Det er en umiskjennelig eim av vår i kristiansandsluften om dagen, og det er på høy tid å tenke på sommergarderoben. Trond B viser her årets eneste seriøse alternativ for den stilbevisste unge konsument: Den splitter nye James Band-t-skjorten, dekorert av meg og trykket av Ørnevik Silketrykkeri. Hårveksten antas å være modellens egen.
Forøvrig henviser vi, som alltid i slike spørsmål, til ekspertisen: "Desto mer hull det er i klærne, jo dyrere blir de. Det er så deilig å vite at ingen andre dukker opp i samme t-skjorte. (...) For å rocke opp antrekket må du la buksene bli litt møkkete nederst på beina. I tillegg vil jeg velge å ha litt skjegg til et slikt antrekk, hvis ikke kan det lett bli for glatt."
OK, jeg skjønner hvis det er vanskelig å tenke på annet enn at jeg snart skal gi ut bok. Men det er ennå noen uker til og vi må alle prøve å få tiden til å gå så lenge.
I dag har Quart hatt et lite metall-slepp, og jeg har bidratt med bio om det ekstreme (les: klin kokos, pling i bollen) death metal-bandet Nile. De er fire middelaldrende, halvskallede herrer fra South Carolina med ølmage som spiller HELT SINNSSYKT fort mens de brøler om pyramider, sarkofager og faraoer. Låtene deres heter ting som "Papyrus Containing the Spell to Preserve It's Possessor Against Attacks from He Who Is in the Water". Du skjønner sikkert tegningen. Sexy er det ikke.
Samtidig er jo ingenting som noen reale, apokalyptiske blast beats for å nullstille hodet.
De siste to årene har jeg skrevet nærmere femti artistomtaler for Quartfestivalen. Jeg har skrevet om alle fra The Who til Lykke Li, fra Meshuggah til Bare Egil Band. Det har bydd på mange utfordringer og vært både morsomt og interessant. Men til nå har ingenting vært like morsomt, interessant og utfordrende som det å skrive om Figur Flint.
Jeg mener, plutselig handler det ikke om internasjonale superstars eller respekterte kulthelter, men om Ronny, min egen kollektivsamboer, serietegnerkollega og svirebror fra minst 12 tidligere festivalsomre.
Men selv om tanken på Ronny som Quart-artist gjør meg littegrann svimmel, er jeg mest av alt stolt på Figur Flints vegne. De er fine gutter og mer enn gode nok til å forsvare plassen. Jeg håper virkelig at skriveriene mine yter dem rettferdighet.
Nå har jeg selv satt sammen en ny mixtape. Denne er basert på Last.fm-spillelisten min, og samler de låtene jeg har spilt mest siden jeg registrerte meg der i september 2006. Med andre ord kan dette sies å være mine favorittlåter mine fra perioden. Utvalget er litt overraskende selv for meg og det må tas høyde for et element av tilfeldigheter, men mer vitenskapelig enn dette kan det neppe bli.
Da jeg skulle skrive Rockettothesky-teksten hadde jeg selvsagt et gjenhør med To Sing You Apple Trees fra 2006. I den ustoppelige strømmen av ny musikk man til en hver tid synes man må sjekke ut, er det uunngåelig at en del plater helt ufortjent blir glemt. Jenny Hvals første kunne fort blitt en slik, men nå er jeg blitt minnet på hvilken lun liten oase den er. Det er ikke et sted hvor alt er bare trygt og godt - det finnes både ubehagelige og foruroligende elementer der. Men gnisningene er noe av det som gir platen sjarm, dybde og særpreg.
To Sing You Apple Trees er fremdeles det mest fascinerende norske pop-albumet i dette årtusenet - og vel verdt å finne frem igjen.
Ved hjelp av splitter nye Muxtape kan man ikke bare holde kunsten å sette sammen den perfekte samlekassetten ved like, men man kan også demonstrere for alle vennene sine hvor overlegen musikksmak man har. Akkurat slike ting regntunge søndagsettermiddager er til for, altså.
Som en test har jeg komponert en samler av aller enkleste slag - 10 låter jeg liker om dagen. Og Muxtape er akkurat så enkel å forstå og bruke som den burde være. Det tok rundt 15 minutter fra jeg registrerte meg til siste spor var lastet opp.
Jeg vet. Det sikreste tegnet på et en blogg er i ferd med å gå fullstendig i hundene, er at postingen av YouTube-videoer tar helt over for den ordentlige skrivingen. Men det er ikke det som er i ferd med å skje her, altså. Jeg lover. Kors på halsen.
Det er bare det at jeg ble så varm om mitt harde, lille hjerte da jeg så Leonard Cohen bli innlemmet i The Rock and Roll Hall of Fame her om kvelden, og tenkte at du kanskje ville bli det samme. Dessuten synes jeg det er verdt å markere at gubben snart skal spille i Norge for første gang siden Harald Hårdrådes tid.
