i Fædrelandsvennen.
Alle artistomtalene jeg har skrevet i løpet av våren er selvsagt inkludert, og for en ikke-proff skribent er det selvsagt stas å få breie seg i slike formater.
Noen av disse tekstene har jeg brukt god tid på. Andre har jeg måttet klore ned på et par timer. Noen av bandene har jeg hatt langvarige og gode forhold til. Andre kan jeg ikke si at jeg liker en gang. Jeg kan bare håpe at alle omtalene framstår like opplyste, gjennomtenkte og entusiastiske.
Det må sies at tekstene i avisen er brutalt forkortet. Omtalene, slik jeg skrev dem, er på rundt 400 ord. I avisen er de nede i 250 eller mindre. De komplette, mer eller mindre uredigerte, tekstene leser du her:
Hum, ja, hvor var vi? Skal vi se... Jeg har følelsen av å ha gjort en hel masse greier i det siste, men akkurat nå kan jeg ikke komme på hva.
Jeg har ihvertfall laget en liten tegneseriesnutt kalt "Gal vitenskapsmann med kjemperobot vs. gal vitenskapsmann med kjemperobot". Som tittelen antyder, handler den om to gale vitenskapsmenn med hver sin kjemperobot. Utgivelsen av den skal være rett rundt hjørnet, tror jeg. I ledige stunder har jeg også jobbet litt med den lenge bebudede 14-sideren "Førsteperson". I skrivende stund ligger blyantoriginalen til side 9 på lysbordet ved siden av meg. Det vil nok likevel drøye en stund før den ser dagens lys.
Quart har fylt noen av hullene i programmet sitt de siste dagene, og jeg har bidratt med bios om min gamle kompis Erlend Ropstad, bråkebøttene Meshuggah og de britiske jyplingene Kill The Young.
Og i morgen kveld dukker jeg altså opp i Oslo. Kanskje vi sees der. Jeg er han med Anthrax-t-skjorta, patronbeltet og ølposen.
I helgen har jeg tilbragt en del tid i selskap med min gamle venn Kongen. Ganske tilfeldig snublet jeg nemlig over de to aller mest beryktede platene i den evig ekspanderende diskografien hans: Elvis' Greatest Shit og Having Fun with Elvis on Stage.
Jøsseball, hva kan man egentlig si?
Elvis' Greatest Shit er, som tittelen antyder, en samling mindre heldige øyeblikk. Det meste er hentet fra de håpløse filmene han kastet bort store deler av 60-tallet på. Låter som “There's No Room to Rhumba in a Sports Car”, “Yoga Is As Yoga Does” og “Song of the Shrimp” er akkurat så døve som man skulle tro. Og når Selveste Elvis framfører en låt som heter “Dominic the Impotent Bull”, strekker ikke ordene lenger til. Her er dessuten flotte sanger som “I Can't Help Falling In Love” i versjoner som en tydelig uinspirert Elvis kødder til helt på egen hånd (“Shit! Hold it! Hot damn tamale!”).
Joda, ganske festlig.
Having Fun with Elvis on Stage, derimot, er en sterk kandidat til den mest ubrukelige plateutgivelsen noen sinne. Dette er nemlig en liveplate uten musikk. Den inneholder kun Elvis sitt småprat mellom låtene. Platen fortoner seg dermed som et slags surrealistisk stand up-show. I nærmere trettisju minutter hører vi komikeren mumle og fjase, komme med teite ordspill og fnise av sine egne påfunn. Hadde det ikke vært for det til en hver tid overbegeistrede publikummet, kunne man tro at han snakket med baderomsspeilet.
Å si at det er merkelig å høre på, yter på ingen måte opplevelsen rettferdighet.
For oss som er oppriktig glade i Elvis, er det en blandet fornøyelse å høre disse platene. Selvsagt er det morsomt å høre ham synge bisarre sanger som “Queenie Wahine's Papaya”, men samtidig er det trist å høre et gudegitt naturtalent ribbet for all verdighet. At Having Fun with Elvis on Stage i sin tid ble gitt ut som en offisiell Elvis-plate, er dessuten en lei påminnelse om hva slags griske og skamløse mennesker han omga seg med. I ettertid vet vi jo at de til slutt ikke bare ødela karrieren hans, men også mennesket selv.
