Min utvalgte bok er Jeg, Donald Duck, en på alle måter stor samling serier av Carl Barks utgitt på 70-tallet.
Det vanskeligste med denne teksten, var å velge hva jeg skulle skrive om. Jeg leste veldig mye da jeg var gutt, og langt i fra bare tegneserier.
Så snart jeg behersket lesekunsten, var jeg i gang med klassikerne. Fra faren min overtok jeg et par kasser med guttebøker fra 50-tallet. Skolebiblioteket ble flittig brukt. Jules Verne, James Fenimore Cooper og Robert Louis Stevenson. Ivanhoe, Barna i Nyskogen, Robinson Crusoe, Kaptein Hornblower og Davy Crockett. Gyldendals Gode Guttebøker og Hardyguttene. Jeg slukte alt sammen. Å komme gjennom en bok, tok sjelden mer enn et par dager. Favorittene ble lest flere ganger.
Men skulle jeg valgt en annen bok enn Jeg, Donald Duck, måtte det nok blitt Tom Sawyer av Mark Twain (eller Samuel Langhorne Clemens, som han ble kalt på det uvanlig fillete omslaget til min fars eksemplar). Den må jeg ha lest fire-fem ganger. Oppfølgeren Huckleberry Finn likeså. Noen av scenene i disse bøkene står så levende for meg at de like gjerne kunne ha vært mine egne barndomsminner.
Men det ble altså til at jeg skrev om Carl Barks. Jeg kunne nemlig ikke se at det hadde vært skrevet om ham i serien før - eller om andre serieskapere for den del. Og siden det liksom er tegneseriene som har vært min greie i alle disse årene, var nok han det riktige valget. Barks' kvaliteter var selvsagt aldri noe spørsmål.
Mitt barnebokminne kan du altså lese her. Og skulle du ha lyst til å lese flere av mine skriverier, finner du en samling på denne siden. De fleste handler om musikk, men nederst ligger også en bunke tekster om tegneserier. De er noen år gamle, men jeg tror de skal være leselige ennå.
Jeg er oppriktig lei meg for at det nå er kroken på døren for Quart. Jeg har bodd i Kristiansand omtrent like lenge som festivalen har eksistert, og den har vært et årvisst høydepunkt.
Dette er ikke en by hvor det er plagsomt mye action ellers i året, for å si det sånn.
Under har jeg samlet alle artistomtalene jeg har skrevet for årets festival. Nå som jeg kan se langt etter både betalingen og ukepasset mitt, vil jeg i det minste at tekstene skal forbli tilgjengelige. Selv om de reklamerer for konserter som aldri kommer til å finne sted.
Noen i Quart-systemet har visst fått det for seg at jeg har veldig peiling på death metal. Det har jeg selvsagt ikke. Jeg har hørt på mange typer metal opp gjennom årene, men akkurat dødsvarianten har jeg stått over.
Dét forhindrer meg selvsagt ikke i å skrive entusiastiske bandomtaler mot middels god betaling.
OK, jeg skjønner hvis det er vanskelig å tenke på annet enn at jeg snart skal gi ut bok. Men det er ennå noen uker til og vi må alle prøve å få tiden til å gå så lenge.
I dag har Quart hatt et lite metall-slepp, og jeg har bidratt med bio om det ekstreme (les: klin kokos, pling i bollen) death metal-bandet Nile. De er fire middelaldrende, halvskallede herrer fra South Carolina med ølmage som spiller HELT SINNSSYKT fort mens de brøler om pyramider, sarkofager og faraoer. Låtene deres heter ting som "Papyrus Containing the Spell to Preserve It's Possessor Against Attacks from He Who Is in the Water". Du skjønner sikkert tegningen. Sexy er det ikke.
Samtidig er jo ingenting som noen reale, apokalyptiske blast beats for å nullstille hodet.
De siste to årene har jeg skrevet nærmere femti artistomtaler for Quartfestivalen. Jeg har skrevet om alle fra The Who til Lykke Li, fra Meshuggah til Bare Egil Band. Det har bydd på mange utfordringer og vært både morsomt og interessant. Men til nå har ingenting vært like morsomt, interessant og utfordrende som det å skrive om Figur Flint.
Jeg mener, plutselig handler det ikke om internasjonale superstars eller respekterte kulthelter, men om Ronny, min egen kollektivsamboer, serietegnerkollega og svirebror fra minst 12 tidligere festivalsomre.