Derfor - "I have seen the future of rock'n'roll, and its name is not Leonard Cohen":
Og når vi først er i gang - den samme kveldens andre høydepunkt kom da Iggy and The Stooges buldret seg gjennom et par Madonna-låter:
Min gode venn Erlend Ropstad har lagt ut en ny Ixus-produsert musikkvideo i dag. Han prøver å overbevise meg om at sangen ikke handler om meg, men når den heter "Roy Don't Do It", er det vanskelig å ikke føle seg truffet.
Livet er en endeløs serie med deadlines. Man jobber som faen for å få unna det ene prosjektet bare for at det skal bli tid til det neste. Alt sammen er en uhåndterlig kjempefloke av løse tråder og det føles som om ingenting noen gang blir ordentlig avsluttet.
Men jeg innser selvsagt at det kunne vært verre. Jeg kunne for eksempel ikke hatt noe å gjøre.
Ukens eneste synlige resultater av mitt umenneskelige blodslit, er fire nye artistomtaler skrevet for Quart. Og i år kan ingen beskylde festivalen for å mangle bredde: Shining (terrorjazz!), Vincent Vincent and the Villains (rockabilly!), The Lionheart Brothers (vakker rock!) og Parts & Labor (støy!). I tillegg kommer selvsagt diverse hip hop, elektronika, postrock og indie.
Nå tar jeg meg en frikveld. Figur Flint må heies frem i Kampen om Agder, og jeg har gjort meg fortjent til en øl.
Det har gått i ujevne rykk og napp i Quart-leiren i vinter, men nå skjer det endelig ting igjen. Nye websider er oppe, 15 navn er annonsert - og, kanskje viktigst av alt, fire bandbios skrevet av meg er lagt ut: I'm from Barcelona, The Enemy, Asobi Seksu og Cobblestone Jazz.
Svensk indie, britpop, japansk shoegazing og techno-jazz - det er visst ikke den ting jeg ikke kan produsere 400 ord om. Mot klekkelig betaling skriver jeg sikkert bryllups- og konfirmasjonssanger også.
Hum, ja, der var vi visst allerede i gang med 2008, gitt. Og jeg som skulle lage en liste over årets beste låter. Best å få det unnagjort før vi alle får viktigere ting å tenke på.
Meningen er altså å kompilere en spilleliste som ville fått plass på en CD. Det er et poeng å skape en helhet med både flyt og variasjon, men noen odde valg hører også med. Den stygge, stygge Grinderman-låten i midten er for eksempel med for å holde alle som synes det blir for mye banjo og melankoli våkne.
Jeg synes dette er en enklere og morsommere måte å oppsummere musikkåret på enn å rangere årets beste plater. Men alle platene som er representert her, er anbefalelsesverdige (kanskje bortsett fra Steve Earles Washington Square Serenade, som ikke er all verden foruten dette ene, veldig tøffe sporet). Dessverre er det en del plater jeg har hørt mye på som ikke er representert, for eksempel Wilcos Sky Blue Sky, Mark Olsons The Salvation Blues og Bruce Springsteens Magic. Dette er gode, jevne plater, men de mangler kanskje de store enkeltlåtene. Noen flere plater er representert på bonus-disken med coverlåter jeg laget her for en stund siden (og som siden er blitt sterkt utvidet).
Men, altså, det har vært mye fint å høre på i år også:
1. Great Lake Swimmers: Your Rocky Spine (fra Ongiara) 2. Papercuts: John Brown (fra Can't Go Back) 3. Iron & Wine: Resurrection Fern (fra The Shepherd's Dog) 4. Bill Callahan: Diamond Dancer (fra Woke on a Whaleheart) 5. Jason Isbell: Dress Blues (fra Sirens of the Ditch) 6. Patty Griffin: Railroad Wings (fra Children Running Through) 7. Grinderman: No Pussy Blues (fra Grinderman) 8. Bright Eyes: No One Would Riot for Less (fra Cassadaga) 9. Radiohead: Nude (fra In Rainbows) 10. Thurston Moore: Honest James (fra Trees Outside the Academy) 11. Dinosaur Jr: We're Not Alone (fra Beyond) 12. Thomas Denver Jonsson: Like Friends Falling in Love (fra The Lake Acts Like an Ocean) 13. Son Volt: Circadian Rhythm (fra The Search) 14. Steve Earle: Oxycontin Blues (fra Washington Square Serenade) 15. Richard Thompson: Dad's Gonna Kill Me (fra Sweet Warrior) 16. Nick Lowe: Love's Got a Lot to Answer for (fra At My Age) 17. Lucinda Williams: West (fra West)
Det er bare å innse at vi er kommet til den tiden av året hvor det er greit å drikke seg full og synge karaoke med en god venn. Det trenger ikke en gang å handle om Julenissen eller Jesus-barnet, så lenge det er sentimentalt.
