Dette er gårsdagens nyheter, men visse ting kan ikke få passere ubemerket bare fordi jeg har hatt mye å gjøre de siste dagene.
Det handler selvsagt om kultur-Norges aller mest skrikende urettferdighet: Hvorfor blir ikke norske tegneserier tilgodesett med annet enn glansbilder og lommerusk på statsbudsjettet?
Bevilgningen til tegneserier i 2008 var på litt over 1,5 millioner kroner, noe som til sammenligning er 6,3 prosent av hva Oslo-Filharmonien fikk eller 0,5 prosent av hva Filmfondet mottok samme år.
Slikt kan selvsagt ikke voksne mennesker finne seg i, så Flu Hartberg tok for noen uker siden initiativ til å lage et opprop stilet direkte til kulturminister Trond Giske. I tegneserieform, naturligvis. 23 serietegnere, deriblant jeg, ble bedt om å bidra med en rute hver etter Flu sitt manus.
Dagsavisen var til stede da den ferdige serien ble overrakt til Giske på tirsdag, og ABC Nyheter har laget sin egen versjon av Dagsavisens sak.
Og, som antatt, er Giske svak for smisk. Han har allerede gitt klar melding om at noe vil bli gjort:
Gjennom kulturløftet har vi programfestet en innkjøpsordning for tegneserier, det skal innføres. Tegneserier er like høyverdige som andre kulturuttrykk. Vi var opptatt av å innføre en ordning for innkjøp av sakprosa først. Nå er den på et brukbart nivå, da er tegneserier det neste som innkjøpsordningen skal omfatte.
Dette gir håp. Når man ser hvilke resultater man har oppnådd med småpenger de siste årene, burde ordentlige summer og seriøs satsing åpne mulighetene for virkelig store ting.
Siden den nå så berømte Giske-serien allerede flyter fritt på nett, publiserer jeg like godt hele greia her. Navnene på alle som bidratt står i siste rute. De fortjener en klem, alle som én. Ikke minst Flu, all-round kjernekar som han er.
For en uke eller to siden fikk jeg disse utklippene tilsendt fra Kristoffer Dongery. Tegningen er sakset fra Fantomet-klubben i 1983 og leserbrevet fra 1984.
Jeg innrømmer at jeg umiddelbart tenkte at tegningen måtte være en forfalskning fra Kristoffer sin side. Skrev jeg virkelig "Harslemoen", liksom? Dessuten mistenker jeg fyren for å være en sånn som liker å lure folk. Men jeg kom til slutt frem til at han ikke kan være så rar. Og hvis han virkelig er det, fortjener han en eller annen form for påskjønnelse.
Dette dokumenterer uansett at jeg er akkurat den samme fyren i dag som for 25 år siden. Jeg er opptatt av samme type ting, og tegner og skriver kliss likt. Den eneste betydelige forskjellen må være at jeg er blitt en del tyngre og mer skjeggete med tiden. Det er ikke bare trist, men også sant.
Nå håper jeg bare at mine mange leserbrev og -tegninger til Marvel-universet også vil materialisere seg snart.
Her er noen kjappe snapshots fra Ronnys og mine utstillingsforberedelser i går. Som det går frem av bildene, gikk vi for et sjarmerende skakt og amatørmessig uttrykk på det hele. Ut over kvelden ble det stappfullt på Frk. Larsen, Hanne gjorde en glitrende konsert og alle ble fulle og patetiske. En allerede legendarisk aften.
Bildene blir hengende i et par ukers tid, og det er mulig å kjøpe tegneseriebøker til kaffen.
Min utvalgte bok er Jeg, Donald Duck, en på alle måter stor samling serier av Carl Barks utgitt på 70-tallet.
Det vanskeligste med denne teksten, var å velge hva jeg skulle skrive om. Jeg leste veldig mye da jeg var gutt, og langt i fra bare tegneserier.
Så snart jeg behersket lesekunsten, var jeg i gang med klassikerne. Fra faren min overtok jeg et par kasser med guttebøker fra 50-tallet. Skolebiblioteket ble flittig brukt. Jules Verne, James Fenimore Cooper og Robert Louis Stevenson. Ivanhoe, Barna i Nyskogen, Robinson Crusoe, Kaptein Hornblower og Davy Crockett. Gyldendals Gode Guttebøker og Hardyguttene. Jeg slukte alt sammen. Å komme gjennom en bok, tok sjelden mer enn et par dager. Favorittene ble lest flere ganger.
Men skulle jeg valgt en annen bok enn Jeg, Donald Duck, måtte det nok blitt Tom Sawyer av Mark Twain (eller Samuel Langhorne Clemens, som han ble kalt på det uvanlig fillete omslaget til min fars eksemplar). Den må jeg ha lest fire-fem ganger. Oppfølgeren Huckleberry Finn likeså. Noen av scenene i disse bøkene står så levende for meg at de like gjerne kunne ha vært mine egne barndomsminner.
Men det ble altså til at jeg skrev om Carl Barks. Jeg kunne nemlig ikke se at det hadde vært skrevet om ham i serien før - eller om andre serieskapere for den del. Og siden det liksom er tegneseriene som har vært min greie i alle disse årene, var nok han det riktige valget. Barks' kvaliteter var selvsagt aldri noe spørsmål.
Mitt barnebokminne kan du altså lese her. Og skulle du ha lyst til å lese flere av mine skriverier, finner du en samling på denne siden. De fleste handler om musikk, men nederst ligger også en bunke tekster om tegneserier. De er noen år gamle, men jeg tror de skal være leselige ennå.
Jeg har vel nevnt at Ronny og jeg åpner utstilling på Frk. Larsen lørdag den 25.? Nå er vårt felles forlag, Jippi, ute med en notis med flere detaljer om denne sjeldne begivenheten. Ut over det som står der, kan jeg fortelle at selveste Hanne Kolstø står for musikken og at Kulturnatta uansett er den ene kvelden i Kristiansand det ikke finnes noen unnskyldning for å sitte hjemme.
Oppdatering 19.04: En Facebook-event er som seg hør og bør opprettet. Påmelding er selvsagt bindende, og fravær vil bli straffet med bøter og knips på tissen.
I dag våknet jeg til en leilighet som var tom for kaffe. Ute hadde de siste dagenes likegyldige gråvær gått over i striregn. Noen hadde igjen begynt å romstere inne hos naboen.
Noe sier meg at påskeferien nærmer seg slutten.
Det har vært 10-12 dager etter mitt hjerte. De første gikk for det meste med til rus og bakrus, sigaretter og høy råkkemusikk. De neste er blitt tilbragt i sofaen, hvor jeg har oppdaget at jeg liker krim ganske godt. Ikke sånn moderne krim hvor alkoholiserte politimenn jakter på sadistiske seriemordere, men slike hvor alkoholiserte herrer i tweed røyker pipe mens de etterforsker giftmord begått blant Chesterfield-møbler. Krim med litt stil, altså. John Dickson Carr er mannen.
Resten av påskekrim-behovet, et behov som utvilsomt er blitt plantet i meg av media og forlagsbransjen, har jeg dekket med en boks klassisk film noir.
En og annen spaser- og sykkeltur har jeg også tatt meg tid til. Dessuten har jeg skrevet en liten artikkel jeg ser frem til å få publisert, og jeg har blyanttegnet to sider Brakk.
Men akkurat nå, mens vi alle stålsetter oss for en ny økt i gruvene, anbefaler jeg å lytte til ukens spilleliste hos Louis. Jeg er ansvarlig for I Was a King, Feist & Ben Gibbard, Gary Louris & Mark Olson, Papercuts og The Handsome Family. Med andre ord: Hvis noe er veeeldig melankolsk og/eller country, så er det nok jeg som har gravd det frem.
Selv har jeg tenkt å avrunde høytiden med å se Stranger than Paradise. Lakonisk svart/hvitt-film om folk som kjeder seg er tingen for the post-påskeferie blues, tenker jeg.
Sånn kan også et tegneseriemanus se ut, i hvert fall hvis man skal tegne det selv. Dette er fra en kommende Brakk-episode hvor vi får et brutalt innblikk i vår manns sterkt metal-pregede ungdom. Den kan nok også leses som et brutalt innblikk i min sterkt metal-pregede ungdom.
Denne uken debuterer min nye serie Brakk i det utmerkede bladet M. Første to-sider blir supplert med en spesialtegnet presentasjon av seriens hovedpersoner og skaper. Gå. Ikke. Glipp!
I løpet av den lille timen som er gått siden oppstarten, er vi allerede oppe i 22 medlemmer. Litt kjapp kalkulering sier meg derfor at vi før morgendagens Redaksjon EN skal være 528 stykker. Innen bursdagen min den 21. juli, er vi 73 920. Og før året er omme, bør vi ha passert 150 000. Deretter regner jeg nøkternt med at kurven vil flate litt ut i noen år, og at vi kanskje ikke vil nå millionen før rundt 2015. Men omtrent da burde vi også ha nådd the tipping point, hvoretter alt sammen begynner å akselerere og hele Norges befolkning er medlemmer rundt 2020. Og etter det blir Brakk et fullstendig ustoppelig globalt fenomen, og jeg kan endelig trekke meg tilbake og overlate arbeidet til en skokk med underbetalte utlendinger. Da kan ingen av dere lenger regne med å få treffe meg uten å ha klarert det med sjefen for sikkerhetsstyrkene mine først. Jeg gleder meg allerede.
Og hvis vi ikke klarer såpass, blir jeg skuffet. Skuffet og kanskje til og med farlig.
Det virker unødvendig å gjøre rede for hvert enkelt valg. Alle disse er med fordi de er så forbannet bra på det de gjør. Alle sammen har på forskjellige måter vært til stor inspirasjon for meg, og alle har personlige egenskaper jeg skulle ønske jeg hadde selv.
Likevel må ikke dette forveksles med en liste over mine favorittartister eller noe slikt.
Men, altså, her er mine 20 egenrådige og elskverdige herrer. Nummereringen er med for å holde litt orden.
1. Leonard Cohen
2. Johnny Cash
3. Alan Moore
4. Werner Herzog
5. Bill Hicks
6. Robert Crumb
7. Bob Dylan
8. Stanley Kubrick
9. Neil Young
10. Nick Cave
11. Chris Ware
12. Will Oldham
13. Carl Barks
14. Tom Waits
15. Martin Scorsese
16. Paul Schrader
17. Christopher Nielsen
18. Jason
19. Roy Andersson
20. Homer Simpson
Alle bloggere som måtte ha litt tid å slå i hjel, oppfordres til å følge opp.
Nei, bloggetrangen er fremdeles ikke kommet tilbake. Men den siste uken har jeg skrevet og nesten tegnet ferdig den fjerde episoden av mine nye serie Brakk, og det er jo både viktigere og mer matnyttig. Dessuten er det nå svært kort tid før den aller første Brakk-episoden blir å finne på en bensinstasjon nær deg. Det er med andre ord gode grunner til å begynne å se lysere på tingene. Snart kommer sikkert våren også.
Det har gått tregt med bloggingen så langt i 2009, gitt. Det er selvsagt ikke noe jeg skylder noen en forklaring på. La oss bare si at dette er en av de periodene hvor kreftene ikke rekker til stort mer enn å kjempe seg opp om morgenen og å komme seg gjennom arbeidsdagen med æren i behold.
Men allikevel og til tross, gjør jeg ålreite fremskritt på tegneseriefronten om dagen. Den nye serien min, Brakk, vil bli å finne i en kiosk nær deg i løpet av mars. Under Kulturnatta i april åpner en utstilling av Ronnys og mine serier i Kristiansand. Og plutselig ser det ut til at Nr. 96, serien jeg forlengst hadde gitt opp håpet om å få utgitt, kan komme til å se dagens lys allikevel.