Men selv om tanken på Ronny som Quart-artist gjør meg littegrann svimmel, er jeg mest av alt stolt på Figur Flints vegne. De er fine gutter og mer enn gode nok til å forsvare plassen. Jeg håper virkelig at skriveriene mine yter dem rettferdighet.
Da jeg skulle skrive Rockettothesky-teksten hadde jeg selvsagt et gjenhør med To Sing You Apple Trees fra 2006. I den ustoppelige strømmen av ny musikk man til en hver tid synes man må sjekke ut, er det uunngåelig at en del plater helt ufortjent blir glemt. Jenny Hvals første kunne fort blitt en slik, men nå er jeg blitt minnet på hvilken lun liten oase den er. Det er ikke et sted hvor alt er bare trygt og godt - det finnes både ubehagelige og foruroligende elementer der. Men gnisningene er noe av det som gir platen sjarm, dybde og særpreg.
To Sing You Apple Trees er fremdeles det mest fascinerende norske pop-albumet i dette årtusenet - og vel verdt å finne frem igjen.
La Terza Madre (Dario Argento, 2007) La Terza Madre (aka Mother of Tears: The Third Mother) er en sånn film man håper skal bli skikkelig, ordentlig bra, men som man innerst inne vet kommer til å bli en skuffelse.
Forløperne i trilogien, Suspiria (1977) og Inferno (1980), er kanskje ikke store filmer i vanlig forstand, men de er unektelig fascinerende i all sin barokke og makabre prakt. De har et aller annet - en visjon, et særpreg, et jegvettafaenhva, som gjør at jeg før eller siden alltid vender tilbake til dem.
Men La Terza Madre kommer jeg neppe til å bruke mer tid på.
Det er alltid et dårlig tegn når man etter tjue minutter blir sittende og ramse opp filmens svakheter for seg selv i stedet for å leve seg inn i den. Stivt skuespill og en ikke spesielt logisk historie, var kanskje bare å forvente. At voldsscenene er så insisterende at de mest av alt virker pubertale, hører vel også territoriet til. Men den flate og pregløse regien er veldig, veldig skuffende. Argento skal jo liksom være den store horror-stilisten, men både estetisk og spenningsmessig er La Terza Madre på nivå med en hvilken som helst påskekrim.
Da er det heller ikke stort igjen å glede seg over.
At heksene er dresset opp som statister i en tarvelig hårmetall-video fra 80-tallet, er bare det mest iøynefallende tegnet på at Dario Argento er en sliten, gammel mann som hører andre tiår til.
Også at det skulle vise seg at selveste Mater Lachrymarum har silikonpupper, da gitt!
Livet er en endeløs serie med deadlines. Man jobber som faen for å få unna det ene prosjektet bare for at det skal bli tid til det neste. Alt sammen er en uhåndterlig kjempefloke av løse tråder og det føles som om ingenting noen gang blir ordentlig avsluttet.
Men jeg innser selvsagt at det kunne vært verre. Jeg kunne for eksempel ikke hatt noe å gjøre.
Ukens eneste synlige resultater av mitt umenneskelige blodslit, er fire nye artistomtaler skrevet for Quart. Og i år kan ingen beskylde festivalen for å mangle bredde: Shining (terrorjazz!), Vincent Vincent and the Villains (rockabilly!), The Lionheart Brothers (vakker rock!) og Parts & Labor (støy!). I tillegg kommer selvsagt diverse hip hop, elektronika, postrock og indie.
Nå tar jeg meg en frikveld. Figur Flint må heies frem i Kampen om Agder, og jeg har gjort meg fortjent til en øl.
Jeg kan nesten ingenting om grammatikk eller rettskriving, men jeg tror at jeg har et bra språkøre. Hvis en tekst jeg har skrevet er god å lese, er det fordi jeg selv har lest gjennom den mange, mange ganger og rensket bort uklarheter og språklig daukjøtt. Jeg er en kronisk omskriver og selvretter.
Blant det jeg har oppdaget mens jeg har drevet med denne selvplagingen, er at ordet "faktisk" både er vårt mest anvendelige og overflødige. Dette ordet har den oppsiktsvekkende egenskapen at det faktisk kan puttes inn i enhver setning. Faktisk kan det brukes over alt. Og jeg tror faktisk ikke noen legger merke til hvor ofte vi faktisk bruker det. Problemet er bare at det faktisk ikke betyr noe. Det er faktisk kun daukjøtt. For man kan faktisk fjerne ordet "faktisk" fra alle disse setningene, og de vil både klinge bedre og bli tydeligere. Jeg har så langt ikke funnet en eneste setning som ikke blir bedre hvis f-ordet strykes.