Jeg pleier ikke å legge skjul på at jeg er glad i musikk, men jeg har aldri påberopt meg å være musikalsk. Faktisk ble det allerede på barneskolen grundig slått fast at jeg er fullstendig blottet for talent. Når vi hadde blokkfløyteundervisning, ble jeg plassert på gruppe sammen med de dummeste i klassen. Den dag i dag er CD-er og mp3-er det eneste jeg kan spille.
Jeg har ikke tenkt å la dette hindre meg i å starte band. Helvete heller, hvis Ronny kan, så kan hvem som helst.
På nilsjnesse.com fant jeg i dag et meme til hjelp i den vanskelige oppstartsfasen. Reglene er som følger:
Trykk Tilfeldig side igjen — artikkelen som kommer opp er bandets første album.
Trykk Tilfeldig side ytterligere femten ganger - dette er sporene på albumet.
Ved bruk av denne metodikken har jeg kommet fram til at bandet mitt heter Milton Brandão, etter en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Platen har fått det mer norskklingende Fylkesvei 960, og inneholder følgende låter:
1. Sosialistisk Ungdom 2. Norsk lundehund 3. Wannskrækk 4. Ko Phi Phi Don 5. Mehdi Baala 6. Loudon County 7. Irgun 8. Linjetegningsalgoritme 9. Eggedal 10. Jurgen van den Broeck 11. Boccia 12. Fylkesvei 330 (Møre og Romsdal) 13. Sitar 14. Sima kraftverk 15. Roy Harper
Det går kanskje i overkant mye i geografi og obskure idrettsutøvere for min smak, men det oppveies langt på vei av våre hyllester til franske kulespill, lundehunden og den zionistiske terrororganisasjonen Irgun. Låtene tilegnet det klassiske pønkbandet Wannskrækk og folklegenden Roy Harper sier vel sitt om den musikalske retningen. Det eneste jeg ikke ser frem til, er å skulle synge ordet "linjetegningsalgoritme".
Quart har omsider fått klemt ut de første navnene til neste års festival, og som i fjor (hvilket vil si i år) har jeg skrevet bandbios.
Først ut er de tilsynelatende klin gærne amerikanske banjopønkerne O'Death og Hammond-gitar-og-masse-trommer-orkesteret The Grand.
Jeg var faktisk på konsert med The Grand i går, og kan gå god for alt jeg har skrevet i omtalen. Det var akkurat så "hardt, svett og autentisk" som jeg påstår. Og høyt. Jeg er redd de gjorde ubotelig skade på min allerede hardt prøvede hørsel. Men det var selvfølgelig verdt det.
Å prøve å oppsummere året allerede nå, er vel omtrent like patetisk som å finne frem julepynten. Men siden jeg har hatt en samle-CD med årets beste låter på gang helt siden august, har jeg vel strengt tatt ikke noe å tape.
Den ultimate 2007-samlingen skal få godgjøre seg i iTunes i noen uker til, men det følgende kan være en passende bonus-disk: Årets beste coverlåter.
1. Mick Jagger: Too Many Cooks (Spoil the Soup) (fra The Very Best of Mick Jagger) Joda, innspillingen er fra 1973 og Mick Jaggers solokarriere er stakkarslige greier. Men denne John Lennon-produserte coveren, skrevet av Angelo Bond, Ronald Dunbar og Edith Wayne, er en av årets beste samme hva du sier. Og ikke bare er den et soleklart solohøydepunkt for Jagger, men det låter like uanstrengt funky som Stones selv gjorde i samme periode. Helt seriøst.
2. Jim James & Calexico: Goin' to Acapulco (fra soundtracket til I'm Not There) Begravelsestempoet til tross: My Morning Jacket's Jim James får det til å høres ut som han skal på fest. "It's a wicked life but what the hell/The stars ain't falling down."
3. Betty LaVette: Streets of Philadelphia (fra samleplaten Song of America) Springsteen gjorde den på sitt mest tilbakeholdne vis. Betty LaVette puster den full av soul. Begge deler funker.
4. José González: Teardrop (fra In Our Nature) Forsøket på å følge opp en gammel suksessformel er kanskje vel opplagt, men ingen kan si at dette ikke låter veldig riktig. Massive Attack-hiten kler José González, og han kler den.
5. Ryan Adams: Down in a Hole (fra Everybody Knows EP (Europa) og/eller Follow The Lights EP (US)) Jeg prøvde å unngå formuleringen "Alice in Chains' gamle heroin-ballade sitter som et skudd i Ryan Adams' inderlige versjon". Men det glapp for meg, gitt.
6. Bonnie "Prince" Billy: The World's Greatest (fra Ask Forgiveness EP) Will Oldham høres akkurat ut som seg selv når han på sitt oppriktige, uironiske vis tolker den absurde R. Kelly.