Ellers går ting sin vante gang. Mens jeg skriver dette, gjør for eksempel den gamle Mac-en min sitt beste for å drive meg til vanvidd. Finder (det en Windows-bruker kanskje ville kalle "skrivebordet"?) kræsjer og restarter sånn cirka annet hvert minutt, og legger seg foran alle de andre programmene. Effekten er omtrent den samme som hvis noen hadde smekket en linjal over fingrene mine med jevne mellomrom. Det er faen ikke til å holde ut. Det gir meg lyst til å slite tennene ut av mitt eget hode.
Mac-nerdene som leser denne bloggen - jeg vet at det er en hel skokk av dere - oppfordres herved til å komme med geniale tips.
Jeg innser selvsagt at det er i seneste laget å komme med julegavetips nå. Men den pengen du fikk av farmor skal vel også brukes til noe? Og hvor mange kopier av Snåsamannen trenger du egentlig?
Hvis du i stedet kunne tenke deg en lekker, nordisk tegneserieantologi (på svensk), anbefaler jeg Allt för konsten 7 som kom fra Optimal Press nå i desember.
Blant mye fint og en del rart, inneholder boken den tredje versjonen av min serie "Førsteperson". Og det er jeg kledelig stolt av.
"Förstaperson", fra Allt för konsten 7
"First Person", fra Angst Vol. 2 - The Best of Norwegian Comics
"Førsteperson", fra Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008
Sist fredag åpnet altså en utstilling av mine tegneseriesider på baren Cacadou i Oslo. Som vanlig hadde jeg planlagt å forevige den spesielle anledningen ved å ta mange flotte bilder. Men som vanlig ble det til at jeg nøyde meg med en håndfull snapshots av tarvelig kvalitet. Kvelden var allikevel svært vellykket, og alle som kom innom skal ha stor takk. Og alle som ikke kom innom, vil fremdeles ha sjansen til å se utstillingen en god stund fremover.
Kurator Tore
Hjelpegutt Flu
Cacadous legendariske dass, dekorert av Flu og et utall tissetrengte kunstnere
Dessuten: Min venn og kollega Bente er en av svært få som har en original Søbstad hengende på veggen
Jeg har ikke akkurat bremset på selvpromoteringen etter at boken min ble sluppet i mai. Og selv om det er littegrann flaut å liksom skulle selge inn seg selv hele tiden, hører det nå engang med hvis man skal være både kunstner og kremmer. Bare spør Jo Nesbø, der han sitter med klamme armhuler og signerer krimbøker på et glorete kjøpesenter midt i den mest uutholdelige julestria.
Men heldigvis hender det også at andre, helt uoppfordret, hjelper til med å skape blest.
I dag var det særdeles hyggelig å oppdage at den dyktige svenske singer-songwriteren Thomas Denver Jonsson har skrevet fint om boken i bloggen sin. Thomas og jeg utvekslet åndsverk etter at han spilte i Kristiansand i høst - jeg fikk hans siste, alldeles glimrende plate, The Lake Acts Like an Ocean, og han fikk Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008.
For en stund siden merket jeg meg også at Vanja Nilsen, damen bak dristige Wildside Comix, gjorde litt reklame for boken på årets Raptusfestival:
Og i sommer ble denne tilfeldige fyren (OK, det er broren min) observert på Sicilia, grundig fordypet i et lite stykke norsk tegneseriehistorie:
Detaljene rundt utstillingen min på Cacadou neste fredag er nå på plass. Det blir sider fra boken, en eksklusiv forhåndskikk på Brakk og muligheter for å kjøpe signerte julegaver. Og baren har alle rettigheter.
Jeg håper alle som har mulighet, stikker innom fra kl 2000 og utover. Det kommer garantert til å bli en finfin kveld (og en knallhard helg for meg som skal på julebord dagen etter).
Dette er første offisielle glimt av Brakk, hovedpersonen i min nye tegneserie ved samme navn. Denne versjonen av Brakk er riktig nok flere måneder gammel og posituren hans er ikke fullt så gorilla-aktig lenger, men det tafatte uttrykket har han beholdt.
Som alle de andre seriene mine, har Brakk hatt en lang og kronglete vei mot utgivelse. Men denne uken fikk jeg endelig bekreftet at den på nyåret får sin plass i et kulørt månedsmagasin. Det er bare å glede seg til små, mørke historier om absurde arbeidsdager, traurig hverdagsliv og meningsløsheten med det hele. En tjukk hund som snakker og røyker er også med.
Kort sagt, er Brakk en serie om livet i de harde 30-årene.
I dag fant jeg det lenge, leeenge etterlengtede Forresten nr. 22 i postkassen min. Det betyr vel at bladet i disse dager også er å finne i butikkene.
Ikke minst betyr det at Ronnys og min tre sider lange "Store nordmenn slenger dritt om Norge" nå endelig, omsider er utgitt. I den får våre ypperste landsmenn (og Kurt Nilsen) sette ord på det vi alle tenker og føler. Og vel så det. Serien er dessuten en påminnelse om at hvis Ronny bare hadde skjerpet seg litt, ville han vært en av landets aller fremste serietegnere.
Jeg har tidligere fortalt om "Store nordmenns" lange vei mot utgivelse her.
Øvrige tegneserienyheter:
Fra Sverige melder Optimal Press at antologien Allt för konsten 7 skal være ute 5. desember. Den svært lekre boken vil blant annet inneholde en oversettelse av min serie "Førsteperson". En smakebit i PDF-format kan for tiden lastes ned fra forlagets hjemmeside.
Fredag 12. desember åpner en liten utstilling av seriesidene mine på den trivelige puben Cacadou i Torggata i Oslo. Jeg vil selvsagt være til stede, og tar gjerne en øl og en prat med alle som kommer innom.
Som om jeg skulle sagt det selv. Fra den originale fargeversjonen av "Store nordmenn slenger dritt om Norge".
Sidene er ikke bare blitt svært lekre og informative, men endelig kan man også finne en skikkelig presentasjon av min bok der. Kjempelett å bestille er boken også blitt. (Det er på høy tid å tenke på julegavene, vettu.)
Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 blir nå også anmeldt av danske Seriejournalen, hvor den blir vurdert til 4 av 6 poeng. Lars Kristensen er veldig begeistret for Jesper og Jonathan, men liker ikke mine mer alvorstunge forsøk. At han ikke helt later til å ha forstått "Førsteperson", må jeg kanskje ta skylden for selv.
Det er uansett gøy å lese dansk:
Selv om serien om Jesper og Jonathan er tydeligt funderet i sluthalvfemsernes store hit på MTV - Beavis og Butthead - er den dog stadig skæg i dag, og her godt ti år senere fungerer den også som opsamlingens største raison dêtre. I små enkle historier fortalt i få, men mesterlige streger tegner Søbstad et præcist portræt af nogle forkælede møgunger, der kan lide at være nogle hårde drenge, men som inderst inde stadig bare er nogle små børn.
Boken min, Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008, fortsetter sin stille seiersgang der ute. Nå får den en særdeles hyggelig anmeldelse i siste utgave av Tegnerforbundets blad, NUMER.
Stig Andersen skriver slikt som at "...jeg er imponert over det jeg ser. Dette er friskt tegnet, tidvis svært morsomt, og det gir grunn til ettertanke" og "...takk til Roy Søbstad for en dynamisk og underholdende verden i spenningsfeltet mellom kunst og kommers!".
Særdeles hyggelig, som sagt.
Klikk her for å få artikkelen opp i leselig størrelse.
Dagbladet slår i dag til med et kjempetips til alle ungdommer som er nysjerrige på rus: Muskat!
Det er visstnok det nye "motedopet" blant kidsa i Asker og Bærum. Alt du trenger er en nøtt eller to. Du finner dem sikkert i krydderhyllen til mor. De raspes og spises, og gir timevis med hallusinasjoner. Det kunne ikke vært enklere.
Jeg tar selvsagt all mulig avstand fra denne typen eksperimentering, men en del av meg håper likevel at ungdommene har latt seg inspirere av mine gamle seriefigurer Jesper og Jonathan. De ruset seg som kjent på muskat allerede på 90-tallet. Metodene deres var dessuten mye mer grensesprengende enn dette nymotens opplegget.
Detaljene finner du på side 83 i boken min. Løp og kjøp!
Så er vi der igjen. Strilefse og havreskjorte. Fire dager i uken sykler jeg til jobb, om kvelden sitter jeg i et hjørne av stua og lager tegneserie, en permanent trussel om regn henger i luften. Gjesp.
Jeg vil gjerne benytte denne svært forglemmelige anledningen til å minne om at jeg stadig er bokaktuell. Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008, 192 sider som samler det meste jeg har laget de siste 15 årene, er å få kjøpt i både virtuelle og ordentlige bokhandler. Noen gode anmeldelser har den også fått:
Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 får en ny anmeldelse i dag - en ordentlig god en. Kristian Hellesund hos Serienett skriver blant annet:
Det er ingen tvil om at Roy Søbstad er en av Norges mest undervurderte serieskapere. Hovedverket hans så langt, tegneseriene om Jesper og Jonathan, holder flere år etter at serien ble nedlagt en meget høy standard. (...) Hva skal vi med Knoll og Tott når vi har et moderne og mer realistisk alternativ her på berget?
Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 blir anmeldt i dagens VG. En artikkel om "trendy tegneserier" blir dessuten illustrert med en Jesper og Jonathan-tegning side om side med en tegning av den franske mester Jacques Tardi. Selvsagt synes jeg det er stas.
Endelig er det blitt sommer på ordentlig. I forrige uke besøkte jeg farmor i Trøndelag. I neste uke skal jeg til Dublin med Trond A. Denne uken sover jeg lenge, ser noen filmer og drikker noen øl. Dessuten har jeg så smått begynt å pusle med en ny tegneserie. Jeg har jo faktisk ikke laget noe nytt siden jeg fullførte "Førsteperson" i desember. Den nye serien heter "Brakk", det samme som hovedpersonen, og to episoder á tre sider er i ferd med å finne sin form på tegnebordet.
Dagene er med andre ord gode. Akkurat i dag har jeg til og med bursdag. 37 år ble feiret med burger på Generalen i selskap med foreldrene mine.
Alle tegneseriefans har vær så god å se den følgende dokumentaren om Moebius. Lite er så inspirerende som å se en av de virkelige mesterne i arbeid over tegnebordet. Etter som den også tar for seg Moebius' arbeid på Alien og Jodorowkys aborterte Dune-prosjekt, har filmelskere også ha sitt å hente her.
Selv har jeg knapt lest Moebius de siste 10-15 årene, men stort sett alle bildene som blir gjengitt her, er inngraverte i hjernebarken min på samme måte som de beste scenene fra de beste filmene.
Morten Harper anmelder Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 i tospann med Christopher Nielsens Mens vi venter på dommedag i Dagens Næringsliv i dag. Ikke overraskende bruker han det meste av plassen på Nielsens bok, men han har hyggelige ting å si om min også:
Søbstad blander komedie og drama på en fin måte. Hovedfigurene hans er troverdige personer, og dialogen har en overbevisende tone. Den minimalistiske og karikerte tegnestilen er gjennomarbeidet og elegant. Hovedstolpene i boken er solodebuten "Negativ" fra 1992 (Eeh... det skal være 2002. Min anm.), en uhøytidelig Short Cuts-variant fra Sørlandet, og de mange korte seriene med de fandenivoldske fjortisene Jesper og Jonathan.
Ellers er han spesielt begeistret for mine nitidige introduksjonstekster og publiseringsdetaljer.
For å få opp hele tekstdelen av artikkelen i leselig størrelse, kan du klikke her.
Boken min, Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008, blir anmeldt til et hyggelig terningkast 5 på bt.no i dag. Walter N. Wehus skriver blant annet at "Kontinuerlig kvalitet over mer enn ti år skal man ikke blåse av". Les hele artikkelen her.