Faktisk, lissom.
Neste gang: Bruken av ordet "drit" som forstavelse.
Det har gått i ujevne rykk og napp i Quart-leiren i vinter, men nå skjer det endelig ting igjen. Nye websider er oppe, 15 navn er annonsert - og, kanskje viktigst av alt, fire bandbios skrevet av meg er lagt ut: I'm from Barcelona, The Enemy, Asobi Seksu og Cobblestone Jazz.
Svensk indie, britpop, japansk shoegazing og techno-jazz - det er visst ikke den ting jeg ikke kan produsere 400 ord om. Mot klekkelig betaling skriver jeg sikkert bryllups- og konfirmasjonssanger også.
Quart har omsider fått klemt ut de første navnene til neste års festival, og som i fjor (hvilket vil si i år) har jeg skrevet bandbios.
Først ut er de tilsynelatende klin gærne amerikanske banjopønkerne O'Death og Hammond-gitar-og-masse-trommer-orkesteret The Grand.
Jeg var faktisk på konsert med The Grand i går, og kan gå god for alt jeg har skrevet i omtalen. Det var akkurat så "hardt, svett og autentisk" som jeg påstår. Og høyt. Jeg er redd de gjorde ubotelig skade på min allerede hardt prøvede hørsel. Men det var selvfølgelig verdt det.
Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med å skrive artistbios for Quart for en god stund siden. Men siden programmet fremdeles ikke er ferdigbooket og enkelte tidligere bookinger aldri er blitt omtalt, har jeg måttet klemme ut av meg noen til:
Ellers har sikkert trofaste lesere fått med seg at dagene mine ivafall ikke går med til å blogge. Og ikke har jeg, som man kanskje kunne tro, flyttet virksomheten over på Facebook eller noe sånt.
Nei, det har bare vist seg så vanskelig å blogge med tomt hode.
Foruten den nevnte skrivingen, har jeg hatt mer enn nok med å knytte alle løse tråder på jobb slik at jeg snart kan ta meg en real ferie. Og med å få gjort unna noen hastetegneseriegreier. Og samtidig holde koken oppe på Det Store Tegneserieprosjektet. Og, ikke minst, er jeg blitt besatt av tanken på å selge leiligheten min og kjøpe en ny. Og dét innebærer å gå på visninger, prate med banker og meglere, tenke på pengeting og andre ubehageligheter som tapper en stakkar for energi og kreativitet.
Solbrent er jeg også.
Men alt dette går nok over. Det er sikkert bare en fase jeg må gjennom. En dag kommer jeg til å kunne se på mine medmennesker med overbærenhet og forståelse, og jeg kommer til å skrive blomstrende blogginnlegg om dem i stedet for å sutre om småtterier som ikke raker andre enn meg selv.
Hum, ja, hvor var vi? Skal vi se... Jeg har følelsen av å ha gjort en hel masse greier i det siste, men akkurat nå kan jeg ikke komme på hva.
Jeg har ihvertfall laget en liten tegneseriesnutt kalt "Gal vitenskapsmann med kjemperobot vs. gal vitenskapsmann med kjemperobot". Som tittelen antyder, handler den om to gale vitenskapsmenn med hver sin kjemperobot. Utgivelsen av den skal være rett rundt hjørnet, tror jeg. I ledige stunder har jeg også jobbet litt med den lenge bebudede 14-sideren "Førsteperson". I skrivende stund ligger blyantoriginalen til side 9 på lysbordet ved siden av meg. Det vil nok likevel drøye en stund før den ser dagens lys.
Quart har fylt noen av hullene i programmet sitt de siste dagene, og jeg har bidratt med bios om min gamle kompis Erlend Ropstad, bråkebøttene Meshuggah og de britiske jyplingene Kill The Young.
Og i morgen kveld dukker jeg altså opp i Oslo. Kanskje vi sees der. Jeg er han med Anthrax-t-skjorta, patronbeltet og ølposen.
Kidsa på Quart-forumet later til å være fornøyde med at CKY ble bekreftet i dag. Og til tross for at hjernen min er på ferie, har jeg bidratt med noen ord for anledningen.
Den kommende uka skal jeg høre på demoer. 12 down, 226 to go. Gud, se i nåde til meg.
Jupp, det blir metall på Quart i år også. Både Machine Head og Stonegard er nettopp sluppet, og mine omtaler leser du henholdsvis her og der.