7. Robert Wyatt: Stay Tuned (fra Comicopera) Englands såreste stemme gjør Anja Garbarek, og får det til å høres ut som verdens naturligste ting.
8. Willie Nelson & Calexico: Senor (Tales of Yankee Power) (fra soundtracket til I'm Not There) Det er ingen tvil: Calexico er bandet som kan lure en siste stor plate ut av Willie.
9. Patti Smith: Changing of the Guards (fra Twelve) Patti Smith gjør et klokt valg når hun lar ordene drive denne Bob Dylan-sangen framover. Bare ikke spør meg hva den handler om.
10. Levon Helm: The Mountain (fra Dirt Farmer) Den hardt prøvede The Band-kjempen reiser seg igjen, post strupekreft og alt mulig, med denne monumentale Steve Earle-tolkningen.
11. Dwight Yoakam: Close up the Honky Tonks (fra Dwight Sings Buck) Å synge Buck Owens er vel strengt tatt det Dwight Yoakam alltid har gjort, men nå som mentoren er død er det på tide å kjøre linjen fullt ut. Dette er seks og et halvt minutt ordentlig, ekte country-country, komplett med årets lekreste steel-gitarer.
12. Robert Plant & Alison Krauss: Polly Come Home (fra Raising Sand) Godt hjulpet av T-Bone Burnetts atmosfæriske produksjon, gjør den gamle nøtteskriken Plant denne Gene Clark-klassikeren til et av høydepunktene på årets mest overrumplende flotte plate.
13. Mark Lanegan: Man in the Long Black Coat (fra soundtracket til I'm Not There) Brum, brum. Mørkemannen Lanegan gjør skumle ting med en allerede småskummel Dylan-låt.
14. Ulver: Solitude (fra Shadows of the Sun) Denne var en favoritt lenge før det gikk opp for meg at det var en Black Sabbath-cover. Akkurat dét sier litt om hvor langt Ulver har kommet siden sine metal-dager. Aggresjonen er blitt til dyp melankoli.
15. The Hellacopters: Cold Night for Alligators (fra tribute-platen Scandinavian Friends: A Tribute to Roky Erickson) OK, så passer ikke boogierock og duellerende gitarer inn blant det øvrige utvalget, men det må til i blant åkkesom. I dette tilfellet ganske enkelt fordi det låter så fett.
16. Magnolia Electric Co.: Trouble in Mind (fra Soujourner) Soujourner er en liten skattekiste forkledd som en beskjeden treboks. Denne ærverdige trad.-låten er den eneste coveren, men føyer seg sømløst inn blant Jason Molinas egne sanger.
Stay tuned for en ordentlig årsoppsummering i desember en gang.
Oppdatering 16.12.07: "Too Many Cooks (Spoil the Soup)" viser seg å ikke være en Willie Dixon-låt allikevel, så jeg har rettet opp det. Dessuten, og ikke minst, har jeg føyet til Levon Helm, Dwight Yoakam, Magnolia Electric Co, Bonnie "Prince" Billy, Ulver og Patti Smith - og med det er platen blitt dobbelt så lang.
Jeg har hatt en av mine små Rolling Stones-perioder i det siste. Kanskje fordi noen av de mindre essensielle platene deres nylig har funnet veien til harddisken min. Kanskje fordi jeg er overraskende nysjerrrig på den kommende Martin Scorsese-dokumentaren. Eller kanskje fordi den omreisende turistattraksjonen som turnerte Europa i sommer, etterlot en følelse av at historien virkelig synger på det siste verset nå.
Eller at den burde gjøre det.
2007 var året da pressen lot seg sjokkere av at Keith Richards møtte full på jobb. Kanskje kunne han han til og med virke litt sliten etter 40 år som superdritings på narkofylla. Store skandaleoppslag og alle verdens internettfora i harnisk. Jeg for min del har stor sympati med gamle Keef. Jeg har selv opplevd å være helt på felgen etter én eneste kveld med øldrikking. Faktisk ville jeg hatt stor forståelse om mannen nå la ned gitaren og sverget på å aldri turnere verdens fotballstadioner igjen.
Men det er nå meg. De som så dem på Valle Hovin, sier at de ikke var så verst. Jeg har aldri sett Stones live. Alt jeg har, er en samling plater og sanger jeg ikke ville ha levd foruten. Og de aller beste av dem, er de som ble laget i årene 1968 til 1972. Årene etter Brian Jones og før Ron Wood. Årene med Mick Taylor på sologitar og Jimmy Miller som produsent. I denne intenst kreative perioden viste Stones ikke bare en unik forståelse for all amerikansk musikk, men lot også til å være i ett med sin egen kaotiske samtid.
I årene 1968-72 var de virkelig verdens beste band. Ever.