Nå må jeg nesten ta en runde med From Elvis in Memphis, bare for å minne meg selv på hvorfor han ble kalt Kongen.
PS! Både Elvis' Greatest Shit og Having Fun with Elvis on Stage finnes til nedlasting på en mengde småsnuskete mp3-blogger. Det burde være helt unødvendig at jeg legger ut lenker til dem.
Kidsa på Quart-forumet later til å være fornøyde med at CKY ble bekreftet i dag. Og til tross for at hjernen min er på ferie, har jeg bidratt med noen ord for anledningen.
Den kommende uka skal jeg høre på demoer. 12 down, 226 to go. Gud, se i nåde til meg.
Jupp, det blir metall på Quart i år også. Både Machine Head og Stonegard er nettopp sluppet, og mine omtaler leser du henholdsvis her og der.
Stonegard-teksten (og den om Juliette and the Licks) var forresten ferdig skrevet så tidlig som lille julaften. Festivalbransjen er visst litt som militæret: man stresser som faen bare for å rekke å sitte på ræva og vente. I evigheter. På et eller annet.
Bigbang? BigBang? Big Bang? Bang Bang Bang? Wam Bam Thank You Mam? De er et av de største bandene i landet, men akkurat hva de heter vet de visst ikke selv en gang.
Men til Quart kommer de åkkesom, og min omtale kan du lese her.
Dessuten kommer Juliette and The Licks. Og hvis du skulle drømme om å klå på en vaskeekte Hollywood-stjerne - og det gjør du jo, så er dette den eneste sjansen du kommer til å få. Min omfattende research viser nemlig at Miss Lewis har for vane å stagedive, kun iført bikini, cowboyboots og indianerfjærpryd. Det kommer med andre ord til å bli mange sånne som deg nærmest scenen.
Mine øvrige refleksjoner rundt Juliette and The Licks finner du her.
Jeg er ikke spesielt begeistret for hverken mørkt og dovent øl eller allsang-punk, men greide likevel å produsere noen ord om Dropkick Murphys for Quart i går.
En litt interessant bieffekt av å skrive disse tingene, er forresten at man får se sine egne tekster bli klippet og limt sammen på nytt av profesjonelle journalister.
Hm, jeg ligger visst litt på etterskudd med tingene.
I forrige uke slapp Quart Velvet Revolver som ny headliner, og jeg skrev i hui og hast en tekst om dem.
Jeg håper forresten at folk skjønner at det hører med til denne jobben å bruke store ord? Jo større ord, jo bedre. Dette er tross alt reklame. Selv om jeg for eksempel skriver at verden trenger Velvet Revolver, så betyr det jo ikke at jeg mener det.
Mange fikk sikkert med seg at Quart slapp to finfine navn på fredag. Selv var jeg alt for opptatt med å tømme i meg alkohol til å ta notis av noe som helst utenfor min umiddelbare nærhet.
Men altså: Motorpsycho skal varme opp for The Who. For meg som ikke har sett Motorpsycho på, tjaaa, nærmere ti år, og aldri har sett The Who, blir dette som å slå to fluer i én smekk. Og hvis mine venner i James Band i tillegg får plassen før M'psyko, snakker vi faktisk tre fluer.
Også kommer Magnolia Electric Co tilbake! Dette er et av bandene jeg har hørt absolutt mest på de siste årene, så det er et veldig velkomment gjensyn. Denne gangen skal de heldigvis spille i Hallen på Odderøya, og ikke på dølle Caledonien.
Magnolia har jeg forresten skrevet om flere ganger tidligere. En anmeldelse av albumet What Comes After the Blues ligger her, en anmeldelse av EP-en Hard to Love a Mander og en liten årsoppsummering for 2005 på skatollet der borte.
Det begynner sikkert å bli både forutsigbart og kjedelig at alt jeg poster her om dagen, er linker til Quart. Men jeg har nå en gang et image å leve opp til, så her kommer enda en link til Quart: det siste bandet jeg har skrevet om er de trivelige svenskpopperne Peter Bjorn and John (de med "Young Folks", du vet).
Hvis du mot formodning ikke skulle ha fått nok av musikkskriveriene mine, de for Quart inkludert, så finner du alle sammen på denne siden.