Stonegard-teksten (og den om Juliette and the Licks) var forresten ferdig skrevet så tidlig som lille julaften. Festivalbransjen er visst litt som militæret: man stresser som faen bare for å rekke å sitte på ræva og vente. I evigheter. På et eller annet.
Bigbang? BigBang? Big Bang? Bang Bang Bang? Wam Bam Thank You Mam? De er et av de største bandene i landet, men akkurat hva de heter vet de visst ikke selv en gang.
Men til Quart kommer de åkkesom, og min omtale kan du lese her.
Dessuten kommer Juliette and The Licks. Og hvis du skulle drømme om å klå på en vaskeekte Hollywood-stjerne - og det gjør du jo, så er dette den eneste sjansen du kommer til å få. Min omfattende research viser nemlig at Miss Lewis har for vane å stagedive, kun iført bikini, cowboyboots og indianerfjærpryd. Det kommer med andre ord til å bli mange sånne som deg nærmest scenen.
Mine øvrige refleksjoner rundt Juliette and The Licks finner du her.
Jeg er ikke spesielt begeistret for hverken mørkt og dovent øl eller allsang-punk, men greide likevel å produsere noen ord om Dropkick Murphys for Quart i går.
En litt interessant bieffekt av å skrive disse tingene, er forresten at man får se sine egne tekster bli klippet og limt sammen på nytt av profesjonelle journalister.
Hm, jeg ligger visst litt på etterskudd med tingene.
I forrige uke slapp Quart Velvet Revolver som ny headliner, og jeg skrev i hui og hast en tekst om dem.
Jeg håper forresten at folk skjønner at det hører med til denne jobben å bruke store ord? Jo større ord, jo bedre. Dette er tross alt reklame. Selv om jeg for eksempel skriver at verden trenger Velvet Revolver, så betyr det jo ikke at jeg mener det.
Det begynner sikkert å bli både forutsigbart og kjedelig at alt jeg poster her om dagen, er linker til Quart. Men jeg har nå en gang et image å leve opp til, så her kommer enda en link til Quart: det siste bandet jeg har skrevet om er de trivelige svenskpopperne Peter Bjorn and John (de med "Young Folks", du vet).
Hvis du mot formodning ikke skulle ha fått nok av musikkskriveriene mine, de for Quart inkludert, så finner du alle sammen på denne siden.
Endelig har Quart begynt å få fart på artistslippene sine. Det betyr at jeg får brynt meg på å skrive om de ymseste band. Sist ute er bergensgjøglerne Datarock.
Og flere navn er rett rundt hjørnet. Fire-fem av artistomtalene jeg har skrevet, er ennå ikke brukt. Jeg er selvsagt ikke den eneste som skriver heller.
Å skrive slike presentasjoner er selvsagt noe annet enn å anmelde plater, slik jeg har gjort tidligere. Men jeg prøver ihvertfall å gi dem et litt personlig preg. Jeg lar meg ikke hyre for å skrive curling-referater, for å si det sånn.
Anyways, følg med på Quart-sidene. De første storkanonene slippes til uka.
Jeg skjønner at det er tøffe tider i Egersund om dagen. I forrige uke var det flom og til nyttår blir Pstereo lagt ned. Folk der fortjener å få besøk av et band av Great Lakes' kaliber, og jeg hadde med glede donert min lille tekstsnutt til formålet.
Hvis noen bare hadde tatt seg bryet med å spørre.
Den observante leser vil kanskje legge merke til at skribentene på Quart.no ikke er kreditert. Men den versjonen av teksten som webmasteren til Grand Hotell Egersund har klippet og limt, er den uredigerte som ligger på min private hjemmeside. Opphavet kan det derfor ikke være noen tvil om.
Dette er ikke noen veldig stor sak, men tyveri er nå en gang tyveri. Og dette er et helt unødvendig sådant.
Dagene går så fort og jeg er en liten bjørn med bare svært begrenset arbeidskapasitet.
De siste månedene har jeg derfor måttet nedprioritere musikkskriveriene mine til fordel for diverse tegneserieprosjekter.
Men - omsider! - i dag kan to helt ferske platenmeldelser leses hos Pstereo: Under a Billion Suns, det nye albumet til de gamle bråkmakerne Mudhoney, og Garden Ruin, siste utspill fra alltid hyggelige Calexico.
Og flere musikkrelaterte skriverier er i kjømda. Jeg er på en rull igjen, som det heter.