Det er fristende å si at alt du trenger med The Rolling Stones, er fra denne perioden, men det ville være å ta det for langt. Likevel er det ingen tvil om hvor den ultimate Stones-samlingen i CD-format må ha sitt definitive tyngdepunkt.
Det er heller ingen tvil om at det følgende er oppskriften på verdens aller beste rock'n'roll-plate.
1. Jumpin' Jack Flash (single, 1968) Det eneste stedet denne samlingen kan begynne. Stones tar farvel med 60-tallet, og trer fram som det neste tiårets ubestridte, mørke fyrster. "Jumpin' Jack Flash" er en av disse perfekte rocksangene som burde ha vært ihjelspilt for lenge siden, men som fremdeles føles som en ren adrenalin-innsprøytning. Hver gang.
2. Gimme Shelter (Let It Bleed, 1969) Stones rir tidsånden som ingen andre, og værer at The Summer of Love er over. For godt. Og at de neste årene kommer til å bli stygge. "Rape, murder, it's just a shot away."
3. Sway (Sticky Fingers, 1971) Bandet groover slik bare The Rolling Stones på en god dag kan. Og Mick Taylor skinner. "It's just that demon life has got you in its sway."
4. Can't You Hear Me Knocking (Sticky Fingers, 1971) To vidunderlige stykker musikk for prisen av ett. Det første er rå, destillert rock'n'roll. Det andre er det nærmeste Stones har kommet fusion.
5. Wild Horses (Sticky Fingers, 1971) Større ynde og ydmykhet har de aldri vist. Ingen andre heller, for den del.
6. Let It Loose (Exile on Main St., 1972) Stones gjør deep soul som ingen andre hvite artister. På samme tid dypt gripende og ekstremt medrivende. Mick Jagger og kordamene hans ruler. At denne store sangen later til å være skrevet ut av historien, er ufattelig. Helt ufattelig.
7. Sympathy for the Devil (Beggars Banquet, 1968) Aldri har fortapelsen virket mer forlokkende. Aldri har undergangen vært mer dansbar.
8. Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker) (Goats Head Soup, 1973) Den idiotiske tittelen skjuler nok en bekmørk sang. Vold og hard narkotika i storbyen. Samtidig viser den 70-tallets Stones på sitt mest uimotståelig funky. I akkurat dette skjæringspunktet trives de nesten uhyggelig godt.
9. Loving Cup (Exile on Main St., 1972) Magien - og festen - topper seg i eksil på et forfallent fransk slott. Det vidunderlige låtmaterialet må de ha høstet fra den viltvoksende hagen utenfor. Rock'n'roll er aldri blitt framført med mer elegant skjødesløshet eller finstemt magefølelse.
10. Torn & Frayed (Exile on Main St., 1972) Festen er ikke over, det er rødvin igjen. "Just as long as the guitar plays, I'll steal your heart away."
11. Shine a Light (Exile on Main St., 1972) Denne skadeskutte gospelsangen er det beste beviset på at det finnes en dypt menneskelig kjerne et sted under den dekadente, misogyne og griske fasaden. Jeg får gåsehud hver gang orgelet bruser opp etter gitarsoloen.
12. Stray Cat Blues (Beggars Banquet, 1968) Det andre ytterpunktet. Jeg mener, du har sleaze, og så har du "Stray Cat Blues". "You're only fifteen years old, but I don't want your ID... I bet your mama didn't know you could scream like that." Yay!
13. Dead Flowers (Sticky Fingers, 1971) Gram Parsons lusker i kulissene når Stones kommer opp med dette perfekte, tidløse stykket countrymusikk. Og får det til å høres ut som om det er den naturligste ting i verden for en gjeng bleke, engelske unggutter å gjøre akkurat dét.
14. Time Waits for No One (It's Only Rock'n'Roll, 1974) Nok en melodisk perle og en fullstendig bortglemt sang. Allerede i 1974 må Mick Jagger ha visst at den virkelige storhetstiden var over. Og Mick Taylor spiller seg ut av historien med en lang, skjønn solo.
15. Moonlight Mile (Sticky Fingers, 1971) Denne samlingen kan ikke avsluttes på noen annen måte. I 1971 var Stones i stand til ting ingen kunne tiltro dem i dag. Og aldri var det tydeligere enn på denne seks minutter lange dagdrømmen av en dopsymfoni. Aldri var de lenger unna den kantete, hule rocken som fikk dominere tiårene som kom. Aldri var de bedre.
Hvis noen lurer på hvorfor "Sist spilt"-listen til høyre på denne siden blir så sporadisk oppdatert for tiden, så er det fordi internettstatusen i heimen fremdeles ikke er avklart. Spillelisten blir bare oppdatert når jeg hører på musikk på jobb. Dermed kan heller ikke de oppsummerende listene som genereres av Last.fm sies å være helt representative for hva jeg hører på om dagen.