Endelig har Quart begynt å få fart på artistslippene sine. Det betyr at jeg får brynt meg på å skrive om de ymseste band. Sist ute er bergensgjøglerne Datarock.
Og flere navn er rett rundt hjørnet. Fire-fem av artistomtalene jeg har skrevet, er ennå ikke brukt. Jeg er selvsagt ikke den eneste som skriver heller.
Nå som Pstereo er historie, kan det ikke lenger være tvil om at Groove er Norges beste musikknettsted. Kanskje har de vært best hele tiden. I tillegg til å levere stoff av høy kvalitet, har de en publiseringstakt Pstereo aldri kom i nærheten av.
Dårligere blir det selvsagt ikke av at de nå har tatt over Pstereos artikkelarkiv.
Selv er jeg veldig fornøyd med at ihvertfall en del av det jeg skrev, blir tatt vare på. Og når jeg kikker tilbake på det jeg fikk gjort, sier jeg meg stort sett fornøyd.
Noe av det minst vellykkede er Calexico- og My Morning Jacket-anmeldelsene mine. De er uklart tenkt og kronglete formulert. Det lønner seg ikke å prøve å utgi seg for å være smartere enn man egentlig er.
Verst er likevel Calexico/Iron & Wine-anmeldelsen. Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg skrev i den utrolig irriterende “Kjære leser, la meg ta deg i hånden og fortelle deg noe du ikke visste”-tonen. Den er også et eksempel på at selv om man liker noe veldig godt, så har man ikke nødvendigvis så mye interessant å si om det.
Å skrive slike presentasjoner er selvsagt noe annet enn å anmelde plater, slik jeg har gjort tidligere. Men jeg prøver ihvertfall å gi dem et litt personlig preg. Jeg lar meg ikke hyre for å skrive curling-referater, for å si det sånn.
Anyways, følg med på Quart-sidene. De første storkanonene slippes til uka.
Jeg tester ut YouTube-embedding med dette legendariske klippet med Chris Holmes, originalgitaristen i W.A.S.P., fra den like legendariske filmen The Decline of the Western Civilization Part II: The Metal Years. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er det aller morsomste klippet i verden eller det absolutt tristeste.
Det kan nevnes at originalemballasjen var signert av Kaada & co, men påskriften gikk dessverre tapt under en spontan fotballkamp på vei hjem fra nachspielet. Og siden jeg gikk tom for annet tørk i dag, er det nå bare et tidsspørsmål før resten også er borte.
Takket være smått geniale Last.fm er det en enkel sak å oppsummere musikkåret 2006 i listeform. Riktignok har jeg ikke vært registert lenger enn siden 14. september, men jeg tror likevel at denne listen gir et rimelig representativt bilde av hva jeg hørte på i fjor.
At Tom Waits scorer så stort, har selvsagt en sammenheng med trippel-CDen han ga ut. Og Jason Molina ville ha kommet inn som nummer to hvis han ikke hadde gitt ut plater under både eget navn og som Magnolia Electric Co.
I skrivende øyeblikk er 6767 sanger spilt, og her er Molina kanskje urimelig godt representert i toppsjiktet:
Jeg skjønner at det er tøffe tider i Egersund om dagen. I forrige uke var det flom og til nyttår blir Pstereo lagt ned. Folk der fortjener å få besøk av et band av Great Lakes' kaliber, og jeg hadde med glede donert min lille tekstsnutt til formålet.
Hvis noen bare hadde tatt seg bryet med å spørre.
Den observante leser vil kanskje legge merke til at skribentene på Quart.no ikke er kreditert. Men den versjonen av teksten som webmasteren til Grand Hotell Egersund har klippet og limt, er den uredigerte som ligger på min private hjemmeside. Opphavet kan det derfor ikke være noen tvil om.
Dette er ikke noen veldig stor sak, men tyveri er nå en gang tyveri. Og dette er et helt unødvendig sådant.
Som en ekstra service til alle dere som liker å overvåke virksomheten min, har jeg nå hooket opp med Last.fm. Her vil alskens lister og statistikker over musikken jeg hører på bli generert, og hele verden vil kunne la seg forbløffe av min gode smak. Eventuelt kan hele verden la seg ryste av min dyptgående schizofreni (de siste timene er både George Jones og Årabrot registrert).