Når det gjelder tegneserieprosjektene, så føler jeg en sterk trang til å bable i vei om dem, men skal prøve å la være. Å lage serier er en til tider uutholdelig treg prosess, og alle utgivelser ligger ennå et stykke fram i tid. La meg bare konstatere at flere spennende ting er på gang, og heller komme tilbake til sakene når de er kommet til syne i horisonten.
34 års populærkulturell kompetanse is finally beginning to pay off:
En nylig produsert anmeldelse av Thulsa Dooms nye album, det friskt titulerte "Keyboard, Oh Lord! Why Don't We?", er nå å lese på Radio Ungs nettsider.
Og flere anmeldelser og slikt finner du på denne siden.
Et nytt nummer av Stimuli er ute denne helga, og jeg er frampå som plateanmelder igjen. Denne gangen handler det om Twinkleheads debutalbum, et stykke sterkt 60-tallsinspirert popmusikk.
Anmeldelsen leser du her, og mine samlede skriverier finner du der.
Seriefans kan forresten merke seg at Karstein Volle bidrar med en halvsider i dette og de to neste Stimuliene.
Avisen vil etterhvert bli mulig å laste ned i PDF-format herfra.
I dag er det sleppefest for et nytt nummer av gratisavisen Stimuli, og denne gangen har jeg bidratt med en anmeldelse av den absolutt helt rykende ferske EP'en til de lokale heltene Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space.
Etter at jeg tok over layoutjobben på Stimuli igjen, har jeg også skrudd opp takten på skriveriene mine. I siste nummer blir min ode til Quart-festivalen, opprinnelig skrevet til bloggen, foreviget på papir. På oppdrag har jeg dessuten skrevet en anmeldelse av Hilde Heltbergs siste plate.
Sist, men ikke minst, slenger jeg ut fem tegneserieanbefalinger. Erik Faber anbefaler plater, Roy anbefaler tegneserier - sånn skal det være.
Jason: Du går feil vei Gal vitenskapsmann skaper monster. Monster føler seg ensomt (og kåt). Vitenskapsmann skaper kvinnelig partner til monster. Vitenskapsmann blir selv forelsket i kvinnelig partner. Trekantdrama og forviklinger oppstår. Høydepunktet i denne ellers så ordløse historien, er dialogen mellom de gale vitenskapsmennenes pukkelryggede assistenter.
Adrian Tomine: Summer Blonde Usikre, fomlende tenåringer og noenogtjueåringer som hverken vet hva de vil eller hvordan de skal få det til. Ensomhet, fremmedgjøring og desperasjon. Seriene til Tomine er ikke stort muntrere enn som så. Likevel er det uhyggelig lett å kjenne seg igjen i disse skarpt tegnede portrettene.
Alan Moore og Kevin O'Neill: The League of Extraordinary Gentlemen Filmatiseringen med Sean Connery er visstnok en skikkelig kalkun, men dette er en svært underholdende lek med noen av Victoria-tidens mest kjente fiktive figurer - Kaptein Nemo, Dr. Jekyll/Mr. Hyde, Sherlock Holmes, Den usynlige mannen m.fl. Vi snakker med andre ord om reale guttebok-eventyr. Utgis på norsk i disse dager.
Daniel Clowes: Eightball nr. 23 Man blir ikke nødvendigvis en helt selv om man skulle slumpe til å få superkrefter. En superhelthistorie trenger ikke nødvendigvis å handle om muskuløse helter og heroisk dåd, den kan også være om forvirrede tenåringer og makt som korrumperer. Iskald og uhyggelig sjangerlek som ingen gjør Clowes etter.
Chip Kidd (red.): Peanuts - The Art of Charles M. Schultz En slags utklippsbok som hyller Charles Schultz' 50 år med daglige “Knøttene”-striper. Fra de første prototypene av figurene hele verden kjenner, til en gammel manns siste, skjelvende streker. Her er hundrevis av striper, men også skisser, fotografier, leketøy og rariteter. Og alt er fotografert - ikke scannet, slik at fargemispass, gulnet papir og kaffeflekker er bevart. Denne boka er full av tekstur og poesi, og jeg får alltid en god følelse av å bla i den.
Jeg har opprettet en ny kategori blant linkene til høyre. Under Skriverier har jeg tenkt å legge ut de artiklene jeg fra tid til annen skriver, stort sett om musikk og tegneserier.
Jeg gjør dette mest for min egen del. For å ha skriveriene mine samlet et sted. Jeg regner nemlig ikke med at utdaterte konsertanmeldelser om obskure band vil ha spesielt bred allmenn appell.