Men etter at Sojourner-boksen til Magnolia Electric Co kom i hus, hører jeg jo uansett kun på den.
Det er selvsagt også en sammenheng mellom internettstatusen og manglende blogg-oppdateringer.
Jeg har en stund tenkt på å blogge noe om The Rolling Stones. De griske, gamle gribbene fortjener litt positiv omtale, synes jeg. Vi får se hva det blir til. Nå som jeg har nevnt det her, vil jeg muligens få dårlig samvittighet og gjøre noe med det ganske snart.
Ellers er dagene gode. Egentlig bruker jeg mine trangt tilmålte kveldstimer til å lage skolebokillustrasjoner, men denne uken har jeg også rukket å tusje noen sider av "Førsteperson". De har ligget i et hjørne og skult på meg siden før jeg flyttet.
Men egentlig... Egentlig er jeg drittlei av alt som har med musikk å gjøre. Jeg er lei av å lese om musikk. Jeg er lei av å skrive om musikk. Jeg er lei av å høre meg selv snakke om musikk. Jeg er lei av å sjekke ut alt nytt som kommer. Jeg er lei av alle de gamle platene mine. Ikke minst er jeg møkka lei av å høre på musikk.
Men hva ska'n gjørra? Legge seg ned? Eller slå ut håret og stikke ut et sted?
Her er en spilleliste jeg har kompilert med det beste fra 2007. Musikkåret så langt har tross alt ikke vært så verst.
1. The National: Fake Empire 2. Bill Callahan: Diamond Dancer 3. Iron & Wine: Resurrection Fern 4. Great Lake Swimmers: Your Rocky Spine 5. Papercuts: John Brown 6. Bright Eyes: No One Would Riot for Less 7. Grinderman: No Pussy Blues 8. Feist: Honey Honey 9. The Shins: Phantom Limb 10. Wilco: Impossible Germany 11. Son Volt: Circadian Rhythm 12. Patty Griffin: Railroad Wings 13. Ryan Adams: The Sun Also Sets 14. Jason Isbell: Try 15. Richard Thompson: Dad's Gonna Kill Me 16. Nick Lowe: Love's Got a Lot to Answer for 17. Lucinda Williams: West
Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med å skrive artistbios for Quart for en god stund siden. Men siden programmet fremdeles ikke er ferdigbooket og enkelte tidligere bookinger aldri er blitt omtalt, har jeg måttet klemme ut av meg noen til:
Ellers har sikkert trofaste lesere fått med seg at dagene mine ivafall ikke går med til å blogge. Og ikke har jeg, som man kanskje kunne tro, flyttet virksomheten over på Facebook eller noe sånt.
Nei, det har bare vist seg så vanskelig å blogge med tomt hode.
Foruten den nevnte skrivingen, har jeg hatt mer enn nok med å knytte alle løse tråder på jobb slik at jeg snart kan ta meg en real ferie. Og med å få gjort unna noen hastetegneseriegreier. Og samtidig holde koken oppe på Det Store Tegneserieprosjektet. Og, ikke minst, er jeg blitt besatt av tanken på å selge leiligheten min og kjøpe en ny. Og dét innebærer å gå på visninger, prate med banker og meglere, tenke på pengeting og andre ubehageligheter som tapper en stakkar for energi og kreativitet.
Solbrent er jeg også.
Men alt dette går nok over. Det er sikkert bare en fase jeg må gjennom. En dag kommer jeg til å kunne se på mine medmennesker med overbærenhet og forståelse, og jeg kommer til å skrive blomstrende blogginnlegg om dem i stedet for å sutre om småtterier som ikke raker andre enn meg selv.
Jeg har ikke sett den selv ennå, men den offisielle Quart-avisen skal nå være å få tak i. Blant annet ligger den som bilag til Dagbladet på Østlandet, og i neste uke kommer den i Fædrelandsvennen.
Alle artistomtalene jeg har skrevet i løpet av våren er selvsagt inkludert, og for en ikke-proff skribent er det selvsagt stas å få breie seg i slike formater.
Noen av disse tekstene har jeg brukt god tid på. Andre har jeg måttet klore ned på et par timer. Noen av bandene har jeg hatt langvarige og gode forhold til. Andre kan jeg ikke si at jeg liker en gang. Jeg kan bare håpe at alle omtalene framstår like opplyste, gjennomtenkte og entusiastiske.
Det må sies at tekstene i avisen er brutalt forkortet. Omtalene, slik jeg skrev dem, er på rundt 400 ord. I avisen er de nede i 250 eller mindre. De komplette, mer eller mindre uredigerte, tekstene leser du her:
Hum, ja, hvor var vi? Skal vi se... Jeg har følelsen av å ha gjort en hel masse greier i det siste, men akkurat nå kan jeg ikke komme på hva.