Merk forresten at disse listene neppe blir helt representative. Jeg bruker nemlig fremdeles CD-spilleren mer enn jeg bruker iTunes. Men det kan det jo kanskje bli en endring på nå.
Sistemann i vennekretsen med egen blogg, er Jannecke. Velkommen på Internettet skal hun være.
Som hun selv forteller, hadde hun nylig bursdag, noe hun feiret med å invitere en masse folk hjem til seg og Ole-marius for å drikke seg fulle. De fleste av disse folkene hadde, i samsvar med vanlig folkeskikk, med seg gaver. Unntaket var meg. Jeg tenkte som vanlig bare på å ta med nok drikkevarer til meg selv.
I ettertid tar jeg selvsagt selvkritikk, og skal prøve å gjøre det godt igjen ved å endelig få laget den country-samleplata jeg lovet Jannecke for minst et år siden. Kall det gjerne en grunnpakke i country man ikke kan linedance til.
Og hvis ikke dette gjør susen, så vet ikke jeg. Her er nemlig flere av de aller flotteste sangene jeg vet om:
1. Son Volt: Windfall 2. Whiskeytown: Dancing with the Women at the Bar 3. Gillian Welch: Revelator 4. Johnny Cash: Pocahontas 5. Bonnie "Prince" Billy: Just to See My Holly Home 6. Patty Griffin: Making Pies 7. Rosanne Cash: The World Unseen 8. Willie Nelson: Home Motel 9. Ryan Adams m/Emmylou Harris: Oh My Sweet Carolina 10. Calexico: Sunken Waltz 11. The Handsome Family: Weightless Again 12. Jim White: Still Waters 13. Kris Kristofferson m/The Highwaymen: Here Comes That Rainbow Again 14. Townes van Zandt: Tecumseh Valley 15. Guy Clark: Desperadoes Waiting for a Train 16. Gene Clark: Train Leaves Here This Morning 17. Gram Parsons m/The Byrds: Hickory Wind 18. Emmylou Harris: Boulder to Birmingham 19. Lucinda Williams: Sweet Old World
(Lesere uten nevneverdig sosialt liv muligens huske at jeg kompilerte en lignende samler for et par år siden.)
Høydepunktet for meg var uten tvil Woven Hand. På plate synes jeg de kan bli vel innadvendte og vanskelige å få tak på, men konserten satt som et knytteneveslag. Jeg var mer eller mindre hypnotisert i en time. David Eugene Edwards er verdens mest intense sittende mann. Han kom gående rett forbi meg etter konserten, men jeg turte ikke snakke til ham.
Ellers kjørte jeg et begrenset program i år.
Depeche Mode var bra. Det er vanskelig å krangle med noe som er så proft og gjennomført. Og selv om jeg ikke eier en eneste DM-plate, kjente jeg godt til de aller fleste låtene og kjedet meg slett ikke. Death Cab for Cutie har derimot fint lite å gi ut over det de gjør på plate. Det er fristende å si det samme om Richard Hawley, men alle som hadde noen å kline med så ihvertfall ut til å kose seg. Johnossi var akkurat så svett og kontant en rock'n'roll-konsert på bitteliten klubb skal være. Emmerhoff and the Melancholy Babies var mest av alt veldig, veldig høyt. Ring var Ring. Great Lakes var flott, men et særdeles bygdetullete publikum gjorde konserten til en heller underlig opplevelse. Og Silver Jews kunne blitt legendarisk med bare litt bedre mikrofonlyd.
Men jeg gikk også glipp av mye. Skulle gjerne sett Wolfmother og The Raconteurs. Det var surt å misse både Jenny Lewis og Rufus Wainwright. Voksne menn ble visstnok rørt til tårer av Vashti Bunyan, men jeg var ikke der.
Ellers var ting som de pleier å være: mye alkohol og lite søvn, mange gode venner og enda flere idioter. Nå skal jeg dyrke den sosiale angsten i noen dager, før jeg tar meg en hardt tiltrengt tur vekk fra denna byen.