Dette er forøvrig den første anmeldelsen av boken jeg har registrert. Men så har jeg da også inntrykk av at antallet steder som driver med seriøst serieanmelderi bare er blitt færre de siste årene. Da jeg ga ut soloheftet Negativ i 2002, ble den lille lefsa anmeldt i ni forskjellige publikasjoner - alt fra Morgenbladet til Spirit (artiklene ligger fremdeles samlet her). Når jeg nå gir ut stor bok med stive permer har skriveriene altså latt vente på seg, og jeg kan ikke annet enn å ta det som et tegn på at utviklingen går feil vei. Det utgis jo beviselig langt flere serier som fortjener omtale i dag enn for fem år siden.
Spesielt dagsavisene skuffer når de ikke greier å følge opp, og støtte opp om, utviklingen. Men desto mer kudos til Bergens Tidende, i hvert fall.
Det er lørdag og tid for å se tegnefilm. Og akkurat nå er jeg fullstendig hypnotisert av "Baman Piderman". Jeg har sett den fem ganger på rappen og ledd høyere for hver gang Baman sier "I believe this is your sandwich". Blottet for logikk, slomsete utført og tvers gjennom genial. Jeg må se den en gang til.
I går fant jeg Angst Vol. 2 - The Best of Norwegian Comics i postkassen min. Som tittelen antyder, presenterer denne lille praktboken, utgitt av forlagene Dongery, No Comprendo og Jippi, et kresent utvalg utvalg norske serier for et engelskspråklig publikum. Jason, Christopher Nilsen, Steffen Kverneland, Tor Ærlig og - selveste! - Pushwagner er blant dem som er med. Med er også "Førsteperson", serien jeg laget spesielt for min egen bok.
En av tingene jeg liker best ved å få tegneseriene mine utgitt, er at de begynner å leve sine egne liv uavhengig av meg. Selvsagt er det hyggelig når de blir lest av kjentfolk. De kan tross alt se meg i ansiktet når de forteller meg hvor flink jeg er. Men enda bedre liker jeg tanken på at fremmede mennesker der ute bruker tiden sin på noe jeg har laget. Og kanskje befinner de seg på et sted jeg aldri har vært eller i et land jeg aldri har besøkt. Det kan til og med tenkes at de får noe ut av det de leser.
Akkurat nå leser en hengslete kunststudent i New York "First Person" mens han venter på at Big Wet Tits 18 blir lastet ned. Akkurat nå røyker en alenemor i Haugesund dagens siste sigarett mens hun lurer på hva greia med ansiktet til hovedpersonen er. Og akkurat nå prøver Per Sandberg å se for seg Siv Jensen naken.
Slike ting.
Dessuten: I den første Angst-samlingen var jeg representert med "Epilog", en annen av mine mørkere, semi-realistiske serier. Mens jeg i Norge først og fremst er kjent som tegner av runde hoder og lange neser, får utlendingene nå et ganske annet inntrykk av produksjonen min.
Trond tok også en serie bilder som jeg synes ble uvanlig vellykkede. Dessverre valgte redaksjonen, antakelig i et forbigående anfall av inkompetanse, å ikke bruke noen av dem. Her er et utvalg:
Jeg poster ikke den følgende bildeserien fordi den har noen som helst fotografiske kvaliteter, men fordi den kanskje kan ha litt interesse for de av dere som har rukket å lese den nye serien i boken min, "Førsteperson".
Det gikk tidlig opp for meg at akkurat denne historien ikke ville fungere hvis den ikke var tydelig forankret i virkeligheten. De sedvanlige rundhodefigurene og pappkulissene var for en gangs skyld ikke et alternativ. I stedet ble det til at jeg plasserte handlingen nærmest mulig meg selv - i min egen leilighet og i de kristiansandsgatene jeg ferdes hver dag.
Det følgende er med andre ord noen av referansebildene jeg brukte. Kikker du i boken, skal alle lokasjonene være lette å kjenne igjen.
Jeg har aldri basert meg på referansebilder før, og har ingen planer om å gjøre det igjen. Prosessen er både omstendelig og langtekkelig. Men jeg synes ikke resultatet ble så verst.
Historien begynner på soverommet i leiligheten i Kristian IV gate.
Den fortsetter ut på kjøkkenet.
Døren mellom soverommet og kjøkkenet.
Utgangsdøren som ligger i stua. Arbeidskroken min til venstre.
Høyskoleforlagets inngangsdør i Holbergs gate. Forlaget flyttet ut av disse lokalene i oktober i fjor.
Hjørnet mellom Holbergs gate og Dronningens gate. Bildene ble tatt mens vi fremdeles slet med det verste snøfallet i manns minne. Min tegneserie foregår om sommeren.
Holbergs gate sett fra Høyskoleforlagets lokaler. (Sjekk taket på bygget til venste!)
Butikken i Kronprinsens gate.
Tilbake til huset i Kristian IV gate. Min leilighet nede til høyre.
Serien ender på dørstokken min. Dagen etter at jeg hadde tusjet teksten til serien, fikk jeg tilslag på ny leilighet. I juli i fjor flyttet jeg ut herfra.
Jeg begynner å forstå hvordan Amy Winehouse har det. Hver dag står Amy og jeg opp og lurer på hva avisene har har skrevet om oss denne gangen.
I dag fant jeg gårsdagens Glåmdalen liggende i postkassen. Forklaringen på hvorfor akkurat Glåmdalen synes jeg er verdt å nevne, er selvsagt at jeg bodde i Våler i Solør på 80-tallet. Og artikkelforfatteren er identisk med mannen Internettet kjenner som Razorhack.
For å få opp tekstdelen av artikkelen i leselig størrelse, kan du klikke her.
Folk i kristiansandsområdet som står opp tidligere enn meg (de fleste, vil jeg tro), får dessuten sjansen til å se meg stotre fort og usammenhengende på Kristiansand TV i morgen tidlig. Så vidt jeg kan skjønne, kommer innslaget på samme kanal som FVNTV en gang mellom 0700 og 0900.
Fædrelandsvennen har brukt en god del plass på et intervju med meg i dag. Men siden de ikke har tatt seg bryet med å gjøre denne kulturskatten tilgjengelig på nettet, har jeg nå tatt ansvar selv.
For å få opp tekstdelen av artikkelen i leselig størrelse, kan du klikke her.
Du kan også lese et annet, mer stikkordspreget intervju hos Sørnett.
Blant alt som skal skje av happenings og fester og superstjerner og Trond Giske, byr OCX også på den første muligheten til å anskaffe Roy Søbstad - Tegneserier 19932008. Du finner den på Jippi-standen. Og skulle du slumpe til å se meg i området, er det bare huke tak. Jeg klusser gjerne litt i ditt eksemplar hvis det skulle være ønskelig.
Ut over alt jeg allerede har sagt om innholdet i boken, er det to ting jeg har lyst til å nevne spesielt. Den første er at det er her den 14 sider lange serien "Førsteperson", som er den mest ambisiøse og personlige jeg har laget, endelig ser dagens lys. Den andre er at gjesteseksjonen inneholder eksklusive bidrag fra 10 av mine favorittegnere: Odd Henning Skyllingstad, Karstein Volle, Jason, The Moen, Henry Bronken, Ronny Haugeland, Rune Borvik, Flu Hartberg, Tor Ærlig og Sigbjørn Lilleeng. Litt av et lag, med andre ord. (Memo to self: Husk at du har lovet å kjøpe øl til alle sammen.)
Resten av godsakene skal hver enkelt få lov til å oppdage selv.
Vi ses på Schous Plass til helgen!
PS: Jippi Forlag er ute med en pressemelding i anledning slippet. Interesserte kan laste den ned her.
Noen ganger er veien kort mellom liv og lære. Og noen ganger er det slik at livet imiterer kunsten og kunsten imiterer livet. Spør hvem som helst som driver med en form for kreativ virksomhet, og du vil få det bekreftet.
Case in point: I helgen tilbragte jeg mange, mange timer ved dette bordet:
I et våkent øyeblikk slo det meg, som om noen hadde tømt en bøtte isvann over hodet mitt, at jeg hadde tegnet akkurat dette bordet og denne settingen for minst fem år siden - bare med litt mer Elvis-stash:
(Tegningen er fra min serie "Elvin lever!", som selvsagt er inkludert i Boken. Men den Chick Corea-CD-en i fotoet er definitivt ikke min.)
I dag tidlig kom det bud med pakke helt fra Ungarn.
Jeg har 5 år gamle e-poster liggende, hvor forlaget og jeg diskuterer muligheten av å lage en samling av seriene mine. Nå har jeg også den ferdige boken liggende foran meg.
En kjapp sneak preview på innmaten: Første del av Erik Falks eminente forord.
To av de mer obskure seriene: Én som tidligere kun har vært ute på web og én som ble trykket i den lokale studentavisen. Å endelig få samlet slike løse tråder, er blant de tingene som gir denne utgivelsen mening for meg.
Og endelig kan det avsløres hvem forsiden skal forestille. Det er sinnarynken ved venstre øyenbryn som røper meg.
Boken er tung og solid, og den ligger godt i hånden. Den burde med andre ord være velegnet til nærkamp. Jeg sier meg fornøyd.
Det har kommet mange fine tilbakemeldinger, både her og ellers, etter at jeg kunngjorde at jeg skal gi ut bok. Det er selvsagt veldig hyggelig, og gir håp om at det skal være mulig å skape littegrann interesse for en bok med rare, små tegneserier av en obskur serieskaper.
Flere har også kommentert at de liker forsiden. Mens vi venter på utgivelsen, tenkte jeg derfor å slå i hjel litt tid ved å ta en nærmere kikk på den.
I hvert fall siden Rembrandts tid har kunstnere vært mer enn sunt opptatt av seg selv. Ens eget ansikt er en evig kilde til fascinasjon og inspirasjon. Og da tiden var inne for å komme opp med et omslag til boken min, kunne jeg ikke finne noen annen rød tråd gjennom alle seriene enn meg selv. Dermed dukket tanken om et mugshot-tema opp. Boken blir bevismappen i saken mot meg, liksom.
Det første jeg gjorde var å finne frem noen selvportretter fra et par år tilbake.
I skisseblokken min finnes denne ganske dølle tegningen. Den kan neppe kalles en karikatur engang. Men jeg syntes tydeligvis at jeg var inne på noe, for jeg fortsatte å bearbeide den.
Høyere panne, rundere kinn, stikkende øyne - mye bedre.
Den tusjede versjonen var jeg veldig fornøyd med, husker jeg. Sinte, små menn er alltid morsomme. Jeg la den ut på bloggen og brukte den lenge som avatar på forumer og slikt.
Et par år senere likte jeg fremdeles tegningen, men skulle jeg leve med den som bokforside, måtte den gjennom en runde til. Mer intenst uttrykk og enda mer karikerte trekk. Og først nå er sideskillen kommet på riktig side!
Folkens, jeg kommer med nyheter - jeg må be om absolutt stillhet:
I midten av mai kommer boken Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 ut på Jippi Forlag.
Tittelen sier det meste om innholdet. Vi snakker 190 sider av mine tegneserier fra de siste 15 årene samlet mellom stive permer. Alle de beste og mest kjente seriene er med. Mange ukjente og obskure serier er også med. Enkelte er aldri tidligere publisert. Én lengre serie er helt ny og laget spesielt for boken. I tillegg kommer fyldig bakgrunnsstoff, mange enkelttegninger og 10 gjestesider laget av mine norske favorittegnere.
Tenk deg en nennsomt sammensatt CD-boks, en DVD med masse deilig bonusmateriale eller en ekstra innholdsrik pose med lørdagsgodt. Dét er følelsen vi har gått for her. Dette skal være en sånn bok man leser fra perm til perm når den er ny, og siden kan plukke frem mange ganger og alltid finne noe nytt i.
For meg er dette det selvsagte høydepunktet i serieskaperkarrieren så langt, og noe jeg er veldig stolt av å kunne sende ut i verden. Hvis noen hadde sagt til meg i 1993 at jeg noen gang ville få utgitt noe slikt, ville jeg tatt temperaturen på vedkommende. Nå har jeg plotten fra trykkeriet liggende foran meg her på pulten.
Flere detaljer om innholdet, markeringer av sleppet og alt mulig annet kommer til å bli postet her i løpet av de neste ukene.