Jeg har ihvertfall laget en liten tegneseriesnutt kalt "Gal vitenskapsmann med kjemperobot vs. gal vitenskapsmann med kjemperobot". Som tittelen antyder, handler den om to gale vitenskapsmenn med hver sin kjemperobot. Utgivelsen av den skal være rett rundt hjørnet, tror jeg. I ledige stunder har jeg også jobbet litt med den lenge bebudede 14-sideren "Førsteperson". I skrivende stund ligger blyantoriginalen til side 9 på lysbordet ved siden av meg. Det vil nok likevel drøye en stund før den ser dagens lys.
Quart har fylt noen av hullene i programmet sitt de siste dagene, og jeg har bidratt med bios om min gamle kompis Erlend Ropstad, bråkebøttene Meshuggah og de britiske jyplingene Kill The Young.
Og i morgen kveld dukker jeg altså opp i Oslo. Kanskje vi sees der. Jeg er han med Anthrax-t-skjorta, patronbeltet og ølposen.
I helgen har jeg tilbragt en del tid i selskap med min gamle venn Kongen. Ganske tilfeldig snublet jeg nemlig over de to aller mest beryktede platene i den evig ekspanderende diskografien hans: Elvis' Greatest Shit og Having Fun with Elvis on Stage.
Jøsseball, hva kan man egentlig si?
Elvis' Greatest Shit er, som tittelen antyder, en samling mindre heldige øyeblikk. Det meste er hentet fra de håpløse filmene han kastet bort store deler av 60-tallet på. Låter som “There's No Room to Rhumba in a Sports Car”, “Yoga Is As Yoga Does” og “Song of the Shrimp” er akkurat så døve som man skulle tro. Og når Selveste Elvis framfører en låt som heter “Dominic the Impotent Bull”, strekker ikke ordene lenger til. Her er dessuten flotte sanger som “I Can't Help Falling In Love” i versjoner som en tydelig uinspirert Elvis kødder til helt på egen hånd (“Shit! Hold it! Hot damn tamale!”).
Joda, ganske festlig.
Having Fun with Elvis on Stage, derimot, er en sterk kandidat til den mest ubrukelige plateutgivelsen noen sinne. Dette er nemlig en liveplate uten musikk. Den inneholder kun Elvis sitt småprat mellom låtene. Platen fortoner seg dermed som et slags surrealistisk stand up-show. I nærmere trettisju minutter hører vi komikeren mumle og fjase, komme med teite ordspill og fnise av sine egne påfunn. Hadde det ikke vært for det til en hver tid overbegeistrede publikummet, kunne man tro at han snakket med baderomsspeilet.
Å si at det er merkelig å høre på, yter på ingen måte opplevelsen rettferdighet.
For oss som er oppriktig glade i Elvis, er det en blandet fornøyelse å høre disse platene. Selvsagt er det morsomt å høre ham synge bisarre sanger som “Queenie Wahine's Papaya”, men samtidig er det trist å høre et gudegitt naturtalent ribbet for all verdighet. At Having Fun with Elvis on Stage i sin tid ble gitt ut som en offisiell Elvis-plate, er dessuten en lei påminnelse om hva slags griske og skamløse mennesker han omga seg med. I ettertid vet vi jo at de til slutt ikke bare ødela karrieren hans, men også mennesket selv.
Nå må jeg nesten ta en runde med From Elvis in Memphis, bare for å minne meg selv på hvorfor han ble kalt Kongen.
PS! Både Elvis' Greatest Shit og Having Fun with Elvis on Stage finnes til nedlasting på en mengde småsnuskete mp3-blogger. Det burde være helt unødvendig at jeg legger ut lenker til dem.
Kidsa på Quart-forumet later til å være fornøyde med at CKY ble bekreftet i dag. Og til tross for at hjernen min er på ferie, har jeg bidratt med noen ord for anledningen.
Den kommende uka skal jeg høre på demoer. 12 down, 226 to go. Gud, se i nåde til meg.
Jupp, det blir metall på Quart i år også. Både Machine Head og Stonegard er nettopp sluppet, og mine omtaler leser du henholdsvis her og der.
Stonegard-teksten (og den om Juliette and the Licks) var forresten ferdig skrevet så tidlig som lille julaften. Festivalbransjen er visst litt som militæret: man stresser som faen bare for å rekke å sitte på ræva og vente. I evigheter. På et eller annet.
Bigbang? BigBang? Big Bang? Bang Bang Bang? Wam Bam Thank You Mam? De er et av de største bandene i landet, men akkurat hva de heter vet de visst ikke selv en gang.
Men til Quart kommer de åkkesom, og min omtale kan du lese her.