Johnossi var veldig bra i går. Det er utrolig hvor mye lyd man kan få ut av bare kassegitar og trommer. Svetten silte av veggene på Charlies. Se dem hvis du får sjansen.
Men rock'n'roll-livet krever sitt. Det meste av dagen i dag har vært tilbragt i en heller ynkelig tilstand på sofaen. Bare ved hjelp av pur viljestyrke og en slump rødvin, har jeg i kveld maktet å avslutte en liten hyllest til kollega Karstein Volle.
Det er bare snakk om en enkel ensider, men her kommer det fram fakta Karstein neppe var klar over selv en gang.
Riktignok er jeg som vanlig usikker på fargevalgene mine. Meningen var at det skulle være litt "Fakta fra verden"-aktig, men jeg vet ikke helt, jeg... Oh well, serien skal ikke ut før til høsten, så det er plenty tid til å justere.
Tallet på små og store serier som skal publiseres i løpet av høsten, er nå forresten oppe i fem. Det skal bli spennende å se hvor mange som faktisk kommer ut som planlagt.
Men akkurat nå er det uansett festival som gjelder. Kveldens band er Emmerhoff and the Melancholy Babies.
Jøsseball. Jeg må visst ha sovet eller noe, for plutselig har halve 2006 passert uten at jeg har merket en dritt.
I stedet for å gjøre noe av verdi, markerer jeg denne innsikten med å kompilere en "Best of året så langt"-CD. Legg spesielt merke til spennvidden i utvalget og den nennsomme sekvenseringen. Kall det gjerne en oppvisning i fingerspitzgefühl og god smak.
1. The Essex Green: Penny & Jack (Fra "Cannibal Sea") 2. Midlake: Roscoe (Fra "The Trials of Van Occupanther") 3. Morrissey: Dear God Please Help Me (Fra "Ringleader of the Tormentors") 4. Donald Fagen: What I Do (Fra "Morph the Cat") 5. Jenny Lewis: Melt Your Heart (Fra "Rabbit Fur Coat") 6. The Raconteurs: Blue Veins (Fra "Broken Boy Soldiers") 7. Great Lakes: Farther (Fra "Diamond Times") 8. Sonic Youth: Do You Believe In Rapture? (Fra "Rather Ripped") 9. Scott Walker: Cossacks Are (Fra "The Drift") 10. Calexico: All Systems Red (Fra "Garden Ruin") 11. Stuart A. Staples: Already Gone (Fra "Leaving Songs") 12. The Handsome Family: Tesla's Hotel Room (Fra "Last Days of Wonder") 13. Fred Eaglesmith: 18 Wheels (Fra "Milly's Cafe") 14. Roy Lønhøiden: Jeg og Ronny (Fra "Sanger fra skogen") 15. Rosanne Cash: The World Unseen (Fra "Black Cadillac") 16. Candi Staton: His Hands (Fra "His Hands") 17. Drive-By Truckers: A World of Hurt (Fra "A Blessing and a Curse")
Men, ja, jeg ser at disse samlerne mine har en tendens til å bli litt nedpå, litt treige. De pleier ikke å bli særlig luftgitarvennlige, for å si det sånn. Men det betyr ikke at jeg ikke liker ting som sparker litt også. Blant kandidatene denne gangen hadde jeg for eksempel Johnossi, Eagles of Death metal og Wolfmother. For ikke å snakke om den nye singelen til Slayer. Men, asså, hvor ville du plassert Slayer i dette selskapet? Før eller etter Roy Lønhøiden?
Forresten kommer det jo nye plater med både Johnny Cash og Bob Dylan i løpet av året. Alt sammen kommer til å bli snudd på hodet uansett.
Sommeren er definitivt kommet til Sørlandet. Sola skinner til langt på kveld. Ølet funkler som gyldent kildevann. Jentene er på sitt aller peneste og mest tynnkledte. Og her sitter jeg og skriver anmeldelser av plater som påkaller klisjeer om høstkvelder, ullpledd og kakao.
Men hva gjør vel det? Sommeren er også en klisjé.
Siste Pstereo-bidrag fra meg er en anmeldelse av Tindersticks-vokalist Stuart A. Staples' "Leaving Songs". Og det er en utmerket plate, helt uavhengig av årstiden.