Det er på tide å snakke om tegneseriene mine igjen. For første gang på lenge, lenge har jeg nemlig noe ordentlig å komme med. Jeg har gitt små hint om hva som er på gang i et par års tid allerede, men endelig kan jeg bli konkret. Endelig kan jeg blåse i hornet og slå på stortrommen. Dette har jeg gledet meg til.
Men først har jeg tenkt å sutre litt.
Når jeg ser tilbake på hva jeg har oppnådd siden den siste Jesper og Jonathan-siden ble publisert i Rocky i januar 2006, er det ikke stort å skryte av. Hvis noen skulle tro at jeg har sluttet å lage tegneserier, er det forståelig. Men faktum er at jeg har jobbet med serier hele tiden. Det er bare det at alle sammen enten har passert under, forbi eller ved siden av radaren.
Hvis de da i det hele tatt har kommet seg i luften.
Fra "Hund & Katt: På hjemmefronten". Tegning: Ronny Haugeland
Jeg har laget tre serier sammen med Ronny i denne perioden (han har tegnet og jeg har stått for det meste av skrivingen). De to første, "Båtfolkets planet" og "Hund & Katt: På hjemmefronten", ble publisert i hver sin antologi med stive permer, Utslipp - Bellona 20 år og Propell. Jeg vet ikke hvor godt disse bøkene har solgt eller hvor mange som har lest dem, men det er god grunn til å tro at begge falt mellom alle stoler. Bellona-boken nådde sikkert ut til Bellona-medlemmene, men sammenblandingen av tekst og tegneserier gjorde at den neppe appellerte til mange andre. Propell var en ganske kostbar bok, i hovedsak beregnet på barn, som kun inneholdt nye, ukjente serier. Det er ikke godt å si hvem man trodde skulle kjøpe noe sånt - særlig uten noen markedsføring eller distribusjon å snakke om (boken var ikke å oppdrive i det hele tatt her i Kristiansand).
Men de to seriene ble i det minste trykket. Det ble ikke "Store nordmenn slenger dritt om Norge", den tredje serien Ronny og jeg laget. Den skulle være med i en satirisk bok til hundreårsjubileet for unionsoppløsningen. Men alle jubileer må som kjent ta slutt en gang, og ved denne anledningen somlet forlaget så lenge at det til slutt ble meningsløst å gi ut boken i det hele tatt.
Fra "Nr. 96"
Verst gikk det likevel med "Nr. 96", en 17 sider lang serie jeg tegnet etter manus av en ganske kjent norsk forfatter. Det var et prosjekt jeg kastet meg over med stor iver og brukte store deler av et år på, men som til slutt kokte bort i ingenting. Absolutt ingenting. Alt jeg sitter igjen med er en av mine lengste serier noen sinne - lagret på min egen harddisk. "Store nordmenn" fikk vi i det minste betalt for.
I sannhetens navn bør det nevnes at jeg har fått ut noen småtterier på tilfredsstillende vis i løpet av disse årene - to sider i M og én i Karstein Volles andre Fakta fra verden-bok. Dessuten vil også "Store nordmenn" bli utgitt ganske snart (selvsagt i en helt annen kontekst enn den ble laget til). Dette er likevel ganske marginale ting i forhold til de prosjektene jeg ikke kan se å ha fått noe igjen for.
Skuffelsen ligger ikke først og fremst i mangelen på ære, berømmelse og penger. Det kjipe er følelsen av å ha kastet bort tid, krefter, entusiasme og evner på noe man trodde skulle bli en kul greie, men som viste seg å være basert på lite gjennomtenkte ideer og svak gjennomføringsvilje.
Man føler seg kort og godt litt dum for å ha vært så ivrig og så lite kritisk.
Men, OK, greit. Jeg er gammel nok til å innse at ett skritt frem noen ganger betyr to skritt tilbake. Jeg trøster meg med at jeg, tross alt, har hatt interessante ting å jobbe med hele tiden. Og at det ikke er tegneseriene som skal betale regningene mine.
Og nå er altså tiden inne for å avslutte denne fasen og ta fatt på den neste. En gammel serietegnerskrukk går en ny vår i møte. Endelig.
Minst like lenge som jeg har kunnet lese, er det blitt påstått at tegneserien endelig er blitt voksen. "Wheee, nå er ikke tegneserier bare for barn lenger!", liksom.
Yeah, right.
For det første er påstanden nesten like kjedelig som den evinnelige debatten om hvorvidt tegneserier kan være kunst. For det andre er det selvsagt noe forbannet sludder.
Ta nå for eksempel på de to siste tegneseriene jeg har kjøpt. Til tross for at de tilsynelatende er myntet på et voksent publikum, inneholder begge fargerike plastleketøy. Med The League of Extraordinary Gentlemen: Black Dossier av Alan Moore og Kevin O'Neill følger et par ganske stilige 3D-briller. Med siste nummer av Mads Eriksens M følger en tøff pistol som skyter små, gule gummihøner (å, joda!). "Ikke for barn under 3 år," står det på forpakningen.
Her snakker vi i beste fall om blandede signaler.
Nå venter jeg bare spent på årets Donald-solskjerm. Jeg forventer nesten at den er laget med oss på 36 og et halvt i tankene.
Jeg leser på Serienett at antologien Angst nå endelig ser dagens lys. Dette 100 sider store praktverket, som har vært på gang siden i vår, er Jippi Forlag og No Comprendo Press sitt felles fremstøt mot det amerikanske markedet. Serieskaperne som blir presentert er Christopher Nielsen, Jason, Steffen Kverneland, Lars Fiske, Lene Ask, Rui Tenreiro, Tor Ærlig, Anna Fiske, Sigbjørn Lilleeng, Odd Henning Skyllingstad, Mette Hellenes, Knut Nærum og, you guessed it, jeg. Mitt bidrag er den fire år gamle serien "Epilog" (eller "Epilogue", som mine amerikanske fans snart vil kjenne den som).
Jeg har ikke sett boken selv ennå, men fra sikre kilder - en av utgiverne, faktisk - har jeg at det er blitt den lekreste norske tegneserieutgivelsen noen sinne.
For min egen del ser jeg på dette som første skritt mot det store internasjonale gjennombruddet. Først tar jeg Manhatten, så tar jeg Berlin.
Det er på høy tid å minne Verden på at jeg fremdeles lager tegneserier.
Riktig nok har jeg bare publisert ynkelige to sider i hele 2007. Riktig nok har det meste av tiden gått med til å designe, skrive og illustrere. Men det er nå fremdeles tegneserier som er the grand old thing, da. Det er seriene mine jeg tenker på når jeg står i dusjen, når jeg sitter på do og når jeg ikke får sove. Og så snart de pengeinnbringende prosjektene kan legges til side i noen timer, prøver jeg å klemt inn litt aktiv serieskaping.
Selvsagt tar det uutholdelig lang tid å få gjort noe ferdig på denne måten. Men når jeg først gjør et gjennombrudd, føles det desto bedre.
Case in point: I går kveld tusjet jeg de siste strekene på den 14 sider lange serien "Førsteperson". Og med dét, er en stor byrde løftet fra mine lute skuldre.
Hva gjør at hjemmet ditt blir ditt? Det ligger i de små gjenstandene du legger på hyller, vegger, bord... over alt. Ting du liker å se hver dag. Innrammede minner. Vaser med friske blomster. Et enkelt, tent lys. Alt gjenspeiler deg.
Det er på tide å skjenke verden nok en årgangsserie fra pappkassearkivet.
Denne er fra samme kladdebok som den forrige, men er nok laget med en god del flere seriesider på baken. Ikke bare er selve tegningene blitt et hakk mer sofistikerte (om ikke nødvendigvis mer sjarmerende), men også storymessig er det utvikling å spore. Historien går ikke lenger rett fra punkt A til B, men tar flere overrumplende vendinger underveis. Jeg later dessuten til å være mer bevisst på at det er komedie jeg lager og figurene har fått tydelige personligheter.
Klikk på sidene for å se dem i lesbar størrelse.
Igjen blir vi kastet rett inn i handlingen: En skapsprenger er i ferd med å utføre sine ugjerninger mot en ikke navngitt bedrift.
Fantomet viser seg fra første stund som en inkompetent kløne. Spesielt godt liker jeg det sleske skråstrek tåpelige oppsynet til mr. Walker i rute 3. At han slår over til en slags Hedmarksdialekt i siste rute, er antakelig for å oppnå en komisk effekt (favorittbandet mitt var tross alt Vazelina Bilopphøggers).
Bildet av en glisende skurk som løper av gårde med en haug penger mens han roper "Jeg er rik!", er et gjennomgangsmotiv i seriene mine fra denne perioden.
De to rutene som er klusset over med grønn fargeblyant, antyder at serien opprinnelig var tenkt å få en mye kjappere og mer kontant konklusjon. Men denne gangen har jeg altså valgt bort de enkle løsningene.
Legg også merke til den ironiske kontrasten mellom fortellerstemmen og innholdet i rute 4.
Jeg lurer forresten på om Gurans hilsen "Ha, Fantomet", ikke egentlig betyr at han tenker: "Ha! Her kommer den dusten Fantomet, da kommer nok noe sprøtt til å skje."
På denne siden viser Fantomet seg overraskende handlekraftig. Men ikke like handlekraftig som Guran.
Akkurat fremstillingen av Guran er kanskje det mest interessante grepet i denne historien. I originalseriene er ikke Guran stort mer enn en komisk liten tjukkas med rar hatt. I min serie er han ikke bare gründer med egen kafé (og egne reklamefyrstikker), men han tvinner både skurken og Fantomet rundt lillefingeren som ingenting.
Fantomet er en lettlurt tulling, skurken får sin straff og Guran bare ruler.
I ettertid (nærmere 30 år etter, faktisk) ser jeg jo at serien ikke hadde trengt de to siste rutene. Hverken Guran eller Fantomet gjør annet enn å gjenta seg selv (sistnevnte helt ordrett). Kanskje tok jeg dem med bare for å understreke at Fantomet er skikkelig, skikkelig treg.
Den halvhjertede tegningen som fyller resten av siden er muligens tegnet i et uinspirert øyeblikk, men jeg velger å tro at den er laget av lillebroren min.
Siden jeg fremdeles ikke er ferdiginnflyttet i mitt nye hjem, gjør jeg også fremdeles interessante funn i råtnende pappkasser. Nylig kom jeg for eksempel over denne "ulinjerte arbeidsboken", som jeg tror må være fra sent 70-tall:
Blant en mengde tegninger av biler, klassekamerater og tungt bevæpnede cowboys, inneholder boken også en lang rekke tidlige tegneserier fra min hånd. Som omslaget antyder, har de ofte Fantomet i hovedrollen.
Den første av dem ser slik ut (klikk på sidene for å nyte dem i storformat):
Allerede i første rute blir det gjort klart at vi snakker knallhard actionserie her. Jeg kaster ikke bort tid på hverken unødig kontekst, karakterbeskrivelser eller føleri, men går rett inn i et høydramatisk bankran med påfølgende biljakt, skyting og nevekamp.
Favorittruten min er nok den som viser Fantomet som tar heisen, og har bildeteksten "Fanomet (sic!) tar heisen". Legg også merke til den brutale lydeffekten ("KRÆSJ") i det Fantomet treffer asfalten med hodet først. Her spares ikke leseren for noe.
Nederst på side 2 ser vi dessuten hvilken snedig sirkelkomposisjon historien har: Den begynner med skurkene på vill flukt i bil og Fantomet som kommer svingende fra oven - og slutter likedan. Forskjellen er selvsagt at Fantomet triumferer den andre gangen.
Hvis man ser nøye nederst i høyre hjørne på side 2, vil man se at jeg har skrevet "SLUTT" - og så pusset det ut. I siste liten har jeg tydeligvis funnet det nødvendig å avslutte serien med en ekstra rute, en som med all mulig tydelighet viser at det gode har seiret. (Den andre skurken ble, etter alt å dømme, slått i hjel av Fantomet nederst på side 1.) Problemet jeg da fikk, og som vil være kjent for alle serieskapere, var hvordan jeg skulle fylle resten av siden etter at historien var ferdig fortalt. Det valgte jeg å løse med et elegant blåkopi-portrett av Fanomet (dobbelt-sic!) og Sala.