Dessuten kommer Juliette and The Licks. Og hvis du skulle drømme om å klå på en vaskeekte Hollywood-stjerne - og det gjør du jo, så er dette den eneste sjansen du kommer til å få. Min omfattende research viser nemlig at Miss Lewis har for vane å stagedive, kun iført bikini, cowboyboots og indianerfjærpryd. Det kommer med andre ord til å bli mange sånne som deg nærmest scenen.
Mine øvrige refleksjoner rundt Juliette and The Licks finner du her.
Jeg er ikke spesielt begeistret for hverken mørkt og dovent øl eller allsang-punk, men greide likevel å produsere noen ord om Dropkick Murphys for Quart i går.
En litt interessant bieffekt av å skrive disse tingene, er forresten at man får se sine egne tekster bli klippet og limt sammen på nytt av profesjonelle journalister.
Hm, jeg ligger visst litt på etterskudd med tingene.
I forrige uke slapp Quart Velvet Revolver som ny headliner, og jeg skrev i hui og hast en tekst om dem.
Jeg håper forresten at folk skjønner at det hører med til denne jobben å bruke store ord? Jo større ord, jo bedre. Dette er tross alt reklame. Selv om jeg for eksempel skriver at verden trenger Velvet Revolver, så betyr det jo ikke at jeg mener det.
Mange fikk sikkert med seg at Quart slapp to finfine navn på fredag. Selv var jeg alt for opptatt med å tømme i meg alkohol til å ta notis av noe som helst utenfor min umiddelbare nærhet.
Men altså: Motorpsycho skal varme opp for The Who. For meg som ikke har sett Motorpsycho på, tjaaa, nærmere ti år, og aldri har sett The Who, blir dette som å slå to fluer i én smekk. Og hvis mine venner i James Band i tillegg får plassen før M'psyko, snakker vi faktisk tre fluer.
Også kommer Magnolia Electric Co tilbake! Dette er et av bandene jeg har hørt absolutt mest på de siste årene, så det er et veldig velkomment gjensyn. Denne gangen skal de heldigvis spille i Hallen på Odderøya, og ikke på dølle Caledonien.
Magnolia har jeg forresten skrevet om flere ganger tidligere. En anmeldelse av albumet What Comes After the Blues ligger her, en anmeldelse av EP-en Hard to Love a Mander og en liten årsoppsummering for 2005 på skatollet der borte.
Det begynner sikkert å bli både forutsigbart og kjedelig at alt jeg poster her om dagen, er linker til Quart. Men jeg har nå en gang et image å leve opp til, så her kommer enda en link til Quart: det siste bandet jeg har skrevet om er de trivelige svenskpopperne Peter Bjorn and John (de med "Young Folks", du vet).
Hvis du mot formodning ikke skulle ha fått nok av musikkskriveriene mine, de for Quart inkludert, så finner du alle sammen på denne siden.
Endelig har Quart begynt å få fart på artistslippene sine. Det betyr at jeg får brynt meg på å skrive om de ymseste band. Sist ute er bergensgjøglerne Datarock.
Og flere navn er rett rundt hjørnet. Fire-fem av artistomtalene jeg har skrevet, er ennå ikke brukt. Jeg er selvsagt ikke den eneste som skriver heller.
Nå som Pstereo er historie, kan det ikke lenger være tvil om at Groove er Norges beste musikknettsted. Kanskje har de vært best hele tiden. I tillegg til å levere stoff av høy kvalitet, har de en publiseringstakt Pstereo aldri kom i nærheten av.
Dårligere blir det selvsagt ikke av at de nå har tatt over Pstereos artikkelarkiv.
Selv er jeg veldig fornøyd med at ihvertfall en del av det jeg skrev, blir tatt vare på. Og når jeg kikker tilbake på det jeg fikk gjort, sier jeg meg stort sett fornøyd.
Noe av det minst vellykkede er Calexico- og My Morning Jacket-anmeldelsene mine. De er uklart tenkt og kronglete formulert. Det lønner seg ikke å prøve å utgi seg for å være smartere enn man egentlig er.
Verst er likevel Calexico/Iron & Wine-anmeldelsen. Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg skrev i den utrolig irriterende “Kjære leser, la meg ta deg i hånden og fortelle deg noe du ikke visste”-tonen. Den er også et eksempel på at selv om man liker noe veldig godt, så har man ikke nødvendigvis så mye interessant å si om det.
Å skrive slike presentasjoner er selvsagt noe annet enn å anmelde plater, slik jeg har gjort tidligere. Men jeg prøver ihvertfall å gi dem et litt personlig preg. Jeg lar meg ikke hyre for å skrive curling-referater, for å si det sånn.
Anyways, følg med på Quart-sidene. De første storkanonene slippes til uka.
Jeg tester ut YouTube-embedding med dette legendariske klippet med Chris Holmes, originalgitaristen i W.A.S.P., fra den like legendariske filmen The Decline of the Western Civilization Part II: The Metal Years. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er det aller morsomste klippet i verden eller det absolutt tristeste.