Det første jeg skrev for Pstereo, i september i fjor, var forresten en anmeldelse av Staples' første soloalbum, "Lucky Dog Recordings 03-04". Det er ikke dumt, det heller.
Det har blitt lite musikkskriverier på meg i det siste. Det har forsåvidt gått tregt med hele Pstereo siden, tjaaa, juletider.
Det er ikke det at interessen plutselig er blitt borte, men det er nå en gang slik at vi lever i en verden hvor alt absolutt skal lønne seg. Og idealistisk musikkpropaganda er definitivt ikke noe som kaster av seg. Noen ganger må man derfor prioritere kullgruvene for å få det til å gå rundt.
Men små drypp kommer nå i blant allikevel. I dag kan du lese mine tanker om den tidligere Midnight Choir-mannen Al DeLoners andre soloplate, "Flora in the Darkroom".
Nok en plateanmeldelse er dessuten rett rundt hjørnet.
Du kan jo korte ned ventetiden med de gamle skriveriene mine, som er samlet på denne siden.
Når det gjelder Quart forøvrig, har jeg tenkt å begrense meg litt i år. I tillegg til at jeg kjenner alderen tynge, har nemlig stort sett alle artistene jeg har lyst til å se klumpet seg sammen på torsdag og fredag. Den foreløpige slagplanen ser derfor slik ut: Torsdag: Depeche Mode (UK), Death Cab For Cutie (US), Rufus Wainwright (US), Jenny Lewis with the Watson Twins (US)
Fredag: Richard Hawley (UK), Woven Hand (US), Vashti Bunyan (UK), Gogol Bordello (US) Det er mer enn nok å glede seg til, med andre ord.
De flotteste nye låtene jeg har hørt så langt i år:
Johnossi: "Execution Song" (Fra "Johnossi")
Morrissey: "Dear God Please Help Me" (Fra "Ringleader of the Tormentors") "Now I'm spreading your legs with mine in between"
Rosanne Cash: "The World Unseen" (Fra "Black Cadillac") "I will look for you in morphine and in dreams"
Calexico: "All Systems Red" (Fra "Garden Ruin")
Tortoise and Bonnie "Prince" Billy: "Thunder Road" (Fra "The Brave and the Bold") "It's a town full of losers and I'm pulling out of here to win"
The Low Frequency in Stereo: "The Last Temptation of... The Low Frequency in Stereo" (Fra "The Last Temptation of... The Low Frequency in Stereo")
The Essex Green: "Cardinal Points" (Fra "Cannibal Sea")
Jenny Lewis: "Melt Your Heart" (Fra "Rabbit Fur Coat")
Cat Power: "Empty Shell" (Fra "The Greatest")
Drive-By Truckers: "A World of Hurt" (Fra "A Blessin and a Curse") "It's great to be alive"
Jeg kan jo også slå til med en liste over favorittplatene, men da må det tas i betraktning at jeg ikke har hørt så mange flere plater enn disse fem:
1. Drive-By Truckers: A Blessing and a Curse 2. Cat Power: The Greatest 3. Morrissey: Ringleader of the Tormentors 4. Calexico: Garden Ruin 5. The Low Frequency in Stereo: The Last Temptation of... The Low Frequency in Stereo
Dagene går så fort og jeg er en liten bjørn med bare svært begrenset arbeidskapasitet.
De siste månedene har jeg derfor måttet nedprioritere musikkskriveriene mine til fordel for diverse tegneserieprosjekter.
Men - omsider! - i dag kan to helt ferske platenmeldelser leses hos Pstereo: Under a Billion Suns, det nye albumet til de gamle bråkmakerne Mudhoney, og Garden Ruin, siste utspill fra alltid hyggelige Calexico.
Og flere musikkrelaterte skriverier er i kjømda. Jeg er på en rull igjen, som det heter.
Når det gjelder tegneserieprosjektene, så føler jeg en sterk trang til å bable i vei om dem, men skal prøve å la være. Å lage serier er en til tider uutholdelig treg prosess, og alle utgivelser ligger ennå et stykke fram i tid. La meg bare konstatere at flere spennende ting er på gang, og heller komme tilbake til sakene når de er kommet til syne i horisonten.