Hvis noen lurer på hvorfor "Sist spilt"-listen til høyre på denne siden blir så sporadisk oppdatert for tiden, så er det fordi internettstatusen i heimen fremdeles ikke er avklart. Spillelisten blir bare oppdatert når jeg hører på musikk på jobb. Dermed kan heller ikke de oppsummerende listene som genereres av Last.fm sies å være helt representative for hva jeg hører på om dagen.
Men etter at Sojourner-boksen til Magnolia Electric Co kom i hus, hører jeg jo uansett kun på den.
Det er selvsagt også en sammenheng mellom internettstatusen og manglende blogg-oppdateringer.
Jeg har en stund tenkt på å blogge noe om The Rolling Stones. De griske, gamle gribbene fortjener litt positiv omtale, synes jeg. Vi får se hva det blir til. Nå som jeg har nevnt det her, vil jeg muligens få dårlig samvittighet og gjøre noe med det ganske snart.
Ellers er dagene gode. Egentlig bruker jeg mine trangt tilmålte kveldstimer til å lage skolebokillustrasjoner, men denne uken har jeg også rukket å tusje noen sider av "Førsteperson". De har ligget i et hjørne og skult på meg siden før jeg flyttet.
Selv om du av en eller annen FULLSTENDIG SINNSSYK grunn ikke kjøper M hver måned, så må du FOR GUDS SKYLD ikke gå glipp av nummeret som kommer ut i dag. Ikke bare er det noe så fett som et robot-spesial, men du får også en splitter ny, to sider lang serie fra meg kalt "Gal vitenskapsmann med kjemperobot vs. gal vitenskapsmann med kjemperobot".
OK, så er kanskje bidraget mitt basert på et nokså tarvelig poeng. Men med den brutale deadlinen jeg fikk, måtte jeg bare gå for den første robot-ideen som falt meg inn. (At akkurat dette var det første som falt meg inn, er selvsagt nok en grunn til bekymring.)
Det er likevel lenge siden jeg har hatt det såpass morsomt når jeg har laget tegneserie, og jeg tror at det vises. Spesielt fans av seriene mine fra Forresten-dagene burde like denne.
På kjøpet (ahem!) får du dessuten godbiter fra blant andre Peter Bagge, Karstein Volle, Torbjørn Lien, Øystein Runde og, selvsagt, Norges klart morsomste serieskaper for tiden: Mads Eriksen.
Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med å skrive artistbios for Quart for en god stund siden. Men siden programmet fremdeles ikke er ferdigbooket og enkelte tidligere bookinger aldri er blitt omtalt, har jeg måttet klemme ut av meg noen til:
Ellers har sikkert trofaste lesere fått med seg at dagene mine ivafall ikke går med til å blogge. Og ikke har jeg, som man kanskje kunne tro, flyttet virksomheten over på Facebook eller noe sånt.
Nei, det har bare vist seg så vanskelig å blogge med tomt hode.
Foruten den nevnte skrivingen, har jeg hatt mer enn nok med å knytte alle løse tråder på jobb slik at jeg snart kan ta meg en real ferie. Og med å få gjort unna noen hastetegneseriegreier. Og samtidig holde koken oppe på Det Store Tegneserieprosjektet. Og, ikke minst, er jeg blitt besatt av tanken på å selge leiligheten min og kjøpe en ny. Og dét innebærer å gå på visninger, prate med banker og meglere, tenke på pengeting og andre ubehageligheter som tapper en stakkar for energi og kreativitet.
Solbrent er jeg også.
Men alt dette går nok over. Det er sikkert bare en fase jeg må gjennom. En dag kommer jeg til å kunne se på mine medmennesker med overbærenhet og forståelse, og jeg kommer til å skrive blomstrende blogginnlegg om dem i stedet for å sutre om småtterier som ikke raker andre enn meg selv.
Hum, ja, hvor var vi? Skal vi se... Jeg har følelsen av å ha gjort en hel masse greier i det siste, men akkurat nå kan jeg ikke komme på hva.
Jeg har ihvertfall laget en liten tegneseriesnutt kalt "Gal vitenskapsmann med kjemperobot vs. gal vitenskapsmann med kjemperobot". Som tittelen antyder, handler den om to gale vitenskapsmenn med hver sin kjemperobot. Utgivelsen av den skal være rett rundt hjørnet, tror jeg. I ledige stunder har jeg også jobbet litt med den lenge bebudede 14-sideren "Førsteperson". I skrivende stund ligger blyantoriginalen til side 9 på lysbordet ved siden av meg. Det vil nok likevel drøye en stund før den ser dagens lys.
Alt jeg kan si om helga som var, er at den var alt for begivenhetsrik til å oppsummere med ord. Her er i stedet noen spredte bildeglimt.
Og, ja, det kommer selvfølgelig en delegasjon fra Kristiansand til Oslo Comics Expo 08 også.
Ronny og jeg greier nesten å holde forventningene til helga i sjakk.
Ganske tilfeldig snublet vi innom Mono rett etter ankomsten. Der sto til vår store overraskelse Jesse Sykes & The Sweet Hereafter i et hjørne og spilte. Det var veldig fint.
Åse Marie og en småfeit, klengete fyr på Cacadou.
Hjemme hos Tore Strand Olsen tidlig en morgen: Ronny, Tore, Flu og brillene mine.
Og Ronny bare oser rå sex. Alltid. Han kan ikke annet.
Underleppa til Ronny, gapet til Tara, deler av kjæresten til Tara og en stor del av Leif.
Henry, Ronny og Christoffer på Mir. Morten Harper og Sigbjørn Lilleeng konverserer til høyre.
Den obligatoriske, nattlige pissekonkurransen.
Noen gamle musikkaviser og en gammel rocker på Elm Street.
På lydsjekk med The Near Mint First Editions: Flu Hartberg, Henry Bronken, Håvard S. Johansen og Odd Henning Skyllingstad. Deres versjoner av låter som "War Pigs" (oversatt til "Tegneserietinget") og "Breaking the Law" ("Ser du meg nå?", en hyllest til Tor Ærlig) var blant helgas høydepunkter.
På Cacadou fant vi Calvin Krogh, som forventet med hår under nesa og rødvin på skjorta.
Det siste jeg husker før alt ble svart, er at Bruce Willis fremdeles hadde hår.
Bare så alle til en hver tid er oppdatert på hvor jeg befinner meg: torsdag tar Ronny og jeg turen til Oslo. De som måtte ønske et personlig treff, har å ta kontakt.
Det viser seg nemlig at superheltserier blir mye morsommere lest med jenteblikk: "And once again, Superman makes my boyfriend look like a giant pile of crap."
Jeg lager altså tegneserie igjen. Det vil si, for øyeblikket føles det mer som om jeg redigerer tegneserie.
Bildet over viser materien jeg har å jobbe med. Og for et jævla rot det er.
Utgangspunktet for serien er et manus jeg skrev for omtrent et og et halvt år siden. Tanken var å få en annen til å tegne en historie jeg selv har mislyktes med flere ganger i løpet av årene. Jeg viste manuset til noen folk, men det kokte bort i ingenting.
I fjor bestemte jeg meg for gjøre et nytt forsøk selv, om ikke annet for å få historien ut av hodet en gang for alle. De forskjellige scenene har hele tiden stått veldig klart for meg, men historien som helhet har alltid syntes å mangle noe.
Nede til høyre ligger denne andre versjonen av manuset, pluss de små lappene jeg noterte på i hele fjor sommer. Til venstre ligger en del figurskisser og flere notater.
På neste rekke ligger de 8-10 sidene jeg rakk å skisse ut i A4-format i august, før jeg måtte legge hele prosjektet til side for å lage skolebokillustrasjoner.
Da jeg plukket papirene fram igjen litt ute på nyåret, hadde jeg fått noen nye ideer som betydde at jeg måtte begynne på nytt igjen. Denne gangen gikk jeg for A3-format. Siden har jeg prøvd å sy sammen alle disse bitene til noe leselig. De 10 sidene jeg har skisset ut så langt, ligger øverst. Til sammen vil det bli et sted mellom 15 og 20 sider.
Tittelen er "Førsteperson". Som nevnt tidligere blir det min mest pretensiøse, navlebeskuende og beste serie til dato.
Men egentlig driver jeg og lager tegneserie om dagen. Og det føles bra. Det er godt å være i gang med noe eget igjen.
For første gang baserer jeg i stor grad tegningene på referansebilder. Det er helt naturlig siden akkurat denne serien krever en viss realisme, og dessuten foregår her i Kristiansand.
Men det har også bydd på uforutsette problemer. Været er ikke noe jeg som serietegner er vant til å ta hensyn til, men se på denne benken jeg knipset i Wergelandsparken i dag:
Her skulle hovedpersonen min ha sittet.
Nå må jeg enten skrive om historien til å foregå under det verste snøfallet i manns minne, med mange snømåkingssekvenser og slikt, eller så må hele prosjektet utsettes til våren.
Og, ja, å gå tilbake til å bruke fantasien, ville føles som å ta to skritt tilbake. Vi lever tross alt i 2007.
For et par dager siden dukket endelig Bellona-boka opp i postkassen. En riktig flott og neppe særlig miljøvennlig sak er det blitt. At undergrunnskredibiliteten min får det endelige nådestøtet i det jeg bidrar i samme bok som Kåre Willoch, Kjell Magne Bondevik og Morten Harket, er nok noe jeg bare må lære meg å leve med.
Helgas begivenhet er likevel lanseringen av Karstein Volles nye bok, Med hånden på hjertet - 125 fakta fra verden. I tillegg til en stor samling av en av landets morsomste og mest originale serier, får du en fyldig gjesteseksjon hvor jeg er blant bidragsyterne. Sleppefesten er på Spasibar i kveld. Flere detaljer om boka og begivenheten finner du hos Jippi forlag.
I et patetisk forsøk på å skape litt J.D. Salinger-aktig mystikk rundt egen person, kommer undertegnede nok en gang til å glimre med sitt fravær.
Det er nesten ikke til å tro, men nå er Propell endelig ute. Lanseringen var på lørdag, fra og med denne uka er boka i ordinært salg.
Siden det har tatt rundt regnet åtte år å få dette til, føles det riktig å skrive noen ord om det.
Propell er Tore Strand Olsen sitt prosjekt. Akkurat dét må det ikke herske noen tvil om. Tore har jobbet med å få dette på bena helt siden 1998. Det var da han samlet en gjeng serieskapere for å fylle det han så som et stort hull i det norske tegneseriemarkedet. Den gang som nå var kommersielle, norskproduserte serier mer eller mindre ensbetydende med striper for et mer eller mindre voksent publikum. Det som ikke fantes var lengre, kommersielle, norskproduserte serier som kunne leses av både store og små. Tenk "Asterix", "Sprint" eller "Donald" av Carl Barks. Tenk 10-15 sider lange eventyrserier med rot i norsk virkelighet. Tenk et blad fylt med nye, norskproduserte serier hver måned.
Noe sånt.
Blant serieskaperne Tore tok kontakt med var Ronny Haugeland og meg. Vi så dette som en mulighet til å endelig få gjøre en fast serie sammen, og hoppet selvsagt på.
Jeg husker ikke lenger hvordan vi kom i gang. Men alle de andre gangene vi har jobbet sammen, har det startet med litt ustrukterert babling over noen øl. Ihvertfall hadde vi snart bestemt oss for å ta utgangspunkt i Ronnys serie "Territoriet".
"Territoriet". Fra Ronnys solohefte Torden Gorgon.
"Territoriet" var Ronnys inntil da siste forsøk på å lage en funny animal-serie. Den handlet om en hund og en katt som småkjeklet seg i mellom. Det mest originale ved den var nok at den av og til ble littegrann kinky. En side kunne for eksempel begynne med at hunden jaget katten - og slutte med at ligger de i samme seng, nypulte og fine. Sånne ting.
Sammen prøvde vi å videreutvikle greia litt, skape litt større muligheter. Figurene ble mer mennesker og mindre dyr. Katten ble til Anne Katt og hunden ble, etter mye hodekløing, til Tom Hund. Siden de allerede hadde "gjort det", lot vi dem flytte sammen og inn i en blokk. Og jo mer vi snakket om det, jo mer ble selve blokka en viktig del av konseptet. Den ble til en slags Noas Ark, hvor hver leilighet huset en ny dyreart. I etasjen over kunne noen muslimske ekorn som nettopp hadde innvandret fra Tyrkia bo. I etasjen under kunne et ungt froskepar som ventet barn og hadde 3446 klekkeklare egg i leiligheten holde til. Vaktmesteren kunne være en høyreekstrem ilder. For eksempel.
Mulighetene for å komme opp med historier ble plutselig endeløse.
Som et første forsøk skrev vi, med litt hjelp av Tore, en historie kalt "På hjemmefronten". Først laget vi en sju sider lang skisseversjon Tore trengte til dummyen han skulle selge inn til forlagene. Etterpå satte Ronny i gang med å tegne originaler.
Fra dummyversjonen. Merk tvilende navngivning av figurene.
Det var bare ett problem: 52 sider nye, spesialproduserte serier hver måned krever mye penger og en sterk vilje til å satse. Etter noen runder fram og tilbake takket alle forlagene nei.
Propell ble lagt på is. "Hund & Katt" ble lagt til side. Alle gikk videre til andre ting.
Heldgvis ga Tore aldri opp håpet. I vår, lenge etter at alle andre hadde gitt opp håpet og glemt alt sammen, tok han en ny ringerunde og lurte på om vi hadde lyst til å være med å lage Propell. Egmont, som de siste årene har satset mye på å utvikle norske serier, ønsket nå å gi ut det vi hadde i bokform. Tanken deres var vel å forsøke en myk start.
Snart satte Ronny og jeg oss ned med noen øl, og kikket på skissene og ideene vi hadde kommet opp med sju år tidligere. Mye av det var veldig merkelig, mye av det var riktig morsomt. Det manglet ikke utgangspunkter for historier, for å si det sånn. Til slutt bestemte vi oss likevel for at det første vi måtte gjøre, var å lage ferdig "På hjemmefronten". Det er noe med å bli ferdig med det man har begynt på, og denne historien er en utmerket introduksjon til universet vi har lyst til å skape.
Denne gangen skrev jeg et ordentlig manus, hvor jeg prøvde å samle de beste poengene fra forrige runde, legge til noen nye og dessuten gjøre de forskjellige karakterene tydeligere. Jeg liker å tro at jeg har lært litt om slikt de siste årene.
Resten dreier seg stort sett om Ronnys trege avtrekker og omtrentlige forhold til deadlines.
Etter mange utsettelser ble "Hund & Katt: På hjemmefronten" tegnet og fargelagt på to og en halv uke i august. Og med tanke på at vi begge har ordentlige jobber ved siden av, er det fort.
Og nå er Propell endelig ute. Lanseringen var på lørdag, fra og med denne uka er boka i ordinært salg. Det er nesten ikke til å tro.
Ronnys og min serie utgjør forresten bare sju av de 112 sidene. Resten fylles av Inkalill, Kaj Konrad Clausen, Olav Asland, Flu Hartberg, Tore Strand Olsen, Bendik Kaltenborn, Kristoffer Kjølberg, Knut Nærum, Bjørn Ousland, Audun Røberg, Tore Knutsen og Tor Erling Naas.
Flere gode grunner til å plukke opp Propell trenger du ikke.
Fra den ferdige serien. Tegning av Ronny, fargelegging av meg.
Utslipp-forside av Steffen Kverneland. Propell-forside av Tore Knutsen og Tore Strand Olsen
I det siste har jeg lurt litt på hvor sjelden man kan publisere noe og fremdeles kalle seg serieskaper.
Saken er nemlig at jeg så langt i år har gitt ut ynkelige én - 1 - side. Den ene siden var epilogen til Jesper og Jonathan i januar-nummeret av Rocky.
Det er ikke det at jeg har latet meg. Faktisk har jeg jobbet med serier uten opphold i hele år. Det er bare så få som har sett noe av det jeg har laget.
Men i det situasjonen så smått begynner å føles uholdbar, skjer det endelig noe.
Denne uka skal begge seriene Ronny og jeg har laget det siste halve året, være ferdig trykket og på vei ut i verden.
Den første, "Båtfolkets planet", blir å lese i Utslipp - Bellona 20 år på Vega forlag. Dette er, som tittelen antyder, jubileumsboka til Bellona. Hverken Ronny eller jeg kan vel skryte på å oss mer miljøengasjement enn litt sporadisk kildesortering, men Bellona er likevel en organisasjon jeg ikke har noe problem med å støtte. I tillegg til at de helt opplagt kjemper på den gode siden, har de alltid virket både passe saklige og passe tøffe i trynet.
"Båtfolkets planet" er løselig inspirert av "Planet of the Apes", Bibelen og livet i den sørlandske skjærgården.
Den andre serien, "Hund & Katt: På hjemmefronten", er med i Egmont-utgivelsen Propell. Propell er et slags prøveprosjekt hvor en mengde nye allalders-serier blir lansert. Framtiden til de forskjellige seriene er helt åpen, men jeg håper virkelig at vi får sjansen til å lage flere serier om Tom Hund og Anne Katt. Mulighetene for å fortelle historier om dem og den vilt eksotiske blokka de bor i, virker uendelige.
Både "Båtfolkets planet" og "Hund & Katt" er ordentlige samarbeidsprosjekter. Historiene har Ronny og jeg klekket ut i fellesskap, jeg har skrevet manus, Ronny har tegnet og jeg har fargelagt. The making of "Båtfolkets planet" har jeg fortalt mer detaljert om tidligere. Den rekordlange unnfangelsen til "Hund & Katt" skal jeg komme tilbake til.
Propell blir lansert med signering på Norges beste bokhandel, Tronsmo, lørdag kl 12.00. Ryktene sier at sjefspropellatør Tore Strand Olsen, Knut Nærum, Tore Ærlig, InkaLill og flere av Dongery-karene er blant de fremragende menneskene som vil være til stede.
Jeg må innrømme at det er gøy å komme over ting som dette. Det gjør godt å se at noe man brukte mye tid på i ungdommen fremdeles lever sitt eget liv der ute i periferien et sted.
For de som ikke vet det, var Fanatazine en tegneseriefanzine jeg laget sammen med blant andre Ronny Haugeland, Roald Andersen, Andreas Tellefsen, Morten Sætren og Torstein Gundersen. Vi trykket også serier av folk som Jens K. Styve og Trygve Høiseth. Dette var tilbake på sekstitallet, og Fantazine var en av hjørnesteinene da Jippi Forlag ble startet opp i 1972. Sånn sett har Fantazine gjort seg fortjent til en liten fotnote i norsk tegneseriehistorie.
Men bare så det er sagt: jeg har ikke noe som helst med denne auksjonen å gjøre. Jeg tror ikke jeg har alle de bladene selv en gang.
Jeg prøver å prioritere tegningen om dagen. Jeg har tegnet Maria som spiser jordbær, og jordbærene som spiser Maria. Jeg har laget seriestriper om pronomener og interjeksjoner. Og jeg som aldri, bortsett fra en og annen Donald, har tegnet funny animals, prøver å tegne geiter, bier, ulver, kattunger, pinnsvin, mus og pantere.
Når jeg blir for stiv i muse-, drikke- og tegnearmen, bopper jeg en orange ballong opp mot taket en stund. Det tømmer hodet og myker opp muskler. Ballongen er mitt bankebrett.
Selv om jeg egentlig ikke tenker på den lange tegneserien jeg skal ta fatt på når jeg er ferdig med skolebokgreiene, later det til at den blir jobbet med nede i underbevisstheten et sted. Nye poenger og momenter kommer ihvertfall til meg på de underligste tidspunkter. Pulten fylles opp av notatlapper. Serien blir min mest humørløse, navlebeskuende og pretensiøse til dato, og jeg ser ingen grunn til at den ikke skal bli min beste.
Hver natt er det én mygg på soverommet mitt. Hver natt slår jeg den ihjel, og neste natt er den tilbake. Jeg lurer på om vi kan ha inngått en slags bisarr dødspakt i søvne.
Her er en godbit til alle dere som er, eller skulle ønske at dere var, serietegnere (jeg vet at det gjelder samtlige som leser denne bloggen): Wallace Wood's 22 Panels That Always Work.
Skriv ut og spikre opp over tegnepulten for inspirasjon, og som en påminnelse om at det enkle ofte er det beste. Og alltid enklere.
Larry Hama, som antakelig skal ha æren for at denne unike siden er blitt tatt vare på, forteller: I worked for Wally Wood as his assistant in the early '70s, mostly on the Sally Forth and Cannon strips he did for the Overseas Weekly. I lettered the strips, ruled borders, swipe-o-graphed reference, penciled backgrounds and did all the other regular stuff as well as alternating with Woody on scripting Cannon and Sally Forth.
The "22 Panels" never existed as a collected single piece during Woody's lifetime. Another ex-Wood assistant, Paul Kirchner had saved three Xeroxed sheets of the panels that would comprise the compilation. I don't believe that Woody put the examples together as a teaching aid for his assistants, but rather as a reminder to himself. He was always trying to kick himself to put less labor into the work! He had a framed motto on the wall, "Never draw anything you can copy, never copy anything you can trace, never trace anything you can cut out and paste up." He hung the sheets with the panels on the wall of his studio to constantly remind himself to stop what he called "noodling."
When I was starting out as an editor at Marvel, I found myself in the position of having to coach fledgling artists on the basics of visual storytelling, and it occurred to me that the reminder sheets would help in that regard, but three eight-by-ten pieces of paper were a bit unwieldy, so I had Robby Carosella, the Marvel photostat guy at the time, make me re-sized copies of all the panels so I could fit them all on one sheet. I over-compensated for the half-inch on the height (letter paper is actually 8 1/2 by 11) so the main body of images once pasted up came a little short. I compensated for that by hand lettering the title. Kilde: Joel Johnson (som også har lagt ut høyoppløselige scanninger av siden). Om Wallace Wood: Wikipedia.
Men husk for alle del, som Ivan Brunetti viser her, at ruter med store romper og ronking også er noe som alltid fungerer.
Johnossi var veldig bra i går. Det er utrolig hvor mye lyd man kan få ut av bare kassegitar og trommer. Svetten silte av veggene på Charlies. Se dem hvis du får sjansen.
Men rock'n'roll-livet krever sitt. Det meste av dagen i dag har vært tilbragt i en heller ynkelig tilstand på sofaen. Bare ved hjelp av pur viljestyrke og en slump rødvin, har jeg i kveld maktet å avslutte en liten hyllest til kollega Karstein Volle.
Det er bare snakk om en enkel ensider, men her kommer det fram fakta Karstein neppe var klar over selv en gang.
Riktignok er jeg som vanlig usikker på fargevalgene mine. Meningen var at det skulle være litt "Fakta fra verden"-aktig, men jeg vet ikke helt, jeg... Oh well, serien skal ikke ut før til høsten, så det er plenty tid til å justere.
Tallet på små og store serier som skal publiseres i løpet av høsten, er nå forresten oppe i fem. Det skal bli spennende å se hvor mange som faktisk kommer ut som planlagt.
Men akkurat nå er det uansett festival som gjelder. Kveldens band er Emmerhoff and the Melancholy Babies.
Dette er herr Jensen. Herr Jensen er en pen, eldre mann på sekstisju år. Han bor i Holeveien 96 sammen med den gamle schæferen Donny. Herr Jensen og Donny har et stort hus og hagen full av magnoliatrær.