Ole Roger krever at jeg fyller ut enda en meme-ting:
1. Den første låta som du kan huske å ha hørt/likt? La oss si "Hubba Hubba Zoot Zoot" med Caramba. Og den holder jo ennå.
2. Ditt første musikalske idol? Eldar Vågan.
3. Din første musikkposter på veggen? Det må enten ha vært Kiss eller Twisted Sister.
4. Din første musikk-kassett? Vazelina Bilopphøggers: "Fem fyrer med ved".
5. Din første LP? Iron Maidens "Live after Death", et luksuriøst utstyrt dobbeltalbum kjøpt for 124 kroner på Nilsens papirbutikk i Våler.
6. Din første CD? AC/DC: "Back in Black".
7. Din første musikk DVD? Det var enten "Don't Look Back" eller "The Last Waltz".
8. Din beste musikkopplevelse? Det er helt umulig å svare på. Jeg er bare glad for at jeg fremdeles har gode musikkopplevelser.
9. Ditt favoritt band/artist? Når alt kommer til alt: Bob Dylan.
10. Kuleste plate-cover? Tror jeg går for dette, det er akkurat passe ikonisk:
11. Hva ble spilt på stereo'n når du debuterte seksuelt? Sjansen for at det var noe metallisk, er veldig stor. Litt nervøs fomling til Black Sabbath, kanskje?
12. Hvilken musiker ville du ha hatt sex med? Hvis Nina Kinert hadde insistert på å bli intim, kunne jeg nok latt meg overtale.
13. Hvilken artist ville du ikke ha møtt i en mørk bakgate? Halvdan Sivertsen.
14. Din første konsert? Første store, ordentlige konsert var Twisted Sister og UFO i Drammenshallen i 1986.
15. Din beste konsertopplevelse? Tjaaa... The Flaming Lips på Vaskeriet under Quart i 2000 var en stor opplevelse.
16. Din verste konsertopplevelse? Tjaaa... Green Day på Quart i fjor var ihvertfall genuint underveldende.
17. Hvilken artist/band/låt er du mest flau over å ha likt? Jeg har da alltid hatt god smak.
18. Hvilken låt måtte ha vært med i soundtracket til filmen om ditt liv? "Hubba Hubba Zoot Zoot" når det handler om den bekymringsløse barndommen. Metallicas "Battery" i min elleville ungdomstid. "Tangled Up in Blue" med Dylan når vi kommer til det begivenhetsrike voksenlivet. Townes Van Zandts "Flyin’ Shoes" når jeg sitter med bleier på gamlehjemmet. For eksempel.
19. Beste vorspiel-album? "Fun House" med The Stooges kan vanskelig slå feil.
20. Beste nachspiel-album? Veldig viktig å se an stemningen, selvsagt, men Tindersticks’ andre pleier å gjøre seg når det er altfor sent.
Rune, Ronny og Tara har å følge opp med sine musikkminner og -meninger.
Jeg gjør som Nils, og hiver meg på en meme med denne oppskriften:
Slå på Winamp/iTunes med alle sangene på hele dataen i spillelista.
Sett på shuffle.
Skriv ned de 20 første sangene som dukker opp, uansett hvor flaut det enn måtte være.
Det må sies at jeg, gammeldags som jeg er, fremdeles stort sett hører musikk på CD. Det jeg har liggende i iTunes er derfor mest av alt et oppsop av rariteter. Men det er mye fint der også, altså.
Her er mitt bidrag til en bedre verden:
Link Wray & The Raymen: Begin the Beguine
Gillian Welch/Alison Krauss/Emmylou Harris: Didn't Leave Nobody But the Baby
Slayer: Disciple
Antony and the Johnsons: Frankenstein
Elliott Smith: Let's Get Lost
Bruce Springsteen: State Trooper (live)
The Stanley Brothers: Angel Band
Thåström: Släpp aldrig in dom
Metallica: Fight Fire with Fire
Paul McCartney: Maybe I'm Amazed
Palace Music: Riding (Electric Version)
Magnolia Electric Co: The Dark Don't Hide It (live acoustic)
Brian Eno: I'll Come Running
Jack White: Van Lear Rose
Clap Your Hands Say Yeah: Upon This Tidal Wave of Young Blood