Nr. 96 er skjult bak et stort gjerde. Ingen vet hvem som bor bak gjerdet, og det står ingenting på postkassen.
Ingen vet hvem herr Jensen og Donny er.
Herr Jensen og Donny er de to viktigste figurene i serien "Nr. 96", som jeg nettopp har gjort meg ferdig med. Den er sytten sider lang. Det er ikke jeg som har skrevet manuset, men jeg har jobbet til og fra med denne historien i et år nå. Planen er at den skal gis ut til høsten.
Jeg kommer selvsagt tilbake til herr Jensen og Donny da.
Ah. Det har tatt sin tid, men i går kveld kunne Ronny og jeg endelig si oss ferdige med de åtte sidene som utgjør "Båtfolkets planet".
Og det var sannelig på tide. Hadde det ikke vært for adskillig redaksjonell velvilje, hadde dette aldri blitt noe av.
Det var i januar vi satte oss ned over en stabel sixpacks for å klekke ut ideer. Noen måneder i forveien hadde vi sagt ja til å bidra til et bokprosjekt, og i januar lå vi allerede langt bak skjema.
Men vi er et bra team, Ronny og jeg. Når vi først får satt oss ned med de halvtenkte tankene og ideene vi måtte ha, pleier rare, overraskende ting å skje. Sammen kommer vi alltid opp med noe vi umulig kunne ha funnet på hver for oss. Denne gangen tok det oss maks en time å klekke ut et synopsis vi syntes var både originalt og morsomt, og vi kunne bruke resten av kvelden på å prate piss og drikke oss fulle.
En uke eller to senere ga jeg et ferdig manus til Ronny for tegning. Det var da ting stoppet opp. Ronny har aldri vært typen som ligger i forkant av deadline, og midt oppe i dette har han funnet tid til å flytte, bytte jobb, spille med bandet sitt og finne seg dame. På min kant har ting som vanlig stått på stedet hvil, og dermed har jeg hatt desto mer tid til å bekymre og ergre meg over sider som aldri så ut til å bli ferdige. Mer enn én gang var jeg overbevist om at toget var gått.
Først for tre-fire uker siden, lenge etter at deadline var passert, løsnet det. Haugerud begynte plutselig å sprengtegne. Og selv om han liksom har sluttet som serietegner, har han neppe tegnet bedre noen gang. Fargeleggingen har jeg stått for.
Og nå er vi altså ferdige - og selvsagt veldig fornøyde med oss selv.
Som vanlig er serien kreditert "Roy Søbstad & Ronny Haugeland". Ronny har vært generøs og satt mitt navn først, selv om det nok, tross alt, er han som har brukt flest timer på prosjektet. I manus sto hans navn først.
Boka med "Båtfolkets planet" har lanseringsdato 21. september. Fra før har vi jo også "Store nordmenn slenger dritt om Norge" liggende på vent, og vi skal akkurat til å ta fatt på enda et fellesprosjekt. Dessuten holder jeg i disse dager på å avslutte en lengre serie jeg har laget sammen med en annen samarbeidspartner.
Forhåpentligvis er alle fire serier ute i løpet av høsten.
Men tegneserier tar alltid lenger tid enn man tror.
Martin Bjørnersen om Sandman i siste Natt & Dag: Denne bibelen for en hel generasjon lørdagsgothere er for "seriøse tegneserier" det Nemi er for stripeserier. Hø hø.
Jeg sier ikke at jeg er enig i påstanden eller noe, bare at det er ganske morsomt sagt.
Tegneren gir tilbakemelding på manuset jeg har gitt ham: Faen i fitta. Siste side blir til 2. 8 sider i alt. Hevethe. Du har jo dyttet inn kompliserte og digre panoreringer på slutten av manuset ditt! Pikk. Nå har jeg nesten fire sider ferdig. Er du klar over at båter ser teite ut.
ronny Her har vi en god, kreativ dialog på gang. Tegneren virker tent og engasjert. Flere sider betyr mer penger. Dette blir knall.
(Jeg håper dere tar notater nå, kids. Man kan lære mye av hvordan proffene gjør saker og ting.)
Dagene går så fort og jeg er en liten bjørn med bare svært begrenset arbeidskapasitet.
De siste månedene har jeg derfor måttet nedprioritere musikkskriveriene mine til fordel for diverse tegneserieprosjekter.
Men - omsider! - i dag kan to helt ferske platenmeldelser leses hos Pstereo: Under a Billion Suns, det nye albumet til de gamle bråkmakerne Mudhoney, og Garden Ruin, siste utspill fra alltid hyggelige Calexico.
Og flere musikkrelaterte skriverier er i kjømda. Jeg er på en rull igjen, som det heter.
Når det gjelder tegneserieprosjektene, så føler jeg en sterk trang til å bable i vei om dem, men skal prøve å la være. Å lage serier er en til tider uutholdelig treg prosess, og alle utgivelser ligger ennå et stykke fram i tid. La meg bare konstatere at flere spennende ting er på gang, og heller komme tilbake til sakene når de er kommet til syne i horisonten.
En eller annen luring har funnet ut at hvis man bare fjerner tankeboblene til Garfield, så får stripene om ham helt nytt meningsinnhold. Nå kan du velge om du vil lese dem som ren surrealisme, som portretter av en ensom, lettere forstyrret mann eller som nøkterne skildringer av eksistensiell tomhet. Det livløse, avdankede 80-tallsfenomenet Pusur har plutselig fått både dybde og mening. Og det fungerer hver eneste gang:
Noe av det beste man kan bruke en begivenhetsløs søndag til, er å tusje en tegneserieside mens man lytter til radio. Skulle man i tillegg slumpe til å finne noe serierelatert å høre på, ville det rett og slett være ufint å be om mer.
I skrivende stund har NRK akkurat sendt dokumentaren "Prosessen mot Christopher N.", et portrett av Christopher Nielsen som er vel verdt å få med seg. Nielsen viser seg som en litt vrang, men godmodig fyr, og vi får blant annet gleden av å høre ham framføre tittelserien som hørespill.
Folkens, det er på tide å ta farvel med Jesper og Jonathan.
Ensideren i det nye nummeret av Rocky er å regne som en epilog for hele serien. Våre umodne venner har gjort sine siste sprell.
Slutten har vært på gang lenge. Jeg tok avgjørelsen allerede ifjor sommer, og den siste episoden var ferdig tegnet i september.
Jeg føler ikke at dette er noe å beklage. Jesper og Jonathan fikk herje i bortimot ti år. Og, jeg mener, det er jo ikke naturlig at folk er fjortiser lenger enn det.
De dukket først opp i Forresten, fortsatte i Smult og endte sine dager i Rocky. Underveis har de også opptrått i en håndfull andre, enkeltstående utgivelser. Alt i alt snakker vi om godt over 100 sider.
Jeg sier meg fornøyd med det. Nok får være nok.
All ære til dem som kan sette seg ned og jobbe med de samme karakterene dag etter dag og år etter år, men jeg har ganske enkelt ikke mer å si om hverken Jesper eller Jonathan. Og skulle jeg bli stuck med en serie det er et ork å lage, ser jeg ikke noen vits i å holde på. Det skal være gøy å lage tegneserier.
Og nå om dagen er det mer gøy enn det har vært på lenge. Det føles befriende å ikke alltid ha en ny deadline å forholde seg til. Flere spennende prosjekter og nye muligheter har dukket opp det siste året. Både kortere og lengre serier er på gang. Interessante, nye samarbeidspartnere er med i bildet.
De beste seriene mine er ikke laget ennå.
Men akkurat nå føles det riktig å dra en liten Jesper og Jonathan-kavalkade. Såpass har de fortjent. (Passende soundtrack-musikk får du ved å klikke her.)
De to aller første rutene fra Forresten nr. 4, 1997. På dette tidspunktet visste jeg ikke engang hvem som var Jesper og hvem som var Jonathan.
Denne lille dialogsekvensen var jeg så fornøyd med at jeg resirkulerte den i Rocky flere år senere.
En slags pin-up tegnet til en eller annen anledning. De så aldri akkurat slik ut i seriene.
Allerede coverstjerner!
Mer griseprat. Jeg husker hvor pinlig det var å sitte på stand under Raptus mens en dame sto rett foran meg og oversatte fra bladet til sin spanske venninne.
Tegneren observerer og kommenterer sine egne figurer. Denslags ble det mer av senere. Legg forresten merke til hvor uutviklede figurene er. Her er det Jesper som har lue og Jonathan som har hettegenser.
Coverstjerner på stort forlag!
Hodene var på sitt største i Smult-perioden.
Svært karakteristisk sekvens.
Jesper og Jonathan solgte overraskende nok ikke sjelene sine før i 2003.
Figurene forandret utseende så ofte at de etter hvert begynte å kommentere det selv.
Her begynner de så smått å gjøre opprør mot tegneren. Fra en av de første episodene jeg fargela selv.
Jespers bukseløse, konjakkdrikkende far og noe høyspente mor. Det er leit at jeg aldri vil få realisert de tankene og ideene jeg har om disse figurene.
Temaene ble ikke merkbart mer sofistikerte med tiden.
Figurene endret seg helt til det siste. I sine to siste opptredener hadde Jonathan fått en ekstra usunn hudfarge. Jeg tviler på at noen rakk å legge merke til det.
Jonathans kjederøykende, kaffeslurpende og kronisk oppgitte mor er en annen god figur som ikke vil bli utviklet videre.
Det eneste egentlig interessante med dette bildet av Jesper og Jonathan og deres sporadiske kompis Tetris, er at det er fra den eneste episoden som forblir uutgitt.
Takk for meg. Takk for Jesper og Jonathan.
Mer Jesper og Jonathan-historikk finner du i dette intervjuet med Tegneserier.no, og en komplett bibliografi finnes her.
Klokka hadde for lengst passert tre da jeg slengte meg på senga med det nye Christopher Nielsen-albumet i natt. Planen var å komme seg gjennom det første kapitlet før jeg slukket lyset. Nielsen har som kjent vært opptatt med det etterhvert nærmest mytiske filmprosjektet sitt de siste årene, og dette er den første nye tegneserieutgivelsen hans siden, tja, forrige årtusen en gang. Da er det klart at store forventninger er blitt skapt i mellomtiden.
Og Christopher Nielsen skuffer ikke. Før jeg visste ordet av det, var det tidlig morgen, og jeg hadde slukt alle de 144 sidene. Det er ikke ofte jeg fniser høyt mens jeg leser, men i natt gjorde jeg det.
Det er ikke noe poeng i å gjengi handling eller noe slikt. Vi befinner oss i kjent terreng. Nielsen er fremdeles kongen av grim realisme krysset med hysterisk situasjonskomikk. Teksten jeg en gang skrev om "Homo norvegicus" er fremdeles dekkende. Men jeg kan jo røpe såpass som at Odd og Geir, eller strengt tatt Geir og en fyr som heter Patton, når nye, degenererte dybder i sine forsøk på å skaffe spenn. Til og med Geir må erkjenne at det er "disgusting" og "en skikkelig DRITTjobb".
"Uflaks" er årets morsomste, og antakelig også beste, norske tegneserie.
Nå er det bare å glede seg til "Slipp Jimmy fri". Den kommer visstnok til våren.
Unnskyld klisjeen, men i dag har jeg faktisk én god og én dårlig nyhet å komme med.
Den gode er at nytt Rocky er ute, og at Jesper og Jonathan er på plass igjen. Det føles som en evighet siden sist vi så noe til dem - og siden de var fraværende i forrige nummer, er vel det nesten tilfelle også.
Den dårlige nyheten er at du muligens har lest akkurat denne episoden før. Den er nemlig bare en remake av en som tidligere har vært på trykk i både Forresten og Smult.
Det er selvsagt beklagelig, og dessverre har jeg bare et par halvgode unnskyldninger å forsvare meg med.
For det første syntes jeg dette var en av de beste av "de gamle" Jesper og Jonathan-episodene, og derfor verdt å innlemme blant "de nye". For det andre trengte jeg å kjøpe meg litt sommerferietid akkurat da den skulle lages.
Saksøk meg om du vil. Jesper og Jonathan er uansett tilbake - med nye eventyr - om seks uker.
Formiddag på kontoret. Jeg sitter som vanlig og hører på radio mens jeg kikker tomt ut i lufta. Da ringer telefonen.
Roy: Hallo, det er Roy. Ronny: Hei, det er Ronny. Roy: Hei, Ronny. Ronny: Du lurer sikkert på hvorfor jeg er på tråden så tidlig på dagen. Roy: Ja, hvorfor ringer du så tidlig? Ronny: Ja, nå kan du gjette. Roy: Tja. Næh. Ronny: Jeg får ikke fri. Roy: Neste helg, mener du? Får du ikke fri? Ronny: Jeg må jobbe både torsdag, fredag og lørdag. Jeg har verdens verste jobb. Roy: Ja, det har du. Noe så kjipt. Ronny: Jeg leverer oppsigelsen i morgen. Jeg skal bli telefonselger. Roy: Hvis du sier opp i morgen, så kan vi vel bare drite i alt og reise til Bergen neste helg? Ronny: Jeg har en måneds oppsigelse. Roy: Faen så kjipt. Ronny: Ja. Du får skrive om det i bloggen din. Roy: Skal jeg skrive om at du har verdens verste jobb? Ronny: Ja. Roy: Hm. Nja. Vi får se. Må ihvertfall si i fra til Erik at vi ikke skal ha det hotellrommet. Ronny: Ja. Roy: OK, men du skal vel på Trash Pop i kveld? Ronny: Jada. Roy: Kommer du innom meg på veien? Ronny: Klart. Roy: OK. Ha det. Ronny: Ha det.
Da var den saken klar: I år blir det Raptus-comeback på Fittejegeren fra Fergefjellet og meg. Jeps! Sjette til niende oktober er vi på plass blant De syv fjell, på kontinuerlig utkikk etter passende bardisker å henge ved.
Og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å traske småfull gjennom Bergens regnvåte gater midt på natta, på leting etter et hotell som ikke lenger er der vi forlot det. Jeg har mange gode, om enn vage minner fra slike ekskursjoner.
"Andra män i min ålder seglar eller spelar golf på sin fritid. Jag sitter ensam i ett litet rum och pratar med konstig röst in i en bandspelare. När jag fick reda på att mina idoler Ted Nugent och Dee Snider hade egna radioprogram kunde jag liksom inte hålla mig längre."
Den utmerkede svenske serietegneren Johann Wanloo har lansert sitt eget nettradioprogram. Jazzelsker-hets, jordens undergang og inspirert tomprat. Småfestlig.
Nytt Rocky er ute i dag - for første gang desverre uten Jesper og Jonathan. Redaksjonen kjører hard promotering av den kommende Rocky-boka for tida, og har derfor skviset ut en del av de faste bi-greiene. Det er ikke stort å gjøre med.
Men våre venner fjortisene er selvsagt på plass igjen om seks uker.
Før jeg kobler ut hjernen for resten av uka, må jeg få nevnt at et nytt nummer av Rocky er ute. Også denne gangen kan Jesper og Jonathan-fans glede seg over to sider sofistikert spas. Episoden handler i korte trekk om at faren til Jesper sitter og driter. Dessuten får vi et gjensyn med den lettpåvirkelige nevøen Ove. Moro for nesten hele familien, altså.
Litt av en framgang fra de hip hop-coverne Martin Kellerman vanligvis pleier hylle. Way to go!
Nuvel. Dette nummerets Jesper og Jonathan-historie er kanskje den pinligste hittil. Pinlige episoder er uunngåelige så lenge kjønnsmodne barn fremdeles bor hjemme. Kroppsvæsker og snokete mødre ahoy!
Tegneseriens dag arrangeres som tidligere nevnt i morgen. I den forbindelse blir det delt ut et kjekt, lite gratishefte med serier av blant andre Lise Myhre, Mads Eriksen, Kverneland/Fiske, Tor Ærlig, Karstein Volle og Dongery-gutta. Forsiden er tegnet av meg, og jeg er også representert med to årgangssider Jesper og Jonathan.
Og har du lyst til å se originaltegningene, så er de stilt ut på Serieteket på Grünerløkka i hele sommer.
Bladet deles ut i tegneseriebutikker som Tronsmo og Outland, og kan dessuten lastes ned her.
I Rocky nr. 3, som er ute denne uka, kan du for første og siste gang lese Jesper og Jonathan i stripeformat. Og som om ikke det var nok til å gjøre setet ditt fuktig, så viser også undertegnede det mugne trynet sitt. For første gang. Og antakelig også siste.
7. mai går den tradisjonsrike Tegneseriens dag av stabelen for aller første gang. Den utvilsomt massive markedsføringen av festdagen frontes av en ganske søt plakat som jeg har tegnet. Et gratis seriehefte med samme motiv på forsiden er også på gang.
At figuren på plakaten minner en hel del om NTF-president Morten Harper var faktisk ikke tilsiktet, men unektelig ganske passende.
"I'm one of the world's last great medieval thinkers."
Det har vært Robert Crumb-extravaganza og -bonanza hos The Guardian hele denne uka. Masse lesestoff hvis dere har tenkt å holde dere inne i helga, og ikke drikke dere fulle slik jeg skal.
Hva er det som foregår? Årets andre Rocky har sleppedato i dag, men allerede på fredag så jeg det til salgs i flere butikker. Er det handelsstanden som roter? Eller er hele verden i ferd med å gå FULLSTENDIG av hengslene? Er INGENTING hellig lenger?
Jeg sier det bare: Dette er NOK ET ENDETIDSTEGN! NÅ STÅR IKKE VERDEN TIL PÅSKE!
Anyways. Jesper og Jonathan-fans kan glede seg over en snerten liten ensider. Legg også merke til hvordan norsk-andelen i bladet har økt i det siste. Nå er både Karstein Volle og Jason med på laget, i tillegg til Lars Lauvik og meg. Nesten hjemmekoselig er det blitt.
Rocky nr. 2/2005: Et must når du skal grave deg ned i tide.
Oppdatering 22.03:Tegneserier.no anmelder bladet i dag, og både hovedserien, biseriene og bladet som helhet kommer veldig godt ut av det.
Lars Fiske og Steffen Kvernelandvant Sproing-prisen for beste norske tegneserie i helga. Selv stemte jeg på en annen kandidat som hadde fortjent å få en pris, men så var jeg da heller ikke ferdig med Olaf G før sent i natt en gang. Og i dag er jeg ikke i tvil om at det var den rette serien som vant. Fiske og Kvernelands hyllest til den i Norge glemte tegneren Olaf Gulbransson er nemlig ikke bare fjorårets mest ambisiøse norske serie, den er utvilsomt også den mest vellykkede. Spør ikke meg hvordan de har greid å lage en så sømløs serie ut av alt dette materialet, hvordan de har fått de tre vilt forskjellige tegnestilene til å fungere sammen eller hvordan denne anarkistiske sausen har blitt så lettlest, lærerik og hylende morsom. Jeg kan bare konstatere at det er den beste leseopplevelsen jeg har hatt på en god stund.
Soloheftet mitt, Negativ, er visst ikke glemt av alle, selv om det nå er nesten to og et halvt år siden det kom ut. Tonje Tornes klemmer ihvertfall til med en anbefaling i siste nummer av Spirit. Og den kan du lese her (under Forresten-anmeldelsen).
Den hyggelige omtalen skjemmes riktignok av et par små faktafeil. For det første var jeg med i Forresten helt fra første nummer. For det andre er det bare drøyt halve Negativ som handler om Roger.
Endelig skjer det ting på tegneseriefronten igjen: Denne uka er et nytt Rocky ute, fire sider Jesper og Jonathan inkludert. Om den nye historien er det å si at den ble laget allerede i november, så den er ikke et forsøk på å gjøre festlige poenger ut av innsamlingsaksjonsmanien som grep nasjonen på nyåret.
Jeg pleier ikke å legge skjul på at jeg er fascinert av Alan Moore.
Men det er først i det siste jeg har funnet ut at jeg nok er vel så fascinert av mannen selv som av tegneseriene han skriver. Jeg har faktisk begynt å lure på om jeg ikke skal bli som Alan Moore. Det høres ihvertfall ut som en bra måte å bli gammel på: mure seg inne på arbeidsrommet, fordype seg stadig særere prosjekter, annonsere på 40 års-dagen at man skal bli magiker, tilbe en eldgammel, romersk slange, gå med svære, skumle ringer på alle fingrene, anlegge et massivt skjegg og i grunnen bare bry seg om det man selv synes er verdt å bry seg om.
Å være sånn uten å bli en litt stusselig, mumlende skikkelse uten distanse til seg selv er nok det vanskelige med dette. Men Alan Moore fikser det, og det er det som gjør ham så bra. Bred Northampton-aksent og en stemme som Dovregubben hjelper også.
Selv har jeg ikke kommet lenger enn noen famlende forsøk på skjegg, og innser at jeg har mye å ta igjen.
I mellomtiden nøyer jeg meg med å la meg fascinere av det godslige geniet.
Og her kommer poenget med denne postingen: I dag kom jeg over et BBC-intervju med mannen. Og dette er gull; han er en strålende vittig og skarp forteller også i muntlig form. Bare hør selv.
PS 1: Programmet er del av serien "Chain Reaction", hvor interessante mennesker intervjuer hverandre etter stafett-prinsippet. Neste gang er det Moore som intervjuer Brian Eno. Blir nok bra, det også.
PS 2: Hvordan i helvete kan jeg få lagret lydfilen? Anyone?
Will Eisner, som noen ganske treffende har kalt tegneseriens Orson Welles, døde på mandag. I den anledning har det utmerkede nettstedet tegneserier.no spurt en del serieskapere, deriblant meg, om deres forhold til den store mannen. Resultatet kan nå leses her.
Hyggelig overraskelse: Tor Arne Hegna skrev en særdeles positiv anmeldelse av mitt solohefte Negativ på tegneserier.no for nesten et år siden, og denne har gått meg hus forbi inntil i dag. Han gir bladet 8 av 10 poeng og skriver blant annet at "Søbstad har en elegant, ja rett ut delikat strek. (...) Uttrykket, som er preget av mange runde former og flott mimikk, gir assosiasjoner til både Knøttene, Tommy og Tigeren og Jason - ikke dårlige assosiasjoner i seriesammenheng. Dernest mener jeg at han er en god forteller. Dialogen er enkel og treffende. Timingen er god og handlingen er klar." Resten kan du lese her.
Ikke så rent lite hyggelig, altså. Minner forøvrig om at jeg samler alle omtaler på denne siden.
Endelig er julenummeret av Rocky ute. Til fansens glede og min overraskelse inneholder bladet ikke mindre enn to Jesper og Jonathan-episoder denne gangen. Den første er en liten julehistorie, og i beste julehistorie-tradisjon er den vel så tragisk og jævlig som morsom.
Den andre feirer det faktum at vi nå passerer 20 episoder og 50 tegnede sider. I sakens anledning slår undertegnede av en prat med våre helter, og prøver å gjøre opp status for serien så langt. Meta-serie så det holder, altså. Se også opp for spark til andre, mer populære, serier (det er viktig å sparke oppover, har jeg skjønt).
Det slår meg forresten at det ikke kan være noe sunnhetstegn at en voksen mann sitter og samtaler med figurer han har diktet opp selv. Men det får så være. Her er det nemlig ikke tid til å hvile på noens laurbær. Særlig ikke siden Bladkompaniet nå har innhentet forspranget jeg hadde jobbet meg opp i forhold til deadline.
PS! Kan noen være så snill å sende et lite leserbrev til Rocky og sette på plass han fyren som krever Jesper og Jonathan fjernet fra bladet? Bruk gjerne kreative kraftuttrykk. På forhånd takk.
